NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Kjøttproduksjon – politi… 10. aug 2012

Kjøttproduksjon – politisk tabu

To viktige og mye debatterte stortingsmeldinger har kommet det siste halve året: Landbruksmeldingen og Klimameldingen. Begge har neglisjert kjøttproduksjonens dramatiske innvirkning på miljøet.

av Kaisa Hautala og Siri Martinsen, foto: stockphoto

Det norske kjøttforbruket har økt med over 51% bare siden 1989, samtidig som prisene stuper.1) Økt kjøttforbruk og – produksjon betyr flere dyr som lever i intensivt landbruk, og økt belastning på miljøet i form av bl.a. klima-påvirkning, arealknapphet og energibruk. Men den politiske diskusjonen om de energikrevende matvanene uteblir.

Landbruksmeldingens selvmotsigende mål

Like før jul 2011 ble Landbruks- og matmeldingen «Velkommen til bords» lagt frem for Stortinget – og i april ble den relativt uendrede meldingen vedtatt. Et av meldingens hovedmål er at produksjon av mat skal skje på en «miljømessig bærekraftig måte». Videre leser man at «Internasjonalt samarbeid om mer klimariktig jordbruk må intensiveres. (…) Endringene i klima og presset på eksisterende og nye arealressurser krever økt internasjonalt engasjement dersom mål knyttet til klimapolitikk og bærekraftig utvikling skal nås.»

Med dette som utgangspunkt ville det være logisk at meldingen tok for seg mulighetene for å dyrke mer planter direkte til menneskeføde på norsk jord. Tross alt har FN utpekt husdyrproduksjonen til en av de «to-tre mest betydningsfulle bidragsytere til de mest alvorlige miljøproblemene (…) Det bør være hovedfokus når man behandler problemer som jordøde-leggelse, klimaendringer og luftforurensing, vannmangel og vannforurensing og tap av biologisk mangfold.»2) Og UNEP (FNs miljøpanel) fastslo i 2010 at «en vesentlig reduksjon i påvirkning (på miljøet) vil bare være mulig med et betydelig verdensomspennende skifte i diett, bort fra animalske produkter».3)

Men for landbruksdepartementet handler det ikke om logikk, men politikk. Nærmere bestemt distriktspolitikk: Landbruksministeren la vekt på at norsk kjøtt- og melkeproduksjon skulle øke, og bruk av «grovfôr og beite» gikk igjen som et mantra gjennom meldingen.

Tross alt har FN utpekt husdyrproduksjonen til en av de «to-tre mest betydningsfulle bidragsytere til de mest alvorlige miljøproblemene.

Drøvtyggere – som man ønsker å øke produksjonen av ved bruk av grovfôr og beite – forårsaker imidlertid metanutslipp, en drivhusgass som er 22 ganger mer potent enn CO2, og er ansvarlig for 90% av utslippene fra husdyrproduksjon. Fra et klimaperspektiv vil det være bedre å ha skog over et bestemt areale enn beitende dyr, da skog har stort potensiale for karbonlagring. En økt satsing på produksjon av småfe og storfe er stikk i strid med meldingens mål om bærekraftig landbruk.

Av alt norsk areal som dyrkes i dag brukes 90% til å produsere mat til husdyr. Når man i tillegg vet at opp mot 90% av energien går tapt gjennom å la maten gå gjennom husdyr i stedet for å la mennesker spise plantene direkte, blir det tydelig i hvilken grad vi i dag sløser med våre dyrebare ressurser. Det er imidlertid ikke bare våre egne ressurser vi sløser med. Kraftfôromsetningen øker jevnt og trutt i Norge, norske kyr og sauer spiser allerede rundt 50% kraftfôr, og 40-50% av dette er importert.5) Dessuten er det salg av de 100% kraftfôrbaserte husdyrproduktene fjørfe og svin som øker mest.

Den norske landbrukspolitikken forfekter økt norsk jordbruks-produksjon som en solidaritetshandling på en stadig tettere befolket klode gjennom norske husdyrs omgjøring av norsk gras til menneskeføde, mens virkeligheten innebærer en økning av bruk av kraftfôr, hvorav opptil halvparten er importert. Når meldingen hevder at Norge har en selvforsyningsgrad på 100 % på animalske varer, er de store landarealene i utlandet som kreves for å fôre norske dyr – kuer såvel som kyllinger – ikke regnet med. Klimaregnestykket som presenteres går ganske enkelt ikke opp.

Gras-myten

Av meldingen fremkommer det at bare 3% av norsk areal er jordbruksareal, og under 1/3 av dette er kornareal. I Norge blir nesten 90% av det fulldyrka jordbruksarealet brukt til å dyrke dyrefôr, mens 83% av arealet nordmenn bruker til vegetabilsk mat og drikke ligger i utlandet.6) Innvendingen som forsvarer dette er at vi i Norge av klimatiske årsaker må regne med å bruke større areal på å produsere en viss mengde jordbruksvarer enn ellers i verden. Dette stemmer imidlertid ikke. Avlingsnivået for korn og poteter i Norge er betydelig høyere enn verdensgjennomsnittet, og det samme gjelder flere grønnsaker.6) Den klimatisk begrensende faktoren for jordbruket i verden er nemlig ikke temperatur, men nedbør.

Og FNs miljøpanel fastslo at «en vesentlig reduksjon i påvirkning (på miljøet) vil bare være mulig med et betydelig verdensomspennende skifte i diett, bort fra animalske produkter.

En annen innvending er at mye av jord-bruksarealet her i landet bare egner seg til produksjon av gras, noe som heller ikke er riktig. Fremtiden i våre hender har gått nærmere inn på dyrkingsmulighetene i Norge: ”I det faktum at norske kornavlinger er høyere enn verdensgjennomsnittet, ligger også at korn kunne dyrkes på større deler av det norske jordbruksarealet før avlingene kom ned på verdensgjennomsnittet. Poteter og enkelte grønnsaker kan dyrkes på nesten hele det nåværende dyrka arealet i Norge.(…)

I de åtte kommunene på Jæren var 88% av jordbruksarealet i 2006 brukt til gras. Det samme gjaldt 85% av arealet i bygdene langs Sørlandskysten og 50% av arealet rundt Trondheimsfjorden. Det er ganske åpenbart ikke fordi det ikke kan dyrkes annet enn gras i disse områdene.”6) Om man ser på de klimatisk begunstigede deler av landet blir bildet enda tydeligere – det norske produksjonsmønsteret er ikke naturgitt slik landbruksmeldingen ønsker å fremstille det, men politisk – for å imøtekomme interessene til husdyrprodusentene som en tradisjonelt sterk næringsgruppe.

I følge rapporten «Arealkrevende nordmenn» (FIVH) gjør “det norske forbruket av jordbruksvarer krav på 15,4 millioner dekar fulldyrket areal, nesten likt fordelt mellom areal innen- og utenlands. Dette svarer til 3,3 daa per innbygger. Det er mer enn det tilgjengelige dyrka arealet per innbygger i verden, som er på ca 2,3 daa.”6) Våre matvaner tar mer plass enn det vi har. Ved å spise mer vegetarisk, ville vi kreve mindre plass og redusere vårt klimaavtrykk betraktelig. Landbruksmeldingen tar ikke opp denne problemstillingen med én eneste linje – til tross for at hovedmålsetningen er nettopp bærekraftig landbruk.

Klimamelding med skylapper

På verdensbasis står husdyrproduksjonen for 18 % av klimagassutslippene – dette er mer enn hele transportsektoren tilsammen.2) Både landbruksmeldigen og klimameldingen undervurderer bidraget fra husdyrsektoren til klimautslippene i Norge. Meldingene hevder at ca 8% av de totale norske utslippene kommer fra landbruket. Nyere forskning fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) viser imidlertid at norsk landbruk står for over 15% av de totale utslippene når man bruker en livsløpsanalyse og regner med miljøbelastningen fra blant annet produksjon av innsatsfaktorer som dyrefôr.7) Av de totale utslippene fra landbrukssektoren er husdyrproduksjonen ansvarlig for 90% av utslippene.8)

På verdensbasis står husdyrproduksjonen for 18 % av klimagassutslippene – dette er mer enn hele transportsektoren tilsammen.

Landbruksmeldingen ble presentert av et departement som tradisjonelt har satt næringens interesser først – og en minister fra et parti hvor landbrukets husdyrprodusenter har mye makt. Slik sett var det særdeles kritikkverdig, men likevel ikke overraskende, at kjøttproduksjon som en av verdens 2-3 største miljøproblemer og den kanskje største trusselen mot bærekraftig matproduksjon, ikke ble belyst fra det holdet. Men for en klimamelding fra Miljøverndepartementet er det en grov unnlatelsessynd at ikke det området som alene står for mer klimaødeleggelse enn hele transportsektoren tilsammen, får den fokus det fortjener. Dessverre viste dette seg imidlertid å være tilfelle da klimameldingen ble lansert 25. april 2012.

Hele landbrukssektoren får, til tross for den hovedrolle den inntar som klimaversting, kun noen få sider av meldingen – og disse brukes nesten utelukkende til diskusjon av kostnads-krevende og høyteknologiske tiltak for å omgjøre animalsk avfall til biogass. Èn setning har Klimameldingen ofret på en av verdens største klimautfordringer: «Drøvtyggere er en kilde til utslipp».

Hvordan kjøttproduksjonen tar for seg av naturressurser og areal, og konsekvensene dette får for klimaet, er ikke berørt. Ulikt kapitler om andre temaer i meldingen, er det ingen diskusjon om våre matvaner og hvilke tiltak som kan gjøre dem mer klimavennlige. Kjøttproduksjonens effekt på klimaet er ikke ukjent. «Biff, bil og bolig» som de tre farlige B-ene i klimasammenheng er noe de fleste har hørt om. Miljøvennlige boliger har en stor plass i klimameldingen, og transportrelaterte spørsmål – alt fra kollektivtransport til oppmuntring til mer sykkelbruk for privatpersoner – blir behørig dekket. Men biffen får være i fred for miljøpolitikerne i Norge. Er det slik at det å oppfordre folk til å reise eller bo mer klimavennlig er greit, men å oppfordre til å spise mer klimavennlig er tabu?

Uselvstendig klimapolitikk?

I forbindelse med stortingsmeldingene har NOAH hatt møter med stortingspolitikere fra næringskomiteen og miljøkomiteen. Et av de viktigste budskapene har vært hvordan politikerne kan rette opp stortingsmeldingenes neglisjering av kjøttproduksjonen som en miljøbelastning. Responsen har vært variert: Flere har vært oppriktig interessert og forbauset over at ikke temaet har fått sin rettmessige plass, og har ønsket å bidra til å sette fokus på området.

I den andre enden av skalaen finner man stortingsmannen som etter endt møte hadde følgende kommentar: «Men hamburgere er jo godt.» Politikere har makt til å bestemme hva som er viktig og ikke viktig å diskutere, men også for dem kan viktige diskusjoner stagneres av noe så basalt som «magefølelsen».

Ved å spise mer vegetarisk, ville vi kreve mindre plass og redusere vårt klimaavtrykk betraktelig. Landbruksmeld-ingen tar ikke opp denne pro- blemstillingen med én eneste linje – til tross for at hovedmålsetningen er nettopp bærekraftig landbruk.

Det inntrykk NOAH sitter igjen med etter å ha diskutert mat- og klimapolitikk med våre folkevalgte, er at landbrukspolitikk er et område hvor svært mye av diskusjonen foregår i lukkede rom hvor visse interessenter har uforholdsmessig mye å si. Bak Landbruksmeldingen lå tydeligvis harde forhandlinger hvor Senterpartiet, tradisjonen tro, hadde fått plassert sine kjepphester på de beste plassene i stallen. En av disse kjepphestene er økt kjøttproduksjon, og da tåles knapt nok en setning med kritisk innhold i forhold til negative konsekvenser av kjøttkonsum. Klimameldingen – som ideelt sett burde legge premissene som næringsinteressene deretter må rette seg etter – fremsto som sekundær på dette området.

Enkelte politikere innrømmet at det ville være vanskelig for klimameldingen å komme med forslag som kunne oppfattes å ikke være på linje med Landbruksmeldingen. Positiv fokus på klimavennlig mat uten kjøtt er tydeligvis et slikt tabubelagt forslag. Likevel finner NOAH gehør for dette hos enkeltpolitikere. Debatten som har blitt en vanlig og viktig del av klimapolitikk flere steder i verden, vil også nå løvebakken. Neste gang landbruks-politikerne ønsker «velkommen til bords», kan de være nødt til å servere mer realitet og mindre bortforklaringer.

 

Èn setning har Klimameldingen ofret på en av verdens største klimautfordringer: «Drøvtyggere er en kilde til utslipp». Hvordan kjøttproduksjonen tar for seg av naturressurser og areal, og konsekvensene dette får for klimaet, er ikke berørt.

Kilder:

1) http://www.framtiden.no/200907202633/arbeidsnotater/ forbruk/kjottpriser-og-kjottforbruk.html; http://www.ssb.no/ jordbruk/; 2) «Livestock’s long shadow», FNs Food and Agricuktural Organisation (FAO), 2006; 3) «Assessing the environmental impacts of consumption and production: Priority products and materials», UNEP, 2010; 4) “Slik spiser de rike”, Austreng, I. & Germiso, M., Fremtiden i Våre Henders forskningsinstitutt, 2003; 5) “Råvareforbruk av kraftfôr til husdyr i Norge 2010”, SLF, 2010; 6) “Arealkrevende nordmenn – Hvor mye jordbruksareal må til for å dekke norsk forbruk?”, Hille, J. & Germiso, M., FIVH, 2011. ; 7) “Climate gas emissions from food systems – use of LCA analysis. No. 2011-3.”, Refsgaard, K. et al., Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, 2011; 8) “Husdyrproduksjon og klimagasser”, UMB, 2011.

Om kjøtt og miljø

• Husdyrproduksjon står for ca. 18% menneskeskapte drivhusgasser på verdensbasis, og ca.15% i Norge.2, 7)
• Husdyrproduksjon er en av de 2-3 mest betydelige problemene når det gjelder klima – og en rekke andre områder innen miljøødeleggelse – ifølge FAO.2)
• Kjøttkonsumet er den største trusselen overfor miljøet i folks forbruk, ifølge UNEP.3)
• Kjøttproduksjon krever opptil 90 % mer energi og areal enn produksjon av vegetabilske matvarer.4)
• Kjøttproduksjon legger beslag på 90% av norsk landbruksareal, men i tillegg importerers 40-50% av kraftfôret til husdyr i Norge fra utlandet.4, 5)
• I Norge spiser vi over 50% mer kjøtt idag enn for ca. 20 år siden.1)

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2012.

 

 

 

Bli medlem