NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Fornuft og følelser 1. jan 1999

Fornuft og følelser

Jeg har bestandig vært opptatt av både politiske, moralfilosofiske og eksistensielle spørsmål, og på alle disse feltene synes jeg det blir inkonsekvent å se bort i fra det faktum at det finnes flere levende vesener enn mennesket. Vestlig materialisme og kvasirasjonalitet bør etter min mening motarbeides, og en del av dette arbeidet må bestå i en kraftig oppgradering av miljøtiltak, helhetstenkning og dyrs rettigheter som individer.

av Elin Brodin, forfatter

Dyrerettighetsarbeid er generelt blitt nedvurdert og oversett i det offentlige rom. I den utstrekning man overhodet kommer til orde med oppfordringer om å fokusere på dyrenes vilkår, blir man gjerne møtt med likegyldighet, forakt eller i beste fall vennlig nedlatenhet. Det tradisjonelle bildet av ”dyreverneren” er en sutrete gammel dame med velfrisert puddel og uten særlig omløp i hodet.

I virkeligheten er det naturligvis ikke noe komisk ved det å være opptatt av dyrenes rettigheter – og for den saks skyld heller ikke ved eldre, kvinnelige hundeeiere. Men latterliggjøring er en effektiv strategi når man vil noe til livs.

Og at det moderne vestlige samfunn, med rovlandbruk, legemiddelkonserner, pelsnæring, kosmetikkfirmaer og krigs- og romfartsindustri i spissen, vil dyrerettighetsarbeidet til livs – det kan det vel knapt herske noen tvil om?

Siden det er såkalt ytringsfrihet i Norge, kan ikke debatten kveles fullstendig. Men den kan vanskeliggjøres og tilsløres. Når spørsmål som angår dyreverd i en eller annen sammenheng trenger seg på, florerer avsporingene og misforståelsene i en slik grad at diskusjonen nesten alltid utarter til delirisk vås, og toneangivende krefter legger for dagen en tungnemhet av absurde dimensjoner. Det kan synes som om dette er en bevisst og systematisk strategi fra massemedias side.

Medisinske dyreforsøk er en hellig ku som opinionen knapt tør uttale seg om, og laboratorienes yppersteprester bedriver derfor ganske uforstyrret sin ritualvirksomhet, basert på det urbane samfunns siste levende religion. Når forskerne en sjelden gang går med på å diskutere viviseksjon i det hele tatt, begrenser de seg til tomt prat om burstørrelse og hygiene, samt forferdende irrasjonelle floskler om rotter kontra kreftsyke barn. Samtidig som de beskylder sine motstandere for sentimentalitet og uansvarlighet, spekulerer de selv hemningsløst i folks dødsangst og autoritetsfrykt, bidrar aktivt til forurensningen og serverer stendig en lapskaus av lumre skremsler, uvitenskapelige, profittbaserte, livsfarlige løgner og selvmotsigende teorier som hverken har logisk struktur eller noe som helst med virkeligheten å bestille. Hippokrates må snu seg i graven.

Det vi trenger, både hva viviseksjon og mange beslektede temaer angår, er selvsagt en dyptpløyende, kompromissløs og genuint rasjonell debatt. Våre motstandere bør ikke få sjansen til å tillegge oss sentimentale motiver, noe som i praksis betyr at vi ikke kan tillate oss å senke oss ned på deres nivå. Ømme følelser for dyr er faktisk en privatsak og angår ikke debatten. Det vi plikter å ettersøke, er kritisk helhetstenkning og etisk bevissthet.

Faktum er jo at en gjennomgående destruktiv adferd overfor dyrene, miljøet og naturen vil føre til vår egen undergang, enten vi synes kattunger er søte eller ei. Faktum er videre at den industrielle dyremishandlingen, som er grensepsykotisk i sin bestialitet, opprettholdes av profitthensyn og ikke har noen reell verdi hverken for vitenskapen eller for mannen i gata.

Fenomener som klimaendringer, svekket sædkvalitet og virusmutasjoner er katastrofale tegn på at det vestlige samfunns kvasirasjonelle splitt-og-hersk-regime kommer til å koste mer blod enn planlagt. Det enøyde maskinmennesket kommer faktisk selv til å måtte blø for å ha belagt veien fra Spinning Jenny til atombomben med IQ-tester.

Et genuint rasjonelt menneske vet at fornuft og følelser ikke er motpoler. Et genuint rasjonelt menneske vet også at kreftforskning på non-humane primater, sponset av den legale giftindustrien, er en like stor fornærmelse mot det menneskelige intellekt som amerikanske såpeoperaer er mot et hvilket som helst levende vesens følelsesliv.

Skal vi overleve, må vi nok slutte å rute opp virkeligheten som om den var svoren på en skinkestek. Vi må innse at ting henger sammen, og at vi ikke selv kan bestemme hva som blir konsekvensene av våre handlinger. I denne forbindelse kommer vi dessverre heller ikke utenom nødvendigheten av et visst moralsk gangsyn overfor det enkelte sansende vesen, også av andre arter enn vår egen.

At så mange synes dette er en latterlig tanke, sier noe om hvor vi befinner oss. Og man kan gå så langt bakover i historien man vil, uten å finne noe sammenlignbart.

Det er nærliggende å tro at eventuelle fremtidige generasjoner også vil kunne se med undring og forakt på vårt gjennomførte åndelige Biafra. Men det kan vel ikke være derfor vi prøver å ødelegge biosfæren?

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1999.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem