NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Dyrevern og miljøvern –… 1. jan 1998

Dyrevern og miljøvern – uforenlig eller uatskillelig ?

av Jørn Aass

Utgangspunktet for miljøverntankegangen

Miljøvernpionerene i det forrige århundre forente sin opptatthet av naturen med en dyp medfølelse med andre levende vesener. Siden starten på vår tids grønne revolusjon har imidlertid den generelle interesse for hele naturen/miljøet og den mer spesifikke interesse for hvordan våre medskapninger dyrene har det, utviklet seg i to ulike retninger. Dette utviklet seg videre til to ulike bevegelser som siden har arbeidet helt atskilt.

Til grunn for dagens miljøtenkning ligger minst syv hovedbegrunnelser;
1. Sparsommelighet – nødvendigheten av å spare energi og andre naturressurser (inkludert dyr) slik at de forblir tilgjengelige for menneskelig bruk.
2. Estetiske – hovedsakelig opptatt av naturens skjønnhet.
3. Vitenskapelige – bevare ting for vitenskapelig forskning.
4. Historiske – bevare alt av historisk interesse.
5. Helsemessige – opptatt av trusselen mot menneskenes helse.
6. Medlidenhet – motvilje mot å påføre skade.
7. Mystiske – sammensatte grunner, nødvendighet av natur.

De fleste som er opptatt av miljøvern skifter ofte fra sak til sak (bevisst eller ubevisst) i sin argumentasjon over hvilke begrunnelser man legger mest vekt på. Det er mitt inntrykk at mange miljøvernere ikke har et bevisst forhold til sitt eget verdisyn.

Miljøvern og dyrevern – en etisk tilnærming

De syv ovennevnte hovedbegrunnelser kan alle sies å ha utgangspunkt i grunnleggende etiske vurderinger. Nedenfor er, litt forenklet, 5 ulike etiske grunnsyn nevnt.

1. Bare mennesker har iboende verdi/moralsk status.
2. Alle følende vesener tillegges iboende verdi/moralsk status.
3. Alt liv (inkludert trær og annen vegetasjon, vanligvis sett på som ikke- følende) tillegges iboende verdi/moralsk status.
4. Alle naturlige ting i omgivelsene (fjell, elver osv.) tillegges iboende verdi/moralsk status.
5. Også inkludert menneske-skapte ting (gamle bygninger osv.).

At noe tillegges iboende verdi/moralsk status kan kort fortalt sies å innebære at «noe» har verdi i seg selv, og at vi som mennesker har direkte moralske plikter mot dette «noe». Det er imidlertid stor filosofisk/faglig uenighet omkring dette temaet, ikke minst når det gjelder innhold, styrke og omfang av slike plikter.

Uavhengig av denne uenigheten, tror jeg at det innerst inne er få, om noen, i miljøbevegelsen som har pkt. 1 ovenfor som sitt etiske grunnsyn. Både dyrevern (også inkludert dyrerettighetsbevegelsen) og miljøbevegelsen har således sitt utspring i de samme etiske vurderinger, og er del av en utvidet idé om en forbedret livskvalitet for alle arter, en måte å bry seg om miljøet og alt det den inneholder. Tradisjonelt har det alltid vært det lokale miljøet som har vært av størst betydning for det enkelte individ, dette gjelder både mennesker og dyr. Hva ulike personer legger i begrepet miljø varierer mye, også innen miljøbevegelsen. Av alle ulike definisjoner på miljø er kanskje Einsteins; «alt som ikke er meg», den beste.

Ødeleggelse av natur og miljø må begrenses

Kortsiktig gevinsttenkning har i dagens samfunn helt overtatt fra det opprinnelige med bare å høste det som var nødvendig. Menneskene har bidratt til store naturødeleggelser som avskoging, ørkenspredning, erosjon m.v. Dyrs og menneskers naturlige leveområder ødelegges uten at vi i dag kjenner alle konsekvenser. Kostnadene fra miljø-ødeleggelser er ikke medregnet i tilstrekkelig grad i begreper som «økonomisk vekst» o.l. Dette kan være en av årsakene til at lite blir gjort for å stoppe slike ødeleggelser før «alle» ser at noe må gjøres.

Vår del av verden har i denne sammenheng så langt ikke vært noe eksempel til etterfølgelse. Flere vestlige land er i ferd med å ødelegge deler av sitt biologiske mangfold som ingen pr. i dag aner hverken omfanget eller konsekvensene av. Utryddelse av arter er ikke noe nytt problem, da mennesket utryddet arter fra jordens overflate allerde flere hundre år tilbake. Forskjellen er imidlertid at dette i dag skjer i et omfang og i en hastighet som langt overgår det vi kjenner fra tidligere. Vi står overfor et overordnet problem som springer ut fra menneskets alminnelige og naturlige aktivitet på denne kloden, og det er grensen for denne aktiviteten som nå må tas opp til vurdering. I denne sammenheng er det helt sentralt at vi får forståelse for at det som betyr noe for andre arter gjør det samme for oss, og at disse anliggender til slutt er uatskillelige. Fortsatt nedtæring av naturkapitalen må forhindres. Natur, menneske, samfunn og økonomi kan ikke lenger betraktes isolert. Det eneste mulige svar på disse problemene er å redusere virkningene av de av våre aktiviteter som skader miljøet på en ubotelig måte.

Dyrevern og individets rettigheter i konflikt med miljøvern og artsbevarelse?
Det har vært vanlig å anse både miljøbevegelsen og dyrevernbevegelsen å bestå av to grupper, de pragmatiske og ideologiske. Hvis vi skal si hva som generelt har skilt en miljøverner fra en dyreverner, så er det at førstnevnte er mer opptatt av arter enn av individer, av verdier heller enn av smerte/lidelse, og menneskenes interesser heller enn alle levende veseners interesser. Etter min mening er det ingen motsetning mellom å bry seg om miljøet som helhet og å bry seg om dyr som enkeltindivider. Jeg vil snarere stille spørsmål ved om hvordan det f.eks. er mulig å påstå at man er en «sann naturelsker» og samtidig være likegyldig overfor de enkelte individer som hver for seg er naturens «innbyggere». For meg fremstår en slik påstand som en selvmotsigelse.

Miljøbevegelsen er svært opptatt av å forhindre utryddelse av arter. Mens «art» kun er et abstrakt begrep som ikke har noen mening uten de enkelte individer som utgjør arten, er det kun det enkelte individ som hver for seg kan formere seg, føle smerte/glede og gi oss storslåtte naturopplevelser ved observasjon av individer i fri utfoldelse i sitt naturlige element. I den situasjonen vi befinner oss i dag finnes det derfor ikke noe alternativ til å tenke både helhet og individ. I det praktiske liv vil det imidlertid stadig, akkurat som i mellommenneskelige forhold, forekomme forhold hvor det enten på kort eller lang sikt vil være motsetninger mellom individets og helhetens interesser. Løsningen på slike problemer må finnes etter en samlet vurdering i det konkrete tilfellet.

Dyrevern – et misforstått begrep?

Dyrevern er fortsatt forstått av relativt få, men vies stadig større interesse.Det er sagt at dette vil bli et av fremtidens aller viktigste spørsmål, på linje med helse, utdanning, individets integritet, økonomisk utnytting, forurensning, befolkningsvekst og den globale matvareproblematikken. I takt med at dyrevernbevegelsen har økt i styrke, har det særlig internasjonalt skjedd en holdningsendring de siste tjue år.

Dyrevernbevegelsen må sies å være kommet ved et veiskille. De har økt i antall, blir tatt alvorlig, og ses ikke lenger på som «gamle tanter i tennissko». Om dagens dyrerettighetsforkjempere brukes sterke uttrykk som ekstremister, fanatikere og terrorister, først og fremst av de som lever av å undertrykke og utnytte dyr. Når det f.eks. gjelder fanatisme er ikke det i og for seg å ha relativt ekstreme synspunkter og ideer, men å fullstendig overse de overveielser og vurderinger som andre folk er opptatt av. På denne bakgrunn er det derfor ofte ikke like opplagt hvilken part som reelt sett er mest fanatisk. Karakteristikkene nevnt ovenfor er heller ikke ukjente for dagens miljøvernforkjempere for bare noe tiår siden.

Å støtte dyrs velferd og rettigheter, til forskjell fra bare å være imot dyremishandling, er å tro at vi har plikt til å forbedre dyrs livskvalitet, ved så langt som mulig forsikre oss om at andre dyr nyter godt av hva som er best for dem, ikke bare ut fra at vi skal hindre at de blir pint. Vi må endre våre holdninger fra at dyr er til for vår skyld til å tenke på hvordan vi kan være til hjelp for dem. De som begrenser innholdet i dyrevern til forbud mot mishandling , ser ikke overraskende ut til å ha mindre forståelse for å bevare dyrs naturlige leveområder.

Når det gjelder frittlevende dyrs velferd, er det i dag mange faktorer av betydning for holdningen til hvilket ansvar vi har, eller hvilken grad av involvering vi som mennesker bør ha. Viktige faktorer er:

a) grensen for menneskenes ansvar for eventuelle skader (oljesøl osv.)
b) i hvilken grad dyrene er under vår (direkte) forvaltning
c) hvor populært dyret er (ulogisk, men klart faktum)
d) dyrets konservasjonsstatus (utryddningstruet)
e) alvorlighetsgraden av velferdsproblemet

Både velferdsgrunner og bevaringsårsaker er sett på som godtagbare for innblanding. Med god dyrevelferd forstås en videre term enn å unngå lidelse. Lidelse assosieres vanligvis med dårlig velferd, men er ingen betingelse. Velferd er kjennetegnet ved et individ, og ikke noe som er gitt til en av andre. Situasjoner som leder til dårlig velferd kan f.eks. være frihetsberøvelse, smerte, frykt, sult, utilstrekkelige stimuli og kjedsomhet. Hvis vi skal kunne bidra til å forbedre dyrs velferd må vi utvikle evnen til å bry oss om. Dette må skje gjennom personlig tilnærming, og må bygge på individuell personlig ansvarlighet, identifisering, følsomhet og medlidenhet.

Fellestrekk mellom miljøvern og dyrevern

Hva er så felles mellom å være opptatt av dyrs velferd og å være opptatt av miljøet? I utgangspunktet minst to prinsipper; at det er en del av vår egen verdighet og menneskets samlede verdighet at vi forsikrer oss om dyreverdenens velferd, men også at det er vår plikt å bevare ressursene som vi har påtatt oss å være forvaltere av, og til å bevare det økologiske mangfoldet vi har arvet. Vi har moralsk plikt både overfor dyr som individer og miljøet som helhet, og må arbeide med formål å forbedre både velferd og bevaring. Vi må også ha oppnåelige mål. I denne sammenhengen er utdannelse/læring den absolutte nøkkelen til fremtiden, da det på ingen måte holder med lover. De lovene vi trenger må imidlertid i større grad utarbeides på naturens og dyrs premisser. I Norge i dag finnes det f. eks., helt ulogisk, forskjellige regler om ett og samme dyr er forsøksdyr, kjæledyr, produksjonsdyr eller vilt.

Rio-konvensjonen fastslår at alle gener fra alle arter har lik verdi og status. Det finnes i dag beskrevet ca. 1,5 millioner arter på global basis, mens det antas at det på jorden eksisterer mellom 10 og 100 millioner. Rio- konvensjonen forutsetter at mennesket endrer den artssjåvinisme det har utvist. I dag vet vi f.eks. at det genetisk er større avstand både mellom sjimpansen og orangutangen og den afrikanske og indiske elefanten enn mellom sjimpansen og mennesket. Dette høres kanskje skremmende ut for mange, men bør snarere gi grunn til både ettertanke og ny erkjennelse.

At miljøbevegelsen og dyrevernbevegelsen etterhvert trekker i samme retning er det flere ting som tyder på. Et av de viktigste fellestrekk er at de stiller spørsmål ved og er skeptisk til menneskenes artssjåvinisme. Menneskets selvoppnevnte forvalterrolle har i tillegg dreiet mer og mer i retning av en eierrolle, hvor man nå kan få patent og eiendomsrett til gener og liv.

På lik linje med at det er sterke meningsforskjeller innad i miljøbevegelsen i dag, vil det også være tilsvarende meningsforskjeller mellom dyrevernbevegelsen og miljøbevegelsen i overskuelig fremtid. Dette til tross for at miljøvern og dyrevern basert på det jeg har skrevet ovenfor etter min vurdering ut fra en helhetlig synsvinkel er uatskillelige.

Et forhold som kan synes som en uforenlig forskjell mellom miljøbevegelsen og dyrevernbevegelsen er det prinsipielle spørsmålet om vi mennesker i det hele tatt kan tillate oss å ta livet av dyr. Begreper som ofte benyttes av miljøbevegelsen er «beskatning» og «naturressurser». I denne sammenhengen er dyr (også) naturressurser (fornybare), som vi mennesker derfor kan beskatte (dvs. drepe), men ikke overbeskatte. Også i den tradisjonelle miljøbevegelsen er forutsetningen at dette skjer under etisk forsvarlige rammer med minst mulig lidelser. I den andre enden av skalaen finner vi dyrerettighetsforkjemperne som mener at vi mennesker ikke har noen rett til å drepe dyr så fremt dette ikke er absolutt nødvendig for å overleve eller at det av andre årsaker ikke finnes andre alternativer. Mellom disse to syn, som begge har sitt utgangspunkt i et etisk grunnsyn som tilkjenner dyr iboende verdi/moralsk status, finnes et bredt spekter av ulike syn. Disse forhold er stadig gjenstand for bred debatt både nasjonalt og internasjonalt innen dyrevernbevelgelsen og blant filosofer, etikere m.v. Noe fasitsvar på ovennevnte spørsmål finnes selvfølgelig ikke, men blant filosofer og etikere som befattter seg med problemstillingen er det stadig flere som lander på dyrerettighetsforkjempernes side.

Samarbeid om felles mål – viktigere enn enighet i alle spørsmål. Uavhengig av bl.a. ovennevnte forskjeller som finnes mellom miljø- og dyrevernbevegelsen, bør de derfor nå i den trolig viktige fasen vi er inne i for det fremtidige livet på jorden, samarbeide på de viktigste områdene hvor de har åpenbare felles mål. Utenom å arbeide for økt respekt for natur, dyr og liv generelt, er kanskje det viktigste for de to bevegelsene både hver for seg og felles å arbeide for å redusere det enorme forbruk av industrielt produsert kjøtt i den vestlige verden. En industriell kjøttproduksjon og et kjøttforbruk som er både miljøfiendtlig, dyrefiendtlig og menneskefiendtlig.

Miljøfiendtlig bl.a. på grunn av: Det enorme avfallsproblemet det industrielle dyreholdet medfører, med påfølgende forurensning av grunnvannet og sur nedbør på grunn av gasser fra avfallet. Rasering av regnskog og annen urørt natur for å gjøre plass til bl.a. de ca. 1,2 milliarder storfe (globalt) i dagens kjøttindustri og for produksjon av kornet som benyttes for å fø opp disse dyrene. Stort forbruk av kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler og drivstoff som bruker energi i et omfang som langt overstiger det man får igjen i kjøttet som produseres. I en verden med stadig større mangel på drikkevann kreves det f.eks. ca. 50000 liter vann til produksjon av 1 kg storfekjøtt. Deler av dagens moderne kjøttproduksjon er blitt avhengig av antibiotika for å hindre sykdom i sine trange oppdrettsrom. Vi begynner nå å se resultatene av dette ved økning av bakterier som er resistente mot en rekke antibiotikum. Det sies å være en udiskutabel sammenheng mellom bruk av antibiotika i dyrefôr og resistens.

Dyrefiendtlig bl.a. fordi: Vi i det industrielle dyreholdet presser dyrene til å produsere stadig mer kjøtt langt over deres naturlige yteevne, som igjen medfører en lang rekke produksjonssykdommer. Trange og stimulifattige omgivelser som fratar dyrene muligheten til grunnleggende naturlig atferd. Lidelser i forbindelse med transport. Behandling med hormonpreparater og begynnende genteknologi for å manipulere dyrs helsetilstand og yteevne med eneste målsetting om ytterligere effektivisering av den animalske matproduksjonen.

Menneskefiendtlig bl.a. fordi: I en tid med stadig større knapphet på mat i global sammenheng, bruker verdens kjøttspisende «elite» 40-50 % av verdens kornproduksjon til å fø opp dyr. 10 vegetarianere kan leve på det kornforbruket som må til for å skaffe nok kjøtt til en kjøtteter. Dette i en tid hvor verdens kornproduksjon sies å ha passert toppen, og der verdens kornlagre er sterkt reduserte og nærmer seg et historisk lavmål på under 50 dagers verdensforbruk. Det store forbruket av industrielt produsert kjøtt som gjennomsnittlig konsumeres i den vestlige verden sies med stor sannsynlighet å være helseskadelig.

Tar miljøvernbevegelsen og dyrevernbevegelsen utfordringen?

Kilder: World Watch Institute, «State of the world 1992», «Å reformere hudyrholdet», Durning & Brough; «Water requirements for food production», Aldridge & Shlubach.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1998.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem