NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Chrissie Hynde: Rockens… 24. feb 2010

Chrissie Hynde: Rockens dronning – dyrenes skytsengel

Hynde, Siri i NOAH & trommeslager Chambers.

Chrissie Hynde, Siri i NOAH & trommeslager Michael Chambers. Foto: NOAH

av Siri Martinsen

«Bring on the revolution» synger Chrissie Hynde – dette er også selve kjernen i hennes engasjement for dyrs rettigheter. Rockens førstedame ser ingen grunn til å liste seg høflig inn i øregangene til folk når hun kjemper dyrenes sak. Hun bruker fullt slagverk og den røffeste vokal. Og de som ikke skjønner hva hun mener da, er det sannsynligvis uansett ikke håp for.

– Jeg er helt med når det gjelder dyrs rettigheter, jeg er like sterkt opptatt av det som dere. Det er min greie, det er derfor jeg gjør det her, sier hun, og viser med en enkel, liten armbevegelse til sitt livsverk; det å være en av verdens største levende legender innenfor rockemusikken. Chrissie Hynde sier at hun synger for å kunne fremme dyrs rettigheter – hun sier musikken er hennes «middel» for å kunne gjøre sin plikt. Og plikten er å kjempe for dyrene, de som ikke har en stemme og derfor ikke kan tale sin egen sak.

Chrissie har derimot stemme til gagns – den duger både til å si hva hun mener så kjøttspiseres ører flagrer, og til å bringe skarer av musikkelskere og musikk-kritikere i kne av beundring. «Største kvinnelige talentet punken fostret», «verdens cooleste rocker, helt uavhengig av kjønn», «uangripelig tøff og farlig sjarmerende», «monumentalt bidrag til rock-historien», «en av rockens tøffeste femmes fatales» og «rock’n roll-gudinne» er oppsummeringen av norske musikkjournalisters hyldest av Chrissie Hynde etter The Pretenders konserter i Norge i sommer. Hun er en av de mest respekterte sangerne i vår tid, og har samarbeidet med flere av de andre i den kategorien, slik som Bob Dylan, Frank Sinatra, Eric Clapton, Morrissey, UB40 og Niel Young.

Dronningen av rock´n roll står likevel knallhardt på at hun er dyrerettighetsaktivist og musiker – i den rekkefølgen.

– Ville du arbeidet med dyrs rettigheter hvis du ikke var rockesanger?

– Sannsynligvis, svarer hun. Hun tenker seg om, sier at hun som artist ikke alltid kan vært så mye i frontlinjen for dyrene som hun egentlig vil.

– På mange show sier jeg rett ut hva jeg mener: «Takk til alle dere dyrerettighetsfolk der ute – og resten av dere kan dra til helsike!» Idag på scenen kunne jeg lukte grillen med døde dyr, konsentrasjonen ble dårligere, det er da jeg bare har lyst til å si den type ting. Men det er en vanskelig rolle man har som artist – jeg prøver å beherske meg, prøver å ikke være så brå.

– Kanskje det er bra å være direkte, kanksje det virker?

– Ja, noen ganger virker det å si ting rett ut – hvis jeg visste at det virket, ville jeg gjort det mer! Det er en rar situasjon – jeg prøver faktisk ikke å fortelle folk «hva de skal gjøre». Ingen liker å bli fortalt det. Men så lenge mennesker fortsetter å drepe dyr, føler jeg rett og slett at jeg er nødt til å stå mellom dem og dyrene.

«I stand by you. Won´t let nobody hurt you.» Dette er ikke bare en linje i en sangtekst for Chrissie Hynde, når det gjelder hennes forhold til dyr, er det et livsmotto som hun har hatt så lenge hun kan huske:
– De fleste jeg kjenner som arbeider med dyrs rettigheter har alltid respektert dyr. Slik var det med meg også, helt siden jeg var barn. Da jeg var 17 år så jeg sammenhengen mellom kjøttspising og at dyr ble oppavlet i fabrikker for å bli til kjøtt, og jeg tenkte «dette er ikke riktig». Det var slutten på kjøtt for min del. Det var ingen spesiell hendelse som fikk meg til å bli vegetarianer, jeg bare tenkte «nei, dette er jeg ikke med på!». Industrielt husdyrhold må rett og slett forbys. Slakteriene må forbys. Er det så vanskelig å behandle dyr med kjærlighet og respekt? Er det så mye å forlange? Enda klarer vi ikke det. Nei, vi vil heller putte dem i båser, melke dem med maskiner, ta alt fra dem, ta barna deres fra dem og så drepe dem. Det er utenkelig grusomt hvordan vi behandler dem.

Chrissie Hynde

Chrissie Hynde på Norwegian Wood, kort tid før vi intervjuet henne. Konserten fikk svært god mottagelse fra en samlet norsk presse. Foto: Anniken C Mohr/ Dagsavisen

– Noen tenker at de kan ha god samvittighet hvis de «spiser dyr som har hatt et godt liv»?

– Det er uvitenhet, de respekterer ikke liv. Hvis du forsvarer det å drepe et forsvarsløst dyr, så er du så vidt jeg ser i samme kategori som en som utnytter barn: Du misbruker noen som er svakere enn deg og ikke kan forsvare seg selv. Kjøttindustrien er også en av de verste truslene mot miljøet. Vi er i ferd med å ødelegge planeten vår. Og likevel maser kjøttspisere om at «dette er måten vi alltid har gjort det på, vi er «rovdyr» og alt det gamle vissvasset. «Hva vil skje med dyrene hvis vi ikke dreper dem?» er en annen klassiker. Folk tror vi vil oversvømmes av kuer og griser. De har virkelig ikke tenkt over sammenhengene i hvordan vi utnytter dyr. Noen ganger når jeg hører slikt blir jeg helt sjokkert over at en voksen person, kanskje en venn av meg, sier noe som viser at de har ikke tenkt over disse tingene i det hele tatt. Alle argumenter for å spise kjøtt er en haug med løgner – unnskyldninger fra de som er styrt av tungene sine, som bare vil skjule sin grådighet bak løgner de har hørt andre fortelle. Når du har vært igjennom alle tenkelige argumenter, lander de fleste på at de spiser kjøtt fordi de liker smaken. For å være ærlig så er dèt det eneste reelle argumentet du noensinne vil få.

– Hva med argumentet om at jakt er OK, fordi dyrene er frie og «mennesket er en del av naturen»?

– Det er enda en stor løgn. Menneskets jakt er ingen «del av naturen». Hvis man er så opptatt av å være del av naturen, burde jegeren drepe dyr med sine egne fingernegler og tenner, se hvor «skapt for det» de egentlig er. Men det er jo bare enda en bløff. «Hva om…», sier kjøtteterne, «hva om vi var på en øde øy og ikke hadde noe å spise…» Det er klart at hvis du er i en nødsituasjon, vil du gjøre alt mulig for å overleve! Men ingen av kjøtt-eterne eller jegerene trenger å drepe dyr for å overleve – de gjør det for sport, de gjør det for sin egen glede. Det er uforsvarbart, under menneskets verdighet. Jeg kan ikke tenke meg å være i nærheten av mennesker som synes at det å ta noens liv er en form for sport.

“Jeg prøver faktisk ikke å fortelle folk «hva de skal gjøre». Ingen liker å bli fortalt det. Men så lenge mennesker fortsetter å drepe dyr, føler jeg rett og slett at jeg er nødt til å stå mellom dem og dyrene.”

Chrissie slynger ordene ut, de filtreres ikke av annet enn hennes uslipte, brennende engasjement. Men misantrop er hun ikke:
– Jeg elsker mennesker og jeg hater å se dem lide av egne handlinger. Hver gang du dreper et dyr, begår du en form for selvmord. Dyrene som blir mishandlet på slakteriene dør der, men menneskene som mishandler dem lever videre med det de har gjort. Det de gjør forårsaker deres egen lidelse, de ødelegger seg selv. Disse handlingene ødelegger planeten vår, ødelegger for hele menneskeheten. Hvis du kan torturere et dyr, er du i stand til å torturere et menneske.

– Vi vet at dyr føler smerte slik som oss og vi vet hvordan de behandles. Hva tror du skal til for at folk skal se, hva mer trenger vi?

– Det er det store spørsmålet. Folk sier at det handler om utdannelse, men de fleste velutdannede mennesker i verden er kjøttetere. En universitetsutdannelse kvalifiserer deg ikke til å ha en høyere bevissthet, og det handler om bevissthet, det handler om å være våken for det som er rundt deg, ha respekt for det som lever. Det er mange mennesker som virkelig tror at dyr eksisterer for å utnyttes av oss. De ser ikke en sjel, en medskapning, de ser ikke noen som er levende og har rett til å leve når de ser et dyr, de ser dyrene som deres underordnede, noe som er der for å bli brukt.

– Hva synes du om forskere og fagfolk som vet hvordan dyr føler, men likevel hevder at de trives og har det greit i bur…

– De er kjøttetere, sier Chrissie før setningen er avsluttet.

– Det koker ned til det?

– De er kjøttetere, og vil ikke ta realitetene innover seg fordi de ikke vil slutte å spise kjøtt. De stiller ikke de rette spørsmålene, fordi de ikke vil ha svar. Ikke spør spør kjøtteterne…, sier hun med et skjevt smil.

“Alle argumenter for å spise kjøtt er en haug med løgner – unnskyldninger fra de som er styrt av tungene sine, som bare vil skjule sin grådighet bak løgner de har hørt andre fortelle.”

Chrissie Hynde har deltatt på demonstrasjoner for den vegetariske organisasjonen Viva i England, frontet flere kampanjer for Peta, møtt utallige journalister som har stilt henne mer eller mindre intelligente spørsmål om hennes engasjement for dyr. Hun er alltid rede til å gå i dyrenes forsvar – men blir hun lei av å møte de samme argumentene igjen og igjen?

– Jeg får av og til lyst til å si «bare gå og bad i blod, men ikke plag meg med de dumme argumentene». Men…, sier hun, og legger trykk på både M og E og N; – …hvis noen kommer inn i dette rommet, og det er en hund her og han begynner å slå hunden, da vil jeg prøve å stoppe ham. Slik jeg ser det, er det nettopp det som skjer i industrielt husdyrhold med griser, kuer og sauer. Tro ikke at bare fordi du ikke kan se det, så skjer det ikke. Tro ikke at bare fordi det ikke skjer i dette rommet, så skjer det ikke i det hele tatt. Jeg føler at jeg må hindre det, sammen med mine brødre og søstre som jobber for dyrs rettigheter, vil jeg si til de som utnytter dyr; «dere må forbi oss først!».

– Er folk mer opptatt av dyrs rettigheter i dag enn da du begynte å kjempe for dyrenes sak?

– I løpet av de siste tiårene er det flere mennesker som er blitt bevisste på dyrs rettigheter, men tatt i betraktning at vi også har blitt så mange flere mennesker på jorden, er det vanskelig å si hvor langt vi har kommet totalt sett. Vi har fått flere vegetariske restauranter…

“Ingen av kjøtteterne eller jegerene trenger å drepe dyr for å overleve – de gjør det for sport, de gjør det for sin egen glede. Det er uforsvarbart, under menneskets verdighet.”

Chrissie Hynde har selv bidratt til det, den veganske restauranten VegiTerranean åpnet i hjembyen Akron, Ohio, i 2007. Da hun vokste opp som tenåring i Akron, som visstnok konkurrerer med Hamburg om å være den egentlige hjembyen for hamburgeren, kjente hun ingen andre vegetarianere. Den tiden er over. Nå er byen like kjent for Chrissies veganrestaurant som for hamburgere, og flere generasjoner tenåringer har hatt både hennes musikk og hennes holdninger som forbilde. Hun har gitt mye til kampen for dyrs rettigheter, så vi tenker det er på sin plass å gi henne noe også… Chrissie tar imot gavene fra NOAH med entusiasme; «Wear your own damn fur»-skjorter til alle i bandet, og NOAHs Meatless-plakat med henne selv i selskap med 94 andre historiske vegetar-kjendiser:
– Fantastic, excellent – I am thrilled!, utbryter hun og fordyper seg i Meatless-motivet. Blikket gjennom luggen går fra fjes til fjes; «alle som er med her bør være veldig stolte over det…» Men det er én hun savner:
– Er ikke Jesus med?

Vi forklarer at vi ikke fant gode nok kilder for å hevde at Jesus var vegetarianer, men Chrissie forsvarer Jesus´ ære – «han var definitivt vegetarianer».

“Industrielt husdyrhold må rett og slett forbys. Slakteriene må forbys. Er det så vanskelig å behandle dyr med kjærlighet og respekt? Er det så mye å forlange? Enda klarer vi ikke det. Nei, vi vil heller putte dem i båser, melke dem med maskiner, ta alt fra dem, ta barna deres fra dem og så drepe dem. Det er utenkelig grusomt hvordan vi behandler dem.”

Chrissie Hynde. Foto: NOAH

Foto: NOAH

Intervjuet er over, vi står på plenen utenfor artist-brakkene på Norwegian Wood, et massivt tak av trekroner i Frognerparken demper lyden fra scenen. Martin Chambers, den eneste av bandmedlemmene, foruten Chrissie, som var med på oppstarten av The Pretenders, møter oss med en entusiatsik fortelling om hvor mange ulike fugler han har sett blant trærne. For en knapp time siden dundret han løs på trommene selv, nå vil han heller høre på fuglesang enn drønnet fra bandet som for øyeblikket er på scenen. Like dedikert til dyrenes sak som Chrissie, men i en mykere versjon, snakker han om hvor fantastiske skapninger dyrene er, hvor magisk naturen er, og hvor mye bedre folk vil få det hvis de så alt dette… Mens de begge ikler seg antipels-T-skjorter for fotografering, vil Chrissie stille NOAH noen spørsmål også: «Hvordan er det å jobbe for dyrs rettigheter i et land som Norge?» Hun spør hvordan det er å skape bevissthet rundt fisk og smerte i en fiskerinasjon som er med på å gjøre havene til et blodbad. Hun spør om selfangst og hvalfangst, snakker om hvalsafarier, «vi skulle vært i stand til å bare la dem være i fred, og ikke behøvd å lage industri av dem – men det er jo bedre å bli kikket på enn å bli harpunert og drept!» Og vi forteller om NOAHs 20 år lange kamp for å få dyrs rettigheter til å bli et begrep også i Norge.

I det vi tar farvel, er bandet allerede etter tids- planen og har en lang biltur over de norske fjellene foran seg, men Chrissie tar seg alltid tid til dyrs rettigheter: «Om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe, så regn med meg!», sier hun. «Takk for at dere har holdt på i 20 år! Fortsett å gjøre det dere gjør, til det siste slaktehuset er borte, den siste dyrefarmen er borte!»

Hennes ord rasper som tornekvister for de som vil holde dyrs rettigheter på behagelig avstand. Men for de som kjemper dyrenes sak, er Chrissie Hyndes kompromissløse stil som et friskt fossefall. Hun skyller nådeløst over unnskyldninger og bortforklaringer, det er ingen mudrete, lunkne uklarheter i hennes engasjement – og hun gir alt. Man kan ikke unngå å like henne. «Bring on the revolution.»

«Takk for at dere har holdt på i 20 år! Fortsett å gjøre det dere gjør, til det siste slaktehuset er borte, den siste dyrefarmen er borte!»

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2009.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem