NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Dyrevernets røtter 1. jan 2000

Dyrevernets røtter

av Siri Martinsen

Medfølelse med skapninger som er forskjellige fra oss selv, synes å være en nærmest instinktiv egenskap hos mennesker. Men dessverre synes det som om evnen til å pine og utnytte andre skapninger er et likeså inngrodd, men mindre tiltalende, karaktertrekk.

De aller eldste dyrevernere

Opp gjennom historien har utnytting og beskyttelse av dyr vært i stadig konflikt. Det kan virke som utnyttingen jevnt over har vært dominerende.
Men dyrevern er slett ikke noe nytt fenomen. I gamle kulturer i Nord Afrika og Asia har dyreverntanker stadig dukket opp. Det samme er tilfelle i gresk og romersk filosofi. Samtidig som det har vært spredte sympati-ytringer med dyr gjennom hele menneskets historie, har det også eksistert samfunnssystemer som også inkorporerer dyrs rettigheter. Dette kan også gjelde filosofier, ideologier, religioner eller naturreligioner.

De indiske vedaene fra 1500 før Kristus, fraråder kjøtteting av hensyn til dyrene. Jainismen fra 500 før Kristus går imot drap i en svært utvidet forstand. Buddhismen ser det som ideelt å ikke ta liv – dette gjelder også dyrs liv. Pytagoras filosofi innbefatter dyrs rettigheter. Plutarch sa for 2000 år siden at «det som for den kjøttetende løven er overlevelse, er for oss ren luksus».

Til og med enkelte tidlige jeger- og sankersamfunn hadde en oppfatning om dyrs og naturens rettigheter. Man skulle for eksempel spørre et dyr om lov til å drepe det. Man fikk kun lov til dette hvis man hadde meget god grunn. Hvis ikke ville dyrets sjel hjemsøke en og volde sykdom, tap eller død. Dyr ble også tilkjent samme type følelser som mennesker. Flere ursamfunn var også basert på rent vegetarisk kosthold.

Når det gjelder den vestlige kultur, er dyreverntanker dokumentert så tidlig som 1641, da puritanerne innførte regler mot dyreplageri på New Zealand. Begrepet «dyrs rettigheter» ble også nevnt tidlig: I «Fuglenes tale», skrevet av gjeter og forfatter Thomas Tryon i 1690 står det: » Hvilken lov har vi brutt som gir deg rett til å invadere og øve vold på vår naturlige del, og naturrettigheter, å ødelegge oss som om vi ikke var noe bedre enn røvere og mordere?»

Vestens kultur – dyrenes svøpe

Men generelt har medfølelse hørt til unntakene. Undertrykkelse av dyr har vært regelen i vår del av verden. Den jødisk-kristne tradisjon har blitt brukt som forsvar for menneskers bruk av dyr. Forvalteransvaret som Bibelen refererer til, har av mange mennesker blitt tolket til det ekstreme – og blitt et frikort til uhemmet utnyttelse. I middelalderen gjør dette seg spesielt gjeldende. Man har en streng bruksfilosofi overfor dyr.
Det er liten plass for medfølelse.

Etter middelalderens strenghet, kom renessansen – frigjøringen, gjenfødelsen. Kunst, vitenskap og filosofi blomstret. Mennesket ble gjenoppdaget. Men bare mennesket. Om mulig ble det nå enda verre for dyrene, fordi menneskene satte seg selv i Guds sted. Blant kirkens menn var det Thomas av Aquinas som snekret sammen den filosofien som var nødvendig for denne utviklingen:»Hvis det i den hellige skrift står noe om forbud mot grusomhet mot dyr, så er dette enten for å få mennesker til å frastå fra grusomhet mot andre mennesker, eller fordi skaden av dyret vil representere et tap for et annet menneske. Når Gud anbefaler god behandling av dyr, er det bare for at vi skal øve oss i å ha medlidenhet med hverandre.» Dette var det rådende syn, til tross for enkeltpersoner som Leonardo da Vinci, som blant annet hadde medfølelse nok til å være vegetarianer.

Helt til 1850 holdt dette synet seg innenfor kirken; Paven Paul 9. forbød oppstart av en dyrebeskyttelsesforening, fordi han anså dette som skakkjørt og forkastelig.

Sadisme på høyt nivå

Descartes (1600-50) videreførte disse tankene blant intellektuelle: Han mente at bare mennesker har en «fornuftssjel», mens dyr er maskiner. Etter hans oppfatning var dette synet ikke et tegn på grusomhet mot dyr, men omtenksomhet overfor mennesker: Mennesker slipper da beskyldninger om å ha begått en forbrytelse når de spiser eller dreper et dyr – hvis dyr bare er maskiner… Descartes dissekerte til tross for sine teorier, dyrs hjerner for å «finne ut av hva hukommelse, fantasi etc. består i «.

Descartes-tradisjonen gjorde det mulig for Claude Bernhard å sette i gang en rekke hemningsløse eksperimenter med dyr. Bernhard blir sett på som den moderne dyreforskningens far – og blir for det både hedret og forbannet. «En fysiolog er ingen vanlig mann. Han er en lærd mann, en mann som er eiet og oppslukt av en vitenskaplig idé. Han hører ikke dyrets smerteskrik. Han er blind for blodet som flyter. Han ser intet annet enn sin idè.» Dette var Bernhards selvbiografiske ord. Men Bernhard er også ufrivillig far til en fransk dyrebeskyttelsesorganisasjon: hans datter og kone startet en antiviviseksjonsforening, da de ikke lenger orket å se levende hunder bli skåret opp på sitt eget kjøkken.

Opprør mot råskapen

Det måtte også komme andre reaksjoner mot Descartes ugjennomtenkte ord. I England på 1700-tallet ble engasjementet for dyr vekket hos en rekke ansette skribenter, diktere og filosofer. Teologen Primatt, uttalte i 1776 :»på samme måte som en hvit mann ikke har noen rett til å, på grunn av sin farge, gjøre til slave eller tyrannisere en svart mann, har ikke mennesket noen naturrett til å misbruke og plage dyr».

Dyrevernbevegelsen på denne tiden var nærmest en forening av forfattere og intellektuelle. Voltaire, Addison og Pope kjempet mot viviseksjon. Hume nevner «mild bruk» og humanitet mot dyr. John Lawrence understreker at dyr har rettigheter. Jeremy Bentham er allikevel den aller viktigste. Den dag i dag er han ofte sitert: «Spørsmålet er ikke: Kan de tale? Kan de tenke? Men: Kan de lide?» Poeter som Cowper, Blake, Burns, Browning og ikke minst Henry Salt var også involvert.

Organisering av medfølelse

Inspirert av denne bevegelsen begynte det å dukke opp dyrevernorganisasjoner. Det som sies å være verdens første dyrevernforening, Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA), ble stiftet i England i 1824. Dronning Victoria ble foreningens høye beskytter.

RSPCA fikk fort vind i seilene. Bevegelsen spredde seg over hele Europa og i USA og Canada. Først og fremst rettet arbeidet seg mot bjørne- og hanekamper og tyrefekting, som var i ferd med å bli etablert også i England. Revejakten fikk imidlertid foreløpig være i fred – det har som kjent alltid vært vanskeligst å feie for egen dør. Dronning Victoria var også en sterk motstander av vivseksjon. Dog var vel noen i dette miljøet mest opptatt av at menneskene kunne bli forrået av å være grusomme mot dyr.

Det sies at Nordens første forening er den Norske Dyrebeskyttelsen, startet i 1859 av en kjøpmann. Han ble direkte inspirerert av en RSPCA-løpeseddel: «Vær ikke hard mot dyrene». Først og fremst arbeidet foreningen for bedring av slaktemetoder, dyretransporter, hestestell og mot fellefangst. Norges første dyrevernlov kom i 1842, den neste i 1935, så 1951 og 1974. Kvinneforening med egen dyreambulanse (forløperen til «Falken») ble etablert noe senere.

I Sverige var også forfattere tidlig ute med omtenksomhet overfor dyrene. I 1837 skrev Fredrika Bremer om dette temaet. Den første Svenske Dyrevernforeningen var en forening til beskyttelse av fugler, startet i 1870. Prinsesse Eugenie startet i 1880 Svenske Kvinners Dyrebeskyttelse. Det var også hun som tok initiativ til dannelsen av Nordisk Samfunn mot Plågsamma Djurförsök i 1882.

Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Danmark startet i 1875. Ett år etter kom Kvinneforening og ungdomsarbeide.

Den nordiske dyrebeskyttelsen allierte seg med, og var dominert av, veterinærer og fagfolk. I Danmark følges ennå dette mønsteret. Dette resulterte i en konservativ politikk. Arbeidet besto i stor grad av å fremme humane avlivingsmetoder, mindre plagsomme bitt til hest og lignende små fremskritt.

Utover 1800-tallet dukket dyrevernorganisasjoner opp i resten av Europa. Likesom i England, var den første dyrevernforeningen i Tyskland ledet av en prest. Prestenes engasjement kan virke paradoksalt, da den jødisk-kristne tradisjon i stor grad kan pålegges skylden for at mennesker tror skapelsesverket er til for dem. Men det finnes også enkelte kristne helgener som taler mot denne tradisjonen, f.eks. Frans av Assisi, en munk som blant annet omtalte dyrene som sine brødre og søstre. Presten Albert Scweitzer levde opp til Frans´ tradisjon. Han var lege, prest, dyrevenn og vegetarianer. På sitt sykehus, drevet på idealistisk basis i Zaire, lot han pasientene ta med seg kjæledyrene sine, fordi de hørte med og skapte trivsel.

Fra royalister til feminister

Dyrebeskyttelsens allierte inkluderte kongelige, prester, veterinærer – med andre ord typisk middel- og overklasse. Det var denne delen av befolkningen som hadde mulighet til å uttale seg på den tiden. Men dette trekket har helt opp til den nyere tid vært negativt for bevegelsen. Fordommen om at dyrebeskyttelse kun var en aktivitet for middelklassedamer med pyntede pudler, eksisterer fortsatt.

Det kan virke som om dette stempelet stammer fra kvinneforeningene som dukket opp, men dette er langt fra hele sannheten. Kvinnenes engasjement sprang ikke bare ut i fra middelklassens medlidenhet. Kvinnene var viktige for å gi bevegelsen en annen, mer rettighetsorientert dimensjon: Frances Power Cobbe var både kjent feminist og antiviviseksjonist. Sent på 1800-tallet var feminister og antiviviseksjonister nært knyttet sammen.

Den nye tanken – dyrs rettigheter

Den moderne formen for dyrerettighetsideologi er imidlertid ganske ny.
På 1960- og 1970-tallet kom oppsiktsvekkende forskningsresultater som plasserte dyrene nærmere oss mennesker innenfor både tanke- og følelsesverdenen. Jane Godall og Dian Fossey drev forskning på en helt ny måte, og fikk unike resultater i sitt arbeid med sjimpanser og gorillaer – et arbeid basert på respekt, åpenhet og ikke minst genuin kjærlighet. Ruth Harrison utga i 1964 boken «Animal Machine» som satt et kritisk lys på menneskers industrialiserte bruk av dyr. Peter Singers «Animal Liberation» som utkom i 1975, var en milepæl i dyrerettighetsfilosofien: Singer lanserte tanken at «alle dyr er likeverdige» og begrepet speciesism (artssjåvinisme). Tom Regans «Animal Rights» reflekterte kanskje i enda større grad dyrerettighetsbevegelsen ånd: «what´s wrong isn´t the pain, suffering or deprivation. They comprise what´s wrong, but the wrong is the system which make animals our resources. The solution is not «more humanely», but abolition of commersial animal agriculture. Animals have inherent value, they are experiencing subjects of life .» Dyrs rettigheter ble for alvor satt i sammenheng med andre rettighetskamper.

En gigantisk oppblomstring

Fra 60- til 80-årene vokste et vell av ulike organisasjoner frem verden over. Interesseorganisasjoner som arbeider mot utnytting og for konkret frigjøring av en spesiell gruppe dyr, f.eks. sjøpattedyr, elefanter i underholdningsindustrien eller løpshester, dukket opp. Disse kombinerte ofte en rettighetsorientert filosofi med praktisk dyrevern – ved å hjelpe enkeltdyr. Foreninger som konsentrerte seg om å arbeide mot bestemte former for undertrykking ble alt vanligere. Spesielt ble mange antiviviseksjonsforeninger og antipelsforeninger dannet – også disse tenderte til å være radikale, med avskaffelse av dyreutnytting som mål. Vegetarforeninger er en annen form for spesialforening, som etterhvert fikk stadig større tilslutning. Man fikk også organisasjoner som avgrenset sin medlemsmasse såvel som temaet de jobbet med, f.eks. «Leger mot dyreforsøk». Denne utviklingen kan ses på som en fraksjonering av arbeidet for dyr, men det er nok riktigere å se på det som en massiv mobilisering på ulike nivåer. Aktivister innså at de måtte konsentrere seg om enkeltsaker for å komme den altomfattende utnyttingen av dyr til livs.

Selv om mange av disse organisasjonene allerede hadde avskaffelse av misbruk som mål, og dermed var rettighetsorienterte, var det enda et skritt til dyrerettighetsorganisasjonene. Mange av disse ble startet så sent som 1980-90. De representerte en ny og uvant form for radikalitet; de krevde konsekvens over hele linjen. Det var ikke lenger aktuelt å demonstrere mot dyreforsøk iført pels, eller mot pels med en hamburger i hånden … Dyrerettighetsbevegelsen hadde også en tendens til å bli kombinert med helhetstenking på andre områder. Miljøvernengasjement, solidaritet med medmennesker, politisk radikalitet og dyrs rettigheter ble flere steder smeltet sammen til en kompromissløs ungdomskultur hvor hensyn til alt levende stod i sentrum. Dyrerettighetsbevegelsen har også forårsaket en radikaliseringsprosses innenfor det tradisjonelle dyrevernet.

Kampen for å bli hørt

En fargerik eksplosjon av aktivisme preget dyrevern – og dyrerettighetsarbeidet i Europa på 80- tallet – skjønt for Skandinavias del kom denne bølgen snarere på 90-tallet. Vinklinger, fremgangsmåter og aksjonsmetoder var varierte og i stadig endring. Organisasjonene forandret seg i takt med resten av samfunnet. Kunnskap har alltid vært makt, men aldri i så stor grad som i datateknologiens tiår. Flere organisasjoner reflekterte denne utviklingen, og satset i stor grad på resultater fra forskning i dyreadferd og en utpreget saklig profil – i sterk kontrast til den poetiske fremstillingen av dyr, som preget den tidlige dyrevernbevegelse.

Men det er også medias tiår. Informasjon skal ikke bare være ny og aktuell, men gjerne fremstilles på en spennende, spissformulert, oppsiktsvekkende måte. En del organisasjoner føler seg nok mer eller mindre presset til å fremstille dyrerettighetsbudskapet på en popularisert måte. Aktivister går ikke «heller nakne enn med pels» fordi de så gjerne vil gå nakne, men fordi nakne aktivister selger. Og det som selger når ut til folk, forhåpentligvis sammen med budskapet …

På tvers av loven

Oppfinnsomhet og kreativitet er av det gode. Men å måtte være konstant hipp, populær og innovativ når det du egentlig vil er å fremme respekt for liv, kan i lengden tære på kreftene. Kanskje var denne harde kampen for å bli hørt, en av grunnene til fremvekst av grupper som gikk på tvers av samfunnets spilleregler. Et av de aller nyeste skudd på dyrerettighetstreet var dyrefrigjøringsgruppene, som oppsto sent på 70-tallet i England til tidlig på 90-tallet i Skandinavia. De trodde på dyrs rettigheter, men de trodde på det også for enkeltdyr her og nå. En korrupt lov som tillater urettferdighet var ingenting å ha respekt for – direkte sabotasje og frigjøring av dyr var svaret.

I kjølvannet av dyrefrigjøringsaksjoner begynte imidlertid også enkelte tilfeller av voldelige aksjoner å dukke opp. En utvikling som vekket kritiske røster fra flere dyrerettighetsorganisasjoner. Grunntanken i dyrerettighetsideologien er alle levende veseners rett til et naturlig, verdig liv fritt fra undertrykkelse. Voldsutøvelse mot levende individer, det være seg dyr eller mennesker er uakseptabelt. Voldelige aksjoner blir av mange i dyrerettighetsbevegelsen sett på som en forråtnelse og underminering av hele ideologien. Det blir heller ikke ansett for usannsynlig at voldsutøverne kan være infiltratører fra dyrefiendtlige miljøer, som kun ønsker å skade bevegelsen.

Dyrs rettigheter som livsstil

Med så stort spenn mellom organisasjonene, er det ikke til å forbauses over at dyrevern – og til dels også rettighetsbevegelsen har fått oppleve innbyrdes kontroverser. Samtidig har undertrykkingen av dyr fortsatt et massivt omfang. Til tross for dette kan man se tilbake på et dynamisk og fremgangsrikt århundre for dyrevernet. Bare i løpet av de to siste tiår har aktivister for dyr kunnet merke en økende aksept. Det blir ikke lenger sett på som merkelig å kutte ut kjøttspising av hensyn til dyrene. Det er ikke like mange mennesker som ser ut som spørsmålstegn når begrepet «dyrs rettigheter» nevnes.

Respekt for dyrs rettigheter og liv har blitt en naturlig del av mange menneskers livsstil. Dyrevern har begynt å bety noe mer enn en følelse av å være «glad i dyr». Dyrevern er for mange ensbetydende med endring av livsstil; en erkjennelse av at alle ens handlinger har en konsekvens – og et ønske om at disse konsekvensene skal være så skånsomme som mulig.

Fra forsiktighet til stolthet

Samtidig som arbeidet for dyrs rettigehter er blitt mer akseptert, er det også blitt radikalisert og mer rett på sak. Den tidlige dyrebeskyttelse ble ofte nødt til å finne argumenter for å legitimere sin eksistens – som f.eks. at dyrevern øker medfølelse også mennesker imellom. Mye arbeid ble også nedlagt i å argumentere for at dyr kunne lide, at de overhode var verdige å bli tenkt på og snakket om. Det er heller ikke lenge siden vegetarianere måtte bruke mye tid på å overbevise sin samtalepartner i diskusjonen om at de faktisk ikke spiste kjøtt og at de samtidig faktisk var i live … Idag vet folk stort sett hva vegetarianisme er, og det er udiskutabelt at dyr kan lide. Dyreverndiskusjonene kan dermed heves til et mer direkte nivå. Aktivister kan i større grad konsentrere seg om å dele sin kunnskap om dyrs adferd og behov.

Man ser også en profesjonalisering av dyrevernet. Stadig flere mennesker blir ansatt for å drive arbeidet videre. Men også i de frivillige organisasjonene kan man se en «ubetalt profesjonalisering»: Dyrevern og dyrs rettigheter føles ikke først og fremst som en «hobby», men som et viktig arbeide, en livsstil, en livsoppgave. Denne utviklingen har nok bidratt til å fjerne noe av den forsiktige beskjedenheten mange aktivister kunne føle i tidligere tider. Det var lett å la seg psyke ned av samfunnets fordommer, følelsen av å være annerledes, i mindretall og avskrevet som sentimental. Nå kan man isteden spore en voksende stolthet i bevegelsen – stoltheten over å være med på å drive frem endringer som ikke lar seg stoppe. Den engelske dyrerettighetsorganisasjonen Animal Aid illustrerer dette ved sin verdensomspennende kampanje «Animal Pride» som ble lansert i 1999: «Take pride in being part of the historic movement to advance the status of animals. Take pride in your kinship with animals. Animal pride.»

Kilder: «Djur och djurskydd», Harry Bergquist, LTs förlag (Sverige), 1976; «Political theory and animal rights», Paul A.B. Clarke & Andrew Linzey, Pluto Press (England), 1990; «Djur och menniskor – en antologi i djuretik», Lisa Gålmark, nya doxa (Sverige), 1997; «Nordiska Samfundet mot Plågsamma Djurförsök 1882-1982», Zindermans (Sverige), 1982; «Animal Century», Mark Gold, Jon Carpenter pbl, 1998; «Encyclopedia of animal rights and animal welfare», Mark Beckoff, Greenwood Press, 1998; «Animal liberation – graphic guide», Lori Gruen & Peter Singer, Camden Press, 1987.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2000.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem