NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Forut for sin tid 1. jan 1999

Forut for sin tid

av Hilde Aga Brun

Kjente norske forfattere og diktere har skildret dyr med innlevelse og respekt,
sett deres egenverd og menneskets urettmessige undertrykkelse av dem. Noen har også hevet sin røst utover forfatterskapet.

Disse røstene er mer tallrike enn man kan få inntrykk av. For dyrs egenverd og rettigheter dysses ned i norsk kulturliv som ellers i samfunnet. Kulturpersonligheter glimrer med sitt fravær når det gjelder å stikke nesen frem for å tale dyrenes sak i offentligheten.
Men gjemt i bokhyllene står vare skildringer av dyr, stikkende ytringer om menneskers selviskhet i forhold til dem; skrevet av norske forfattere opp gjennom tidene.
Vi letter på sløret – og fremhever det som mange velger å overse i deres forfatterskap.

Bjørnstjerne Bjørnson – Først ute på barrikadene for dyrs rettigheter!

Norges første nobelprisvinner stod på barrikadene for et vidt spekter av saker, og sloss med brennende engasjement mot urett generelt. Et beskjedent utvalg eksempler er kvinners rett til forkynnelse, undertrykte minoriteter i Europa og for å få avkriminalisert homofili. Han kjempet også for dyrene. Det nevnes sjelden at Bjørnson skrev brev og debattinnlegg i aviser til støtte for dyr! Han var en sjeldent storsinnet, uredd blomst i det norske landskap av kulturpersonligheter. Aldri redd for å ofre egen popularitet for hva han anså å være viktigere. Da Bjørnson en dag leste en notis i dagspressen om drapet på en elg som la på svøm over Oslofjorden reagerte han voldsomt:
«Raahed»
Jeg hader, jeg afskyr Jagt paa andre Dyr end Skadedyr. Jeg finner, at de Mennesker, som ikke kan glæde sig i en Skog ved Høsttider uten naar de dræper, – dem skulde Skogen stænges for. Og de byfolk, der skal «forfriskes i Naturen ved at blodplette den, de kan bli hjemme hos sine hæmorhoiider. Efter mit Sind skulde Jagten overgives til profesjonelle Slagtere liksom al annen Slagtning av spiselige Dyr. Vilde Konger og andre Lediggjængere indtræde i dette Korps som profesjonelle Slagtere, saa gjerne for mig – bare at Loven satte Grændser for deres Mordlyst, saa den ikke blev altfor planløs, og ikke saa grusom for Dyret som nu almindelig.
Men av al Jagt er den tilfældige, naar Folk kommer over et fredeligt Dyr som er utenfor sit Element eller i Nød, og da straks betages av vild Blodtørst, og kaster sig over det med Sten, Kjepper, Økser, Aarer, alt de kan finde, – av al Jagt er denne den mest oprørende. Hvad synes I, Godtfolk, om følgende, som jeg nætop læser:
«En Elg kom sist Søndag Morgen svømmende ude i Kristianiafjorden tæt ved Gaarden Wettre i Asker. Den blev bemærket af to Sjøgutter derudenfra, og de var ikke sene om at lægge efter den med sin Baad. De kom ogsaa tæt indpaa Dyret, skjønt det var en flink Svømmer, og saa kastede de en ordentlig Snare om Gevieret paa Elgen. Men nu fik de Fart paa sig. Elgen trak saa det fossede om Baaden De havde imidlertid en Økse med sig, halte sig nu ind paa den, og lod Øksehammeren danse paa Dyrets Pandebrask. Den holdt ut en Stund med denne Behandling, men maatte endelig give sig, udmatted av Blodtap, Anstrengelser og Smerte»
Jeg gaar ud fra, at de to Sjøgutter var to Slampamper, som skulde til Kirke for at gaa til Alters; jeg gaar ut fra, at den, som med Hjertefryd og Stolthed har berettet om deres Daad, maa være en av deres Forældre eller deres Lærer eller Præst.
Jeg synes nemlig, vi bør gribe Lejligheden til at betænke disse med Ansvar for saa megen Raahed hos deres Børn og Disciple.
Vi har scenen for os; Kristianiafjorden en klar Høstmorgen. Aasene i bortdragende Taake; Kirkeklokkeklang utover, ingen Baat, bare Hvile, det er Søndag. Saa en Elg med høit Gevir ned gjennom Høstskogen mot Stranden, der han stanser snøftende. For der er noget paa den andre Siden, som drar. Ingen Baat at se, ingen Folk, bare Fred, og Fjorden saa blank, – han vaager det!
Saa de to mennesker, Søndagen er gjort for, Freden forkyndt for, norsk Naturglæde en Barnegave, -avsted i Baat med Rep og Øks og Vanhelligelse og Drap.
Saa Jubelbrevet om Søndagsdaaden, og saa Avisen, som tar det ind! Vi maa endelig sørge for at sligt saar sig; vi maa endelig faa mere av dette, at Dyr og Fugl utenfor sit Element eller i Fare –værges av Menneskene, hjælpes? Nej, slaas, hugges, slæpes, til det dør «aav Blodtab, Anstrængelse og Smærte», som det heter i Indberetningen. BB»
(Verdens Gang 18.oktober 1893) Hentet fra boken «De gode gjerninger redder verden» om Bjørnsons engasjement.

Sigrid Undset – naturinteressert nobelprisvinner

Sigrid Undsets personlige utsagn vedrørende datidens naturvitenskap er skarpsynte og interessante med henblikk på vårt forhold til og adferd overfor dyr i dag.
Sigrid Undset hadde et godt forhold til den svenske vitenskapsmannen og dikteren Linné.
Hun beundret hans saklighet og usentimentale syn på alle livets fenomener. Han blandet ikke sammen natur og moral, og tolket ikke sine egne subjektive stemninger inn i naturen, som romantikerne.
Om Linné sier hun: «Linnée visste hva som var iagttagelse og hva som var fantasilek». «Utviklingsoptimistenes (darwinistene) tilhengere visste det ikke og det var fatalt. Det er ingen grunn til å tvile på paleontologiens forskningsresultater, men på alle de halv-religiøse, halvfilosofiske, og halvpolitiske slutninger som er blitt trukket ut av dem. Det er ikke vitenskapens, men intelligensiaens og den dannede allmenhets «skyld» at den naive fremtidstroen får bre seg som ugress: Når den naturvidenskapelige undersøkelse av livets historie som forskningsresultat fremla bevisene for at mere differensierte livsformer hadde utviklet seg av enklere og betegnet disse former som «høyere» resp. «lavere», så lå der jo ikke deri noen moralsk vurdering. Naturforskeren selv mente visst ikke dengang heller at utviklingen fra silurhavets fisk til torsken og flyndren på hans bord betydde at fiskene hadde rykket frem «nærmere, Gud, til deg», eller at det var mer sedelig og edelt å være fugl enn å være fisk. Men det var akkurat noe slikt den dannede almenhet fikk ut av utviklingslæren – de laget seg et slags religionssurrogat, et livssyn, hvorefter utvikling betydde fremskritt i moralsk forstand, og «høiere former» på alle områder betydde former som ut fra deres synspunkt var fordelaktigere. »
(Utdragene er hentet fra «Natur og normer hos Sigrid Undset» av Liv Bliksrud.)

Alf Prøysens verden var stor og romslig.

Den favnet både folk og dyr. Spesielt hadde han hjerte for de med minst makt i samfunnet; barna, og «småkårsfolka», gjerne opp mot «øvrigheita». Han så dyra med samme empatiske blikk. Myggen som musa, eller den navnløse kua på båsen i det nye industrielle landbruket viser han oppmerksomhet i sin diktning. Han skildrer dyras liv ut ifra dyras hverdag og synsvinkel, med stor ømhet og innlevelse. Eksempler på slike skildringer er «Kjærlighets-visa hennes Dagros», «Kyllingen», «Visa hennes Staslin», «Helene Harefrøken»,»Et muse-eventyr», «Skolelæreren og myggene» og ikke minst:

Krøtter-trøst
Snille kua mi.
Ja du har vøri heldig
som får leve i
ei fremtidsvennlig tid
det er mye nå mot før
som er forskjellig
nå er æillt så greitt og lettvint
det kæinn bli.
Ingen trøtt og nattvak fjøsgutt
tørke juret og lægg kjakan inntil sia di og sæv
Det e slutt me slikt.
Ei maskin står og dure
4 sugekopper mjølke uten stræv
Tenkj på holken – når du glei på glatte klauver
leid i grime langs en væg til spott og spe
møtte skulonger som lo med blanke auer
og slo vitser over det som skulle skje –
og du måtte gje reprise gikk det ille.
Nå er det tusenkunstner Fredriksen som rår –
slik at du kainn bære eta og stå stille.
Det er Fredriksen som kjæm
og hæinn som går.
Du er innrullert ta dom som bygge læindet.
Tal og nummer på ei tavle det er deg.
Ingen smågut kjæm og klør deg
under bæindet mens´n kviskre:
du e oppkalt etter meg.
Inga matmor gret når du skal avleveres
som dom gjorde i ei gammal slitsom tid.
No er slutten lett
for du skal balsameres
i en fryseboks på fellesslakteri

«Den Guds klarsyn faller på, ser det store i det små»

Dette gruk av Hein passer godt på Inger Hagerup. Hagerups «forstørrelser» av «små» liv glir inn i barnesinn med den største selvfølge. Det våkne, åpne, og fordomsfrie barnet ser de små detaljer – og den levende gnist iboende alt som lever. Men Hagerups dikt har en visdom som også kan treffe barnlige undrende strenger godt gjemt også i den oppvokste generasjon.

Mauren
Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok
Fyller meg selv helt
fra øverst til nederst
Er du større enn deg selv
kanskje?

Jens Bjørneboe – aner rasediskriminering utover det mellommenneskelige

I «Frihetens øyeblikk»(første bind av bestialitetens historie) beskriver Bjørneboe sitt møte med en sjimpanse i en dyrehave:
«Dyret satt med skulderen mot gitteret og med armen bøyet i albue og håndledd. – som Michelangelos David, slik at fingertupper og knoker rørte ved skulderen igjen. Ansiktet var som på en gammel fange, men det var noe mekanisk ved øynene, noe blankt og sort og umælende, noe hurtig. Blikket var både dypt og grunt samtidig. Øyet var sort og stille, både himmelen og sprinklene i buret speilet seg i det. Jeg har ofte sett dette blikket hos dyr, men hos denne apen var det noe spesielt på ferde. Dens øyne hadde intet av det sky og luftige som hesteøyet har, eller det sentimentale og personlige som hundens øyne. Chimpansens blikk var umåtelig gammelt, og helt uten følelse; den var som et fjell i øynene. De var så urgamle, så sorte, de hadde intet å spørre om. Det levet en kolossal erindring i den, som i natten. Apen hadde en uhyre natt inne i seg. Den var som søvnen, og allikevel var det dette som var det våkne i øynene på den. Omtrent dette var det som så ut på meg. Og ved siden av dette flate blikket: den innfalne, forkrøplede nesen, de enorme leppene og alle rynkene. Der var også en hemmelighetsfull forakt i blikket. Og jeg følte meg skyldig overfor apen, som om jeg var blitt grepet i rasediskriminering. Det er umulig å få sagt nøyaktig hva denne skylden består i.»

Hans Børli – skogenes store dikter

Børlie utga i 1948 «Det smalt et skott»- en samling skisser og fortellinger fra skogen, mest jakthistorier, som dette klippet er hentet fra:
«Hva var det for ufred i skogen? Det tuslet og taslet av lauv som falt, av trær som knirket – av steg stundom. Og da sprang de, sprang til pusten gikk i stutte kjast fra den trange kalvebringa. Nei, skogen var ikke til å kjenne att … Elgklauvene subbet og raslet i halvråttent lauv. Aldri fikk øra kvile i stillhet som før. Iblant kunne det smelle mellom høgdene, nesten som i sommar da himmelen var svart og regnet auste ned, men stuttere, sintere. Da ble mora støtt vár i auga og sprang, og stanste igjen som om ho ikke var riktig viss. I dag small igjen ett børseskott i øra til veslekalven. Så nær at det skrall som et slag mot trommehinnene. Og noe rautt glimtet for auga som lyneld. I avsindig redsle sjanet han åsen innover. Tobeininga var ute! De som luktet annleis enn alt annet liv i skogen. De som mora hadde lært ham å frykte over alt annet. Men hvor ble det av mora? Han hørte ikke kneppinga fra klauvene hennes lenger, ikke pusten som frøste fra neseborene. Han bråstanste og så seg rundt i undring … Nå er kalven kommet like fram til blo´beina og vomma. Står sjusket og ulenkelig på sprikende bein; de vide neseborene drikker bloéimen i stutte sup. Her lukter så sterkt av mora, her må ho være. Men hvorfor kommer ho ikke da, hvorfor musler ho ikke over ham med den mjuke mulen? … Lenge dilter elgkalven rundt slakteplassen. En taus skyggekarusell på den storrbleikte myra; men ringene blir større og større – og så er det ikke lenger noe levende som rører seg der ute, Kalven dilter på måfå innover tallåsene, snur seg en gang, står på sprikende bein og rauter ut i natta. Den rå strupelåta er ikke lokk lenger, men klage.»

Nils Kjær – skarpskytter med pennen

Nils Kjær var en skarp observatør av naturens fenomener. «Det opprinnelige dyreliv» var en av hans største inspirasjonskilder. Her er utdrag fra «Hugormen»:
«… Jeg tog min sjægte og rodde ud langs landet for at svinge om odden. Jeg skulde besøke en hugorm, som jeg kjender paa den andre siden av aasen … Det er en god stund siden jeg traf hugormen. I den sidste tid har jeg rent forsømt den. Man har andre pligter … Jeg trækker baaden halvt paa land og lægger forsigtig i lommen kræmmerhuset med de to æg, jeg har med som foræring og tillokkelse. Den er glad i æg. Ja skulde noget overvinde dens ustyrlige mistænksomhed, maatte det være nylagt æg. Den fristes mægtig af dets hvidhed og behagelige rundhed; det er glat nok uden nævneverdig spyt; det triller godmodig, uden knur og krampagtige ophævelser gjennem svælget og kradser akkurat passe i slimhinden, idet skallet revner. Dessuten har ægget høi næringsverdi. Man gaar længer paa et æg end paa en rotte eller en padde. Og det gjør en hverken stind eller ubekvem. Det er gavnlig for fordøyelsen. Jeg lister mig stille op i uren. Min hugorm liker ikke at blive overrasket…»
Vil du nyte hele historien, kan du lese den i «Norske essayister- Nils Kjær- Essays og epistler».

Et uvanlig vennskap

Sentrale temaer i Finn Carlings forfatterskap er individets forhold til virkelighet og medmennesker, konflikten mellom ansvarsfølelse og trang til flukt. Hans bok «Merkelige Maja» skildrer hans hund, hennes virkelighet og deres fellesskap. Han sier selv; «I boken forteller jeg om Maja og om de tankene om både mennesker og dyr som merkverdighetene hennes har gitt meg.»… «Merkelige Maja ble skrevet con amore i løpet av noen sommer måneder. Så er det da også en bok om kjærlighet. Om det å nærme seg og forstå og respektere, ja, kanskje til og med elske medskapninger som er helt forskjellige fra en selv. Det lå meg så sterkt på hjertet å få sagt noe om det i en verden der angsten for dem som ikke er lik oss stadig blir større.»
Slik begynner et av kapitlene:
«En annen hund jeg tror jeg elsket, var slett ikke min.
Han hadde ikke før sagt det, før han kjente skamrødmen varme i kinnene og en lettelse over at Maja ikke forsto hva han sa. Skjønt man pleier jo å si mitt barn, min kone og min venn. Det er bare det at når man sier min hund, gjør man den til sin eiendom, fordi man også snakker om å være hundeeier, mens man vel neppe ville finne på å si at man er barneeier eller koneeier.
Maja, sa han, men uten å ta blikket fra den svakt opplyste veien, du skal ikke bry deg om at jeg snakker om min hund, for det er ingen annen måte å si det på. Det betyr ikke at jeg eier deg på samme måte som jeg eier bilen eller skrivemaskinen, og at jeg derfor kan gjøre med deg hva jeg vil. Du kan kanskje si det betyr at vi er noe spesielt for hverandre, og at jeg på samme måte som om du hadde vært barnet mitt har ansvaret for deg.»

Mikkjel Fønhus – Norges største villmarksdikter

Fønhus har levendegjort den norske natur og dyreliv i tallrike bøker. «Det skriker fra kverrvilljuvet» kom ut i 1920. Følgende er utdrag fra historien: «…Da daler hauken, blir et øyeblikk stående still i luften over steinvarden, bena strekker seg ned, ned mot treklampen … I samme sekundet blir saksen levende; sitt fryktelige arbeid gjør den, og den trenger ingen tid til det. Et lite hakk i gildret glir ut fra den ene saksearmen, spenningen i fjæren løses ut og fjæren slår stålkjevene i hop med voldsom kraft. Det kommer en brutt lyd av metall og deretter et mett smekk. Saksearmene har bitt sammen om haukebena. Nå sitter saksearmene midt oppå, der den lyse, mjuke fjærkledningen henger ned. Benpipene innenfor er knuste. Små bensplinter ligger løse innenfor skinnet. Med det samme saksen bet, ble hauken et øyeblikk liksom sittende i stor undring. Så slo han ut vingene og tok til å flakse, saksen lettet seg opp med ham, ståltråden strakte seg ut. Men han orket ikke holde saksen oppe; den trakk ham ned, og så ble både saksen og hauken hengende langs siden av steinvarden.
Hanhauken var fra seg av smerte. Han arbeidet rasende for å fri seg, men til ingen nytte. Stålkjeften bet sammen om de knuste benpipene. Ikke et øyeblikk slapp de, løsnet ikke på taket engang. Og han flakset og flakset, mens de alenlange vingene slo mot steinen med en skrapende lyd og saksen skranglet…»

Henrik Wergeland – forelsket i alt levende

Wergeland var ikke bare en kunstner, han var i aller høyeste grad en aktivist. Han trålet bygdene for å utdanne folk flest i en tid hvor det skrevne ord var forbeholdt «eliten». All urettferdighet opprørte ham. Han var bl.a. sterkt engasjert i jødenes rettigheter – jøder hadde som kjent ikke «adgang til riket» på Wergelands tid. Han var omstridt i samtiden, både politisk og litterært. Det som holdt ham oppe når motgang hopet seg opp, var hans kjærlighet til naturen og dyrene:»Min Katts Strygen mot mitt Kind udglatter alle Hjertesår/ I min Hunds Øie sænker jeg mine sorger som i en dyb Brønd.» Naturen og dyrene ga ham håp og inspirasjon, og han gav dem sin uforbeholdne kjærlighetserklæring via sin diktning. Han priser alt liv fra vårens blomster til sin egen hund og hesten «Veslebrunen», samt den i andres øyne ubetydelige fluen:

Fluen
Den lille Flue Gud har gjort.
Jeg kan den dræbe; men
i Guds Haand siger jeg og Den
netop jo lige stort?

Gud giver liden Flue Mad
Han giver mig vel med.
Men volde stakkels Kræ Fortræd
gjør kun en ond Dreng glad

Henrik Ibsen – så også dyrenes lidelse

Selv om Ibsen er mest kjent for sine samfunnskritiske sosiale observasjoner, viser følgende lille dikt at han også hadde øyne for våre medskapninger dyrene:

Edder fuglen i Norge bor;
der holder han til ved den blågrå fjord
Han plukker av bryst den bløte dun
og bygger seg rede både varm og lun
Men fjordens fisker har stålsatt hug;
han plyndrer redet til siste fnug.
Er fiskeren grum, så er fuglen varm;
han ribber igjen sin egen barm.
Og plyndres han atter, så kleder han dog
sitt rede på ny i en velgjemt krog.
Men røves hans tredje hans siste skatt,-
da spiler han vinger en forårs-natt
Da kløver han skodden med blodig bryst.-
mot syd, mot syd til en solskinnskyst!

Knut Hamsun – og hans flue

Hamsun, mester i å beskrive menneskesinnets irrganger, har her diktet seg inn i sinnet til en av de skapninger vi forstår og akter minst:

«En ganske almindelig flue av middels størrelse
Vort bekjendtskap begyndte med at hun kom flyvende ind gjennem mit åpne vindu en dag mens jeg sat og skrev og begynte en dans omkring mit hode … Fra nu av skriver vort egentlige bekjendtskap sig. Jeg fik respekt for hendes standhaftighet; hvad hun vilde det vilde hun; hun rørte mig også ved sit uttryk, hun la hodet på skakke og så bedrøvet på mig. Vore følelser blev gjensidige, hun forstod at jeg hadde fåt tilovers for hende og indrettet sig derefter, hun blev mere og mere fri i sin optræden. Allerede om eftermiddagen da jeg skulde gå ut fløi hun foran mig til døren og søkte å forhindre det … Da svinget jeg papir saksen igjen; vinduet var åpent, jeg hadde ikke beregnet det, og fluen fløi ut. I et par timer var hun ute. Jeg gik den hele tid og angret på at jeg hadde sluppet hende ut på egen hånd. Hvor var hun nu? Hvo vet hva som kunde tilstøte hende! Jeg satte mig endelig på plass og skulde begynde arbeidet igjen; men jeg var fuld av mørke anelser. Da kom fluen tilbake … Det forløp dager og uker. Vi vænnet oss til hverandre, arbeidet sammen på forskjellige ark, delte glæder og sorger. Hendes luner var utallige, men jeg tålte dem … En dag blev fluen borte … Det nyttet ikke, jeg fik ikke lokket hende frem, og jeg savnet fluen. Jeg åpnet alt som kunde åpnes i mit hus og la mit manuskript bort i vinduet utsat for veir og vind; hun skulde se at intet var for godt for hende å gå på …»

Etter å ha pløyet bokhyllene ser det ut til at et Noahs Ark uten problem kunne vært fylt til randen av norske forfattere og deres skrifter om dyr. Det dukket hele tiden opp nye navn som føyet seg inn i rekken, og på grunn av plassmangel er mange ikke nevnt.
Enkelte av dem som i nyere tid har brukt sin penn til å sprenge grenser i forhold til våre holdninger overfor dyr, er; Elin Brodin, Kaj Skagen, Bergljot Børresen, Tove Andreassen, Olga Meyer, Anne B. Ragde, Paula Fure, Kristin Amundsen, Henry Oddlo Erichsen, Ingar Knudtsen, Kåre Knutsen, Sonia Löchen, Liv Klungsøyr, Birgitta Råd og Kari B. Svendsen og Anna Elisabeth Westerlund – som også får siste ord:

«Forskjellen mellom menneskers og dyrs måte å ha hushold på, er at hos mennesket er avretting eller slakting i stort monn blitt lystbetont. Dyreplageri er stadig tiltagende og blir mer og mer bestialsk. Respekten for liv svinner foruroligende hen. Og denne nedvurderingen av dyrs rettigheter og livsverdi rammer også menneskene. Alle livsarter rammes mer og mer av voldeligheter og spenningsdrap, og utviklingen synes å gå den veien at til sist må alle sloss mot alle for å beskytte seg mot tilintetgjørelse. Derfor er det viktig at myndighetene begynner med roten til dette onde – at det kommer strenge og vernende lover som beskytter hjelpeløse dyr mot bestialske overgrep. Når respekten for disse liv får hevd igjen, vil respekten mennesker imellom forbedres. »
(Utdrag fra «Den allmektige Gud»- utg. 1988)

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1999.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem