NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Høring: Stortingsmelding… 2. mai 2001

Høring: Stortingsmelding om dyrevern 2001

Reven og hunden - like følelser, men respekteres ulikt av mennesker. Foto: Tanja Askani

Reven og hunden – like følelser, men respekteres ulikt av mennesker. Foto: Tanja Askani

NOAH – for dyrs rettigheter mener initiativet til en dyrevernmelding er meget prisverdig – særlig viktig er det at også prinsipielle spørsmål stilles. Samtidig innebærer en dyrevernmelding et stort ansvar.

INNHOLD

1) INNLEDNING

2) GRUNNLEGGENDE PRINSIPPER

3) HOLDNINGER TIL DYREVERN

4) VIKTIGE TEMAER

5) FORVALTNING

6) OPPSUMMERING

7) KILDER

8) VEDLEGG

Hester snuser på hverandre

1) INNLEDNING

Synet på dyr utvikler seg raskt. Antall mennesker som tilskriver dyr en høy egenverdi, øker stadig. Viten om dyrs behov, mentale kapasiteter og levesett har blitt større bare de siste få år, og ny overraskende kunnskap avdekkes stadig (f.eks. Dawkins 1993; Børresen 1996; DeWaal 1996; Bekoff et al. 2001 ). Utviklingen innenfor regelverket som regulerer menneskers adferd overfor dyr, forandres langt langsommere enn både holdninger og kunnskap. Men man ser at flere europeiske land har begynt å justere sine lover, slik at bruk av dyr som det tidligere ikke ble stilt spørsmål overfor, nå er forbudt eller strengt regulert.

Når en dyrevernmelding skrives i Norge, er det vesentlig at det ambisjonsnivå den legger seg på, ikke er lavere enn i andre land, men tvert i mot tar høyde for den raske utvikling innenfor vitenskap og holdninger. NOAH mener endog det burde være det offentliges oppgave å føre an innenfor dyretikk: I motsetning til flere andre områder – menneskerettigheter, miljøvern, likestilling – er ikke dyrs rettigheter et område hvor mennesker kan sies å høste direkte egeninteresse av forbedringer. Det kan derfor ikke forventes at et flertall i samfunnet vil presse frem endringer i behandlingen av dyr, i samme takt som ny kunnskap om dyrs behov og etisk tenkning, ville kreve det. Det burde være en offentlig forpliktelse å agere på bakgrunn av den nyeste kunnskap om dyrs behov, og gjennom regelverk og kunnskapsspredning bane vei for fremmet respekt for dyr blant befolkningen, istedenfor å vente på at et tilstrekkelig flertall selv skal tilegne seg denne kunnskap og kreve endringer i behandlingen av dyr.

Barn og dyr. Foto: HSUS

 

2) GRUNNLEGGENDE PRINSIPPER

Kan vi akseptere de ulike formene for dyrehold vi har i dag?
Dyrehelsetilsynet stiller spørsmålet: ”Kan vi akseptere de ulike former for dyrehold vi har i dag?” Et beslektet spørsmål er: Har mennesker rett til å utnytte dyr for egne formål, slik at det går ut over dyrenes liv eller livskvalitet? Ut i fra et dyrerettighetsperspektiv er svaret nei – dermed kan man ikke akseptere fremferd mot dyr hvor deres livskvalitet eller liv ofres for menneskers formål. Å finne logiske og etisk holdbare argumenter for slik utnytting, er vanskeligere enn man skulle tro ut i fra omfanget utnyttingen har fått. (f.eks.: Singer 1975; Regan 1983; Clark 1997; Wetlesen 1997)
De fleste mennesker vil innta et dyrerettighetsperspektiv i enkelte saker: Eksempelvis vil mange mene det er galt å avlive friske hunder og katter, og svært få ville akseptere kjøtt- eller pelsproduksjon med disse dyrene. Likeledes vil mange mene at man ikke har rett til å ta livet av dyr for underholdningsformål, uavhengig av forholdene dyrene lever under.
Stadig flere mennesker inntar også et dyrerettighetsperspektiv i synet på bruk av dyr innenfor kjøtt- og lærproduksjon, dyreforsøk etc. Dette synet bygger på rettighetsetikk, kombinert med det faktum at det ikke er noen forskjell mellom menneske og dyr, i de etisk relevante egenskaper som ligger til grunn for individets rett til ikke å bli påført smerte og ubehag. Det er all grunn til å tro at smerte og ubehag oppfattes av dyr på en tilsvarende måte som det oppfattes av mennesker. (f.eks. Broom 1993; Børressen 1996; Baars 2001) Dermed bør man ikke utsette dyr for smerte og ubehag, hvis man mener at mennesker ikke skal utsettes for dette – hvilket man ikke kan akseptere innenfor en etisk retning hvor hvert individ er mål i seg selv, og ikke middel for andres nytteformål. Dyrs frustrasjon over fangenskap, og utfoldelse i frihet, tyder på at behov for fri utfoldelse også er en relevant etisk egenskap. På samme måte vil deres kamp for å unngå død, være et tegn på at ønsket om å leve likeledes er en relevant etisk egenskap. Konsekvensen blir å respektere deres ønske om frihet og liv.
Den holdning som råder i vårt samfunn i dag, er at dyr kan brukes for menneskers nytteformål. Dette baserer seg på at dyr enten ikke har noen interesser å ta hensyn til – eller at deres interesser ikke teller. Etologien gir klart bekreftende svar på at dyr har interesser – som i vesensforskjell ikke er ulike de tilsvarende menneskelige interesser. (f.eks. Jensen 1993; Houpt 1998) Hvorvidt like interesser skal telle likt, gir den moderne moralfiosofien svar på. Moralfilosofi er også en vitenskap, som har utviklet seg de senere år. Filosofer har gjennom tidene gått fra det syn at rettigheter er forbeholdt visse grupper mennesker, til etterhvert å anerkjenne etisk relevante forskjeller som eneste grunn for forskjell i etisk behandling av individer. (f.eks. Singer, 1975; Regan, 1983; Gålmark 1997) Dermed er det kun evne til å føle smerte som er relevant i forhold til om et individ kan påføres lidelser eller ikke. Og individets ønske om og interesse av å leve, er av overordnet relevans i forhold til om et individ kan drepes eller ikke. Andre forskjeller – som intelligens, kommunikasjonsevne, status i samfunnet etc. er ikke etisk relevante i disse sammenhengene. Ut i fra disse betraktninger springer dyrerettighetstankegangen.
Generelt om dyrevern og dyrs rettigheter
NOAHs visjon er at dyrerettighetsperspektivet blir menneskenes rettesnor i omgangen med dyr. Når NOAH i det nedenstående har satt opp forslag til endringer i hva som bør være menneskers fremferd overfor dyr i vårt samfunn, er dette ut i fra hva NOAH mener samfunnet som helhet bør kunne enes om – etter avveining av faktorer som etologi, etikk, økonomi og politikk.
Grunnstenen i norsk dyrevern er Dyrevernloven §2. Den inneholder viktige prinsipper, som bør tas vare på: Respekten for dyrs naturlige behov er vesentlig. Prinsippet om at de ikke skal komme i fare for å lide, er også godt. Problemer oppstår allikevel, dels fordi det oppstår uenighet om dyrs behov, dels fordi loven tillater lidelse som er ”nødvendig”. Det kan tyde på en snever og tildels uriktig tolkning av hva dyrs behov består i, når leveforhold som bur for høner og pelsdyr, slaktegrisbinger og kubåser tolereres under dyrevernloven. De nevnte forhold kan også tyde på en meget vid tolkning av ”nødvendig lidelse”. Er lidelse ”nødvendig” bare fordi mennesker drar nytte av den?
Nedenfor foreslås visse prinsipper som NOAH mener bør være nedfelt i norsk dyrevernlovgivning, for å gi dyr et effektivt vern. Deretter er det skissert en rekke fallgruver, som man bør prøve å unngå for ikke å svekke resultatet av dyrevernmeldingen.
Prinsipper NOAH ønsker inkorporert i dyrevernlovgivningen
• Dyr er sansende vesener, og har en verdi i seg selv uavhengig av nytteverdien for andre. Dyr skal ikke bli definert som ting eller eiendom, men som sansende vesener. Prinsippet er inkorporert i EUs regelverk: ”Desiring to ensure improved protection and respect for the welfare of animals as sentient beings” (Treaty of Amsterdam 1997)
• Dyr har interesser i form av naturlige adferdsbehov. Dyr har rett til å bevege seg fritt og rett til å utfolde seg i et miljø som er naturlig for arten, og i henhold til sine artsspesifikke adferdsbehov. Dyr har rett til samvær med artsfeller ut i fra artens sosiale behov. De naturlige adferdsbehov som bør respekteres, går ut over behov for mat, vann, temperatur m.m. – som kun dekker basale livsoppholdende funksjoner.
• Dyr har krav på frihet fra å bli påført smerte og lidelse. Unntaket er smerte som påføres dyret av hensyn til dets egne interesser. Menneskers nyttehensyn er ikke er grunn for å påføre lidelse.
• Dyr i menneskers varetekt, har krav på mulighet til positiv livskvalitet. Å kunne utføre adferd som fører til glede for dyret bør anses som en viktig del av dyrets liv.
• ”Føre var”-prinsippet: Tvilen skal komme dyrene til gode, i tilfeller der det er tvil om menneskelig adferd fører til lidelse for dyr.
• ”Nei, hvis ikke ”-prinsippet: Bruk av dyr bør i utgangspunktet ikke være tillatt, i motsetning til dagens situasjon, der mennesket innehar en slags rett til bruk av dyr.
• Et dyrs liv har verdi for dyret selv. Dette betyr at et dyrs liv ikke uten videre kan tas fra det, ut i fra menneskers forgodtbefinnende.
• Dyr skal ikke bli behandlet nedverdigende av mennesker. Slik behandling forringer respekt for dyr generelt, og fører til et negativt syn på enkeltindividet.
Fallgruver som bør unngås
• Vurdering av dyrs adferdsbehov, bør ta utgangspunkt i forskning på dyrenes adferd under naturlige forhold, da adferdsbehov ikke er en egenskap som lett ”avles vekk”. (Houpt 1998; Jensen 1993) Den tilnærmingsmåte som sammenligner dyr i ulike unaturlige miljøer, f.eks. ulike typer bur, og prøver å modifisere eksisterende utilfredsstillende løsninger, er ikke egnet til å stadfeste essensielle behov – da det for dyret ofte blir et valg mellom to onder. (Mendl & Newberry, 1997) Man bør huske på at buret som driftsform ble utviklet i en tid hvor kunnskapen om dyrs behov var minimal, og heller ikke ble tillagt vesentlig vekt sammenlignet med f.eks. økonomi.
• Et dyrevernproblem bør møtes med de nødvendig radikale endringer av miljøet, og ikke endringer av dyret: Å tilpasse dyrene et unaturlig liv gjennom manipulasjon v.h.a. f.eks. avl, bør anses utilfredsstillende. På samme måte som den norske dyreverntradisjon tar avstand fra fysisk manipulasjon av det enkelte dyr for å tilpasse det et miljø med mangler (eks. forbud mot nebbstrimming av høner, haleklipping av gris), bør heller ikke manipulasjon gjennom avl erstatte endringer i miljøet. Gitt det nevnte forhold, at selve adferdsbehovene vanskelig lar seg fjerne, risikerer man ved en slik tilnærmingsmåte å kun fjerne dyrets evne til å uttrykke sitt ubehag, og ikke selve ubehaget.
• Produksjon er først og fremst uttrykk for fysiologiske prosesser som det skal sterkt nedsatt almenntilstand til for å påvirke. Dette er derfor ikke et egnet vurderingsgrunnlag for trivsel. (Duncan et al. 1997)
• Begrepet ”menneskeliggjøring” av dyr bør behandles med varsomhet: På den ene siden bør ikke frykten for ”menneskeliggjøring” stå i veien for innrømmelser av visse fellestrekk mellom mennesker og andre dyr – f.eks. frykt/smertefølelse. På den annen side bør det ikke kreves av dyr at de skal uttrykke sine følelser etter menneskelige kriterier.
• Evnen til smertefølelse, frykt, velbehag etc. skapes i deler av hjernen som er felles for alle virveldyr, og er forskjellig fra de deler som har med rasjonell tenkning å gjøre. (Baars 2001; Børresen 1996) Dermed er ikke disse følelsene mindre relevante hos arter, der mennesker synes å registrere mindre grad av evne til rasjonell tenkning, kommunikasjonsevne o.l. Tvert i mot kan det argumenteres for at disse følelsene i visse situasjoner er viktigere for slike arter.
• Hvert dyrehold bør vurderes ut i fra egne premisser. Det bør ikke fremføres som argument for et dyrehold, at en annen type dyrehold er verre eller like ille. På den annen side er det viktig at alle dyr med relevant like behov behandles likt av loven. Noe annet undergraver respekt for loven.
• Flere tradisjonelle inngrep som gjøres ut i fra produksjonsmessige hensyn, og ikke av hensyn til det enkelte dyr, kan medføre betydelig smerte eller lidelse. Det må ikke ses på som noen garanti at veterinærmiljøet i Norge ikke opponerer mot slike metoder (eks. elektroejakuladjon, avhorning og kastrering uten etterbehandling av smerte o.l.) – da skifte av behandlingsmetoder ofte er en uforholdsmessig tidkrevende prosess, spesielt når det gjelder produksjonsdyr.

Elg med kalv.

 

3) HOLDNINGER TIL DYREVERN

Det er gjort få offentlige undersøkelser om den norske befolkningens holdninger til viktige dyrevernspørsmål. Dette er noe underlig ettersom rådende holdninger i samfunnet skal legges til grunn ved utforming av nytt regelverk, (Ot. prp. 1973-74) og skal til enhver tid være veiledende under tolkningen av Dyrevernloven (f.eks. §5 ”[…] forbode å endra dyra sine arveanlegg […] dersom endringa vekker ålmenne etiske reaksjoner). Dette er et område der de offentlige myndigheter kan forbedre seg betraktelig.
Holdninger blir ikke til av seg selv. Sammenligner man dyrevernmyndigheter med andre offentlige myndigheter (f.eks miljøvernmyndigher og barnevernmyndigheter), er det overraskende lite informasjon tilgjengelig for publikum om dyrevern/dyrenes interesser i motsetning til informasjon om f.eks miljøvern og barnevern. Dette er svært beklagelig ettersom mange av dagens dyrevernproblemer skyldes uvitenhet.
En mulighet hadde vært å opprette et offentlig ”Opplysningskontor for dyrevern” som kunne orientere seg om viktige dyrevernproblemer og formidle ny viten om dyrevelferd til publikum. Dagens Rådet for dyreetikk kunne rustes opp for å fylle en slik rolle.
Her vises det til noen av de undersøkelsene som er gjort angående folks holdninger til dyrevern.
Generelle holdninger
En betydelig del av befolkningen mener at mennesker har sin opprinnelse fra dyr, og at mennesker ikke skal herske over naturen. Mange mennesker er også av den oppfatning at dyr har rettigheter som art og som individ. Det er ikke tvil om at dyrevern er et tema som opptar folk flest.
• Mennesket har utviklet seg fra tidligere dyreart: 47,5% av Norges befolkning svarer at de er delvis enige (13,8%) eller svært enige (33,7%). (Strømnes et al 1995)
• 40% av Norges befolkning mener at ”dyr og mennesker er mer like enn mange tror”. (Bjørkum 1997)
• Omtrent 80% av Norges befolkning mener at ”dyr kan føle smerte på lik linje med mennesker”. (Bjørkum 1997)
• Planter og dyr har like stor rett som mennesker til å eksistere: 75% av Norges befolkning svarer at de er delvis enige (22,7%) eller svært enige (52,3%). (Strømnes et al 1995)
• Moralsk sett bør dyr ha de samme rettigheter som mennesker: 40,7% av Norges befolkning er delvis (20,9%) eller svært (19,8%) enige, mens 34,1% av befolkningen er delvis (18,5%) eller svært (15,6%) uenige. (Strømnes et al 1995)
• Dyrevern en del av miljøvernet: 88% av Norges befolkning svarer at de er delvis enige (27,3%) eller svært enige (60,7%). (Strømnes et al 1995)
• Det er meningen at menneskeheten skal herske over naturen: 25,3% av Norges befolkning er delvis (16,5%) eller svært (8,8%) enige, mens 53,4% av befolkningen er delvis (21,8%) eller svært (31,6%) uenige. (Strømnes et al 1995)
• 57% av Norges befolkning svarer at ”dyrevern er viktig eller svært viktig”, til sammenligning mener 64% det samme om miljøvern. (Scan-Fact 1999)
Pelsfarming
Flere spørreundersøkelser har vist at den generelle oppfatningen i samfunnet er at oppdrett av pelsdyr i bur ikke er etisk akseptabelt.
• 48,5% av Norges befolkningen svarte at det var noe viktig (34,3%) eller svært viktig (14,2%) å arbeide mot pelsindustrien. (Strømnes et al 1995)
• 64% av norsk opinion mener at pelsdyroppdrett ikke drives dyrevennlig. (Gallupp 2001)
• 77% av Norges befolkning har en mening om pelsfarming. Av disse er 73% motstandere av næringen. (Opinion 2000)
• I England viser flere undersøkelser gjennom årene at et sted mellom 70 og 80% av befolkningen støtter et forbud mot oppdrett av pelsdyr. (RSGB 1987 og 1992; MORI 1996)
Dyreforsøk
En stor del av befolkningen er motstandere av forsøk med dyr, spesielt når det gjelder testing av kommersielle produkter.
• Forby forsøksdyr for kosmetikkindustrien: 78,6% av Norges befolkning svarte at det var noe viktig (25,1%) eller svært viktig (53,5%). (Strømnes et al 1995)
• Forby genteknologi: 83,9% av befolkning svarte at det var noe viktig (20,6%) eller svært viktig (63,3%). (Strømnes et al 1995)
Dyr i landbruket
Holdningene til dagens industrielle husdyrhold kan måles direkte, samt indirekte gjennom antall mennesker som avstår fra å forbruke produkter fra landbruket. Det er et flertall av befolkningen som er kritiske til dagens industrielle dyrehold, og et betydelig antall mennesker som er så negativt innstilt, at de velger å avstå fra f.eks. kjøtt.
• Begrense industrielt husdyrhold: 72,9% av befolkningen svarte at det var noe viktig (42,6%) eller svært viktig (30,3%). (Strømnes et al 1995)
• 62 % av nordmenn mener det er dyreplageri å holde høner i bur (Gallup 1988).
• 44 % av nordmenn ønsker å betale mer for egg fra frittgående høner (Scan-Fact 1999).
• Flere undersøkelser i England viser atpublikum er negative til medisinsk forskning på dyr: ca. 50% var imot og 40% for slike forsøk. (Aldhous et al. 1999)
• Omlag 1,7% av Norges befolkning eller ca. 60.000 mennesker er vegetarianere (spiser ikke kjøtt eller fisk). (Scan-Fact, 1996)
• Hele 59 % av Norges befolkning mener at ”kjøtt er noe en kan klare seg uten”. 40% av befolkningen har betenkeligheter når det gjelder forbruk av kjøtt. (Bjørkum 1997)
• I England er omlag 7% av befolkningen (tilsvarende ca. 4 millioner mennesker) vegetarianere, 40% av disse hovedsakelig av dyreetiske årsaker. Hele 46% av Englands befolkning sier at de spiser mindre kjøtt enn før. (National Opinion Poll 1997)
Dyr i underholdning
En god del mennesker er kritiske til bruk av dyr som underholdning og rekreasjon, dette være seg i form av dyreparker, sirkus eller jakt.
• Stoppe dyr i sport/underholdning: 52,6% av Norges befolkning svarte at det var noe viktig (31,1%) eller svært viktig (21,5%). (Strømnes et al 1995)
• En undersøkelse blant norske barn viser at hele 72% av barna mellom 9 og 15 år var imot dyreparker av hensyn til dyrene. (Bjerke et al. 1998)
• En opinionundersøkelse fra England viser at hele 88 % av befolkningen er enige i at dyreparker har som hovedformål å underholde. (Public Opinion Market Research Survey 1993)
• Bekjempe jakt: 63,5% av Norges befolkning svarte at det var noe viktig (34,7%) eller svært viktig (28,8%). (Strømnes et al 1995)
• 72% av folk i Storbritannia synes det er uakseptabelt at eksotiske dyr (elefanter, løver, tigrer etc) skal opptre i sirkus (bare 15% synes det var akseptabelt). 54% mente at heller ikke domestiserte dyr skulle opptre i sirkus, (bare 30% synes de skulle opptre) 87% synes det er unødvendig å slå eller piske dyr for å trene dem. (MORI 1998)
Diverse
Denne undersøkelsen tyder sterkt på at mennesker er opptatt av dyr ikke skal lide uansett hvilke status de har.
• Smertefri skadedyrutryddelse: 77,9% av befolkningen svarte at det var noe viktig (30,0%) eller svært viktig (47,9%). (Strømnes et al 1995))

4) VIKTIGE TEMAER

 

Mink i bur på pelsfarm. Foto: NOAH

 

4.1) PELSDYR

Problemområder
Pelsdyrhold i bur er en driftsform hvor hensyn til dyrenes behov er fullstendig tilsidesatt. Omfattende adferdsstudier viser at pelsdyr i bur har alvorlige velferdsproblemer, (Broom et al. 1998; Wiepkema 1994) noe som tyder på at mindre justeringer av dette i utgangspunktet uegnede systemet, ikke er tilfredsstillende. Følgende problemer er dokumentert:
• Pelsdyr i bur viser unormal adferd (de Jonge & Carlstead, 1987). Stereotypier er meget vanlig. (de Jonge 1987; Mason 1992; Wikman 1998; Jeppesen 2000) Stereotypier er, uansett frekvens, uttrykk for betydelige miljømangler. (Braastad, 1993)
• Rev og mink er ville dyr, og således utsatt for frykt i fangenskap. (Plyusnina 1991) Stressreaksjoner som f.eks. magesår er påvist. (Hansen 1992; Harri 1995)
• Valpedrap og selvlemlestelse er en annen svært vanlig adferdsforstyrrelse hos pelsdyr i fangenskap. (Braastad 1986; Mason 1994)
• Pelsbiting som tegn på frustrasjon, er kjent hos pelsdyr. (Hansen et al. 1998 ; Houbak 1996 ; Uzenbaeva 1999; Jørgensen 1995)
• Avlivingsmetode for mink (nakkeknekking, gass) er antydet å være inhuman. (Cooper1998; Loftsgård 1970)
• Essensielle behov som ikke tilfredsstilles hos pelsdyr i fangenskap er: sosial struktur (flokk/pardannelse, territorialitet), bevegelsesbehov, utforskningsadferd, jaktadferd, normal ungepleie/oppdragelse, graveadferd (rev), adferd relatert til vannavhengighet (mink). (Broom 1998; Poole 1976; Mason 1999)
Særskilt om regelverk og politikk
Flere land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, har allerede forbudt, eller er i ferd med å forby dette dyreholdet.
• Sverige har vedtatt en lov som bestemmer at rever skal holdes slik at de får anledning til å grave, og får utløp for sine behov for å bevege seg og være sammen med andre rever. En forskrift gjelder fra januar 2001. Situasjonen for oppdrett av mink- og chinchilla er under vurdering i det svenske Jordbruksvärket. (SJVFS 2000) Sveriges landbruksminister uttalte følgende om lovendringen: ”…traditionell rävhållning (får) inte längre förekomma. Detta är ett exempel på att djurens interessen och behov får företräde framför näringens interessen – även när detta kan leda till att en hel näringsgren försvinner.“ (Winblad 2001)
• I England ble det nylig forbudt med “hold av dyr utelukkende eller hovedsakelig for å slakte dem for pelsverdiens skyld”. Forbudet trer i kraft i 2003. (Fur Farming (Prohibition) Act 2000)
• Revefarming ble vedtatt forbudt i Nederland, og forbudet trer i kraft i 2008. Parlamentet foreslo i 1999 at et forbud mot minkoppdrett skulle bli utredet, og dette arbeidet er i gang. (Bont voor Dieren 2000)
• Pelsdyrhold er forbudt i seks av ni delstater i Østerrike. (Dyrebeskyttelsen Norge 2001)
• I Italia skal minker fra 2008 ha adgang til badevann og større inhegninger der de kan klatre og ha kontakt med bakken. Dyrebeskyttelsen Norge 2001)
Særskilt om fagutalelser
Pelsdyroppdrett er den form for dyrehold som har fått mest kritikk fra ulike faginstanser – inkludert det norske “Rådet for dyreetikk” som har tatt direkte avstand fra pelsdyroppdrett.
• «Samtlige pelsdyr som holdes i fangenskap er utpreget «ville dyr», som i naturlig tilstand streifer vidt omkring. Ser man på nyttehensynet av pelsdyrholdet i etisk lys, skulle pelsdyrholdet […] ikke kunne forsvares såfremt tilstrekkelig varme klær kunne skaffes ved hjelp av annet materiale […]». (Ot prp 1973-74)
• “[…] moderne pelsdyravl berøver dyrene friheten i en grad som for de fleste pelsdyr antagelig føles som en lidelse. Samtlige pelsdyr som holdes i fangenskap er utpregede “ville dyr” som i naturlig tilstand streifer vidt omkring. Ser man på nyttehensynet av pelsdyrholdet – for å skaffe vakkert, moderne eller kledelig pelsverk – vil dette ikke kun forsvares såfremt tilstrekkelig varme klær kunne skaffes ved hjelp av annet materiale, f.eks. vevede stoffer. Man har imidlertid ikke funnet det realistisk å trekke så stramme grenser for “unødig lidelse” at slikt dyrehold skulle være forbudt.” Tidligere offisielle vurderinger av pelsdyrhold har med andre ord basert seg på bekvemmelighetshensyn, ikke etiske hensyn. (Gjesdal 1977)
• «Lagmannsretten legger til grunn at pelsdyroppdrett av rev og mink skjer på en måte som er i strid med dyrenes opprinnelige og grunnleggende behov […]. Dersom en kun la en etisk betraktning til grunn for vurderingen av pelsdyroppdrett, så ville slik virksomhet vanskelig kunne aksepteres.» (Eidsivating lagmannsrett 1999)
• “Minkarna kan inte tilfredsställa alla sina beteendebehov. Stereotypier er vanliga. Minkens behov av vatten som sysselsätning måste utredas närmare […] Djurskyddsproblemem innom rävholdningen är stora i nu förekommande burtyper […]” (Jönson 1993)
• ”Det er rådets opfattelse, at rævene generelt ikke befinder seg vel i fangenskap. Enten ignorerer dyrene menneskeligt nærvær, udviser stereotyp adfærd og uafbrudt kradsende eller de står med bagkroppen lodret op i et hjørne af buret og kæben presset ned i netgulvet med alle tegn på frygt, i et forsøk på at undslippe. Også den tilgængelige etologiske litteratur understreger, at farmræve, som de holdes i dag, som hovedregel er frygtsomme og apatiske og ofte har en abnorm adfærd”. (Det Etiske Råd vedrørende Husdyr 1991)
• “Following lenghty discussion the Council has agreed to issue the enclosed press statement making clear its disapproval of fur farming as currently practised. One of the objects of the statement is to give a clear warning that FAWC does not see fur farming as an acceptable alternative enterprise as currently practised. We have decided against drawing up a Welfare Code for mink and fox farming to avoid giving it the stamp of approval which a Government-backed Welfare Code would imply.” (The British Farm Animal Welfare Council 1989)
• “En hører ofte argumentet fra husdyrnæringa selv at dyr som produserer bra må trives bra. Ingen etolog ville godta dette uten videre, siden produksjonen og reproduksjonen i stor grad skjer automatisk og styrt av hormoner. Det skal normalt stor nedgang i velferd til før en merker det på produksjonen […] Abnorme adferder er de sterkeste indikatorene (på frustrasjon): Skadelig adferd (som) halebiting hos […] rev, pelsbiting hos rev […] samt dreping av egne avkom. Stereotyp adferd […] regnes som en av de sterkeste indikatorene på mangler ved miljøet. Eksempler på stereotype adferder er […] løping fram og tilbake i buret hos pelsdyr […] stereotype dyr har en viss grad av frykt […] De individene som i samme miljø ikke er stereotype, og velger en passiv strategi, kan godt være dem som lider mest. Uansett er stereotypier indikasjoner på at miljøet mangler stimuli som er viktige for dyra […] Ethvert dyr har medfødte forestillinger om hva et optimalt miljø for dens egen dyreart består i.” (Braastad 1993)
• “Atferd er det vi kaller en konservativ egenskap i avlssammenheng. Det innebærer at den ikke blir så lett påvirket. Når det gjelder adferd, er egentlig forskjellene mellom dagens husdyr og deres nålevende forfedre svært små […] vi må nøye oss med å konstatere at hverken reven eller minken viser normal atferd i bur […] for det første bør de ha stort nok areale i et miljø som er utformet slik at de kan få tilfredsstilt aktivitetsbehovet. De bør også være best mulig skjermet for syns-, hørsels- og luktinntrykk fra naboene. Jaktatferden må også få utløp […] Mange etologer og veterinærer mener at pelsdyrholdet i dag ikke ivaretar dyras adferdsbehov.” (Jensen 1993)
Særlig om distriktspolitikk, økonomi og miljø
Pelsdyrhold gir hverken vesentlige distriktspolitiske eller økonomiske gevinster for samfunnet. Næringen har også negative mijøkonsekvenser.
• Offentlige tilskudd til næringen utgjør ca. 70 mill. NOK. Inntjeningen er marginal. (Godli et al 1998)
• Verdien av pelsnæringen distriktspolitisk er tvilsom, da det kun er snakk om 661 årsverk. Kun 37% av farmene har pelsoppdrett som heltidssyssel. (Hovland et al. 2000)
• Pelsnæringen produserer et luksusprodukt som forurenser i alle ledd av levetiden. (Dyrebeskyttelsen Norge 2001)
NOAHs tilrådning
• Avvikling av pelsdyrholdet, og forbud mot oppdrett av dyr, hovedsakelig eller utelukkende, for pelsens skyld.

4.2) FJØRFE

Problemområder
Fjørfeholdet representerer den mest industrialiserte håndtering av landlevende dyr – fra klekkeri til slakteri. Hvis dyrevernlovens prinsipper skal gjelde innenfor dette dyreholdet, kreves det drastiske endringer. Følgende eksempler illustrerer systemets mangler.

Slaktekylling
• Sortering av kyllinger på klekkeriet er hårdhendt og samlebåndsmessig. Avliving av hannkyllinger ved CO2-kvelning, innebærer sterkt ubehag og smerte. (Raj M 1998)

• Broilerproduksjonens krav til sterk og rask vekst medfører lidelser som knokkelsvakhet (Berg & Sanotra 2001; Kestin et al 1992; Julian 1998) liggesår på bryst som følge av dette, samt hjerte- og sirkulasjonsforstyrrelser. (Gregory & Austin 1992) Dårlig helsetilstand, og lysmanipaulasjon, gir inaktivitet – som av produksjonsøkonomiske grunner ses på som ønskelig, men som sterkt reduserer dyrenes evne til livsutfoldelse og livskvalitet. (Julian, RJ, 1998)

• Broilerplukking, maskinelt såvel som for hånd, er stressende og fryktskapende. (Lacy & Czarick 1998)

• Foreldredyrene til broilere sultes, for ikke å knekke sammen i benstrukturen, på grunn av abnormt sterk vekstpotensiele. Dette fører også til frustrasjon og stress. (Savory et al, 1993)

• Essensielle behov som ikke dekkes ved broilerproduksjon er: bevegelsesbehov – både pga plassmangel og uegnet fysikk, flokktilhøringhet, tilstedeværelse av mordyr, utvikling av naturlig adferd – samt for foreldredyrene: behovet for mat. (Rådet for dyreetikk 1996)

Kalkun og and
• Kalkunproduksjon og andeproduksjon lider av mange de samme mangler som broilerproduksjon. (Ekstrand & Algers 1997; FAWC 1995; Ewbank et al. 1999)

Verpehøns
• Det råder nå stor enighet om at høner lider i ordinære bur til eggproduksjon. (Appleby & Hughes, 1997) De ”berikede” bur som er nevnt som alternativ, har imidlertid mange av de samme dyrevernmessige mangler, og gevinstene av de tilstedeværende ”berikelser” er ikke udiskutabel: Muligheten til å hakke etter føde, er ikke til stede. Dermed er faren for stereotyp fjær-hakking til stede. (Blokhuis & Arkes 1984) Muligheten til sandbad, kan vise seg å være illusorisk – da opprettholdelse av støvbadingsmateriale er praktisk vanskelig og tidkrevende. (Scientific Veterinary Committee, 1996) Vagling er viktig for høner, men hvorvidt ”vagling” i et bur oppfattes av høna som fullgod vagling, eller kun er et forsøk på å slippe unna et ubehagelig, hellende nettinggulv, er ikke klarlagt. (Scientific Veterinary Commitee 1996) Hvis ikke hønene har mulighet til å bruke rede samtidig, er det også tvilsomt hvorvidt de ”berikede” burene, tilfredsstiller dette behovet. Det er vesentlig å være klar over at dyr trenger en viss plass for å kunne tilfredsstille sine adferdsbehov.

• Manglende bevegelsesmulighet og et sterkt produksjonspress fører til benlidelser og fettlever-syndrom med lever ruptur. (Scientific Veterinary Commitee 1996) Innskrenket bevegelsesmulighet og sterkt produksjonspress blir hønene i like stor grad utsatt for i ”berikede” bur.

• Essensielle behov som ikke tilfredsstilles hos rugehøner i bur – inkludert ”berikede” bur: matsøk med hakking/sparking i jord, normal sosial adferd og flokkdannelse, aggresjonsforebyggelse ved respektert individualdistanse, bevegelsesmulighet, mulighet til å strekke ut/flakse med vingene, redebygging og ruging – tildels vil også tilgang til rede være begrenset, og vagling og støvbading lite tilfredsstillende også i ”berikede” modeller. (Tauson 2000)

• Rugehøner i store flokker i innendørs låvedrift viser også adferdsproblemer, spesielt hakking og redsels/hysteriutbrudd. (Schaller 1992)

• Essensielle behov som ikke dekkes ved låvedrift: bevegelsesbehov, normal flokkdannelse og sosial adferd, redebygging og ruging, bruk av vinger, meningsfylt matsøk med tilgang til jord, aggresjonsforebyggelse ved respektert individualdistanse – tildels kan det også være vanskelig for alle fuglene å vagle seg. (Duncan IJH 1998)

Særskilt om holdninger
Ønsket om frittgående fjørfe er utbredt blant folk (se 3) om holdninger). Holdningene hos opinionen tilsier at forbrukerne neppe blir fornøyd hvis ikke dyrene er reelt frittgående. Det kan derfor bli vanskelig å forsvare investering i kostbare løsninger som f.eks. ”berikede” bur – hvor dyrenes behov fortsatt er sterkt forsømt.

NOAHs tilrådning

• Forbud mot hold av høner i bur – inkludert ”berikede” modeller.

• Krav til at fjørfe i menneskers varetekt skal ha adgang til uteareale, og at essensielle behov og mulighet til positiv livsutfoldelse tilgodeses.

• Håndhevelse av Dyrevernlovens § 5 om forbud mot avl som ”gjør dyret uskikket til å utøve normal adferd eller påvirker fysiologiske funksjoner på uheldig måte”, samt påfører dyret ”unødig lidelse”. Dette bør få snarlige følger for broiler-oppdretten.

Gris i binge på norsk gård. Foto: NOAH

4.3) GRIS

Problemområder
Hold av gris for kjøttproduksjon drives på en måte som frarøver grisen de fleste adferdsbehov (Whittemre 1993; Sneddon et al. 2000; Barnet et al 2001) Mange dyrevernproblemer eksisterer:

• Hold av gris i binger, vesentlig på betonggulv, hvor bevegelsesmulighetene er meget begrenset – kombinert med fremavlet høy veksthastighet – har vist seg å føre til helseproblemer: 96% av griser har klauvlidelser, 85% av slaktegriser har leddproblemer. (Beattie 1998; Lium 2000; Gjein 2000)

• Andre helseproblemer kan også tyde på at miljøforholdene utsetter grisene for belastning: Diaré er et hyppig forekommende problem. (SDT 1996) Lungeinfeksjoner er finnes hos 15-20% av alle gris, og i enkelte besetninger kan 80-90% av dyrene ha symptomer. (Lium 1996)

• Konsentrert fôr medfører lange perioder med inaktivitet for grisen, fordi den ikke får anledning til å utføre normal eteadferd. (Barnett et al. 2001) Stress og frustrasjon i et stimulifattig miljø, gir seg utslag i abnorm adferd som biting i innredning, og ikke minst halebiting. Årlig kasseres slaktet etter 4000- 6000 griser på grunn av halebiting. (Fjetland 2000) Dette gjelder for øvrig bare de værste tilfellene.

• Griser utsetter for smertefulle inngrep, som tannklipping og kastrering. Hittil har smertebehandling under inngrep totalt manglet, men fortsatt vil planlagt regelverk ikke sørge for tilstrekkelig smertebehandling, særlig ikke i etterkant.

• Essensielle behov som ikke blir tilfredsstilt hos griser i ordinær drift: bevegelsesbehov, utforskingstrang, reirbygging, normal flokkoppbygging og sosialisering, normal ungepleie og normal oppvekst (unormalt tidlig og dermed stressende avvenning), roting i jord, temperaturregulering gjennom sølebad. (Jensen 1993; Lean 1999)

NOAHs tilrådning

• Tilgang til utearealer med naturlig bevegelsesmulighet og stimulans, samt mulighet for normal sosial omgang med artsfeller, bør være et minimumskrav for alle dyr.

• Det bør ikke være tillatt å tvangsavvenne dyreunger på et unaturlig tidlig stadium.

• Forbud mot kastrering, tannklipping og annen mutilering, med mindre det er av hensyn til enkeltdyret selv og utføres under smertebehandling som man ville kreve for andre dyrearter.

En kalv bare sekunder fra døden på slakteriet. Foto: Erik Lindegren

Foto: Erik Lindegren

4.4) STORFE

Problemområder

Hold av kyr er blant de driftsformer som i størst grad frarøver dyrene bevegelsesmuligheter, og er i tillegg befengt med en rekke dyrevernproblemer:

• Over 95% av norske melkeku-fjøs er båsfjøs hvor dyrene holdes lenket på bås. Dette innskrenker friheten totalt. I tillegg utsettes mange dyr for kutrener – d.v.s. smerte og ytterligere innskrenking av bevegelsesmuligheter. Mulighetene for naturlig adferd, inkludert naturlig eteadferd og kroppspleie, er dermed vesentlig redusert: Stereotypier som tungerulling er et utrykk for dette. Også kyr i løsdriftssystemer uten utemuligheter har meget begrensede mosjonsmuligheter og mulighet for stimulerende adferd. (Dawkins 1988)

• Ku på bås berøves all sosial adferd – noe som må ses på som alvorlig når det gjelder et flokkavhengig dyr. (Jensen 1993)
• I tillegg til frihetsberøvelsen, er driftsformene kyr utsetter for direkte ubehagelige og lidelsesfremkallende, i form av hardt underlag. (Albright 1997) Høy forekomst av beinlidelser og klauvlidelser bevitner dette. (Haley 1999)

• Høy ytelse er et velferdsproblem hos kyr:
” The amount of work done by the cow in peek lactation is immense. To achieve a comarably high work rate, a human would have to jogg for about six hours a day every dag […] Humans with ketosis and liver damage feel extremely unwell, and it would be reasonable to assume the same for cows.” (Webster 1991)
Til tross for at avlen de senere år har satset mindre på melkeytelse, er produksjonssykdommene mastitt, ketose og melkefeber på sykdomstoppen.

• Kyrs konstante diaré, må kunne antas å være en ubehagelig tilstand, til tross for at det nærmest anses som normalt under de fôringsbetingelsene dyrene tilbys.

• Selv om det ikke er problematisk å holde ku og kalv sammen er dette hovedregelen. (Svennersteen-Sjaunja 1999) Å ta kalven fra kua er en dyrevernmessig uakseptabel praksis. Det er stressende både for kalv og ku. Kalvenes sosiale behov for en mor, viser seg i stereotyp suging på innredningen og delvis skadelig suging på hverandre. (Lidfors 1989)

• Kalver som holdes i kalveboks, mangler totalt både bevegelsesmuligheter, og all sosial kontakt. (dePassielle 2001) Kalv i binger har meget begrenset bevegelsesmulighet, til tross for et stort bevegelsesbehov. Miljøet er stimulifattig, og dyrene kan ikke opprette normal sosial struktur.

• Avhorning av kalv medfører vesentlig smerte, spesielt der ikke tilstrekkelig sedasjon og analgesi gis – og ikke minst post operativt, da det i dag hverken er påbudt eller praksis med noen form for post operativ smertebehandling. (Lang-Ree 2000)

• Essensielle behov som ikke blir tilfredsstilt hos ku og kalv: flokkdannelse og tilfredsstillelse av sosiale behov, normal mor/avkom-relasjon, bevegelsesbehov, mulighet til å snu seg og utøve normal kroppspleie o.l., naturlig nøringssøk/opptak, utforsking av miljø, frihet fra smerte (pga harde betonggulv, kutrener, avhorning, øremerking, sykdom).(Albright & Arave 1997)

NOAHs tilrådning

• Forbud mot båsdrift.

• Tilgang til utearealer med naturlig bevegelsesmulighet og stimulans, samt mulighet for normal sosial omgang med artsfeller, bør være et minimumskrav for alle dyr. Utearelale bør ha naturlig vegetasjon/beitemuligheter.

• Det bør ikke være tillatt å tvangsavvenne dyreunger på et unaturlig tidlig stadium. Forbud mot å skille ku fra kalv.

• Forbud mot all påføring av smertefulle inngrep, med mindre det er til enkeltdyrets eget beste, og utføres med full smertebehandling, også postoperativ.

Sauer i binge i vinterfjøs. Foto: NOAH

4.5) SAU OG GEIT

Problemområder
Hold av sau og geit oppfattes av mange som naturlige driftsformer. Desverre har sau og geit bare glede av friheten i noen måneder årlig, resten av tiden står de inne slik som resten av landbrukets dyr.

• Sau og geit holdes inne i binger store deler av året, med liten bevegelsesmulighet, et trangt stimulifattig miljø. Dyrene kan ikke utføre normal søk av avskjermet sted for fødsel. Det er dessuten ofte kritikkverdige forhold med hensyn til klima og hygiene i sauefjøsene – noe som gir dårlig immunforsvar og helseplager. (Ulvund 1990; Simensen 1998)

• Også når dyrene er ute utsettes de for uforsvarlige farer: Det at tap av dyr, og dertil hørende lidelser for dyrene, pga. skader, ryggvelt, overkjørsler, sykdom, etc har i lengre tid blitt ansett på som ”normaltap” – og utgjør årlig ca 100 000 dyr. I tillegg dør 20-30 000 dyr p.g.a. rovdyr. Faktorer som medvirker til skadene er avl for kjøttfylde på sau, fremfor egenskaper som fremmer overlevelse; (Bondebladet 1999) mangel på naturlig flokkstruktur med hanndyr – og selvsagt manglende tilsyn. (Norges Naturvernforbund 1999)

NOAHs tilrådning

• Tilgang til utearealer med naturlig bevegelsesmulighet og stimulans, samt mulighet for normal sosial omgang med artsfeller, bør være et minimumskrav for alle dyr – året rundt.

• Dyrevernlovens intensjon om at alle dyr skal ha fullt tenlig tilholdsrom må også gjelde for disse dyrene – det bør anses som uakseptabelt at sykdommer rutinemessig oppstår pga dårlig stell.

• Dyrevernlovens krav om tilsyn og stell, samt ansvar for syke/skadde dyr bør selvsagt også håndheves for småfe – ”normaltap” som følge av manglende tilsyn bør være uakseptabelt.

FOTO: WSPA

4.6) REINSDYR

Problemområder

Reindriften er et av de mest ekstensive former for dyrehold i Norge. Allikevel stilles ikke alltid de samme dyrevernkrav til reindrift som annet dyrehold. Dette fører til flere problemer:

• Manglende tilsyn på grunn av driftens omfang og utforming, betyr at dyr utsatt for rovdyrangrep, skade, parasitter, sykdommer etc. kan utsettes for langvarig unødvendig lidelse. (Blix et al. 1998)

• Dyrene er lite domestiserte og sjelden tamme, og får alvorlig ubehag av håndtering. Stress og skader i forbindelse med kontakt med mennesker (merking, sortering, veieng, innfanging, transport, slakt) er et betydelig problem. Problematisk er det også at loven tillater transport av dyrene bundet og nedlagt – det er ikke grunn til å tro at dette oppfattes mindre stressende for reinen enn for andre arter. (Blix et al. 1998)

• Økologisk uforsvarlig store bestander gir lidelser i form av sult, utmattelse og død. Det stilles i praksis ikke samme krav til ansvarsforhold overfor dyrene, som i annet dyrehold – slik brytes lovens påbud om nok og godt nok fôr til stadighet. (Rådet for dyreetikk 1997 & 2000)

Særlig om rovdrift

Rovdriften som ødelegger naturgrunnlaget i reinområdene gir langvarige konsekvenser. Miljøkatastrofen har også store innvirkninger på andre ville dyrs livsvilkår. Å påføre naturen slike skader med vitende og vilje, kan etisk sett sammenlignes med forurensning eller hogst av urskoger.

NOAHs tilrådning

• Dyrevernloven må også i praksis gjelde for rein – dette må gjelde både krav om nok fôr og vann, krav om stell og tilsyn og krav om at dyr ikke skal komme i fare for å lide. Påstand om at dette i praksis ikke er gjennomførbart, kan ikke være vektig argument for å bryte dyrevernloven – da bør dyreholdet isteden vurderes som lite egnet.

Hesteflokk.

 

4.7) HEST

Problemområder
Hester er utpregede flokkdyr med stort bevegelsesbehov. Hestens adferd og reaksjonsmønster er i stor grad preget av at den er et byttedyr, hester som blir skremt eller utsettes for truende situasjoner vil forsøke å rømme unna. (Budiansky 1997) Manglende forståelse for hestens naturlige adferd medfører ofte lidelse i hesteholdet, da hesten ikke får utløp for sitt naturlige behov for fysisk aktivitet, og at man forsøker å sikre seg mot rømningsreaksjoner ved å bruke tvangsmidler. (Townley 1993) Hester har som utpreget flokkdyr stort behov for kontakt med artsfeller, hold av ”enehester” er uheldig og kan medføre alvorlige adferdsforstyrrelser. (McGreevy 1995)
Privat hold
Hold av hobbyhest kan være problematisk, først og fremst pga kunnskapsmangel. ”Garasjehester” kan bli utsatt for lidelse på grunn av misforstått godhet, som manglende mosjon, overfôring og utvikling av fedme; for høy temperatur i stall med risiko for utvikling av luftveisinfeksjoner, manglende kontakt med andre hester, for å nevne noe. Barn og unge som får for mye ansvar for dyreholdet uten støtte fra voksne kan resultere i vanskjøtsel.
Ridesenter, utleievirksomhet
Belastningsskader, monotont ”arbeidsmiljø” og manglende beitegang er mulige problemer ved denne type bruk av hest.
Sport/konkurranse
De alvorligste dyrevernmessige problemene knytter seg til hold av sports- og konkurransehester. Hester holdes for deltagelse i så vel ridekonkurrranser som trav- og galloppløp. Problemene knytter seg til treningsmetoder, bruk av tvangsmidler under trening (spesielle typer bitt, seletøy, korreksjonsmidler), press på ytelsesevne ved påføring av smerte, for eksempel ved bruk av pisk, spisse gjenstander festet på seletøy. Problemer knytter seg også til hesteavlen, man avler ensidig på konkurranseegenskaper og har tradisjonelt sett lite på sykdomsgener og gemytt. Et viktig problem er i tillegg medikamentell behandling av sportshest og oppfølging av dopingbestemmelsene. I travsporten trener man hesten til å bevege seg svært hurtig i trav, mens hesten egentlig har en annen gangart bedre egnet for høy hastighet, nemlig gallopp. Man må kunne betegne dagens konkurranser i trav som unaturlig for hesten. Belastningsskader er ofte forekommende i så vel galloppsport som travsport.
NOAHs tilrådning
• Tilgang til utearealer med naturlig bevegelsesmulighet og stimulans, samt mulighet for normal sosial omgang med artsfeller, bør være et minimumskrav for alle dyr – året rundt.
• Dyrevernlovens intensjon om at alle dyr skal ha fullt tenlig tilholdsrom må også gjelde for disse dyrene – det bør anses som uakseptabelt at sykdommer rutinemessig oppstår pga dårlig stell.
• Forbud mot bruk av alle smertevoldende tvangsmidler og midler til driving av hest, generelt.
• Strengere oppfølging av dopingbestemmelsene, økt tilsyn og prøvetaking.

4.8) FISKEOPPDRETT

Problemområder
Fiskeoppdrett er uten tvil blant de mest industrialiserte dyrehold i Norge, og omfatter et enormt antall individer. Oppfatningen om at fisk kan føle smerte har blitt mer utbredt blant fagfolk i den senere tid. (Beitinger 1990; Brattelid 1999; Føllesdal 2000) Denne oppfatning deles imidlertid slett ikke av flertallet av bransjens aktører – heller ikke av alle bransjens veterinærer. Det er dermed ikke å undres over at dyrene regelrett blir behandlet som ting, at det ikke tillegges vekt å unngå smerte i behandling eller avliving av dyrene, samt at det i visse miljøer synes å bli oppfattet som direkte irrelevant å tillegge fiskens behov vekt. Nedenfor gis noen få eksempler på de alvorlige dyrevernproblemene bransjen står overfor.

• Håndtering av fisk under sortering og transport er svært maskinell, og hard. Fisken holdes under disse prosessene svært trangt i nett – noe som må antas å påføre dem stress, og tildels direkte fysisk ubehag.

• Sykdom og skader forekommer ofte på fisk. (Gregory 1998) Dyrene kan ofte sees med store kjøttsår, fravær av deler av kropp og hode og bukorganer nærmest i det fri. Selv om dyrene klarer å leve med disse skadene, må man basert på nyere smerteforskning kunne anta at lidelse er til stede. Mindre dramatisk og svært vanlig slitasje som f.eks. nedslitte finner, kan heller ikke utelukkes som smertefullt. Lidelse lar seg ikke avhjelpe, da det ligger i systemets natur at menneskenes interaksjon med dyrene i stor grad er fysisk umulig: Man kan rett og slett ikke ta seg av de dyr man har påtatt seg ansvar for, når de blir skadde.

• Selve oppdrettssituasjonen, med trange nett hvor fisken hverken kan rømme fra hverandre i eventuelle konfrontasjoner eller fra stressfaktorer utenfor nettet (annen fisk, rovdyr, rovfugl), langt mindre få utløp for eventuelle fysiske aktivitetsbehov, er betenkelig. (Rådet for dyreetikk 1997)

• Laks opplever tvungen smoltifisering. Utsetting av fisk som ikke er klar for saltvann er potensielt dødelig og smertefullt. I det fri går de tilbake i elven hvis ikke kroppen tåler saltet. Denne muligheten finnes ikke i oppdrett. Testene som utføres for å undersøke om fisken er noenlunde klar, utsetter også dyrene for lidelse.

• Oppdrettsfisk utsettes for fysiske defekter, som man ikke kan utelukke at medfører lidelse: Fremmanipulert rask vekst medfører bl.a. hjerteproblemer (Poppe 1998). Mange av de brukte vaksiner medfører sammenvoksninger av bukorgener.

• Fisk sultes før slakting. Dette kan oppleves som en stressfaktor. (Rådet for dyreetikk 1995)

• Avliving av fisk på slakteriet, er ikke smertefri. Det tar ca. 5 minutter før fisken er bedøvet med CO2. Observasjon viser en dødskamp, hvor dyrene er tydelig stressede og forsøker å flykte fra ubehaget. (Gregory 1998)

NOAHs tilrådning

• Skjerping av håndhevelse av dyrevernloven: Umiddelbar stopp i avliving som ikke gir umiddelbar smertefri død.

• I utgangspunktet bør man ikke holde dyr i menneskers varetekt hvis ikke man kan lindre/helbrede eventuell lidelse/sykdom. Dette oppfylles overhodet ikke innenfor fiskeoppdrett. Selv om mulighetene for forbedring synes minimale, men et første minimumskrav bør være forbud mot alle prosedyrer som påfører dyrene direkte fysisk smerte.

Hjort er offer for troféjakt.

 

4.9) SATSING PÅ ”NYE” HUSDYR

Problemområder
Norsk distriktspolitikk har oppmuntret til satsing på ulike nisjeprodukter som innebærer hold av ulike domestiserte (f.eks. kaniner og lama) og ikke-domestiserte dyr (struts og hjort). Hold av disse dyr er ofte igangsatt uten noen form for dyreetisk vurdering. Dette har ført til ulike dyrevernproblemer:
• Flere av Norges mer uvanlige dyrearter lider av unormal adferd og stereotypier. Hjort vandrer gjerne frem og tilbake i innhegningen, kaniner som holdes i bur dreper ofte ungene sine, struts spiser fremmede gjenstander i frustrasjon. (McGreevy 1995; Rådet for dyreetikk 1996)
• Flere av artene som oppdrettes i fangenskap er ikke-domestiserte og blir derfor spesielt utsatt for stress og frykt i kontakt med mennesker. Innfanging av f.eks struts og hjort kan medføre store påkjenninger. Røkt og tilsyn av ikke-domestiserte dyr er forbundet med problemer.
• Essensielle behov som ikke blir tilfredsstilt hos flere arter det satses på: flokkdannelse og tilfredsstillelse av sosiale behov (f.eks. kanin), normal mor/avkom-relasjon (f.eks. struts), bevegelsesbehov (f.eks. kanin), naturlig næringssøk (f.eks. struts), frihet fra lidelser (pga oppdrettsmiljø, håndtering ol.).
Særlig om å være en liten næring
Små næringer kan være forbundet med svakheter som har konsekvenser for dyrevernet:
• Mange små skala driftsformer og nye former for dyrehold er ikke regulert eller dårlig regulert. Mange nye driftsformer blir satt igang nærmest som ”dyreforsøk” ettersom man ikke har erfaring med driftsformen fra før av.
• Mindre driftsformer tiltrekker mindre oppmerksomhet fra forskermiljøer og satsing fra veterinærhold. Dette betyr at kunnskaper om dyrenes adferdsbehov og helseplager er manglende.
• Den økonomiske og distriktspolitiske betydningen av satsingen på hold av nye dyrearter er ikke dokumentert. Flere satsinger har vist seg å ha minimal samfunnsverdi. Den økonomiske risikoen er også en risiko for dyrene ettersom dårlige kår for bonden begrenser innsatsen og investering på dyrevelferdsstiltak.
NOAHs tilrådning
• Manglende kunnskaper og erfaringer fra hold av enkelte dyrearter fordrer større varsomhet. Føre var prinsippet bør benyttes for å unngå at nye arter blir utsatt for lidelser i fangenskap.
• Ettersom det ikke finnes noen reel behov for enda flere dyrearter i fangenskap, bør satsing på nye dyrearter opphøre.

Kalven skytes i hodet på slakteriet. Foto: Erik Lindegren

4.10) TRANSPORT OG SLAKTING

Problemområder
Denne siste etappen i dyrenes liv er oftest den som medfører mest stress og lidelse. Regelverket sier at dyrene ikke skal lide unødig i forbindelse med transport og slakting. At dyrene i realiteten gjennomgår svært store lidelser bør det imidlertid ikke være tvil om. (Gregory 1998; Grandin 1997; Knowles & Wilkins 1998).

• Transport medfører stress som følge av trengsel, overoppheting, nedkjøling, tørst etc. Selv transporten i seg selv oppleves av dyrene som ubehagelig. (Austin 1996) Et ekstremt utrykk for denne stresspåkjenningen er dødsfall: Tall fra Statens næringsmiddeltilsyn viser at omlag 55 000 dyr dør hvert år på vei til slakteriet.

• Rapporter fra slakterier har vist at selv ikke de regler som eksisterer, overholdes. (Statens dyrehelsetilsyn 2000) Det hevdes endog at reglene ikke er mulig å overholde. Dette gjelder bruk av elektrisk driving, annen smertevoldende driving o.l.

• Driving med strømstav er smertefullt, selv ved restriktiv bruk. Risikoen for hyppigere bruk er alltid tilstede. (Statens dyrehelsetilsyn 2000) Annen driving som slag/spark/vridning av hale/fall-lemmer medfører også ubehag og /eller smerte – risikoen for ekstensiv bruk er også her tilstede.

• Akkordarbeid øker sannsynligvis risikoen for hårdthendt behandling av dyrene, og er meget uheldig.

• Dyr opplever redsel og ubehag på slakteriet, også når de ikke blir utsatt for smertefull driving. Ut i fra det krav at dyr ikke skal lide, er en industrialisert slakteprosess uakseptabelt.

• Bedøvelse med CO2 på gris er et omdiskutert problemområde. CO2 medfører sterkt ubehag ved kvelning. (f.eks. Raj 1995)

• Fjørfeslakterier er utifra dyrevernhensyn uakseptable: Levende dyr henges opp på samlebånd og det er påvist at dette innebærer sterke smerter. (Gentle & Tilston 2000) Bedøvelsesprosessen medfører stor fare for at enkeltdyr ikke bedøves, og hastigheten umuliggjør individuell sjekk av bedøvelse – slik regelverket krever. Observasjoner viser at alle dyr ikke engang avlives, selv ikke manuelt, og havner dermed levende i skoldemaskinen/avblør ved bevissthet. Disse problemene vil være åpenbare ved besiktigelse. Men praktiske hensyn har hittill veid tyngre enn overholdelse av dyrevernloven.

Særskilt om alternativ til industriell slakt
For å bøte på dagens alvorlige dyrevernproblemer i forbindelse med transport og slakt av dyr, ser Sverige på muligheten for mobile slakterier:

”Kanske behövs förrändrade regelverk och avgifter før att underlätta för både småskaliga och mobila slakterier. Jordbruksdepartementet har gett Livsmedelsverket i uppdrag att utreda […] de små slakteriernas situasjon.” (Jordbruksdepartementet, 2001)

Særskilt om animalske matvarer
Det tas ofte for gitt at animalske matvarer er en livsnødvendighet. Det er imidlertid vikt å være klar over de probleme som et overdrevet forbruk av animalske produkter medfører:

Konsekvenser for miljøet
De negative miljøkonsekvensene av et økt global konsum av animalske produkter er godt dokumentert. (f.eks. World Watch Institute 1992) De fleste former for dyreoppdrett er svært lite energieffektive ettersom dyrets livsprosesser forbruker opptil 90% av energien de inntar. Realiteten kan tyde på at et vegetarisk livsstil blir en globl nødvendighet snarere enn et personlig frihet.
”Hvis verdens befolkning på det nåværende tidspunkt skulle leve på en typisk amerikansk diett, ville man trengt 2,5 ganger så mye korn som totalt produseres i verden. At en fremtidig verdensbefolkning på 8-14 milliarder mennesker skal kunne leve på den typisk amerikanske dagsrasjon på 220g korn-oppforet kjøtt, er ren fantasiflukt.” (Jordas Tilstand 1991)

Konsekvenser for menneskehelse
De negative helsemessige konsekvensene av et økt konsum av animalske produkter er godt dokumentert. (f.eks. Messina 1996) Det vestlige kostholdet med høyt innhold av fett og protein er årsak til mange av dagens alvorligste livsstilssykdommer. Et usunt kosthold har utvilsomt store samfunnsmessige konsekvenser i form av menneskelige lidelser og helsekostnader.
Vegetarians have lower rates of obesity, coronary heart disease, high blood pressure, large bowel disorders, cancers and gallstones.” (British Medical Association 1986)

NOAHs tilrådning

• Forbud mot transportering av dyr til slakt/oppstalling for slakt.

• Forbud mot akkordarbeid i håndtering av dyr.

• Forbud mot all driving av dyr som risikerer å medføre ubehag eller smerte – d.v.s. forbud mot strømstav, hale-tak, slag etc.

Kamel i sirkus

Foto: NOAH

4.11) DYR I SIRKUS

Problemområder
Sirkusdyrene lever under forhold som aldri vil kunne oppfylle krav som stilles for dyr i dyreparker. De transporteres på måter som ikke vil tilfredsstille krav til andre dyretransporter. Det er ingen tungtveiende grunner som tilsier at det skal være mindre strenge regler når det gjelder sirkus enn annet dyrehold. Det er ikke så mye et spørsmål om gode eller dårlige dyresirkus, men om sirkus p.g.a sin natur i det hele tatt kan tilfredsstille dyrs behov.

Sirkus er svært internasjonale. Norske sirkus henter sirkusartister og dyrenummer fra svært mange ulike land. Dette fører til at utenlandske studier får direkte relevans også for norske sirkus. Følgende problemer er forbundet med sirusdyr.

Unormal adferd

• Stereotyp adferd er meget utbredt hos sirkuselefanter i alle undersøkelser som er gjort, og er også observert ved norske sirkus. Vanligste stereotypi er ”veving”, d.v.s. at elefanten forflytter kroppstyngden fra side til side. Enkelte individer fordriver 25% av våken tid med dette. (Rådet for Dyreetikk 1997)

• En undersøkelse fra USA viser at stereotyp adferd øker i tiden før foring, vann og opptredener. Stereotypiene var hyppigst når elefantene var fastlenket – og det var de 50-80% av tiden. (Friend 1998) Samme undersøkelse viste at elefantene ved siden av ”vevingen” i gjennomsnitt brukte 2,9% av tiden på å nikke med hodet.

• Et annet problem vedrørende sirkusdyr er manglende ekspertise om dyras adferd og veterinærbehov. Norske veterinærer er ikke utdannet, og har selvsagt svært liten erfaring når det gjelder eksotiske dyr. Det er heller ingen krav til formell utdannelse for sirkusdyrtrenere.

Trening

• Trening av sirkusdyr kan være svært brutal. Representanter fra organisasjonen ”Animal Defender” i Storbritannia arbeidet ved flere sirkus i landet i perioden september 1996 til januar 1998. 7 000 timer med observasjoner og over 800 timer med videofilm avslører grov dyremishandling. Tre personer tilknyttet den kjente sirkusfamilien Chipperfield er nå dømt for dyremishandling på bakgrunn av Animal Defenders dokumentasjon. Elefanter ble rutinemessig slått med jernstenger, en ensom babysjimpanse ble sparket, og om natten ble hun sperret inne i et bur hvor hun ikke kunne reise seg. Kameler ble pisket og slått med kosteskaft. Tigrer, løver og bjørner ble slått med metallstenger. (Animal Defender 1998) Rådet for Dyreetikk erkjenner lmuligheten for lignende forhold i Norge og sier at det ”sikkert [er] riktig at enkelte dyretrenere bruker uakseptable dressurmetoder.”(Rådet for Dyreetikk 1997)

• Det regnes som vanlig å trene elefanter med såkalt ”elefantkrok”, som er en spiss metallstang som rettes mot følsomme deler på dyrekroppen, som bak forbena og bak ørene. I sirkus kamufleres gjerne elefantkroken i en dusk, eller den byttes etter hvert ut med en pisk. (Murray 1995)

• I et intervju med Cirkus Merano innrømmer sirkustreneren at de slår elefantene: På spørsmålet; ”Straffer du dem? Slår du dem?” Svarte elefanttreneren ”Jeg ville lyve hvis jeg sa jeg ikke gjorde det. Som et barn trenger elefanten å vite det hvis den gjør noe galt.”(Dagbladet 1996)

• Da de fleste dyrenumrene er innkjøpt fra andre land, foregår også treningen av dyrene i utlandet, dette gjør det vanskelig for norske myndigheter å kontrollere at dyrene trenes på en måte som ikke innebærer brudd med den norske dyrevernloven.

Manglende bevegelsesfrihet

• Sirkusdyrene transporteres over store avstander, og tilbringer mye tid i transportvognene som gir dem minimalt med plass. Eksempelvis besøker Cirkus Merano i løpet av en sesong ca 130 norske byer og tettsteder, de fleste stedene oppholder de seg bare en dag. (Merano 2000) Selv om det tidvis settes opp telt som er noe større enn transportvognene, for oppstalling av dyrene, er det ikke alltid tid å gjøre dette før neste dag, slik at dyrene må tilbringe også natten i transportvognene.

• I tillegg til all transporten i løpet av sirkussesongen kommer transporten til og fra Norge. De fleste dyrenumrene er importert, og dette innebærer til dels svært lange transporter. Hvilke lands lover regulerer disse transportene, og hvem ser til at dyrene ikke lider overlast?

• Elefanter får i tillegg beina lenket, noe som gir dyrene minimal bevegelsesfrihet. (Rådet for Dyreetikk 1997) For en elefant som i det fri ville brukt det meste av døgnet til vandring innebærer lenkingen uten tvil en stor belastning. (Moss 1988) Animal Defenders veldokumenterte undersøkelse viste at ved ett sirkus var elefantene lenket fast 70% av tiden, ved et annet tilbrakte de 96% av tiden i lenker. Sirkushestene tilbrakte ca. 90% av døgnet oppbundet i teltet, resten av tiden ble de bundet til en stolpe eller oppbevart i bilene. (Animal Defender 1998) En undersøkelse fra USA om atferden til fastlenkede elefanter viser tilsvarende resultater; 50-80% av tiden tilbrakte elefantene i lenker, de kunne også tilbringe mye mer tid fastlenket når det ikke var forestillinger, dager de ikke flyttet til nye steder og på vinterkvarterene. (Friend 1998)

• Dyrene får vanligvis ikke mosjon utenom den tiden de trenes eller opptrer. (Rådet for Dyreetikk 1997) Elefanter bruker som nevnt det meste av tiden i det fri til vandring, livet i det fri er komplekst og fullt av utfordringer. Sirkuslivets manglende bevegelsesfrihet og generelle kjedsomhet kan være en kilde til frustrasjon. I de senere år er det flere eksempler på at sirkuselefanter har brutt seg løs, og gått til angrep på mennesker. (Rådet for Dyreetikk 1997)

• Etter endt sirkussesong reiser de innleide artistene med sine dyr ut av landet. Det er lite informasjon om forholdene, men Rådet for Dyreetikk påpeker at ”Forholdene for dyrene i vinterkvarterene rundt om i Europa opplyses å være variable. (Rådet for Dyreetikk 1997) Heller ikke dette har norske myndigheter noen kontroll over. Animal Defenders rapport viser at elefantene var fastlenket også i vinterkvarterene, hele natten og ofte det meste av dagen. I løpet av deres undersøkelse var elefantene holdt innendørs hele tiden. (Animal Defender 1998)

Essensielle behov som ikke tilfredsstilles

Elefanter har sterke sosiale bånd, både de afrikanske og de asiatiske elefantene lever i flokker. Det sosiale gruppelivet er svært viktig. Alle i flokken samler seg rundt en nyfødt, de kjærtegner den nyfødte og hjelper den på beina. En fremmed flokk kan adoptere en morløs unge. Adoptivunger blir tatt like godt vare på som egne barn. Når døden nærmer seg viser elefantene omsorg for hverandre. Livet består i stor grad av vandring. De står sjelden stille. De sover bare et par timer i døgnet. De er kjent for å lage redskaper i tre, som f. eks. en kløpinne. Elefanter har et stort kommunikasjonsregister, de bruker infralyd (som hvalene bruker) over avstander på mange kilometer. Selv etter kort atskillelse vil flokken hilse hverandre intenst både med lyd og signaler. (Moss 1988)
Sjøløver brukes også mye på sirkus. Sjøløver er vannavhengige dyr, og deres behov kan vanskelig tilfredsstilles på et omreisende sirkus. (Rådet for Dyreetikk 1997)

Særlig om sirkus uten dyr

• Det er fullt mulig med sirkus uten dyr, sirkustradisjonen kan videreføres uten dyrenumrene. Det er stadig flere sirkus som opptrer uten dyr, med suksess. Som eksempel kan nevnes det svenske sirkuset ”Cirkus Cirkör”.

• Den finske dyrevernloven har forbud mot fremvisning av fremmedartede dyr, den slår fast; ”På sirkus og på andre sammenlignbare tilstelninger er det ikke lov å bruke aper, elefanter, rovdyr, seldyr, nesehorn, flodhest, pungdyr, rovfugler, strutsefugler, krokodilledyr eller hovdyr. Det kan allikevel brukes hunder og tamkatter, sjøløver, ponnier, tamhester – og esler. (Jord- og skogsbruksminesteriets 1996)

• Danmark forbyr bruk av dyr av ikke-domestiserte arter på sirkus. De tillater likevel asiatiske elefanter, kamel og lama, og begrunner dette i at dette er dyr som er, eller kan bli domestiserte i sitt hjemland. De har også gitt tillatelse til bruk av dyr som pytonslange, sjøløve og krokodille uten at de har gitt noen klar begrunnelse for hvorfor. (Eurogroup 1999)

• I Storbritannia gir lokale myndigheter tillatelse til sirkusopptredener på kommunal grunn. 95 av 625 ”kommuner” har forbudt sirkus med dyr på deres grunn. (Eurogroup 1999)

• En bruker ofte som et argument for dyr i sirkus at det fremmer respekt for dyr, og at det er viktig at barn får kontakt med dyr og at de får en mulighet for å se dem i levende live. Dette stemmer ikke, sirkus fremmer ikke respekten for dyr – snarere tvert imot. Et sirkus med dyr viser at det er greit å bruke dyr som underholdningsobjekter, det lærer ikke barn og andre om dyrenes atferdsbehov og hvordan de må leve for at disse skal tilfredsstilles.

NOAHs tilrådning

• Forbud mot bruk av dyr i sirkus.

• Subsidiært: Forbud mot bruk av alle eksotiske dyr.

Sjimpanse i dyrehage.

4.12) DYREHAGER

Problemområder

Dyreparker kan sies å egne seg best til å lære folk hvordan dyr ikke skal ha det – da man her støter på flere dyrevernproblemer:

• Dyrehagedyr viser stereotypier/ adferdsforstyrrelser som tyder på at de finner miljøet i fangenskap mangelfullt. (Norton et al. 1995; Shepherdson 1998; Rushen 1993).

• Dyrehagedyr utgjør mange ulike arter, som for en stor del er ikke-domestisert, ville dyr. Det er ikke uvanlig for norske parker å ha 50 – 90 arter. (Landbruksdepartementet 1992) Dette i seg selv utgjør et problem da kunnskap/kompetanse vedrørende deres essensielle behov til dels er magnelfull, dette gjelder også for den veterinærmedisinske kunnskap.

• Omgivelsene i en dyrepark må ofte utformes i strid med dyrenes interesser (skjule seg for mennesker, vandre etc.), da dyr må være synlige for publikum. (Robinson 1998)

• Et problem som først og fremst er av holdningsskapende karakter, er ”overskuddsdyr”. Avliving av dyreunger som produseres som attraksjon til høysesongen, kommuniserer en bruk-og-kast holdning som representerer et problem for dyrevernholdningene generelt i samfunnet. (Rådet for dyreetik 2001)

Særlig om holdninger og artsvern

• Holdningen om at dyr kan berøves sin frihet for underhodningens skyld, drar i feil retning hva angår respekten for dyr i samfunnet. Å se ville dyr i et unaturlig miljø, kan svekke kunnskapen om deres naturlige adferd. Undersøkelser viser at besøkende ikke bruker nok tid på hvert dyr til å kunne lære noe om dyras vesen. (Dickson & Travers 1994)

• Dyrehager som artsbevarende institusjon, kan bli kontraproduktivt: Dyrene er ikke skikket til utsettelse i naturlige habitater. Bare 16 dyrepopulasjoner er med hell satt ut verden over, ingen fra Norge (Beck 1995) Myten om at dyreparker kan redde verdens truede dyrearter synes å være en falsk trygghet.

NOAHs tilrådning

• Fremvisning av dyr for underholdningsformål er i prinsippet ulovlig i følge Dyrevernloven §15. Det bør derfor ikke være nødvendig med så mange problemområder før man avviser utnytting av dyr for underholdningens skyld.

• Lovens intensjon bør opprettholdes. Man bør ikke forsette praksisen med å dispensere for fremvisning av dyr for underholdningens skyld. Dyreparker bør ikke få legitimitet i argumenter om artsvern, da det beste sted å drive artsvern, er i dyrenes naturlige habitat.

Mus til dyreforsøk. Foto: NOAH

Mus til dyreforsøk. Foto: NOAH

4.13) DYREFORSØK

Problemområder
Forsøksdyr blir ikke bare frarøvet et liv i tråd med deres adferdsmessige behov, men blir også utsatt for lidelser i forbindelse med forsøk:

• Standard oppstalling av forsøksdyr er i seg selv en påkjenning for mange dyr ettersom det er ofte svært begrensede arealer og stimulifattige og unaturlige miljøer – delvis som en konsekvens av kravet til ”standarisering”. (f.eks. Newberry 1995; Drescher 1992)

• Dyreforsøk innebærer bevisst brudd på dyrevernloven – dette er et åpenbart dyrevernproblem for de impliserte dyr, men også et problem med hensyn til undergraving av respekt for lovens intensjon: Det er her tillatt å påføre dyr lidelse og smerte med vitende og vilje (brudd på § 2). Det er likeledes med vitende og vilje tillatt å avle frem syke dyr og dyr med fysiologiske defekter (brudd på § 5).

• Essensielle behov som ikke tilfredsstilles hos dyr i forsøkslaboratorier: bevegelsesbehov og utfoldelse av naturlig adferd (standard bur er gjerne både trange og stimulifattige), sosiale behov (flokkdyr som f.eks. kanin holdes ofte enkeltvis), frihet fra sykdom, skade, ubehag og smerte. (Eriksson 1999)

• Mange dyr holdes som forsøksdyr, og avlives for dette formål – men brukes ikke direkte i forsøk mens de lever. Disse dyrene kreves det ikke tillatelse for å bruke – de reguleres ikke av loven. Disse dyrene bør også registreres, og det bør ikke være tillatt å bruke dyr til ethvert forsøksformål, bare dyrene drepes før forsøksstart.

Særskilt om dyreforsøk som prinsipp og ”unødvendig” lidelse

Dyreforsøk må sies å være en uønsket aktivitet i samfunnet. Alle ønsker en avvikling: Noen ønsker en umiddelbar avvikling, fordi praksisen er dyrevernmessig uforsvarlig og fordi dyr burde ha rett til ikke å påføres ulempe/smerte. Andre ønsker en avvikling først når de blir overbevist om at forskning uten dyr kan gi de samme resultater som forskning på dyr.

• Et forhold som vanskeliggjør avvikling av dyreforsøk, er det faktum at metoden oppfattes som primær metode innenfor forskning. Det er et stort dyrevernproblem at det ikke kreves at andre metoder brukes, hvis de eksisterer. Så lenge et flertall i samfunnet ikke ønsker avvikling, før de metoder man upresist kaller ”alternativer” har bevist sine fortrinn fremfor dyreforsøk, bør det være et offentlig dyrevernanliggende å sørge for at slike metoder utvikles, og ikke minst koordineres og brukes. Et eksempel på den dårlige koordineringen innenfor bruk av forsøksdyr, er bruk av dyr i undervisningen: Dette er en praksis som fortsatt eksisterer ved norske universiteter, til tross for at det beviselig finnes mer enn gode nok alternativer. (f.eks. Hepner 1994; Francoine & Charlton 1992)

• Den vitenskapelige verdien av dyreforsøk må ikke tas for gitt. Tradisjon med hensyn til bruk av metode, gjør at dyreforsøk brukes selv om det endog kan være uheldig for resultatene. Produkter som virker på dyr kan skade mennesker og produkter som ikke virker på dyr kan bli forkastet selv om de kunne ha virket på mennesker. (f.eks. Langley 1989; Barnard & Kaufman 1997) Dette forhold fører til at mange forsøk selv under den nåværende lovgivning, påfører dyr ”unødvendig” lidelse.

• Et annet forhold som er relevant m.h.t. ”unødvendig” lidelse, er det faktum at en rekke dyreforsøk med fordel kan unnlates utført. Dette gjelder mye av “grunnforskningen”: prosjekter hvor drivkraften for forskeren er å oppnå en universitetsgrad eller anerkjennelse gjennom publikasjoner. Det gjelder også forsøk som gjentas år etter år i undervisning. Testing av kommersielle produkter som kosmetikk, tilsetnings – og fargestoffer etc. vil også kunne kategoriseres som overflødige. Endog innenfor medisin produseres flere unødvendige medikamenter, som kun skilles fra allerede eksisterende stoffer ved navn eller en mindre kjemisk endring.

NOAHs tilrådning

• Forbud mot patentering av dyr.

• Forbud mot bruk av forsøksdyr i undervisning, samt avliving av dyr til undervisningsformål (disseksjoner, forsøk etc.)

• Det bør være et prinsipp at dyreforsøk er forbudt, imotsetning til dagens lovgivning som gir en generell tillatelsde til forsøk med dyr for visse (meget generelt formulerte) formål. Retningslinjer for klinisk forskning med dyr bør utarbeides etter samme prinsipp som kliniske forsøk på mennesker, slik at det enkelte dyr ikke lider overlast, men får fordeler av forsøket.

• Sekundært til forbud, bør eksisterende alternative metoder til nåværende prosedyrer som innbefattter dyr, være påbudt – uten forbehold. Forskriftene påbyr delvis dette. Imidlertid blir dette på ingen måte håndhevet i praksis. Håndhevelse av dette prinsipp bør prioriteres høyt.

• Forbud mot å påføre dyr smerte bør også gjelde for forskere – forskning må ikke være unntatt et så viktig prinsipp i dyrevernloven. Likeledes bør det være uakseptabelt å påføre dyr stress eller frykt.

• Forbud mot hold av dyr i bur. Tilgang til utearealer med naturlig bevegelsesmulighet og stimulans, samt mulighet for normal sosial omgang med artsfeller, bør være et minimumskrav for alle dyr.

• Det bør for å lette avviklingen av dyreforsøk, opprettes fond for alternativer til dyreforsøk.

En gammel hund.

4.14) SELSKAPSDYR

Problemområder

Problemer innen selskapsdyrhold i de private hjem skyldes nok i større grad mangel på kunnskap eller mangel på seriøsitet, enn motivet om økonomisk utnyttelse. Imidlertid må det ikke glemmes at også kjæledyrproduksjon er en næringsform, og at dyrenes velferd også her kan kompromitteres av økonomiske motiver innenfor oppdrett og salg. Et utvalg av problemer som det offentlige bør være med å rette opp i, nevnes nedenfor:

• Dyrebutikker representerer, slik NOAH ser det, en negativ måte å forholde seg til dyr på: At ansvaret for et dyr skal kunne tilfalle hvem som helst som kan betale en viss sum, gir uheldige praktiske og holdningsmessige følger. At dyrene er salgsvare er i seg selv også negativt. Dyrene som selges over disk i dyrebutikker blir ofte ”bruk-og-kast-objekter”. Et visst krav om egnethet for ansvar for et dyrs liv og velferd, bør kunne kreves. En form for kurs som sikrer at mennesker som ønsker å ha dyr i sin nærhet, har tilegnet seg visse minimumskunnskaper om dyreadferd og stell, ville på sikt kunne forebygge utallige dyretragedier som utspiller seg enten på grunn av manglende interesse og ansvarsfølelse, eller kunnskapsmangel.

• Dyrebutikker – og den form for dyrehold de oppfordrer til, er også et stort dyrevernproblem. Gnagere og fugler holdes i bur hvor deres adferdsbehov blir sterkt undertrykt. Bevegelsesmulighetene er minimale. Det faktum at mange av dyrene er sosiale dyr, med spesielle behov for sosial kontakt med artsfeller, ignoreres ofte. Enkle behov som flyving, graving, klatring, løping, hopping etc. får mange av dyrene aldri utløp for. Flere av dyrene er eksotiske og hører ikke hjemme i norsk klima. Mange av disse dyrene er også av natur fryktsomme, og vanskelig å tyde uttrykksformen til – hvilket betyr stor risiko for lidelse i stillhet. Det største problemet kan likevel sies å være at det ikke finnes retningslinjer for hvilke behov de ulike dyrene har, eller krav til at disse skal tilfredsstilles. Flere av artene burde også vurderes som ikke aktuelle for selskapsdyrhold, da deres behov er svært vanskelige å tilfredsstille: f.eks. fugler som aldri får anledning til å fly slik det er naturlig for dem.

• En del arter er allerede forbudt som kjæledyr. Der disse dyrene påtreffes, blir de inndratt av politi eller veterinærvesen, og i de aller fleste tilfeller avlivet. Dette anses ofte som straff overfor dyreeier, av og til ilegges også en mindre bot. Dette er en meget ugunstig form for forvaltning. Det har ingen preventiv effekt å avlive dyret, dersom dyret er anskaffet ut ifra status/spenningshensyn – muligheten for innsmugling av nye dyr er alltid tilstede, særlig når de økonomiske konsekvensene er minimale. Avliving av dyret vil kun være en streng straff for dyreeier i de tilfeller der det foreligger et følelsesmessig bånd mellom dyr og menneske. Det burde imidlertid ikke være ønskelig å straffe tilstedeværelsen av et slikt bånd, men derimot straffe selve forbrytelsen: innsmuglingen. Ut i fra prinsippet om at lovbryteren, og ikke dyret, er rette mål for straffen, burde avliving søkes unngått. Strenge økonomiske represalier burde isteden vurderes – noe som også ville kunne virke langt mer preventivt. Et forslag til løsning av dette kunne værte at dyreeier holdes økonomisk ansvarlig ut dyrets levetid, for dyrets opphold på et offentlig mottak hvor forholdene dyrene tilbys er av den beste kvalitet med tilfredsstillelse av naturlige behov (der dette er dyrevernmessig forsvarlig).

• Krav om kunnskaper om adferd, ville også være ønskelig for hold av hund og katt. Det vil både kunne forebygge tragiske misforståelser av dyrs adferd med avstraffelse/avliving som resultat – og utvikling av reell problemadferd som frykt, utrygghet og dertil hørende aggressivitet hos f.eks. hund. Den praktiske gjennomføringen av et slikt tiltak vil kreve kreativitet, men bør ikke i utgangspunktet ses på som umulig.

• Hjemløse og uønskede kjæledyr er et dyrevernproblem, som slett ikke løses ved avliving. Kontakt mellom dyr og menneske har beviselige positive effekter for menneskene. (Robinson 1995) Det bør derfor være en plikt å bestrebe seg på at denne kontakten også skal være positiv for dyrene. I de tilfeller der den menneskelige svikt fører til at dyrene oppfattes som uønskede, burde det være en samfunnsmessig plikt å løse problemet på best mulig måte for dyret. Dette innebærer at det offentlige bør engasjere seg i forebyggelse av slike problemer, f.eks. gjennom kunnskapsspredning – men også gjennom direkte tiltak som hindring av at antall uønskede katter reduseres gjennom reproduksjonsregulering og merking. Frivillige tiltak for å redde uønskede enkeltdyr, bør også støttes – da dette bidrar til å fremme synet på dyr som verdifulle individer med rett til et verdig liv.

NOAHs tilrådning

• Forskrifter som krever at de ulike arters naturlige adferdsbehov, bevegelsesbehov og sosiale behov tilfredsstilles når dyrene er i menneskers varetekt. Dette bør medføre forbud mot hold av de ulike selskapsdyrarter i bur, både i salgssituasjonen – som på sikt bør opphøre, og i private hjem.

• Det bør i utgangspunktet være forbudt å holde kjæledyr, med unntak for de artene der naturlige behov kanbeviselig tilfredsstilles i fangenskap.

• Endret praksis fra det offentliges side med hensyn til beslaglagte ulovlige dyr – slik at dyreeier, og ikke dyret, straffes.

• Krav om kunnskap til dyrs adferd og naturlige behov, for å kunne ta på seg ansvaret for et dyr, samt offentlig satsing på slik kunnskapsspredning.

• En endret offentlig holdning til overpopulasjon av dyr, herunder en endring fra avlivings-strategi til forebygging/dyreverntiltak vedrørende hjemløse katter.

To duer på et tak.

4.15) DIVERSE TEMAER

Rottegift

I dag tillates avliving av smågnagere som anses som skadedyr, med antikoagulerende gifter og primitive feller. Dette medfører svært ofte en smertefull og langtrukken død.

NOAHs tilrådning

• Håndhevelse av dyrevernlovens forbud mot smertefull avliving: Forbud mot bruk, salg og produksjon av rottegift o.a. gifter som forårsaker smertefull død for dyr.

Dyr som ikke omfattes av dyrevernloven

Visse dyr omfattes ikke av dyrevernloven, men er allikevel gjenstand for behandling av tvilsom etisk karakter, samtidig som deres evne til smertefølelse ikke uten videre kan utelukkes (Bateson 1991). Eksempelvis kan blekksprut brukes som forsøksdyr, og edderkopper holdes som underholdnings/hobbydyr. En mulighet for å kunne ramme ren sadistisk behandling av dyr hvis bevissthetsnivå og evne til smertefølelse er ukjent/usikkert, bør være ønskelig, og et uttrykk for føre var prinsippet. Å hindre slik behandling av ikke-virveldyr vil også kunne ha en allmennpreventiv effekt, da likegyldig holdning til disse dyrene vil kunne smitte over til en mer likegyldig holdning også til dyr med helt klar smerteopplevelse.

NOAHs tilrådning
• Visse paragrafer i Dyrevernloven bør gjelde dyr som i dag faller utenfor dyrevernloven.

Dyr i sport

Hold av trekkhund har vist seg å være forbundet med mange problemer. (Rådet for dyreetikk 1998) Ikke bare hold av dyrene er problematisk, men også hensikten – sport – er etisk betenkelig.

Hundeløp med greyhound hunder er forsøkt innført i Norge. Denne sportsformen har møtt voldsom kritikk i utlandet, spesielt England.

NOAHs tilrådning

• Dyr skal i utgangspunktet ikke brukes i konkurransesammenheng. Konkutrranser med dyr kan bare aksepteres der det foregår uten belastninger og på dyrenes premisser.

5) FORVALTNING

Vågehvalhunn med unge.

 

5.1) OVERORDNET FORVALTNING AV DYREVERN

Uoversiktlig forvaltning av dyrevern
Dagens ansvar for dyrevernspørsmål er svært pulverisert og dårlig organisert.. Involverte instanser er bla. Landbruksdepartementet (arbeider for landbruksinteresser i tilleg til dyrevern), Statens dyrehelsetilsyn (et direktorat med stor vekt på dyrehelse), Fylkesveterinæren (bla. regional dyrevern), Distriktsveterinæren (bla. lokal dyrevern), Statens næringsmiddeltilsyn (bla. dyrevern på slakterier), Direktoratet for naturforvaltning (bla. dyrevern ved jakt og fangst), Fiskeridepartementet (bla. fisk og sjøpattedyr), Justisdepartementet (hundeloven), Utvalget for forsøk med dyr og Rådet for dyreetikk. To eksempler utdypes:
Jakt, fellefangst og fritidsfiske
De dyrevernmessige sidene ved jakt, fangst og fiske er i stor grad overlatt til Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning. Dette er beklagelig ettersom miljøvernmyndighetene har naturforvaltning og ikke dyrevern som prioritering.
• Hovedmotivet for å drive jakt og fritidsfiske i dag er rekreasjon eller sport. Tre ganger så mange jegere svarer at de driver jakt som ”rekreasjon” enn som ”matauk”. (f.eks. Brattested &Rønningen 1987) Det er vanskelig å finne argumenter for nødvendigheten av jakt. (f.eks. Punsvik & Storaas 1998) Mange dyr blir stresset og skadeskutt i forbindelse med jakt, fellefangst og fiske. (f.eks. Øen 1996)
Fangst av fisk, sel, hval og andre sjødyr
De dyrevernmessige sidene ved fangs av fisk, kreps og sjøpattedyr er i stor grad overlatt til Fiskerididepartementet og Fiskeridirektoratet. Hvalfangst er et eksempel på et alvorlig dyrevernområde som forvaltes av myndigheter med næringsinteresser som hovedoppgave.
• De inhumane fangstmetodene innen hvalfangsten er godt dokumentert og viser at mellom 40-50% av hvalene ikke blir drept momentant. Det er ikke uvanlige at enkelte individer lever med harpun i kroppen i opptil en time. (Øen 1996) Dyrevernmessig sett er dette uakseptabelt.
Landbruksdepartementets inhabilitet
Landbruksdepartementet har ofte sterkt konkurerende interesser mht. dyrevern og landbrukspolitikk forøvrig. Dette er et stort forvaltningsmessig problemet for dyrevernet i Norge. Dyrevern blir gjerne nedprioritert i forhold til menneskelig næringsinteresser og distriktspolitikk. Det betyr i praksis at dyr ikke sikres et optimalt vern i forhold til de tildelte offentlige ressurser på området.
NOAHs tilrådning
• Få å sikre et effektivt og målrettet dyrevern bør all dyrevern i Norge forvaltes av en instans som ikke har kryssende interesser. En mulighet er å følge Sveriges eksempel å arbeide for et eget ”dyrevern-departement” som har det overordnede ansvaret for landets dyrevern.

Katt

5.2) OFFENTLIG TILSYN

Det er offentlig oppnevnte legmannsnemnder og distriktsveterinærene (DV) som fører tilsyn med dyrehold i Norge. I endring av dyrevernloven i 1995 fikk dyrevernnemndene vesentlig større ansvar og makt, ved at de ble forvaltningsorganer med hjemmel til å fatte forvaltningsvedtak.. Forvaltningen har følgende svakheter:

Komplisert oppnevningsprosedyre
”Medlemene og like mange varamedlemer skal oppnemnast av fylkesmannen for 4 år om gongen etter framlegg frå dei einskilde kommunane. Distriktsveterinæren skal uttale seg om framlegga.” (Landbruksdep. 1974)
Oppnevningen involverer ofte flere kommuner og det kan oppstå tvil om hvilke kommunale organer som egentlig skal foreslå medlemmer til dyrevernnemndene for fylkesmannen. Det kan også oppstå tvil om hvem som skal ta initiativet når ny nemnd skal oppnevnes. Det fremgår ikke klart hvordan distriktsveterinærens uttalelse skal vurderes. Er den veiledende? Hvem skal DV avgi sin uttalelse til? Kommunene ”henger igjen” i det gamle systemet, der man tok hensyn til partipolitisk tilhørighet når man oppnevnte medlemmer til legmannsnemnder, noe som ikke er relevant i denne sammenhengen. Resultatet er gjerne at nemndene blir oppnevnt rett før eller også etter at deres funksjonstid har begynt, og de får ingen opplæring eller forberedelse før deres virke i dyrevernnemnda begynner.

Kriterier for oppnevning
”Til nemnda skal det fyrst og fremst oppnemnast folk med praktisk skjøn på husdyrhald og dyrestell og med kunnskap om og interesse for dyrevern.” (Landbruksdep. 1974)
Det er umulig å måle kunnskap om eller interesse for dyrevern hos en person, slik blir det ofte til at man oppnevner folk som er dyreholdere selv, bønder, hundeoppdrettere etc. Disse blir fort hemmet i sitt virke pga inhabilitet, lojalitetsfølelse med kolleger, sympati med andre dyreholdere for å nevne noe. Praktisk skjønn på husdyrhold er ikke det samme som kunnskaper om dyrevern, tvert imot blir en del tradisjonelle driftsformer i landbruket nå vurdert som svært lite dyrevennlige. Jmf. tidligere praksis med å binde opp purker.

Stort ansvarsområde – økonomi
”Dyrevernnemnda har plikt til å halda seg orientert om dyrehaldet i distriktet, og å gjere uanmelde inspeksjonar.” (Landbruksdep. 1974)
I bynære strøk med så vel husdyrhold i landbruket, hestesport, selskapsdyrhold og -oppdrett blir det nesten en umulig oppgave å holde seg orientert. Dyrevernnemndenes medlemmer må i de fleste tilfeller utføre sine plikter for nemnda på fritid og utenom arbeidstid, og mange nemnder har problemer med å ha en brukbar oversikt over dyreholdet i sitt området. For enkelte nemnder gjør stramme budsjetter at inspeksjonsvirksomheten må holdes på et minimum, de har penger kun til å ta akutte saker etter henvendelse. Dette gjør det svært vanskelig å forebygge vanskjøtsel og dyretragedier. Et effektivt offentlig dyrevern fordrer tilstrekkelige økonomiske bevilgninger.

Manglende opplæring
Det er av stor betydning at nemnda ikke gjør saksbehandlingsfeil som svekker dyrevernet i den enkelte sak. Kunnskap om dyrevernloven er selvfølgelig svært viktig, man må til en hver tid vite hvilke handlinger man har lovhjemmel til å utføre. Dessuten er kunnskap om forvaltningsloven og saksbehandling nødvendig. Distriktsveterinæren har et indirekte ansvar for dette, gjennom sin sekretærfunksjon og møteplikt til møtene – men det er nemnda som fatter vedtak, etter enkelt flertall. To nemnder har til nå blitt oppnevnt etter lovendringen og opplæringen har virket lite planmessig, og utilstrekkelig.

Evaluering, kalibrering av arbeidet
Nemnda er pålagt å sende rapport til Fylkesmannen og fylkesveterinæren hvert år, men disse rapportene har foreløpig ikke blitt brukt til noe. Rapportene skrives ikke etter en mal som gjør det mulig å revidere opplysningene i rapporten. Det føres ikke offentlig statistikk over nemndenes virksomhet. Dette gjør det vanskelig å vurdere hvor effektivt det offentlige dyrevernet er i Norge og det gjør det vanskelig å foreslå konkrete forbedringer.

NOAHs tilrådning
• Det er grunnlag for å foreslå en gjennomgang av tilsynet etter dyrevernloven i Norge og se på muligheter for forbedringer. Evaluering av det arbeidet som gjøres i nemndene, på grunnlag av årsrapportene må være sentralt her. Man bør også vurdere hvorvidt et system med offentlig ansatte dyreverninspektører vil kunne gi et mer effektivt tilsyn etter dyrevernloven i Norge.

• Det offentlig dyrevernet må bli mer profesjonelt, effektivt, målrettet og proaktivt. Det må legges større vekt på forebyggende arbeid og problemområder må oppdages og håndteres raskt.

Fugleunge tigger om mat. Foto: Moorhen.me.uk

Foto: Moorhen.me.uk

6) OPPSUMMERING

Det er snart 30 år siden dyrevernet i Norge ble grundig gjennomgått. Med økt kunnskap om dyrenes adferdsmessige behov og økte krav til etisk behandling av dyr, er det et stort behov for endring i driftsformer som i vesentlig grad ble utviklet uten hensyn til dyrevelferd. Spriket mellom samfunnets krav om dyrevern og dyras faktiske levekår, krever radikale løsninger. Enkelte driftsformer bør avvikles.

Dette vil etter NOAHs syn kreve en ny dyrevernlov og en omorganisering av dagens forvaltning. Utgangspunktet bør være samfunnets ønske om og plikt til å behandle dyr som sansende individer med egenverdi, samt den nyeste kunnskap om dyrenes naturlige behov.

7) KILDER

Albright JL & Arave CW, 1997, The behaviour of cattle, University of Cambridge.
Aldhous et al, 1999, Let the people speak, New Scientist, 22 May.
Appleby MC & Hughes BO, 1992, Welfare of laying hens in cages and alternative systems: Environmental, physical and behavioural aspects, World’s Poultry Science Journal, 47:109-126.
Austin A R, 1996, Travel sickness in pigs and sheep, Veterinary Record, vil 139 no. 23.
Barnard ND & Kaufman SR, 1997, Animal research is wasteful and misleading, Scientific American, February.
Barnett, JL et al., 2001, A review of the welfare issues for sows and piglets in relation to housing, Australian Journal of Agricultural Research, 52. 1-28.
Bateson P, 1991, Assessment of pain in animals, Animal Behaviour, 42:827-839.
Beattie VE, 1998, Preference testing of substrates by growing pigs, Animal Welfare, 7:27-34.
Beck B, 1995, Reintroduction, Zoos, Conservation and Animal Welfare, i Norton B. J. et al., 1995, Ethics on the Ark, Smithsonian Institution Press.
Beitinger TL, 1990, Behavioural reactions for the assessment of stress in fishes, Journal of Great Lakes Research, 16(4):495-528.
Bekoff M et al., 2001, The Cognitive Animal, MIT Press, Cambridge.
Berg C & Sanotra GS, 2001, Kartläggning av førekomsten av benfel hos svenska slaktkycklingar – en pilotstudie; Svensk Veterinärtidning, 53(1).
Bjerke et al. 1998, Attitudes toward animals among Norwegian adolescents, Anthrozoos, 11(2):79-86.
Bjørkum E et al., 1997, Kjøtt, forbrukeroppfatninger og offentlig debatt, SIFO, rapport nr.3.
Blokhuis HJ & Arkes JG, 1984, Some observations on the development of feather pecking in poultry, Applied Animal Behaviour Science, 12:145-157.
Bondebladet, 1999, Ulike saueraser reagerer ulikt på rovdyr, 18. mars.
Brattelid T, 1999, Smerte og lidelse hos fisk, i Kompendium i forsøksdyrlære for fiskeforskere, NVH.
Brattested A & Rønningen M, 1987, Jegerundersøkelse i Trondheim, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag.
Broom DM & Johnson KG, 1993, Stress and animal welfare, Chapman & Hall.
Broom DM et al., 1998, Report on the welfare of farmed mink and foxes in relation to housing and management, Cambridge University Animal Welfare Information Center.
Braastad B, 1986, Abnormal Behaviour in farmed silver fox vixens (vulpes vulpes): Tail biting and infanticide, Society for Veterinary Ethology.
Braastad B, 1993, Hva kan adferdsstudier lære oss for å oppfylle dyras krav?, Faginfo nr. 11, Statens Fagtjeneste for Landbruket.
Braastad BO, 1993, Husdyras Etologi. Institutt for husdyrfag, NLH.
Budiansky S, 1997, The nature of horses – their evolution, intelligens and behaviour, Phoenix Illustrated.
Børresen B, 1996, Den ensomme apen, Gyldendal norsk forlag.
Baars BJ, 2001, There are no known differences in brain mechanisms of conciousness between humans and other animals, Animal Welfare, 10:31-40.
Circus Merano, hjemmesider; www.merano.no;
Clark SRL, 1997, Animals and their Moral Standings, Routledge, London.
Cooper J et al., 1998, Determination of the aversion of farmed mink (Mustela vison) to carbon dioxide, The Veterinary Record.
Dagbladet 15/9/96
Dawkins MS, 1988, Behavioural deprivation : a central problem in animal welafre, Applied Animal Behaviour Science, 20 : 209-225.
Dawkins MS, 1993, Through our eyes only? The search for animal consciousness, Oxford Univ. Press.
de Jonge G & Carlstead K 1987, Abnormal-behaviour in farm mink, Applied Animal Behaviour Science 17:375.
dePassielle AM, 2001, Sucking behaviour and related problems in calves, Applied Animal Behaviour Science, 72:175-187.
Det Etiske Råd vedrørende Husdyr 1991, uttalelse om pelsdyr, Landbruksministeriet i Danmark.
deWaal F, 1996, Good Natured – the origin of right and wrong in humans and other animals, harvard University Press.
Dickson A & Travers W, 1994, The Zoo Inquiry, WSPA & Born Free Foundation.
Drescher B, 1992, Housing of rabbits with respect to animal welfare, Journal of Applied Rabbit Research, 15:678-683.
Duncan IJH et al., 1997, Animal Welfare, CAB International Publishing.
Duncan IJH, 1998, Behaviour and behavioural needs, Poultry Science, 77:1766-1772.
Eidsivating lagmannsrett, 1999, Dyrebeskyttelsen Norge mot Kåre Vilberg og Bård Arild Bråten, dom av 15. des.
Ekstrand C og Algers B, 1997, Rearing Conditions and Foot-Pad Dermatitis in Swedish Turkey Poults, Acta vet. scand. 38:167-174.
Eriksson E, 1999, Naturlig beteende och forsöksdjur, CFNs skriftserie nr. 37, Sveriges Centrala Försöksdjurnämnden.
Eurogroup For Animal Welfare, 1999, Analysis of Major areas of concern for animal welfare in Europe.
Ewbank R et al., 1999, Management and Welfare of Farm Animals, Universities Federation for Animal Welfare, UK.
Farm Animal Welfare Council, 1995, Report on the Welfare of Turkeys.
Fjetland O, 2000, Halebiting hos gris, Praksisnytt, 5(1).
Francoine GL & Charlton AE, 1992, Vivisection and disection in the Classroom, NAVS, USA.
Fraser A F et al., 1990, Farm Animal Behaviour and Welfare, CAB International.
Friend TH, 1998, Behavior of picketed circus elephants, Departement of Animal Science, Texas A&M University.
Føllesdal A (red.), 2000, Dyreetikk, Fagbokforlaget.
Gentle, MJ & Tilston, VL, 2000, Nociceptors in the Legs of Poultry: Implications for potential pain in pre-slaughter shackeling, Animal Welfare vol. 9, 227-237.
Gentle, MJ. & Tilston, VL.,2000. Nociceptors in the Legs of Poultry: Implications for potential pain in pre-slaughter shackeling, Animal Welfare, 9:227-237.
Gjein H, 2000, Klauvlidelser, Praksisnytt, 5(1).
Gjesdal F, 1977, Dyrevernloven med kommentaren, Tanum-Norli.
GodliO et al., 1998, Pelsdyrholdet i Norge, NILF
Grandin T (ed), 1997, Livestock handling and transport, CAB International.
Grandin T, 1994, Farm animal welfare during handling, transport, and slaughter, JAVMA, 204(3): 372-377.
Gregory NG & Austin SD, 1992, Causes of trauma in broilers arriving dead at poultry processing plants, Veterinary record, 131:501-503
Gregory NG, 1998, Animal Welfare and Meat Science, CABI Publishing.
Gålmark L (ed.), 1997, Djur och Människor – en antologi i djuretik, Nya Doxa forlag.
Haley, DB et al., 1999, Behavioural indicators of cow comfort: activity and resting behaviour of dairy cows in two types of housing, Canadian Journal of Animal Science.
Hansen SW et al., 1998, Development and Possible Causes of Fur Damage in Farm Mink – Significance of Social Environment, Acta Agriculturae Scandinavia, 48:58-64.
Hansen SW, 1992, Stressreaktioner hos farmmink og husmår i relation til indhusning og domesticering, Københavns universitet, Institut for populationsbiologi.
Harri M et al., 1995. Stomach ulcer as an indicator of stress in farm mink. Acta Agriculturae Scandinavica Section A: Animal Science 45:204-207.
Hepner LA, 1994, Animals in Education – the facts, issues and implications, Richmond Publishers, USA.
Houbak B, 1996, Development and possible causes of fur chewing in mink, Scientifur, 20(1).
Houpt KA, 1998, Domestic Animal Behoviorfor Veterinarians and Animal Scientists, Iowa State University Press.
Ivar Hovland et al., 2000, Pelsdyrnæringens distriktsmessige betydning, NILF.
Jensen P, 1993, Dyras Adferd, Landbruksforlaget.
Jeppesen LL, 2000, Effects of early weaning and housing conditions on the development of stereotypies in farmed mink, Applied Animal Behaviour Welfare Science 68: 85-92.
Jord- og skogsbruksminesteriet, 1996, Beslut om anvending av djur på sirkus och vid annan dermed jämförbar föreställning, nr 667, tillegg til veterinärlagstiftningen i Finland, del. 1 2.
Jordbruksdepartementet i Sverige, 2001, Lyckliga djur – etiska och moraliske perspektiv på djyrhållningen.
Julian, RJ, 1998, Rapid growth problems: Ascites and Skeletal Deformities in Broilers, Poultry Science, 77:1773-1780
Jönson G, 1993, Sveriges Lantbruksuniversitet, i Faginfo (SFFL) nr.11.
Jørgensen M, 1995, Fur biting in Mink, Scientifur, vol. 19, no.4, 1995.
Kestin et al, 1992, Leg weakness in broiler chickens, a review of studies using leg gait scoring, Proceedings of the 9th European Poultry conference, Glasgow, 203-206.
Knowles TG & Wilkins LJ, 1998, The problem of broken bones during the handlig of laying hens, Poultry Science, 77:1798-1802.
Lacy M & Czarick M, 1998, Poultry Science, 77:1794-1797
Landbruksdepartementet, 1974, Lov om dyrevern, nr. 73.
Landbruksdepartementet, 1992, Innstilling fra utvalg som har vurdert dyreparker o.l. i Norge.
Langley G (ed.), 1989, Animal Experimentation – the consensus changes, Chapman & Hall publishing.
Lang-Ree R, 2000, Avhorning av kalv – er dagens praksis akseptabel?, Praksisnytt, 5(2): 12-15.
Lean I J, 1999, Pigs, UFAW Farm Handbook, Halstan & Co Ltd.
Lindfors et al., 1989, referert i Andenæs, Hilde, Bedre velferd for Norges ungdyr:Alternativer til bås og fullspaltebinger, Praksisnytt vol. 5, nr. 1, mars 2000.
Lium B, 1996, Lungeinfeksjoner i Norsvins foredlingsbesetninger – forekomst og strategi for framtidig kontroll, Husdyrforsøksmøte, NLH.
Lium, B, 2000, Forskning på beinlidelser hos gris – et spennende satsingsområde, Praksisnytt, 5(1).
Loftsgård G, 1970, Euthanasi hos mink, Norsk Veterinærtidsskrift 82:492-496.
Mason GJ et al., 1999, Drink or swim? Using substitutability and physiological responses to frustrations to assess the importance og swimming-water for mink, Animal Welfare.
Mason, GJ. 1992, Stereotypy and welfare in mink. Journal of Animal Science 70:158.
Mason, GJ. 1994, Tail-biting in mink (Mustela vison) is influenced by age at removal from mother. Animal Welfare 3:305-311
McDonald D, 1991, Diet can control methane production, Dairy Today, 7:74.
McGreevy PD et al, 1995, The prevalence of abnormal behaviours in dressage, eventing and endurance horses in relation to stabling, Veterinary Record, 137:36-37.
Mendl M & Newberry, 1997, Animal Welfare, CABI publishing.
Messina M, 1996, Dietitians guide to vegetarian diets, Aspen Publishing.
MORI, 1996, Opinion poll for Respect for Animals.
MORI, 1998, utførte spørreundersøkelsen for Animal Defender, (261 Goldhawk Road, London, W12 9PE, www.cygnet.co.uk/navs.
Moss S, 1988, Elephant memories, University of Chicago Press.
Murray EF, 1995, Restraint and Handling og Wild and Domestic Animals, Iowa State University.
Newberry RC, 1995, Environmental enrichment: increasing the biological relevance of captive environments, Appl. Anim. Behav. Sci., 44:229-243.
Norges Naturvernforbund, 1999, Bulletin, nr1
Norton B. J. et al., 1995, Ethics on the Ark, Smithsonian Institution Press.
Opinion AS, 2000, Holdninger til pelsoppdrett, landsomfattende Omnibus, desember.
Opinion Research Cooperation, 1990, Opinion poll for Parent Magazine.
Ot prp nr. 27 (1973-74), om lov om dyrevern.
Per Jensen, 1993, Dyras Atferd, Landbruksforlaget.
Plyusnina I. et al, 1991. An analysis of fear and aggression during early development of behaviour in silver foxes (Vulpes vulpes). Applied AnimalBehaviour Science 32:253-268.
Pollard JC, 1998, Effects of winter housing, excercise, and dietary treatments on the behaviour and welfare of red deer, Animal Welfare, 7:45-56.
Poole, TB & Dunstone, N, 1976, Underwater predatory behaviour of the American mink (Mustela vison), Journal of Zoology, 178:395-412.
Poppe TT, 2000, Produksjonsrelaterte lidelser i fiskeoppdrett – en etisk utfordring for veterinærene, Norsk Veterinærtidsskrift, 112, 2:91-96.
Punsvik T & Storaas T, 1998, Jakt og fiske av glede!!!, Landbruksforlaget.
Raj M, 1998, Welfare during stunning and slaughter of poultry, Poultry Science, 77:1815-1819.
Raj, A.BM. & Gregory, NG., 1995, Welfare implications of the gas stunning of pigs 1. Determination of aversion to the initial inhalation of carbon dioxide or argon, Animal Welfare, vol. 4:273-280.
Rauw WM et al., 1998, Undesirable side effects of selection for high production efficiency in farm animals: a review, Livestock Production Science.
Regan T, 1983, The case for Animal Rights, University of California Press.
Robinson I, 1995, Animal Human Interaction: Benefits and responsibilities of pet ownership, Waltham Book, Pergamon.
Robinson MH, 1998, Enriching the lives of zoo animals, and their welfare: Where research can be fundamental., Animal Welfare, 7:151-175
Rushen J, 1993, Stereotypic Animal Behaviour, CAB International.
Rådet for dyreetikk, 1995, Sulting av oppdrettsfisk.
Rådet for dyreetikk, 1996, Hold av verpehøns og slaktekylling.
Rådet for Dyreetikk, 1997 Dyevernloven og reindrift.
Rådet for Dyreetikk, 1997 Dyr i sirkus.
Rådet for dyreetikk, 1997, Dyreetiske normer for fiskeoppdrett.
Rådet for dyreetikk, 1998, Hold av trekkhunder.
Rådet for Dyreetikk, 2000, Reindrift.
Rådet for dyreetikk, 2001, Dyreparker – avliving av ”overskuddsdyr”.
Rådet for dyretikk, 1994, Pelsdyroppdrett.
Rådet for dyretikk, 1996, Struts.
Savory CJ et al, 1993, Assessment of hunger in growing broiler breeders in relation to a commercial restricted feeding programme, Animal Welfare, 2:131-152.
Schaller G, 1992, Sykdom ved eggproduksjon ved aviarier sammenlignet med burdrift, Norsk Veterinærtidsskrift, 559-564.
Scientific Veterinary Committee, 1996, Report on the welfare of laying hens, European Commission, Brussels.
SDT, Statens dyrehelsetilsyn, 1996, Sykdomsstatistikk.
Shepherdson DJ, 1998, Second Nature – Environmental Enrichment for Captive Animals, Smithsonian Institute.
Short CS, 1992, Animal Pain, Churchill Livingstone, New York.
Simensen E, 1998, Forebyggende Helsearbeid i Husdyrproduksjonen, Landbruksforlaget.
Singer P, 1975, Animal Liberation, New York Review of Books.
SJVFS, 2001, saknr. L 100, Statens jordbruksverks föreskrifter om djurhällning inom lantbruket m.m., 107.
Sneddon IA et al., 2000, The effect on environmental enrichment on learning in pigs, Animal Welfare 9:373-383.
Statens dyrehelsetilsyn, 2000, Dyrevern i slakterier – veiledning til forskrift.
Strømsnes K et al., Miljøvernundersøkelsen 1995 – Dokumentasjonsrapport, LOS-Senteret, Rapport 9616.
Svennersteen-Sjaunja K, 1999, Behøver ko och kalv hverandra efter råmjølksperioden?, veterinærmøtet Uppsala.
Tauson R, 2000, Furnished cages – pros and cons, Poultry Information Exchange conference, Australia, April 9-11.
The British Farm Animal Welfare Council, 1989, uttalelse om pelsdyr.
Townley A, 1993, The Natural Horse, Crowood Press.
Treaty of Amsterdam, 1997, Protocol on animal welfare.
Ulvund MJ, 1990, Adferdsbehov og driftsforhold hos sau, Norsk Veterinærtidsskrift, 102(3).
Uzenbaeva L B et al., 1999, Morphobiochemical blood indices in mink with chewed fur, Scientifur, vol. 23, no. 4.
Webster A J, 1991, Bovine Practice, Bailliere Tindall.
Wetlesen J, 1997, Bør ikke dyr også tilkjennes moralsk status?,. Samtiden nr. 5/6, Aschehoug.
Whittemre C, 1993, The Science and Practice of pig production, Longman Scientific & Technical.
Wiepkema P R, 1994, Advice regarding the husbandry of fur animals-mink and foxes -in The Netherlands. Upublisert rapport fra Dutch Government.
Wikman I et al., 1998, Stereotypier hos unga farmravar, Nordiske Jordbruksforskeres Forening seminar nr. 295.
Winblad M (Sveriges landbruksminister), 2001, Lyckliga djur – etiska och moraliske perspektiv på djurhållning, Sveriges Jordbruksdepartement.
World Watch Institute, 1991, Jordas Tilstand, Aschehoug forlag.
World Watch Institute, 1992, Jordas Tilstand, Aschehoug forlag.
Øen EO, 1996, Avlivingsmetoder for store pattedyr, Norsk Veterinærtidsskrift, 108(5).

8) VEDLEGG

Børresen B, 1997, Er respekt for livet forenlig med jegerufølsomhet?, Samtiden, nr.5/6, Aschehaoug.

Baars BJ, 2001, There are no known differences in brain mechanisms of consciousness between humans and other animals, Animal Welfare, 10:31-40

Ryder R, 2001, The Animal Welfare movement to the presnet day, Animal 2000 World Congress, RSPCA/WSPA

Wetlesen J, 1997, Bør ikke dyrene også tilkjennes moralsk status?, Samtiden nr. 5/6 Aschehoug.

Bli medlem