NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Dyre-Lisa 1. feb 2002

Dyre-Lisa

– «Kristianias våkne samvittighet»

ved Hilde Aga Brun

Fra 1833 til 1924 levde en kvinne i Kristiania (Oslo) som og i dagens samfunn ville vakt oppsikt for sitt enestående engasjement og fryktløse kamp mot urett overfor dyr i samfunnet; Lisa Kristoffersen. Et eksempel til etterfølgelse for dyrerettighetsaktivister av i dag i kraft av sin helhjertede innsats for å bedre dyrs livsvilkår. Om enn mer kontroversiell enn sine etterfølgere, hvor selv de mest handlingskraftige ikke ville gått til enkelte skritt Lisa gikk til overfor dyreplagere. Her følger beskrivelse av hennes liv og virke, fra ulike kilder.

Følgende tekster er utdrag fra boken «Byorginaler, Oslo», cappelen, 1966. av Haakon B.Nielson.
Hun ble betegnet som «Kristianias djerveste kvinne i åpen kamp», og modig var hun. Hele hovedstaden kjente henne som pionér for dyrebeskyttelsen. På hennes tid befant det seg mange staller og fjøs innenfor byens grenser. Dit kom hun jevnlig på inspeksjonsrunder, men virket også utenfor byens grenser. Alene og med noen få kroner i skjørtelommen var hun hver dag på farten for å skaffe mat til sultne dyr og bekjempe dyreplageri. Hennes motto var: Gå rett på med det samme, og hennes livsfilosofi gikk ut på å hjelpe og beskytte de svake og undertrykte hun traff på sin vei. Særlig gjaldt dette dyrene. «Alltingen kan være som det væra vil», sa hun, «bare folk er snille mot dyra. Dom må ha lest Guds ord dårlig, som er slem mot umælende stakkarer. Jeg tåler ikke at dyra sulter. Jeg tar heller ut a´ mi eia munn, for dyra kan hverken snakke eller klage men dom føler for livet som vi.»

Nåde den kjørekar som pisket hesten hvis Lisa var i nærheten. Han ble øyeblikkelig tatt under Dyre-Lisas spesielle behandling, og hun var ikke nådig. Først fikk han i utilhyllede ordelag vite hva slags kar han var. Tok han til gjenmæle og ble frekk, var hun ikke sen om å ta svepen fra ham. Var han fortsatt gjenstridig, tok hun tak i bena hans og dro ham ned fra lasset, og så fikk han smake knortekjeppen hennes på ryggen så han kjente det. Trengte hun hjelp, blåste hun i politifløyten som alltid lå klar i skjørtelommen, og så ble den arme synder overlatt til politiet. Lisa er trolig den eneste privatperson som har fått utlevert politifløyte, og det forteller tydelig hvordan de så på hennes virke.

Dyre-Lisa opparbeidet seg etterhvert enorm respekt i byen. Alle visste at hun kjempet for en god sak, og litt etter litt ble flere og flere besjelet av den samme dyrevennlige innstilling som hun hadde. Hun elsket alle fugler og firbente skapninger, og ville gjerne være alles beskytter. Hun ble født på Sagene 13. april 1833. Foreldrene hadde et varmt hjertelag for dyr, som hun arvet i rikt monn. «Send Lisa etter hesten» sa faren alltid. Og Lisa gikk i havnehagen etter den mannvonde hesten ingen andre torde hente. Hun hadde en egen, fortrolig måte å behandle den på. Man la tidlig merke til et enestående tillitsforhold mellom henne og dyr av alle slag. «Kjærligheten til dyra er medfødt, og den har jeg hatt fra jeg var en neva stor» sa hun en gang. » jeg har allti´er elsket dyr og hata alle som plaga dom. – Så jeg kjørekarer som slo hesta, eller smågutter som pinte katter eller bikkjer, så brukte jeg søle som kasteskyts eller heiv sand i øya på dom. Det var det einaste «våpen» jeg hadde dengang jeg var lita jente. Så snart jeg begynte å tenke sjøstendi´ låfte jeg meg sjøl at jeg skulle vie hele livet mitt og alle mine inn´tresser te´dyra.» Det løftet holdt Lisa hele sitt liv. Hun hørte ikke til de mennesker som lukker øynene for å slippe og se. Hun gjorde noe for å bedre forholdene, og når hun kjempet for dyrene, visste hun ikke hva frykt var.

Hun ble tidlig gift og flyttet til USA hvor hun oppholdt seg i nær 25 år. For det meste i Chicago, der hun drev vaskeri og strykeri. I fritiden ofret hun seg også der for dyrebeskyttelsen. Hun krysset Atlanteren ti ganger før hun bosatte seg i Norge for godt. Hun kom hjem med lite startkapital, en syk arbeidsudyktig, og fremtidsutsiktene var alt annet enn lyse. Men hun hadde pågangsmot og krefter som aldri før. For å tjene til livets opphold sto hun b.l.a. på torvet og solgte frukt, bær og blomster. Politiet hadde generøst gitt henne friplass der. Sammen med venner stiftet hun i 1907 -74 år gammel – en dyrebeskyttelsesforening hvor hun selv tjenestegjorde som inspektør.

En dag fikk hun overlevert en liten hund som rent tilfeldig var funnet i Holmenkollskauen en mørk og ufyselig høstkveld. Den hadde i flere døgn stått stramt bundet til et tre; utsultet og forkommen. Men kom til krefter igjen under Lisas kjærlige pleie. De ble uadskilllelige venner, og hunden fulgte Lisa hvor hun stod og gikk. En dag de kom over Stortorvet fikk hunden øye på en mann med brutalt og simpelt ansikt. Plutselig begynte den å skjelve og pipe. Det var ingen tvil om at den var blitt dødsens redd for mannen. Lisa oppfattet med en gang situasjonen, stanset ham, løftet hunden opp på armen og spurte med tordenstemme: «Kjenner du denne lille tassen?» Mannen prøvde komme seg unna, men nysgjerrige tilskuere dannet en ring rundt dem. Lisa begynte en skarp krysseksaminasjon, og han tilsto til slutt at han hadde bundet hunden til treet for at den skulle dø der. Lisa slapp da et uvær løs over synderens hode. Da han omsider slapp unna, skal han ha vært så vettskremt at han aldri siden satte sine ben i nærheten av Stortorvet.

«I 1921 fikk hun kongens fortjenestemedalje i Sølv. De siste tre år av livet bodde hun på «Prins Christian Augusts Minde» der hun døde 24/1 1924. Lisa viste hva en enslig fattig kvinne kan utrette når hun har et mål i livet, er uredd og i besittelse av pågangsmot.»

Da Lisa fylte 80, sa hun fortørnet til pressen: «Melkekjørere er de værste mot hesta. De sitter på lasset når de kjører oppoverbakke, slår med sveipa og røsker stakkar´n foran kjerra i munnen. Da jeg lå på sjukehus for ei stønn seá var dom gla, må veta. Da jeg kom ut, ropte dom: «Nå er bikkja kommet igjen». -Ja, meg er folk grove mot, kan Dere tru. Sinnataggene går like inn i huset mitt og river istøkker blomstera i pottene. Men det bryr ikke jeg meg om. For den som gjør vondt, får vondt igjen. Det slår aldri feil, og det er nok en som ser dom og han tenker jeg veit å ta merke på dom.
Da hun fylte 85 sa hun stolt «Jeg har vernet om dyra på alle måter i mitt liv. Og Dere kan tru jeg har jult opp mange dyr´plagere i mi ti´. Det er ei fæl ti´for hesta nå. Lite mat får dom, men må likevel dra tunge lass. Nei, nå vil jeg gå te´ Stortinget og té kongen og be for hesta. Enten må dom ha mer mat eller mindre ærbe». Hun dunket temperamentsfullt med stokken i gulvet. Til kong Haakon gikk hun denne gangen også – som så mange ganger tidligere. Alltid ble hun hørt på med forståelse, og penger fikk hun med seg som bragte hjelp til dyrene. I 1921 fikk hun kongens fortjenestemedalje i Sølv. De siste tre år av livet bodde hun på «Prins Christian Augusts Minde» der hun døde 24/1 1924. Lisa viste hva en enslig fattig kvinne kan utrette når hun har et mål i livet, er uredd og i besittelse av pågangsmot. Det har grodd i hennes fotspor.

Bladet URD skrev om henne etter sin død i februar 1924;

Hun hadde kanskje ingen barn selv, men tusen av mishandlede og forlatte og ensomme dyr blev hennes pleiebarn. Om vinteren streifet hun paa gater og stræder for at forvisse seg om at der ikke var et forslitt gammelt øk et eller annet sted, der blev mishandlet av sin herre, eller en hjemløs, forsulten katt der var falt i grusomme barnehænder. Om sommeren var hendes hjem det morsomste og livligste pensionat, hvorhen ferierende familier sendte sine smaa hudyr, for at de ogsaa kunde ha det litt godt i sommerferien. Et ekte moderhjerte hadde hun. Hun fortjener at bli mindet paa mødrenes dag»

Morgenposten ved Stein Gjære skriver ved hennes død 2.2. 1924: (utdrag)

«Lisa Kristoffersen og Pressen – fra hendes daglige gang i redaktionerne»
At Lisa Kristoffersens jordiske levninger er brændt i krematoriet og asken stedt til hvile, er en næsten symbolsk avslutning på hennes lange, oppofrende virke. Ettersom legemet med årene blev mer og mer skrøpelig tiltok hendes offervilje og hellige iver i sakens tjeneste i fanatisk styrke. Lisa skydde intet middel, sparte hverken seg selv eller andre, når det gjaldt å fremme dyrenes sak. Hun gikk selv gjerne i bresjen, brydde seg ikke om skjellsord og knub såsandt hun kunne komme en av sine betrengte umælende venner til hjelp.

Lisa var gjennom mange år en nesten daglig gjest i hovedstadens avisredaksjoner, så der tilslutt neppe fantes en Kristianiajournalist som ikke kjente henne. Lisa forstod fullt ut pressens makt, hvilken vældig innflytelse avisene har på den «offentlige» mening. Hver gang hun hadde vært i basketak med en dyrplager kom hun oppom og berettet: «Je meldte´n til Polti! Men sæt det i bla´ – de´eré eneste de´ er Gjæl i». Når noe skulle påtales gikk hun trøstig oppom en redaksjon. Man hørte stavringen av kjeppen langt nede i trappene, og hun var alltid i krigshumør. Lisas forhold til pressen gav henne en viss posisjon blant det brede lag. Ikke få kom i årenes løp rent forskremte settende til redaksjonen og bad tynt for seg, at de ikke måtte komme på trykk, for Lisa hadde truet med å «sætte dem i bla´».

Hun hadde alltid mange jern i ilden og førte kamp mot Nyttårskjøringen. «Slik som hesta strever hver skapte da´fortjener de stakkars kræta litt ro en hellidagsaften – man kan se i de forskræmte dyreøia, hvor vettlaust det hele er.» Men Lisa opplevde den triumf til slutt å få nyttårskjøringen avskaffet.

Enhver hentydning til årenes byrde slo Lisa vekk. » ..meg blir de svinepelsa ikke kvitt med det første», forsikret hun ofte. Til tross for gikt og støttestav omfattet hun dyrenes store sak med rent ungdommelig entusiasme. Og Gud nåde hver dyrplager, hun kom over, til Lisa lærte aldri å «legge fingrene imellom» . Men nå har altså Lisa lagt ned sit fryktede septer for etter sin egen overbevisning å møtes med sine mange venner i et bedre liv, hvor nok alle har fått mæle til å si henne takk.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem