NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > En Bulldog på laget 1. jan 2011

En Bulldog på laget

Illustrasjon: Hilde Marstrander

Om man vil bite pelsbransjen i baken så det svir, da bør man ha med seg noen som kan gjøre jobben. Hva med en Bulldog? Eller en Dobermann?

av Siri Martinsen

Foto: Privat

Designer og stylist Kjell Nordström – kjent både som «Baron von Bulldog» og nå under sitt nye merke «Dobbermann & Dobbermann» – har aldri vært redd for å bite fra seg. Gjennom 20 års aktiv mote-karriere i Norge har designeren fra Gøteborg alltid kompromissløst sagt sin mening. Heldigvis inkluderer det et klart nei til pels. En bedre kampfelle kan man neppe få når mote-Norge skal gjøres pelsfritt. Sammen med Hilde Marstrander, Fam Irvoll og NOAH, har Nordström de siste ukene stått i bresjen for å samle moteaktører mot pels.

Men da NOAHs Ark intervjuer ham på en kafè en uke etter NOAHs Fakkeltog, er Mote mot Pels ennå ikke kommet i gang for alvor.. Vårt siste spørsmål til Nordström er om motebransjen vil kunne bidra til at pels forsvinner i Norge eller om det må et politisk forbud til før fashionistaene forstår at lidelse ikke er pent til pynt:

– Jeg skulle ønske jeg kunne svare at motebransjen er så bevisst at pelsen vil kunne for-svinne av seg selv, men jeg tror ikke det. Vi trenger et forbud, men fremfor alt tror jeg at man må få flere aktører innen motebransjen til å engasjere seg. Det tror jeg er veldig viktig. Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi kan få hele bransjen bevisst. Problemet er at det er en bransje med veldig mye på samvittigheten og mange selvopptatte mennesker. Men jeg er optimist, iallefall i Norge tror jeg vi skulle klare å få flertallet av designere til å si nei til pels over en femårsperiode. Det må bli så uhipt å være blant de som bruker pels, at de fleste vil ta avstand. Vi snakket om det i NOAHs Fakkeltog mot Pels – Hilde, Fam og jeg – at vi må få våre kollegaer til å skjønne at det er der man skal være.

Stemmen toner ut, og gjennom den høye klirringen av kaffekopper i diktafonen, hører jeg meg selv foreslå at vi avslutter intervjuet. Men det er en avslutning som egentlig er en begynnelse. En halv time etter at knappen på diktafonen er skrudd av, er de første konkrete slagplanene lagt for idéen som ble skapt i fakkeltoget; Mote mot Pels. Neste dag har kampanjen en logo og de 30 første signaturene. Etter noen dager til er det 100, så 150 og en uke etter diktafonenes siste klikk, har 200 moteaktører blitt dradd med av initiativtagernes engasjement. Når vi prates på telefon igjen, svarer Nordström ganske annerledes på samme spørsmål:

– Mote-Norge kan definitivt bli pelsfritt. Det er bare et spørsmål om tid. Og ikke nødvendigvis så lang tid heller…

“Mote-Norge kan definitivt bli pelsfritt. Det er bare et spørsmål om tid. Og ikke nødvendigvis så lang tid heller… “

Nordström begynte sin designkarriere som 17-åring. Han har skrevet for de store motemagasinene, vært stylist for bl.a. prinsesse Märtha Louise og a-ha, er kompanjong i den eksklusive salongen JOJO and friends, og skaper ofte overskrifter med sine motevisninger. «Like mye rockekonsert som visning» skriver en avis om Baron von Bulldogs moteshow. Selv kaller han det «statements». For Nordström mener noe med sin mote. Kolleksjonen Propaganda, inspirert av naziuniformer, hadde et antirasistisk budskap. Og etter at Nordström fikk prisen for årets designer i 2005, arrangerte han en visning med kvinner i alle fasonger, ikledd blodig fuskpels.

– Jeg ville ta et oppgjør både med pelsbruk og fokuset på kvinneidealet. Det var i den tiden flere designere påsto at pels var «in». Jeg ville vise hva pels står for. Jeg ville også vise at alle kvinnefasonger er like vakre. Det var fullt i salen, og jeg pleier jo å få masse reaksjoer – både positive og provoserte. Men etter denne visningen var det en merkelig følelse, det ble rett og slett helt tyst. Jeg tror det ble for mye for motebransjen… Jeg merker også at jeg får kritikk fra folk i bransjen fordi jeg engasjerer meg. Det synes jeg er helt utrolig.

Kritikk har samme dempende effekt på Kjell Nordströms engasjement som tørr ved har på bålet. Under Oslo Fashion Week for to år siden hadde den faste visningsanmelderen annonsert at han ville lage en liste over alle kjendiser som møtte opp i pels.

“Men det er jo heller ikke skadene og smerten som er det verste vi gjør mot dem. Det er det at vi tar fra dem alle deres naturlige forutsetninger, tar fra dem alt.”

– Jeg spør de som går i pels om de vet om dyrene hadde noe navn, det er en fin måte å si det på, synes jeg – for pels består faktisk av dyr som hver og en hadde et liv, selv om de ikke hadde et navn… Noen kom nok i pels bare for å provosere meg. Men til og med flere av dem har sagt til meg i etterkant at de ikke lenger føler det er riktig å gå med det. Jeg laget bare en mental liste, for jeg tror ikke man skal henge ut folk, da gjør man dem til skurker. Det er bedre at folk får sjansen til å endre seg, og kan være stolte over å ha tatt et positivt standpunkt. Mange er fortsatt uvitende, og uvitenhet kan man ikke klandre folk for. Men ignoranse og arroganse – det å egentlig vite, men likevel ikke ta standpunkt – er det ingen unnskyldning for.

Nordström skal også takkes for at vi slipper å se Kronprins Haakon med pelskant på jakkeslaget. Sammen med Ari Behn laget han for noen år siden en smokingkolleksjon, og han har tatt opp pelsbruk med kongefamilien flere ganger.

– Kronprinsen sluttet med mårhundskragene, men Mette-Marit har ikke villet forholde seg til det. Jeg blir jo så klart ikke invitert til Skaugum eller noe slikt lenger, men det synes jeg det var verdt. Jeg mener at kongefamilien må ta standpunkt snart.

Mens kongefamilien fortsatt bruker ny pels, har flere kjendiser som kler seg i pels prøvd å ta smutthullet via Fretex. Nordström mener «vintage-debatten» er et blindspor:

– Jeg får av og til høre at det er greit med vintage eller pels man har fått fra bestemor, men en vintage-pels består forstatt av det samme – dyr som har blitt plaget for at vi skal pynte oss. Om dyret er plaget for 50 år siden, 5 år siden eller i år utgjør ingen forskjell – det er signalet om at det er «greit» å kle seg i dyr som har lidd og dødd, som utgjør en forskjell.

Det viser seg at Nordström på sitt eget vis har vært en aktiv dyrerettighetsforkjemper omtrent like lenge som NOAH har eksistert…

Illustrajon: Privat

– Jeg mener at vi ikke har rett til å plage og drepe bare fordi vi kan. Mennesker har et spesielt ansvar – derfor er det provoserende når noen hevder at vi bare må bry oss om menneskers problemer. Målet må være at alt levende skal ha et verdig liv. Jeg har alltid hatt dyr rundt meg, alltid bodd sammen med hunder. Om du spør mine venner vil de si at jeg er mer dyrevenn enn menneskevenn. Men det jeg ikke skjønner er hva det er i mennesker som gjør at man klarer å behandle dyr dårlig. Det må være en kobling som ikke fungerer. Det kan ikke være slik at den ondskapen er en del av oss, jeg tror ikke det. Det er en avstumping som skjer med oss etterhvert – for vi har jo alle en aversjon mot at andre skal ha det vondt, uansett om man er glad i dem eller ikke. Jeg synes det nesten er fascinerende at det finnes mennesker som velger å drive med f.eks. oppdrett av dyr i trange bur. Man vet at dyr føler smerte på samme måte som oss selv hvis de skader seg – man vet hvor vondt det gjør. Men det er jo heller ikke skadene og smerten som er det verste vi gjør mot dem. Det er det at vi tar fra dem alle deres naturlige forutsetninger, tar fra dem alt. Dette med at vi prøver å «avle» vekk helt grunnleggende behov, det er nesten som om man ønsker å skape små lobotomerte skapninger. Det går jo så klart ikke, men om det hadde gått så hadde det heller ikke vært riktig å gjøre.

Nordströms barndom i 70-tallets Sverige, hvor byunger ble sendt ut som «sommarbarn» til familier på bygden, ga ham det romantiske bildet av hvordan dyr på landet kunne ha det – men samtidig innsikt i hva dyr faktisk har behov for.

– Mange tror jeg er en slags asfaltblomst, men jeg har tilbrakt mine fleste somre som liten hos et gammelt par, Helga og Valter, som hadde kuer, griser, høner og katter. Alle gikk fritt – og jeg har sett hvordan dyr utfolder seg når de får mulighet til det. Jeg visste jo ikke om industrilandbruk da. Det er forkastelig hvordan kyllinger, høner, kuer og griser blir transportert, slaktet og at de lever så mye av sine liv innestengt. Det er ikke slik at det er verre for en mink enn en gris å være stengt inne, det er klart det er like ille. Men mange vet nok ikke hvordan griser og høner har det, man romantiserer og tror de har det bra – jeg gjør nok det selv litt også siden jeg har barndommens bilde av hvordan det var på «min» gård. Selv har jeg aldri likt kjøtt veldig godt, og det er klart vi må spise mindre av det – vi kan ikke bare fortsette å plukke fra «øverste hylle» alt vi vil ha som går ut over andre. Men jeg tror det er viktig å anerkjenne folks engasjement og at alle må starte et sted. Engasjementet for pelsdyrene fører til økt bevissthet på andre områder også. Man skal ikke måtte ha tenkt igjennom alt for å kunne demonstrere mot pels, man skal ikke være redd for å bli hengt ut som «inkonsekvent», men nye tanker vil være en naturlig konsekvens av at man begynner å engasjere seg. Det som er skremmende er hvordan loven behandler dyr så ulikt – man har ikke lov til å mishandle sin hund ved å stenge den inne hele livet, men man kan gjøre det samme mot så mange andre dyr. Også bare for underholdningens skyld – slik som dyr i sirkus, man ser at de store dyrene er apatiske. Jeg tror ikke det er mange barn som blir glade av å se slikt. Men grensene for hva som ses på som dyreplageri, tolkningen av loven, er helt merkelig.

Klare meninger kombinert med handlekraft gjør Nordström til en fantastisk person å ha på laget i antipels-kampen, og en farlig fiende for pelsbransjen. Pelsinforms ledelse har nok allerede mareritt om glefsende dobermenn. Tennene er nærmere buksebaken enn de setter pris på, for Nordström driver i tillegg til sin egen virksomhet, også undervisning – blant annet har han vært mentor på moteskolen ESMOD. ESMOD ligger bokstavlig talt i fanget på Pels-inform og Oslo Skinnsenter på Økern, og skolen sender studentene sine til SAGA Designsenter for pels i Danmark for å «lære om pels» og «avlive myter», ifølge Pelsinform. NOAHs tilbud om pelsdyrforedrag har de i alle år takket nei til. I følge Nordström er imidlertid flertallet av elevene helt imot pels.

– Jeg har vært provosert av det lenge, det er en «close connection» der, og jeg vet ikke om det bare dreier seg om at de får gratis materialer eller noe mer. De unge designerne ønsker ikke pels. Det er helt utrolig at skolen fortsetter med dette. Motehus og designere som driver med pels får bare kritikk for det, så hvorfor prakke det på elevene?

– Hva gir deg mest håp om at vi snart vil vinne?

– Jeg ble veldig rørt av en liten jente som hadde stått og ventet på meg sammen med sin mamma til appellene i fakkeltoget var slutt. Hun ville ta meg i hånden og takke. Og i selve fakkeltoget gikk jeg sammen med en annen liten jente på ti år som heter Lea – hun vil bli designer og har fått sin mor til å kvitte seg med pels. De to gjorde hele dagen for meg. Det er jo de som er fremtiden. At de tar et standpunkt og er så engasjerte allerede når de er så små, det gjør at jeg tenker at det virkelig er verdt det!

“Mange er fortsatt uvitende, og uvitenhet kan man ikke klandre folk for. Men ignoranse og arroganse – det å egentlig vite, men likevel ikke ta standpunkt – er det ingen unnskyldning for.”

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2010.

Bli medlem