NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Det uverdige dyrevernet 1. feb 1996

Det uverdige dyrevernet

Steinar Lemav Steinar Lem, leder i Framtiden i våre hender

To jenter skrev i sommer til Aftenposten og klaget over årets stiloppgaver til eksamen i tredje klasse i videregående: De hadde fått flere oppgaver om dyr og dyrevern. Skjønte ikke de ansvarlige at 19-åringene er voksne mennesker, som bør slippe oppgaver som hører hjemme på ungdomsskolen?

Jentene uttrykte bare en holdning som i vår kultur nesten er et tegn på voksenhet. I miljøbevegelsen, på ventresiden, blant betydningsfulle mennesker i forvaltningen og i næringslivet møtes dyrevernet gjerne med nedlatenhet. Å bry seg om dyr passer for barn og eldre kvinner med en prisverdig, men litt innskrenket og halvkomisk uvilje mot seigpining av vågehval og industrielt dyrehold. Skal du først være idealist og bekymre deg for noe annet enn egen og kanskje nasjonens økonomiske vinning, da må du gå løs på sulten i verden. Dette sier særlig de som ikke alltid er voldsomt engasjert i global fattigdomsbekjempelse. Da dyrevernsaktivister for kort tid siden befridde noen svartbjørner i Tyrkia som under pinefulle forhold ble brukt til å lage ablegøyer for å samle inn penger, bemerket en journalist i Dagbladet at de kanskje skulle gjort noe for de fattige i tyrkia. Nå er Dagbladet som avis og journalistene i sitt embede opptatt av ganske mange andre saker enn fattigdommen i verden. Først når noen bryr seg om dyrs lidelser blir mennesklig nød brukt som argument – mot dyrene.

Hva er dette for en tanke? Skal vi la dyr lide uten å løfte en finger inntill all mennesklig nød er avskaffet? N oe som sant å si kan ta sin tid. Ingen finner det moralsk tvilsomt at vi er opptatt av å bedre forholdene for handikappede i Norge eller undervisningen for blinde og døve. Sulten er ikke et argument mot kultur og idrett – ja, ikke en gang mot Grand Prix finaler eller mot det faktum at det private forbruk i Norge i fjor satte historisk rekord, og ligger over jappetidens verste utskeielser. Men dyrevern hefter det noe svakt menneskefientlig ved i gode kretser.

Bak slike holdninger ligger det som regel en artssjåvinisme som er usympatisk og farlig – også for oss som tilhører den herskende arten. Nå er jeg ikke i tvil om at det er verre at mennesker lider enn at dyr lider. Å bekjempe sult er viktigere enn idrett. Men det er mange ting som kan og må gjøres samtidig. Tilbøyeligheten til å bry seg om dem som ligner på oss er sannelig sterk nok i utgangpunktet. Og medfølelse må være en altomfattende evne for ikke å perverter til gruppeegoisme, den må omfatte nordmenn og jøder og arabere, nålevende og dem som ennå ikke er påbegynt, mennnesker og dyr. Det er sykt å føle med dyr som lider og ikke med mennesker. Men det omvendte er også tilfelle.

I beste fall vil den som ikke har hjerte for dyr, være skadet og mangle et sjelelig organ – akkurat som noen er født blinde eller uten bein. Kanskje er vedkommende ellers like inntakt som deg og meg. Oftere har vi å gjøre med et kaldt menneske som er likegyldig til vågehvalen som trekker hvalskuta etter seg med en eksplodert granat i kroppen, til underholdningsdrap på okser i Spania og likegyldig til fattigfolk i slummen i Calcutta.

Det kan slå over i rene facismen hvis du bare innregner som skapninger med rettigheter de som ligner på deg – de som tilhører sammen nasjon, rase, klasse, art. Å se menneskligheten i mennesker som er annerledes, gjør deg til menneske. Dyr er enda mer de som er annerledes – og i det ligger deres genialitet. Livet har mange uttrykksformer. Det er derfor de gjør oss større. «Sentimentalitet» heter det litt for lett i miljøbevegelsen – skjønt ikke alltid med urette – og «vi må ikke se på dyrs søte øyne». Henrik Wergeland så på sin lille kanins øyne, og så hele kosmos uyfolde seg der, selve skapelsens mysterium. Sunne tiåringer ser det samme. Et kull kattunger er mye mer verdt enn hele høyesterett, skrev Bjørneboe, sant nok i forbindelse med sine konflikter med rettsvesenet. Så fattig er den som ikke gripes av å se en katt inn i øynene, og i beste fall – hvis det passer katta – å motta noen generøse tegn på at den gleder seg over å treffe deg, kanskje mer tydelig enn når du treffer naboen. Du har et steinhjerte om du ikke gripes av bjørnens omsorg for egne unger, selv om det er det som kan gjøre den farlig; gripes over hele dyreverdenens uendelige rikdom i sine løsninger på det store prosjektet: Å leve i et vanskelig univers, motstå naturkreftene, føre arten videre. Men ikke bare overlevelse – også overskudd, lek, skjønnheten og verdigheten. Dette er bare menneskelige oppfatninger, heter det, subjektivt. Men hvis våre opplevelser av naturens og dyrenes kvaliteter – som sant nok krever et visst historisk utviklingsnivå for å framtre – bare er subjektiv innbildning, da forsvinner ganske mye annet som de fleste av oss tviholder på: Menneskenes skjønnhet og verdighet. Munchs syke pike blir fargeklatter som alle andre farger. Da tømmer vi verden for alle andre verdier enn de målbare, som foresten også i filosofisk forstand kan trekkes mistenksomt i tvil, selv om ingen innerst inne gjør det.

Selve kardinalprøven på hvem vi er, er vår evne til omsorg for de svake, de som trenger oss. Dyr er uendelig svake etter at evolusjonen eller Herren overutviklet vår hjernebark. Sant nok har vi ingen ting å stille opp mot bjørn eller tiger under like forhold. Men så var det noen før oss som fant opp geværet slik at det bare er å trykke av for en hvilken som helst dust. Burhøns og sølvrev skriver ikke leserinnlegg, og trenger derfor din hjelp. De lider i taushet, mens vi trives tankeløst med litt billigere egg og kanskje varm pels. Innesperrede griser og kyr kommer først ut for å bli spist, med liten ydmykhet og takknemlighet hos den spisende. Dyr har ikke stemmerett. Derfor har de særlig behov for vern. Mennesket skulle vært, med Heideggers ord «Værens Vokter». Den respekt og omsorg – og kjærlighet – som dyr innbyr til, kan bare gi oss mer respekt og kjærlighet til mennesker. Et samfunn som undertrykker mennesker vil aldri bli dyrevennlig, med særunntak for kamphunder og kanskje gullfisk. Jeg kan heller ikke tenke meg et samfunn som plager og utrydder dyr, og som ville være preget av varm omsorg for mennesker.

Hesten Veslebrunen holdt for 150 år siden en tale, neskrevet av hans venn Henrik Wergeland, der han påpekte at når menneskene var kommet såpass langt i sivilisasjon og humanisme, var tiden inne til å bedre dyrenes kår. De fleste barn skjønner det av seg selv. Hvis litt flere eldre kvinner skjønner det, jeg vet ikke om det er en myte, betyr det ikke at de er mer innskrenket enn gjennomsnittet, men at de er bedre. Mennesket er ikke eksklusivt og alene. Høyerestående dyr har følelser, og opplagt bevissthet – selv om den er annerledes enn vår og derfor kraftig nedvurdert.

Alt som lever har egenverdi, og egenverdien stiger i takt med utviklingsnivået: Jeg slår ihjel mygg. Jeg fisker. Jeg slår mindre gjerne ihjel hunder – eller mennesker.

Men viktigere enn individenes overlevelse er artens. Dyrevernere må også være opptatt av forbrukersamfunnets evige grådige jakt på mer. Det er hovedgrunnen til klimaendringer, som kan utrydde arter i masseomfang fordi skoger kan dø, havstigning vil endre livsbetingelser for fiskearter og dyr i strandsonen. Ødeleggelsene av regnskogene kan utrydde et flertall av de arter vi deler jorda med på kanskje 40 år. Mitsubishi hugger, Norge importerer. Utbygging av naturområder til industri, boliger, jordbruk truer de store praktdyrene. Summen av små og velbegrunnede enkelttiltak blir en uhyrlig sum av ondskap.

Den ellers så flotte Aina Edelmann sa for en stund siden det mange sier – vi bør vel kanskje heller utrydde de siste tigrene enn å la folk i India sulte. Her har mennesker formert seg uhemmet, forbrukt uhemmet, og de eneste helt uskyldige – dyrene – skal utryddes, med konsekvenser for millioner av år. For meg er visjonen om verden som en stor hage og åker, der all fri natur og alt dyreliv som kommer i konflikt med menneskets interesser utryddes – den er et mareritt. Vi hadde alle skutt de to siste tigre for å overleve selv og redde familien. På et politisk og moralsk plan vil jeg argumentere for at det må hindres. Høyerestående arter står over det enkelte menneskeliv. Arter har stort sett det som i menneskelig mål er evig liv. Vi bør utrydde malariamyggen, og det er mange maurarter i Brasil. Annerledes med høyerestående arter eller masseutryddelse av det biologiske mangfold. Der går grensen. De fleste mener at vi kan ofre store mengder mennesker for å redde friheten. De fleste er enige i at vi ikke kan bruke hundrevis av millioner på å holde et individ kunstig i livet. Vi har heller ingen rett til å ta dyrenes siste leveområder.

Alt henger sammen – fra trusselen mot bjørnen i Norge og amurleoparden i Russland til det å mate ender om vinteren og ta hånd om hjemløse katter og hunder. Og til å ville endre en verden der tusenvis av barn dør daglig og unødvendig av fattigdom. Jeg er ansatt i Framtiden i våre hender, som arbeider for global fordeling og langsiktig miljøansvar, inkludert opprettholdes av artsmangfoldet. Alle kan ikke gjøre alt. Men det er en stor glede å vite at noen kjemper for dyrs rettigheter i Norge. Det er en jobb som ikke er spesielt populær eller heroisk – og nettopp derfor enda viktigere. Hadde ingen gjort det ville det ikke vært mye håp – ikke for dyrene, men heller ikke for menneskene.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1996.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem