NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Dyrerettighetsfilosofien 1. feb 2005

Dyrerettighetsfilosofien

De dyrene som mennesker spiser, bruker i forskning, jakter på, fanger eller utnytter på flere forandre måter, har et eget liv som er viktig for dem uavhengig av nytten de har for mennesker. De er ikke bare en del av verden, de har en bevissthet knyttet til den. Hva som skjer med dem, betyr noe for dem. Og hvert enkelt dyr har et liv som går sin gang på godt eller dårlig vis.

av Tom Regan, oversatt av Jan Magnus Weiberg Aurdal

Det livet inkluderer en variasjon av biologiske, individuelle og sosiale behov. Tilfredsstillelsen av disse behovene er en kilde til nytelse, fornektelse eller misbruk av dem, en kilde til smerte. På disse fundamentale måtene, er de ikke-menneskelige dyrene i laboratorier og på gårder ganske like mennesker. Og derfor må etikken i vårt forhold til dem, og til hverandre, erkjenne de samme fundamentale moralske prinsipper.

På sitt dypeste nivå, er menneskers etikk basert på den uavhengige verdien av individet. Den moralen som hvert enkelt menneske har, blir ikke vurdert eller målt etter hvor nyttig den personen er for andre mennesker. Å behandle mennesker på en måte som ikke verdsetter deres individuelle verdi, er et overgrep på det mest grunnleggende innen menneskerettigheter: rettigheten hver enkelt har til å bli behandlet med respekt.

Dyrerettighetsfilosofien krever bare at logikken blir respektert. For ethvert argument som forklarer den selvstendige verdien av mennesker, impliserer den at andre dyr også har den samme verdien. Og ethvert argument som med sannsynlighet forklarer menneskeretten til å bli behandlet med respekt, impliserer igjen at disse andre dyrene har den samme retten, og har den også likestilt.

En foreldreløs ulv og en hund leker med rettferdige regler. Foto: Tanja Askani

En foreldreløs ulv og en hund leker med rettferdige regler. Foto: Tanja Askani

Det er derfor en sannhet at kvinner ikke eksisterer kun for å adlyde menn, de svarte eksisterer ikke for å adlyde de hvite, de fattige for å adlyde de rike eller de svake for de sterke. Dyrerettighetsfilosofien aksepterer ikke bare disse sannhetene, den insisterer på og rettferdiggjør dem.

Men denne filosofien går enda lenger. Ved å insistere på og forsvare de selvstendige verdiene og rettighetene til andre dyr, gir den vitenskapelige og moralske grunner til at dyrene ikke eksisterer for å tjene menneskene.

Så snart denne sannheten er anerkjent, blir det lett å forstå hvorfor dyrerettighetsfilosofien er kompromissløs i sitt svar til enhver urett som andre dyr er tvunget til å gjennomgå.

Det er ikke større og renere bur som rettferdigheten krever for dyrene i forskningen for eksempel, men tomme bur. Ikke ”tradisjonelt” husdyrhold, men en komplett stopp av all kjøtthandel, ikke ”mer humane” jakt- og fangstmetoder, men en total utslettelse av alle disse barbariske praksisene.

For når en urett er absolutt, så må en bekjempe den absolutt. Det var ikke ”reformert” slaveri som rettferdigheten krevde, ikke ”reformert” barnearbeid og heller ikke ”reformert” herredømme over kvinner. I alle disse eksemplene, var opphevelse det eneste moralske svaret. Å bare ”reformere” urett er å forlenge urett.

Apehender

Hvorfor skal ikke andre dyr ha en iboende rett til å leve sitt liv etter sine egne ønsker?

Dyrerettighetsfilosofien krever det samme svaret – opphevelse – som respons på den urettferdige utnyttelsen av andre dyr. Det er nemlig ikke detaljene i den urettferdige utnyttelsen som må endres, det er utnyttelsen i seg selv som må stoppes. Enten det er på en gård, i et laboratorium eller ute i det fri. Dyrerettighetsfilosofien krever ikke noe mer, men heller ikke noe mindre.

Ondskap manifesteres på mange forskjellige måter. Mennesker kan bli beskrevet som onde enten utifra hva de gjør eller hva de lar være å gjøre, for hva de føler eller hva de mangler av følelser. Det sentrale innenfor ondskapen ser ut til å være, som Locke skriver, at man ser ut til å ha av å forårsake lidelse for andre. Sadistiske torturister gir oss kanskje det klareste eksempelet på ondskap i denne sammenhengen: de er ikke onde kun fordi de forårsaker lidelse (som også tannleger og leger kan gjøre), men fordi de nyter av det. La oss kalle dette ”sadistiske ondskap”.

Ikke alle onde mennesker er onde på denne måten. Noen onde mennesker føler ikke noe glede i å få andre til å lide. Faktisk ser de ut til å ikke føle noenting. Deres ondskap blir manifistert ved en mangel på hva som er ansett å være en passende følelse, som medlidenhet og barmhjertighet for individet de forårsaker lidelse for. De er, som vi sier, usensitive overfor den lidelsen de påfører, uberørt av den, som om de var ukjent med den eller feilet å erkjenne det som lidelse. På samme måte som en løve virker å være ukjent med, og dermed usensetiv overfor, den smerten de påfører sine byttedyr. Nettopp fordi man forventer likegyldighet fra dyrene, men medfølelse og barmhjertighet fra menneskene, blir mennesker som er onde på denne måten ofte kalt ”dyr” eller ”beist”, og deres karakter og oppførsel kalt ”brutal” eller ”inhuman”. Derfor blir for eksempel spesielt voldelige mord sagt å være ”bestialske”, med den implikasjonen at dette er gjerninger som ikke kan være utført av noen som er beveget av menneskelig medfølelse og barmhjertighet. Den typen ondskap som involverer likegyldighet til – i motsetning til glede over – idelse, kan vi kalle ”brutal ondskap”.

Sjimpanse i bur

Laboratoriedyr er ikke en ”ressurs” hvis moralske status i verden er å tjene menneskelige interesser. De er selv subjekter i et liv, som medfører både positive og negative opplevelser for dem som individer, logisk uavhengige av en eventuell nytte de måtte ha for andre. De deler med oss en spesiell verdi – en medfødt verdi – og måten vi behandler dem på må det være med respekt for denne verdien, som en følge av logisk rettferdighet. Å behandle dem som om deres verdi var mulig å justere ned etter deres nytte for menneskelige interesser, selv viktige menneskelige interesser, er å behandle dem urettferdig. Å utnytte dem er å krenke deres grunnleggende moralske rettigheter til å bli behandlet med respekt. At loven krever dyretesting, viser ikke at disse testene er moralsk akseptable. Det viser kun at lovene i seg selv er urettferdige og burde bli endret.

En kan også forvente påstander om at rettighetsfilosofien et er anti-vitenskapelig og anti-humanistisk. Dette er retorikk. Rettighetsfilosofien er ikke anti-humanistisk. Vi, som mennesker, har en lik grunnleggende rett til å ikke bli skadet, en rett som rettighetsfilosofien ønsker å opplyse om og forsvare. Men vi har ingen rett til å tvinge på andre lidelse, eller å utsette dem for smerte, slik at vi kan minimalisere risiko for oss selv. Dette krenker deres rettigheter, hvilket ingen har rett til å gjøre.

Elefantfamilie hviler. Foto: Joyce Poole.

Elefantfamilie hviler. Foto: Joyce Poole.

Rettighetsfilosofien er heller ikke anti-vitenskapelig. Den plasserer den vitenskapelige utfordringen for medisinere og andre forskere: finn vitenskapelig gyldige metoder som tjener befolkningens interesser uten å krenke de individuelle rettighetene. Det overhengende målet innen farmokologien bør være å redusere risikoen til de som bruker medisiner uten å skade de som ikke gjør det. De som hevder at dette ikke kan gjennomføres, før de i det hele tatt har prøvd å gjøre noe med det, er de som i sannhet er anti-vitenskapelige.

Den kanskje mest vanlige responsen på kravet om å stoppe bruken av dyr i dyreforsøk er fordels-argumentet:

1. Mennesker og dyr har tjent på dyreforsøk.

2. Derfor kan disse forsøkene rettferdiggjøres.

Kanin i bur for dyreforsøk. Foto: NOAH

Kaniner lever i bur for å brukes til dyreforsøk. Foto: NOAH

Som med alle argumenter med manglende premisser, endres resultatet etter premissene. Hvis man sier: ”Disse testene krenker ikke dyrenes rettighetene”, er vi på vei til å få et ganske interessant forsvar for bruk av dyreforsøk. Men, dessverre for de som utfører disse testene, og enda mer for dyrene som blir brukt i dem, stemmer ikke dette premisset. Disse testene krenker rettighetene til forsøksdyrene, av de grunner som er gitt. Fordelen som disse testene har for andre er irrelevant, i følge rettighetsfilosofien, siden testene krenker rettighetene til det individuelle dyret. Som med mennesker, så også med dyr: Å overkjøre deres rettigheter kan ikke forsvares med å henfalle til den generelle velferd. Sagt på en annen måte, fordelene som andre kan få, teller kun hvis intet individs rettigheter har blitt krenket. Siden dyreforsøk på nye medisiner bryter rettighetene til laboratoriedyrene, er det moralsk irrelevant å appellere til hvor mye andre har tjent på det. Laboratoriedyr er ikke våre slaver. Vi er ikke deres konger.

Dyr skal ikke behandles som beholdere eller som fornybare ressurser. Derfor krenker praksisen med vitenskapelig forskning på dyr deres rettigheter. Derfor burde den avskaffes, i følge rettighetsfilosofien. Det er ikke nok å først samvittighetsfullt se etter ikke-animalske alternativer og så, etter at man ikke har funnet noen, fortsette å bruke dyr. Selv om en slik fremferd i utgangspunktet er prisverdig, og selv om et slikt steg ville være i riktig retning, går det ikke langt nok. Den antar at det er greit å tillate bruk at dyr, som om deres verdi er reduserbar til deres mulige nytteverdi for andre, så lenge vi har forsøkt å unngå det. Rettighetsfilosofien vil ha oss til å gå mye lenger når det gjelder å ”gjøre vårt beste”. Det beste vi kan gjøre når det gjelder å ikke bruke dyr, er faktisk å ikke bruke dem. Deres medfødte verdi forsvinner ikke bare fordi vi har feilet i å finne en metode for å unngå å skade dem i jakten på våre mål. Deres verdi er uavhengig av disse målene og deres mulige nytte for å nå dem.

Pelsfarmen står i sterk kontrast til slik kaniner lever i naturen. Foto: NOAH

Foto: NOAH

Rettighetsfilosofien appellerer til forskere om å gjøre forskning samtidig som de omdirigerer sin tradisjonelle praksis med å bruke og være avhengige av ”dyremodeller”, til utvikling og bruk av ikke-animalske alternativer. Det eneste rettighetsfilosofien forbyr er at vitenskapen krenker individuelle rettigheter. Hvis det betyr at det er noe vi ikke kan lære, så får det heller være. Det er også en del ting vi ikke kan lære uten å bruke mennesker, hvis vi respekterer deres rettigheter. Rettighetsfilosofien krever bare mer moralsk kontinuitet i denne sammenhengen.

Veterinærer er det nærmeste samfunnet kommer en rollemodell for den moralske opplyste behandlingen av dyr. Det er derfor grunnlag for stor bekymring når man finner medlemmer av dette yrket i arbeid for, eller som tilbyr sine tjenester til, de samme industriene som rutinemessig krenker dyrenes rettigheter: det industrielle husdyrholdet, dyreforsøksindustrien osv. I følge rettighetsfilosofien er veterinærer forpliktet til å frigjøre seg selv og sitt yrke fra de økonomiske bånd som binder dem til disse industriene, og stille seg til rådighet med sin store kunnskap og dyktighet, som helbredere, som doktorer innen medisinen, til prosjekter som viser respekt for deres pasienters rettigheter. De første underskriftene i en ”ny kontrakt” som omhandler rettferdighet og dyr, burde være fra de som hører til innenfor veterinærstanden. Det å mislykkes i og ikke klare å lede veien i denne sammenhengen, vitner om en mangel på moralsk visjon eller mot (eller begge deler), som permanent vil ta glansen bort fra bildet av denne ærverdige profesjonen og de som praktiserer den.

Den vitenskapen som rutinemessig skader dyr i jakten på sine mål er moralsk korrupt, fordi urettferdighet i sin kjerne er noe som ingen appell til ”kontrakten” mellom samfunnet og vitenskapen kan endre.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2005.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem