NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Innlegg: Det rettsløse… 17. nov 2008

Innlegg: Det rettsløse dyrevernet

Av Arild Tornes

Hensyn til dyr er ikke akkurat en sak som blir politisk prioritert. Den lave statusen dyr tillegges blir sjeldent stilt spørsmål ved, eller gitt gode begrunnelser. Selv om de defineres slik av loven, er ikke dyr nøytrale naturressurser. De er bevisste, følende, sosiale individer vi kan identifisere oss med, for vi er selv dyr. Derfor er menneskers utnytting av andre dyr en form for sosial undertrykkelse.

Når dyrehensyn skyves ut av sfæren for hva som anses politisk relevant, viser det bare hvor total den politiske undertrykkelsen av dyr er. Det i seg selv burde vekke engasjement på deres vegne. De utgjør en sosial gruppe vi har plassert helt nederst i samfunnshierarkiet, som et ikke-menneskelig proletariat. Kveget er de fattiges slaver, som Aristoteles formulerte det. Når vi definerer dyr som eiendom og ressurser, utnytter, slakter og spiser dem, krenker vi deres egenverdi som subjekter.

Vi har mange fordommer om dyr. Ikke-menneskelige dyr ses på som mindre verdt enn mennesker, deres interesser som mindre viktige. En annen vanlig tanke er at det allerede eksisterer lover som verner dem mot mishandling. Disse to forestillingene er skapt for å legitimere den kommersielle bruken av dyr, men etisk er de ikke så troverdige. Hvordan kan egentlig seriøst hensyn til noen forventes å komme fra aktører som utbytter deres mest vitale interesser?

Det etablerte «dyrevernet», slik det kommer frem i dyrevernlovgivningen og den nye dyrevelferdsloven, er ikke et virkelig vern av dyrs interesser. Lovene sier at dyr skal skånes for «unødvendig lidelse» og har en retorikk om at de skal «vernes», «respekteres», og sikres «god velferd».

Det høres bra ut, men ser vi på realitetene, blir det bare mer kvalmende når et slikt språk brukes til å forsvare alle inntektsbringende utnyttingsformer dyr lider og drepes innen, med små justeringer. Dyrevernsretorikken har for lengst forlatt virkeligheten.

Hvis en regel som sier at dyr ikke skal utsettes for unødvendig lidelse hadde blitt tatt alvorlig, måtte vi for eksempel bekjempet kjøtt- og annen animalsk produksjon/konsum. Det påfører utvilsomt dyrene lidelse, og er absolutt unødvendig, like mye som pelsproduksjon og tyrefekting.

Det er selvsagt lover og regler som forbyr enkelte former for dyremishandling og regulerer dyreutnyttingen, men det er sekundært i forhold til den overordnede politikken hvor dyrs liv og velferd systematisk ofres til menneskelige næringer. Dyremishandling kan derfor sies å være normen for hvordan samfunnet behandler dyr fremfor patologiske avvik.

Hva som regnes for dyremishandling varierer fra kultur til kultur, men ordet mishandling har en ganske objektiv betydning, det er handlinger som med overlegg skader uskyldige. Det skjer kontinuerlig i forsøkslaboratorier, gårder og slaktehus. Vi burde ikke vegre oss for å se de lovlige praksisene for det de er: overgrep.

Mellom våre moralske ambisjoner og hvordan dyr faktisk behandles er det en dyp kløft. Den amerikanske juristen og dyrerettighetsteoretikeren Gary L. Francione har treffende diagnostisert det sommoralsk schizofreni. Splittelsen oppstår når vi i vår selvforherligelse både vil se på oss selv som «humane», samtidig som vi ikke vil gi slipp på noen gevinster vi kan erverve oss på de andres bekostning.

Våre tanker om andre dyr og vår behandling av dem må forstås i sin ideologiske kontekst. Speciesisme er et begrep som først ble brukt av dyrerettighetsfilosofer for å problematisere menneskers behandling av andre dyr. Speciesisme er et fenomen det er helt nødvendig å ha en elementær forståelse av for å se maktkritisk på dyrs status i samfunnet.

Det er en moral eller ideologi på linje med rasisme og sexisme, tankesett og praksiser som opprettholder et sosialt hierarki og legitimerer utnytting. Slik en rasist forsvarer at det må tas mindre hensyn til andre raser på grunn av deres annerledeshet, vil en sexist mene det samme om det andre kjønnet, og en speciesist om de andre artene (species). Den biologiske kategorien et individ tilhører blir brukt som et akseptabelt kriterium for å overkjøre det.

Hvis vi forsvarer at det tas mindre moralsk hensyn til dyr kun fordi de ikke er mennesker, da diskriminerer vi på samme måte rasister gjør når de skyver bort hensyn til andre fordi de tilhører andre etniske grupper. Vi er «arts-rasister». Hvordan kan det rettferdiggjøres?

Den type diskriminering har så klart videre begrunnelser. De som forsvarer slik artsfavorisering av mennesket mener ofte den har etisk relevante begrunnelser og ikke bare er vilkårlig diskriminering. Det har blitt hevdet at ikke-menneskelige dyr blant annet er mindre rasjonelle, selvbevisste, og moralsk ansvarlige, og at det er relevante grunner til å ta mindre hensyn til dem.

Men hvis vi ikke aksepterer hierarkisering av mennesker etter deres kognitive og moralske utrustning, hvordan kan vi bruke den samme unnskyldning til å forsvare devaluering av andre dyr?

Dyrerettigheter er en appell om å anerkjenne vår likhet med andre dyr og å behandle dem rettferdig. Mens det etablerte dyrevernet kan sies å representere veldedighet for dyr innen systemet hvor de undertrykkes, handler dyrerettigheter om rettferdighet og vil avskaffe hele det speciesistiske systemet.

Hvis vi tar sosial rettferdighet på alvor, må utgangspunktet være at vi tar avstand fra menneskers vold mot alle bevisste og følende skapninger på prinsipielt grunnlag. Dyrerettigheter er en naturlig konsekvens av menneskerettigheter. Som oss har ikke-menneskelige dyr interesse av å leve og utfolde seg i frihet, derfor har de lik rett til det. Det krever en revolusjon i samfunnets forhold til ikke-menneskelige dyr.

Dyrerettighetsbevegelsens mest kjente filosof, Tom Regan, skriver at dens mål inkluderer: Fullstendig avskaffing av vitenskapens dyreforsøk, fullstendig avskaffing av kommersielt husdyrhold, fullstendig avskaffing av kommersiell og sportsbasert jakt og fangst.

Den mest effektive måten alle kan hjelpe og vise respekt for dyr på, er selvsagt å slutte å utnytte dem i sitt daglige liv, ved å slutte å konsumere dem. En helt vegetarisk (vegansk) diett og livsstil er i dag enkelt (og sunt!) for mennesker i vår del av verden. Fra å bli sett på som ytterliggående, bør det bli et minstekrav til å respektere dyr i praksis.

Når vi blir flere, vil vi stanse alle gjenlevende konsentrasjonsleirer og dødsfabrikker.

Innlegget er trykket i Nationen.

Bli medlem