NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Bokanmeldelse: Nobelpris… 1. jan 2005

Bokanmeldelse: Nobelprisvinner om dyrs rettigheter

Dyrenes liv
J. M. Coetzee
Nye Doxa 2003, 127s

anmeldt av Arild Tornes

Den sydafrikanske forfatteren John Michael Coetzee fikk nobelprisen i litteratur 2003, spesielt til glede for alle dyrerettighetstillhengere. Menneskets overgrep mot dyr er et tema som dukker opp i flere av hans bøker, spesielt i Disgrace og i The Lives of Animals. Selv er J.M. Coetzee vegetarianer.

The Lives of Animals ble oversatt til svensk i 2001. Boken har to deler. Første del forteller historien om Elizabeth Costello, mens andre del består av kommentarer til teksten fra forskjellige forskere; litteraturviter Marjorie Garber, filosof Peter Singer, religionsviter Wendy Doniger og primatolog Barbara Smuts. Vi kan også lese at ved limbindingen av boken ble det brukt lim uten animalske ingredienser.

Djurens liv består av Tannerforelseningene Coetzee holdt ved Princeton Universitet 1997- 98. Han forteller om en fiktiv person, forfatteren Elizabeth Costello, som er tilbudt å holde to hedersforelseninger på Appleton College om et valgfritt tema. Situasjonen er merkelig lik den Coetzee selv befinner seg i. Han holder to forelesninger på et universitet, om en annen forfatter som holder to forelesninger ved et annet universitet. Vi blir presentert for forfatterinnen, hennes sønns familie, i tillegg til akademikerne på universitetet hun er bedt om å forelese for. Costello har et anstrengt forhold til dem alle, på grunn av sine radikale dyrerettslige overbevisninger. De får hennes omverden til å fremstå på en grell måte, og hennes medmennesker som delaktig i grove forbrytelser.

Boken viser hvor vanskelig og fremmedgjørende det kan være for mennesker som er seriøst opptatt av moralske spørsmål å forstå hverandre, når de har dypt forskjellige verdisyn, Costellos tale er om dyrs rettigheter, eller menneskers manglende evne til å anerkjenne dem. Hun prater om vår institusjonaliserte utnytting av dyr som ”forbrytelser av gruoppvekkende proposjoner,” og sammenligner det med det tredje rikets forbrytelser: ”De gikk mot slakten som får, de døde som dyr, Nazistslakterne drepte dem.” Vi lukker øynene for det som er ubehagelig, spesielt hvis det involverer selvkritikk. Det er det som gjør vanlige mennesker i stand til å utføre grusomme handlinger. Menneskene har lukket sitt hjerte for dyrene, og tanken følger deretter. Av den grunn kritiserer Costello filosofien for å være maktesløs når det gjelder å få folk til å utvikle et etisk forhold til dyr.

Costellos to foredrag heter ’filosofene og dyrene’, og ’poetene og dyrene’. Det er sistnevnte, hennes egen profesjon, skjønnlitteraturen, hun utrykker håp for. Hun har lite til overs for filosofiens dyrkelse av rasjonalitet, dens tenkning blokkerer for medfølelsen, til tross for at om hun selv bruker dyrerettslige filosofiske resonnementer til en viss grad. Fornuften omtaler hun som kun en tendens innen tenkningen. Den tradisjonelle vestlige filosofien er distansert og abstrakt, uten kontakt med den levende verden. Poesien begynner derimot med følelser. Den kan instinktivt føle at drap og lidelse er ondt. Skjønnlitteraturen kan lære oss å leve oss inn i andres liv. Det finnes ingen grense for den empatiske fantasien for å leve seg inn i et annet dyrs væren, mener hun, det finnes ingen unnskyldning for forbrytelsene vi er ansvarlige for mot ”produksjonsdyrene”. Men det finnes heller ingen straff; derfor er menneskene skruppelløse og dyrene maktesløse.

Costello sier i slutten av fortellingen at hun ikke klarer å forlike seg med de vennlige blikkene og gestene fra sine nærmeste, samtidig som hun ser deres rolle i det hun mener er ufattelige og degraderende forbrytelser. Det er en sterk og trist historie. Flere dyrerettighetstillhengere vil sikkert kjenne seg igjen i Costello.

I bokens kommentardel presenteres veldig forskjellige perspektiver på teksten. Personlig syns jeg de følgende to var mest givende. Dyrerettighetsfilosofen Peter Singer forsvarer rasjonalismen mot Costellos kritikk. Costello står for en likestilling mellom mennesker og dyr som er for radikal for Singer. Personlig syns jeg Singers kritikk viser svakhetene i hans filosofi, når han måler dyrs verd etter deres sjelsinnhold, som han mener kan veies kvantitativt. Det er en materialistisk og matematisk reduksjon av livet, som ingen poet som Costello kan gå god for. Primatologen Barbara Smuts på sin side, savner mer konkrete eksempler på hvordan mennesker kan leve sammen med dyr på en likeverdig måte. For Costello er lite konkret; Når en i salen spør om hva hun mener bør gjøres med dyrefabrikkene, om de bør legges ned, svarer hun: ”Da må jeg svare at du må åpne ditt hjerte og lytte til hva ditt hjerte forteller.” Smuts har selv levd over lengre perioder sammen med bavianer, sjimpanser og gorillaer, og forteller om sine rørende og interessante erfaringer med tverrartslig vennskap.

Coetzees to fortellinger står uansett for seg selv, og gjør det alene verd å lese denne skildringen av å se verden med dyrerettighetsforekjemperens øyne.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem