NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Full av pepper 1. sep 2011

Full av pepper

«Slipp håndtaket når du vrir»
Tor Åge Bringsværd
Cappelen Damm, 2011
anmeldt av Siri Martinsen

«Jeg skriver ikke for at språket skal være vakkert», sier Tor Åge Bringsværd. Men vakkert er det. Bringsværds romaner, essays, noveller eller til og med en replikk i et intervju bringer fryd og glede – rett og slett på grunn av hvordan ordene stiller seg opp ved siden av hverandre. Det er vakkert, besnærende og finurlig. Språket er en glede også i Bringsværds nye bok «Slipp håndtaket når du vrir» – til og med når det mangler ellers nødvendige bestanddeler som r-er og vokaler når hovedpersonene entrer en verden der språket er i fare.

Men hvorfor skriver Bringsværd? For det første virker det som om Bringsværds historier kaster ham over ryggen og gallopperer avgårde, og at det egentlig ikke er noe valg – de må frem. De vokser som overgjødslede jungelplanter i all sin frodighet, fargeprakt, villhet og manglene bekymring for fysiske lover og annen realisme. Men Bringsværd har kontroll. Ridende på sine eventyr har han god utsikt til alt han ønsker å rette leserens blikk mot.

Bringsværds nye fabelroman handler om en mann, en kvinne og en hund som skal redde verden fra det onde. De er ikke levende og heller ikke døde – og det er en bra tilstand for de reiser i tid og rom som de må utføre. De reiser mellom verdner via svarte hull, og de skifter ytre så ofte at artstilhørighet blir mindre viktig enn at de klarer å holde fast på sitt indre jeg der de suser gjennom «multiverset». Man blir trukket inn i romanen slik hovedpersonene blir trukket inn i de sorte hullene. Det er knapt tid til å bla om før en ny verden dukker opp.

I én verden har menneskene byttet plass med dyr – ulike dyr lever et hverdagslig liv og er oppatt av de «nære ting», mens menneskene sperres inne i bur, drepes og jages av disse ellers hyggelige dyrene med en «blind spot» for at mennesker også har følelser. I en annen verden lever fremtidens verdensboere på øyer av søppel, er ekstremt opptatt av å bevare «rasen» og dreper dermed de som måtte prøve å innvandre til deres øy. I denne verdenen kan man merke seg at det heller ikke er noen landdyr igjen – de har man klart å kvitte seg med for lenge siden. I atter en annen verden forsvinner språket, bokstav for bokstav – og hundene har man sperret inne i fengsel. Og i den siste verdenen man må innom før oppgjøret mellom det gode og det onde står for dør, er menneskene «oppbrukt» og man har derfor funnet en måte å gjøre om dyr til menneskeskikkelser for å skaffe nok soldater til Krigen.

«Bevæpnet med sjarme, humor og fantasi som drar leseren med seg, har han styrke nok til å rette blikket rett mot vårt samfunns mørkeste sorte hull – vår behandling av de svakeste.»

Ingen av disse verdnene er videre koselige – alle er, tross de hverdagslige koseligheter som finnes i de fleste av dem, grelle speil til vår egen verden. I den hyggelige dyreverdenen hvor det bor flest katter – og hvor det råder et lykkelig anarki – skal man ikke lenger enn til det pitoreske vertshusets bakgård, før man finner en mindre hyggelig menneske-farm. Og den sympatiske bibliotekaren på Søppel-øya som åpner sitt hjem for hovedpersonen Jeremias, viser en mindre tiltalende side når hans moral settes på prøve overfor et lite illegalt innvandret fiske-menneskebarn.

Mahatma Gandhis ord om at «En nasjons storhet og dens moralske fremskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr», slår en som en nyttig rettesnor for å orientere seg om kvalitetene på de verdner Bringsværd tar oss med til. Mellom religionshysteri, fremmedfrykt, miljøødeleggelse, krigsromantisering og åndelig tomhet som disse verdnene lider av, har de alle også et anstrengt forhold til dyr (eller for dyreverdenen; mennesker) – som sperres inne, utraderes og utnyttes. Gjennom alle usannsynlige og fremmede landskap vi møter i Bringsværds fabelroman, får man stadig følelsen av å egentlig befinne seg i den mest absurde verden av alle – vår egen.

«Slipp håndtaket når du vrir» er klar i sin moral; den som ikke synes det høres greit ut å sperre barn inne i bur for å spise dem, bo på øyer av søppel eller hive nødlidende på havet i fantasiens verden, forstår nok av seg selv at det er et par ting å gripe fatt i når man vender tilbake til «realiteten» også. Selv om fabler per definisjon har en moral, og Bringsværd har sjangeren i ryggen, vet man at moral ofte er livsfarlig hvis man skal ferdes blant blaserte kritiere. Og moral som berører hvordan vi behandler andre arter er noe av det uffuffeste av alt. Som små barn som lærer seg å ikke plassere hånden på kokeplaten, lærer de fleste forfattere å unngå dette temaet, eller i det minste forsikre seg om at man har kappet av seg hendene i frykt for å oppfattes som moralistisk hvis man har alle fingre i behold.

Bringsværd er hevet over denne frykten. Bevæpnet med sjarme, humor og fantasi som drar leseren med seg, har han styrke nok til å rette blikket rett mot vårt samfunns mørkeste sorte hull – vår behandling av de svakeste. Boken har da også fått begeistrede kritikker fra mange hold. Men der Morgenbladets anmelder ønsker seg litt mer «pepper», mener NOAHs Ark at her er pepper nok hvis du smaker skikkelig. Som for en god matrett, skal ikke pepperet nødvendigvis gripe en i nesen så fort man løfter lokket – det er først når man har svelget at det virkelig brenner i halsen.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2011.

Bli medlem