“Åpen gård” - Lukkede bur

av Linn Jakhelln og Siri Martinsen, hovedfoto: Elisabeth Frammer/NOAH

I august arrangerte Norges Pelsdyralslag “åpen gård” på et titall av medlemmenes farmer. Flere NOAH-aktive grep sjansen til å oppleve bransjens åpenhet på nært hold.

Mens pelsfarmerne kokte kaffe og tok en siste finpuss på gårdene, forberedte flere dyrerettighetsforkjempere seg på hver sin kant av landet til å se med egne øyne de dyrene som er sentrum for en av NOAHs viktigste kampanjer: revene og minkene i bur. NOAHs Ark har fått deres bilder og inntrykk fra pelsbransjens PR-dag.

”Det var mange skuelystne. De ble tatt i mot og vist rundt. Nok en gang har jeg opplevd kun positive tilbakemeldinger”, skriver en pelsbonde på bloggen sin. På spørsmål fra Nationen om ikke det også var noen negative kommentarer, svarer en annen farmer: ”Nei, folk syntes dyrene så ut til å trives. Det var mange positive kommentarer.” Men de som har delt sine inntrykk med NOAHs Ark, har en annen historie å fortelle.

Sogn og Fjordane: – Kjærlighet bare på pinne

Åse Skrivervik (62) besøkte en farm med både mink og rev i Sogn og Fjordane, fordi hun ønsket at eventuelle besøkende skulle få høre to sider av saken:

– Jeg ble tatt i mot av han som drev farmen, sammen med kona hans, svigerfamilien, samt slekt og bekjente som drev med det samme. Pelsfarmeren var veldig opptatt av at han skulle vise meg hvor fint dyra har det. Jeg sa at jeg visste at de ikke har det fint i det hele tatt. Han skjønte jo da at jeg var dyreverner, og fotfulgte meg hele tiden jeg var der. Jeg forventet ikke å se noen skadde dyr på et slikt arrangement og så det ikke heller. Jeg sto på litt avstand til dyrene, så de holdt seg i ro. Men synet av dyr i bur er deprimerende nok – jeg hadde grudd meg veldig til besøket, men følte det var viktig å møte opp.

To grå rever i samme trange bur på pelsfarm.
Foto: Elisabeth Frammer/NOAH

– Hvordan argumenterte eieren for sin virksomhet?

– Da jeg prøvde å forklare ham hvor meningsløst det var at disse dyrene var innesperret, som egentlig har svømmehud og behov for vann å leke og jakte i, svarte han bare at folk alltid vil ha behov for pels. At pels er noe folk alltid vil ha lyst på. De ville også tilby meg kaffe og sveler, men det sa jeg pent nei til. Da jeg skulle gå spurte de meg om jeg ikke iallefall ville ha en kjærlighet på pinne. Da var jeg allerede så deprimert, at jeg svarte bare kort «Nei takk, det finnes ikke mye kjærlighet her».

 – Hvordan opplevde du de andre besøkende?

– Det var ingen andre besøkende hele tiden mens jeg var der.

«Nei takk, det finnes ikke mye kjærlighet her.»
– Åse Skrivervik

– Tror du “åpen gård” bidrar til at folk ser næringen for det den er eller at vafler og kaffe er nok til å få folk til å akseptere dyr i bur?

– Noen vil nok tro på de positive ordene og skrytet til de som driver med det. Men de aller fleste som ser dette vil nok tenke at det er meningsløs dyremishandling. Selv opplevde jeg det som en konsentrasjonsleir av verste sort.

Sarpsborg: – Et tivoli med dyr som attraksjon

Anette Blyverket (27) fra Sarpsborg besøkte en lokal farm med mink, samtidig som lokalavisen var tilstede:

– De sa at 14 stykker hadde vært der før meg, men da jeg var der, var det kun en journalist tilstede, og resten var bekjente av eieren, eldre mennesker som selv hadde drevet med det samme. De var både aggresive og hadde et stort behov for å forsvare dyreholdet. Jeg var veldig passiv og høflig, men de rett og slett angrep og forfulgte meg. Journalisten måtte trekke meg til siden for å la meg få fred.

Tre mink i trangt bur på pelsfarm.
Foto: Anette Blyverket/NOAH

– Hvordan opplevde du diskusjonen mellom deg og pelsfarmeren?

«Jeg koser med dem hele tiden, sa hun. Jeg sa: Du har 4.000 mink, rekker du å gi alle den omsorgen du gir hunden din? Da hadde hun ikke noe svar.»
– Anette Blyverket

– Bonden selv er oppvokst med driften som faren hans startet. Det virket som om han virkelig tenkte at han ikke gjorde noe som var vondt for dyrene. Han prøvde å forstå mitt synspunkt og virket tankefull. Likevel, da jeg spurte om han ville latt hunden sin leve i samme situasjon, kunne han ikke svare. Konen hans derimot virket stresset og nesten desperat etter å vise hvor ”flott og fint“ dyrene hadde det. ”Jeg koser med dem hele tiden“, sa hun. Jeg sa: “Du har 4.000 mink, rekker du å gi alle den omsorgen du gir hunden din?” Da hadde hun ikke noe svar.

– Hvordan vil du beskrive dyrene?

– Dyrene var stressede og viste tydelige tegn på at de ikke hadde det bra. Det var ikke skrik, men fresing. Det jeg reagerte på var atferden deres. Den var ganske urolig. Jeg tok video av de stressede minkene, de tålte ikke at jeg raslet i en stråhaug som var over burene før de gikk amok, gnagde, gikk rundt og rundt i sirkel, opp og ned og over hverandre, men så lenge vi stod på avstand og pratet var de i ro. Det må også sies at jeg så nesesår, avbitte ører, hull og stort kutt i hodet, og problemer med øyne på farmen. Det var litt overraskende på et slikt arrangement.

– Hvordan opplevde du arrangementet?

“Jeg så nesesår, avbitte ører, hull og stort kutt i hodet, og problemer med øyne på farmen. Det var litt overraskende på et slikt arrangement.”
– Anette Blyverket

– Som et tivoli med dyr som attraksjon. Jeg ble kvalm og uvel. Godteri, kaker, ballonger, og en eier som går bak deg og i ett sett prater om hvor flott og fint det er, kan nok lure noen. Det kan få dem som ikke har nok kunnskap om dyr i bur, til å tenke ”jaja, dette er jo sikkert ikke så verst, hun høres jo så omsorgsfull ut“.

Toten: – Redde dyr og orange ballonger

På Toten fikk en minkfarm besøk av Elisabeth Frammer (40), styremedlem i NOAH, som dro sammen med sin familie.

– Jeg ønsket å benytte anledningen til å se den ”finpussede” versjonen. Vi ville ikke bli tatt imot på en annen måte enn eventuelle andre besøkende, så vi fortalte derfor ikke at vi var engasjert i dyrs rettigheter. Bonden var selvsagt blid og imøtekommende – folk er gjerne hyggelige som personer, selv om virksomheten de driver er mindre hyggelig. Noen som ikke er så innsatt i hva som faktisk er lov å gjøre mot dyr og hvor svakt vern de har, kan ha en feilaktig forventning om at man må være generelt ”slem” for å sette dyr i en situasjon der de lider. Tror man det, kan man ha lett for å dra den motsatte feilslutningen også; dersom noen fremstår som hyggelig som menneske, tenker man at dyrene de eier må ”ha det bra” selv om de sitter i bur og åpenbart ikke får utløp for sin naturlige adferd.

En mink i trangt bur på pelsfarm
Foto: Anette Blyverket/NOAH

– Nei, tenker man bare litt lenger enn kaffekoppen, tror jeg overhodet ikke det. Tvert imot tror jeg det bidrar til å vise folk hvor ørkesløse disse små, tåpelige tiltakene er, hvor lite verdi det er i en pinne og enda en nettingvegg – formet som en ”hylle” – i tillegg til de nettingveggene som er der fra før. Man skal ha særdeles lite innlevelsesevne for å se de dyrene og tenke at ”dette er greit”.

“Det var pyntet med oransje ballonger på teltene hvor det ble servert vafler. Det var en absurd kontrast til de redde dyrene.”
– Elisabeth Frammer

– Hva var pelsfarmerne opptatt av å formidle?

– Han som viste oss rundt snakket mye om pelsfarger og mønstre på pelsen. Han var opptatt av at de var pålagt regler, viste frem ligge- hyllen som om det var noe veldig positivt. Han snakket om når de var født, hva de ulike fargevariasjonene ble kalt. Det var lite fokus på avliving, det snakket han ikke om. Det var flere bekjente av bonden til stede som satt og drakk kaffe. Noen av dem spurte flere ganger hva vi syntes, og vi svarte stort sett at ”dyrene jo var fine”. Da vi skulle til å gå ble vi spurt igjen, og svarte ”de sitter jo i bur”. ”Ja, det gjør kaniner også”, var svaret da.

To mink i trangt bur på pelsfarm.
Foto: Anna Maria Gentili/NOAH

– Hvordan vil du oppsummere inntrykkene dine?

– Det var pyntet med oransje ballonger på teltene hvor det ble servert vafler. Det var en absurd kontrast til de redde dyrene. Jeg opplevde at dyrene var veldig på vakt, engstelige. Hvis man kom litt for nær burene ble de nærmest paniske og kravlet over hverandre for å komme lengst inn i hjørnet. Blikkene var stive og ga uttrykk for at de ønsket å gjemme seg, men kom ingen vei. Noen hveste. Det var mye lyder og skrik fra husene når vi ikke var inne i dem, og så fort vi gikk inn ble det helt stille. Jeg forventet ikke å se skader med tanke på at dagen var forberedt i lengre tid, men noen av revene hadde gamle bittsår og avbitte haler. Det var ingen andre besøkende der mens vi var der, men naboer som satt og drakk kaffe. Det hele fremsto kontrastfylt og sørgelig – et forsøk på å fremstille en trist realitet som ”lystig”.

Hvor står pels-saken?

  • Regjeringen lovet i begynnelsen av 2012 å legge frem pelsdyroppdrett som egen sak for Stortinget.
  • Landbruksdepartementet skal lage en utredning, men det er uklart hvilken fokus den får og den er ennå ikke påbegynt.
  • Alle partiene er inne i prosesser med nytt programarbeid, hvor pelsoppdrett er diskusjonstema i flere partier.
  • SP, som styrer Landbruksdepartementet, er imot avvikling av pelsdyroppdrett og vil trenere saken til etter valget, selv om SV og AP har lovet plan for avvikling.

Hva gjør NOAH?

  • NOAH jobber svært aktivt med å påvirke programarbeidet i flere partier.
  • NOAH legger press på politikerne gjennom å fremme pelsdyrenes sak i mediene og ved direkte henvendelser.
  • NOAH jobber med norsk motebransje for at pelsmotstanden skal holde seg sterk og bli enda sterkere.
  • NOAH arrangerer i år igjen “NOAHs Fakkeltog mot pels” for å mobilisere motstanden.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2012.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.