NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Å se vold i sin helhet 1. sep 2011

Å se vold i sin helhet

av Carin Holmberg, dr. sosiologi
oversatt av Elisabeth Frammer

Carin Holmberg har doktorgrad i sosiologi, og arbeider som voldsoffer-koordinator i Sverige. Hun forsker på vold og maktforhold i familie- og par-relasjoner, og har skrevet flere fagbøker, bl.a. «Med husbondens röst: om våld mot djur i misshandelsrelationer». Hun er for tiden speisielt engasjert i sammenhengen mellom vold mot kvinner, barn og dyr, og voldsforebyggende arbeid.

 

 

Journalisten Nina Björk skriver i en notis i Sveriges største avis Dagens Nyheter om de fornedrende fotografiene de amerikanske soldatene tok av irakiske soldater i Abu Ghraib fengselet. Hun refererer til en bok av religionsviter Bruce Lincoln som hevder at disse bildene er de amerikanske soldatenes forsøk på å omgjøre president Bush sine politiske uttalelser om krigen i Irak og om Saddam Hussein som et ondskapsfullt monster, til noe som var mulig å begripe. For å gjøre dette var man nødt til å omgjøre de menneskene man hadde tatt til fange til ikke-mennesker.

Videre lister Björk opp Bush´ påståtte sannheter om det irakiske folk i sin allminnelighet og om de irakiske soldatene i særdeleshet. På denne måten skaper Bush en oppdeling mellom «vi» og «de andre» – med Björks ord;  ”vi er høye, de er lave; vi er rene, de er skitne; vi er sterke, de er svake; vi er guddommelige, de er dyriske (min uthevelse). Dernest følger lett konklusjonen: de får som fortjent. Slik overvinnes det enkelte menneskes motvilje mot å stå ansikt til ansikt med et annet menneske og likevel skade henne.”

“Amerikansk forskning har vist at det kriterium som sikrest kan forutsi at en gutt kommer til å utøve vold mot sin partner i voksen alder, er at han har utøvet vold mot dyr som barn.”

Nina Björks oppramsing av egenskaper er interessant. Man kan spørre seg hvilken betydning det har at dyr ser ut til å befinne seg i enden av den prosessen som fører til at et menneske avhumaniseres og dermed blir mulig å utsette for vold.

Jeg har i mange år forsket på menns vold mot kvinner, og i de senere årene har jeg også studert vold i lesbiske kvinners, homofiles, biseksuelle- og transpersoners forhold (lhbt-personer) og vold mot dyr i mishandlingssaker. Felles i alle disse typene av saker, er at overgriperen utsetter sitt offer for krenkende behandling og kaller sin partner for eksempel: tispe, purke, ku, hore og liknende, og dette skjer vanligvis før han slår eller mens han slår.

Man kan si at overgriperen avhumaniserer sin partner og omgjør henne fra ”ærbar kvinne” til ludder, men også til et dyr. Dette er en liknende prosess som de amerikanske soldatene utførte i forhold til de irakiske fangene. Det finnes likheter mellom vold i krig og vold i par-relasjoner, og det synes som om noe av det som muliggjør volden altså er referansen til dyr.

Vi forestiller oss gjerne at det er en selvfølge at barn liker dyr, vil klappe dyr og ha myke bamser og andre kosedyr i sengen. Vi leser eventyr om dyr og mange tegneserier har dyr som hovedrolleinnehavere. Dyr preger mange barns liv. Parallelt med dette lærer barn seg at vi som mennesker er overlegne og har en høyere verdi enn dyr. Barn lærer seg å spise dyr og å forstå at de har ”rett” til å oppdra husets katt og hund med litt harde håndlag.
Slik jeg ser det finnes det en motsetning her som vi mennesker på et vis har lært oss å håndtere. Denne motsetningen er nettopp mekanismen og oppdelingen mellom «vi» som er ukrenkelige, og «de andre» som vi egenmektig har tatt oss rett til å bestemme over. En måte å forstå hvordan man lærer seg å håndtere denne motsetningen er gjennom å forstå hvordan vi som barn lærer å forholde oss til dyr.

I studier viser det seg at voksne har en relativt stor aksept for at gutter «undersøker» dyr, som om disse dyrene – ulike insekter, frosker, padder etc. – er til for dette. Gutten lærer seg at det finnes dyr man kan håndtere hardhendt uten å risikere å bli tilsnakket; det er jo bare en padde. Det mentale forsvaret blir det samme når man 25 år senere slår sin kone – også hun er «bare en padde».

«Det som vold mot dyr lærer den unge personen er dels mekanismen «vi» / «de andre», dels å slå av eller slett ikke utvikle empati og medfølelse med noen som er forsvarsløs og svakere enn en selv.»

Amerikansk forskning har vist at det kriterium som sikrest kan forutsi at en gutt kommer til å utøve vold mot sin partner i voksen alder er at han har utøvet vold mot dyr som barn. (Jeg vil understreke at også kvinner kan utøve vold i nære relasjoner og vold mot dyr, men her refererer jeg til en studie med dette som resultat). Andre vanlige forklaringer som klassetilhørighet, arbeidsløshet, vanskelig barndom og psykiatriske diagnoser har ikke samme forklaringsverdi som nettopp vold mot dyr.

Det som vold mot dyr lærer den unge personen er dels mekanismen «vi» / «de andre», dels å slå av eller slett ikke utvikle empati og medfølelse med noen som er forsvarsløs og svakere enn en selv. I samfunnet finnes en norm om at man ikke skal slå den som er svakere eller den som er forsvarsløs. Dette finnes samtidig som barn utøver vold mot dyr og menn forsvarer sin vold mot kvinner. Det kan fremstå som et paradoks om man ikke forstår at akkurat denne regelen om å ikke slå en forsvarsløs, faktisk ikke inkluderer «de andre», de som ikke er som «oss»: tispene, paddene og horene. Deres utsatthet vekker ikke empati. Voksne har lært barn, og da særlig gutter, å ikke utvikle empati med fisken på kroken, fluene som har blitt samlet i en plastpose eller padda som har fått et bein dratt av.

Når guttene blir større gjør de liknende ting bak ryggen på foreldrene og andre voksne, men da er det større dyr som blir utsatt, som f.eks. pinnsvin, katter og hunder. Da vet barnet at dette ikke er tillatt, men gjør det likevel. På et vis skal de jo håndtere at foreldrene og skolen serverer døde dyr hver dag. Barna vet at uttalelsen om at man skal være snill mot dyr ikke gjelder alle dyr. Guttene vet også at regelen om å ikke slå jenter, ikke gjelder de slemme, stygge eller dumme jentene. Dyr, kvinner, andre gutter og menn i «motstanderlaget», eller mennesker på andre siden av jordkloden er rett og slett ikke som «oss». De er «de andre». Og med «de andre» kan vi gjøre nesten hva som helst.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2011.

Bli medlem