NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Intervju med Dyrenes… 1. jan 2002

Intervju med Dyrenes Frigjøringsfront

(DFF), etter frigjøring av seks hunder fra Terje Gammelsruds forsøksdyroppdrett

Av Odd Harald Eidsmo

”Man kan ikke la demokratiske prosesser vurdere hvorvidt medskapninger skal tortureres til døde…”

Natt til 3. september tok Dyrenes Frigjøringsfront (DFF) seg inn på Terje Gammelsruds hundeoppdrett i Eidsberg kommune, der de frigjorde seks hunder. Hundene var alt opp for å bli solgt som forsøksdyr, og ble dermed reddet fra tortur i forskningens navn. NOAHs Ark bringer her et eksklusivt intervju med aktivistene fra DFF som utførte aksjonen.

I de fleste europeiske land har dyrerettighetskampen vært kjempet på en rekke ulike måter – blant annet ved hjelp av direkte aksjoner i regi av the Animal Liberation Front (ALF). Grupperingen er kjent også i Norge, under navnet Dyrenes Frigjøringsfront (DFF). I den senere tid har DFFs aktiviteter blusset opp. Signaturen er satt under flere minkfrigjøringer, farging av pelsen til hundrevis av farmrev med hennafarge og ikke minst den siste frigjøringsaksjonen, der seks hunder ble reddet fra en smertefull skjebne som forsøksdyr.

Til tross for at DFFs retningslinjer proklamerer ikke-vold, har grupperingen blitt stemplet som ”voldelig”. En av aktivistene som NOAHs Ark har vært i kontakt med, avkrefter dette:

«Ingen mennesker har blitt skadet under DFFs 20 aktive år. Derimot forsøker enkelte å sverte DFF ved å påstå det motsatte. Lengre fra sannheten kan man ikke komme. Vi er blant de få som kjemper for ikke-vold og et smertefritt liv for alle skapninger. De som derimot arbeider for fortsatt tortur, innestengning og mishandling, er f.eks. pelsindustrien, forsøksdyrindustrien.»

– Hvordan forløp selve aksjonen seg?
– Etter et par uker med forberedelser var vi klare. Kvelden og natta ble brukt til siste forberedelser, med testing av utstyr og briefing. Utenom noen tekniske problemer gikk aksjonen som planlagt. Dessverre ble vi nødt til å trekke oss raskere tilbake enn planlagt etter at vi merket aktivitet i bolighuset. Dette resulterte i at vi bare fikk med oss seks hunder. Aksjonen var allikevel uvurderlig for de hundene som ble reddet.

– Hvor er hundene nå?
– Nøyaktig destinasjon kan vi naturligvis ikke fortelle, men de er plassert i kjærlige og omsorgsfulle hjem, der de blir behandlet som medskapninger og ikke forsøksobjekter. Her får de ro, de kan leke og springe.

– Hvor ville hundene ha havnet hvis de ikke var blitt reddet av DFF?
– Aksjonen ble utført for å redde hundene fra å bli solgt til smertefulle og dødelige dyreforsøk. Hundene selges til forskningslaboratorier i Norge, Sverige og Danmark. DFF aksepterer ikke at Gammelsrud tjener seg rik på hundenes skjebne. Deres eneste sjanse til å overleve, er ved hjelp utenfra – fra deg eller meg.

– Pressen var minimalt interessert i aksjonen. Tror dere aksjonen ble bevisst dysset ned?
– Gammelsrud ønsker minst mulig oppmerksomhet rundt sin virksomhet. I intervju med lokalavisen bagatelliserte han aksjonen, og sa at færre hunder enn det som var tilfelle, ble reddet. Dette bidro dermed til at pressen ble mindre interessert i saken. Men ytterligere aksjoner vil forhåpentligvis umuliggjøre en slik neddyssing, og vil dermed skape en debatt.

– Det er i hovedsak negative røster som har vært dominerende i debattene som har fulgt i farvannet av DFF-aksjoner. Særlig er det mange som har uttrykt misnøye med DFFs udemokratiske måter å fremme sitt syn på, og deres bruk av ulovlige og ødeleggende aksjoner.
– Presset må økes kraftig mot dyremishandlere. De må tvinges til å slutte. Det kan lyde udemokratisk å bruke «tvang», men det er viktig å huske på at det å utsette dyr for lidelse og død representerer mer enn bare en mening eller oppfatning – det er mishandling og mord. Enkelte ting kan ikke vurderes utifra et demokratisk ståsted; man kan for eksempel ikke la demokratiske prosesser vurdere hvorvidt medskapninger skal tortureres til døde. Visse ting er ukrenkelige; blant annet dyrs liv og helse.

Kvinner fikk ikke stemmerett før i 1912. Afro-amerikanere levde som slaver i et demokratisk Nord-Amerika. Disse gruppene og mange andre har måttet slåss for rettighetene sine, og det har som oftest inkludert ulovlige arbeidsmetoder. Aktivistene som arbeidet mot slaveriet fikk verken forståelse eller støtte fra flertallet av befolkningen, men i likhet med dyrerettighetsaktivistene handlet de likevel, fordi de følte seg nødt til å gjøre noe for å stoppe undertrykkingen. De som benyttet direkte aksjon, brydde seg ikke om media eller allmenhetens reaksjoner – det handlet om å redde liv. De brøt mot daværende lovverk, men hvem kritiserer det i dag?

– En utvidelse av den demokratiske forståelsen?
– Ja, man kan trygt si at dyrerettighetsaktivistene kjemper for at demokratiet skal strekke seg lenger, slik at også dyrenes rettigheter vil bli innlemmet som en naturlig del av samfunnet. De har ingen egen mulighet til å kjempe for sine rettigheter, og nettopp derfor må vi mennesker ta ansvaret. Selv om ikke majoriteten av menneskene alltid er på vår side, så står garantert 100% av dyrene bak oss. Det er jo de som er ofrene for dagens situasjon, og dermed dem det bør tas mest hensyn til – ikke menneskenes grådighet etter penger, deres smak for kjøtt, eller blinde tro på meningsløse og smertefulle dyreforsøk.

– ALF og DFF har spredt seg til store deler av verden i løpet av få år. Hvor utbredt er egentlig grupperingen i dag?
– Ettersom ALF og DFF kun består av uavhengige, små grupper, uten noen sentral organisering eller kontakt, er det ingen som vet nøyaktig hvor mange som utfører ALF/DFF-aksjoner. Men grupperingen er utbredt over nesten hele Europa og USA, foruten andre deler av verden.

– Internasjonale signaler truer med å skjerpe kontrollen med all politisk aktivitet, ikke minst ulovlige virkemidler – og ulovlige aksjoner har blitt sammenlignet med terrorisme. Er dere redde for at dette kan bidra til å tegne et feilaktig bilde av dere og få fokus vekk fra dyrerettighetssaken?
– Det vil alltid være mennesker og institusjoner som forsøker å sverte DFFs aksjoner, skjule våre egentlige hensikter, og våre ikke-voldelige retningslinjer. I disse dager, hvor virkelige terrorister preger nyhetsbildet og hverdagen for mange, er det spesielt lett for folk å la seg rive med av propagandaen i regi av dem som er ansvarlige for dyremishandling. Men vårt arbeid består i å redde liv, noe som ikke kan vente, uavhengig av at faren for å bli stemplet som terrorist er større nå enn tidligere. Vår høyeste prioritet er, og vil alltid være, å arbeide for de undertrykte og forsvarsløse, med de midlene som raskest hjelper. Vi vil ha vekk pelsbutikkene – så vi ødelegger dem. Vi vil at dyrene skal slippe å bli utnyttet, drept og mishandlet – derfor frigjør vi dem. Det er ikke nok med strengere forskrifter – dyrene har rett til total frihet fra slaveriet. DFF går de raskeste, mest effektive veiene for å gi dyrene friheten de har krav på.

– Hvis dere mener at DFF arbeider mest effektivt – betyr det at det å påvirke folks holdninger ikke er viktig? Skal hele befolkningen skremmes til å respektere dyr – og vil en slik ”respekt” holde spesielt lenge?
– Vi mener at alle former for dyrerettighetsarbeid er viktig. Den uslåelige kombinasjonen er en bevegelse som jobber på alle måter, både via løpeseddelutdelinger og lobbyvirksomhet, men også gjennom direkte aksjon. Vi ønsker ikke at befolkningen skal skremmes til å respektere dyr. Men vi vil heller ikke respektere folks dyrefiendtlige tradisjoner, og kan ikke på grunn av disse la være å redde dyr. Vi setter kampen for å redde dyr over for eksempel respekten for en dyremishandlers «jobb». Holdningsskapende arbeid må drives parallelt med DFFs arbeid for å frigjøre dyr. For øvrig er det ikke noe behov for å skremme befolkningen til å tenke dyrerettighetstanker, ettersom filosofien bygger på empati, respekt og medfølelse for andre skapninger. Folk behøver ikke skremmes til empati, de må bare opplyses.

– Hva med faren for å bli arrestert og fengslet?
– Faren er forsvinnende liten, men vi har det naturligvis alltid i bakhodet. Allikevel er det viktigst å huske på at vi en dag ikke lenger vil trenge å redde dyr fra fengsel, bare for å risikere å ende opp der selv. Vi representerer fremtiden, der også dyrene har rett til et liv fritt fra smerte og ubehag.

Intervjuet er gitt anonymt til artikkelforfatteren. Verken artikkelforfatteren, NOAH eller NOAHs Ark har noen tilknytning med verken DFF, ALF, eller noen av aktivistene omtalt i artikkelen. Aktivistenes synspunkter er ikke nødvendigvis i samsvar med NOAHs syn.

ALFs retningslinjer

• Å frigjøre dyr fra steder hvor de lider, laboratorier, pelsfarmer, oppdrettsanlegg etc. Deretter plasseres de i trygge hjem hvor de kan få utløp for sine naturlige behov, uten lidelse.

• Å utføre økonomisk sabotasje mot de som livnærer seg på tortur og utnytting av dyr.

• Å avdekke grusomhetene og ulovlighetene, som finner sted bak lukkede dører. Ved å utføre ikke-voldelig direkte aksjon, og frigjøringsaksjoner.

• Å ta alle forhåndsregler nødvendig for å være 100% sikker på at intet dyr, menneskelig eller ikke-menneskelig, kommer til skade.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem