NOAH logo
Forsiden > Pelsdyr > Pelsfarmeren: To virkeli… 1. feb 1994

Pelsfarmeren: To virkeligheter

pels-noah-pelsfarm-lang rekke med hvit rev i bur. Foto: NOAH

av Gunn Wilberg

Randi Golten er oppvokst på et småbruk i Trøndelag, hvor dyra telte tre kuer, en okse, noen høner og et par griser. Hun bor fremdeles på et småbruk. Nå på strilelandet en times tid utenfor Bergen. Besetningen har vokst betraktelig. Tusen rever sitter i nettingbur på pelsfarmen til Randi.

En stor farm i norsk sammenheng, men sammenliknet med revefarmer i Finnland og minkfarmer i Danmark er den liten. Mange av revene i farmen, rundt 800, er valper født på vårparten. I begynnelsen av desember er valpene vel seks måneder og klare til å henge over skuldrene til en av dem som har en bunke tusenlapper å rutte med på klesbudsjettet.

Etter tider med krisestemning i pelsnæringa karaktiserer Randi Golten nå økonomien i næringa som god. Hun fastslår at pels er mote igjen og at folk er villige til å betale. En tilstandsrapport som sikkert provoserer til aksjoner fra folk som mener pelsnæringa driver dyremishandling til luksusformål. At NOAH helst så hele pelsnæringa fjerna er Golten veldig klar over.

– Du var veldig skeptisk til å la NOAHs Ark komme ut og intervjue deg.
– Jeg har jo hørt og lest forskjellig av det dere har skrevet om pelsdyrnæringa, og det stiller ikke næringa i noe positivt lys. Jeg kjenner ikke min farm igjen i deres beskrivelse. Jeg ønsker å ivareta farmen min og næringas interesser og da kunne jeg ikke se at vi egentlig hadde noe å snakke om, sier Randi.

To virkeligheter

Men NOAHs Ark fikk lov å komme ut på pelsfarmen på Golta i Sund kommune. Jeg ankommer midt i fôringstida og blir med på resten av runden. En liten spade med brun grøt legges oppi forbrettet som er festet til nettingveggen. Revene glefser maten i seg gjennom nettingen. Randi mener disse dyra har det bra i bura sine.

Det er opplagt at hun og jeg ser virkeligheten helt forskjellig. Jeg ser dyr som stresser rundt fra hjørne til hjørne. Dyr som kryper sammen inntil nettingveggen. Og jeg tolker ikke dette som tegn på trivsel. Jeg ser streifdyr som har nedfelt i genene at de skal bevege seg over store områder, dyr som i frihet danner familiegrupper hvor både mor og far deltar i oppdragelsen av valpene. Dyr som har netting til tak, vegger og gulv. Dyr som lever på 0,60 x 1 meter og ender livet med en elektrode i munnen og en opp i ræva. Dyr som må leve på denne måten lider – til luksusformål.

Dette er min virkelighet. I dette intervjuet vil Randi gi oss litt av sin virkelighet.

– Har du ingen forståelse for at noen synes det er svært problematisk å plassere dyr, i dette tilfelle rev og mink i små bur?
– Dersom det er burstørrelse eller innredningen i bura det går på kan vi diskutere det. Men det at dyra har netting rundt seg og har netting på taket, – at det er til plage for dyret på noe vis kan jeg ikke forstå. Det kan jeg ikke være enig i, sier Randi og fortsetter.

– Og dette med at dyra får sår på potene, det stemmer ikke. Jeg har vært med og pelsa mange tusen dyr og aldri sett at de har skader av at de går på netting. Så hvis deres argument går på at det generelt er ille å ha dyr i bur er jeg ikke enig.

Forskning

Vi har beveget oss de tre-firehundre meterene fra farmen og inn i hyggeligere omgivelser. Randi skjenker te ved kjøkkenbordet.

Hun ser ingen etiske betenkeligheter med pelsdyroppdrett, og på spørsmål om etikk diskuteres i pelsdyravslaget blir det en lengre pause og hun lurer på hva jeg mener. De er i alle fall veldig opptatt dyras ve og vel sier hun, og de skal igang med feltforsøk for å prøve ut hyller og helårskasser til avlsdyra.

– Vi vil prøve ut dette sjøl fordi forskerne har kommet med litt motstridende resultater. Noen sier at nettinghyller er det beste, andre mener at trehyller er bedre. Noen mener disse hyllene skal skjerme dyret mot vær og vind, andre forskere sier dyret skal kunne gjemme seg for oppdretteren, og da må det stå på en helt annen måte. Så det er masse sånne ting på gang som vi vil prøve ut og finne ut hva som er best, hva dyra foretrekker, forteller Randi.

– Tror du at dyra dine trives og har det bra I bura du har?
– Ja, det tror jeg. Jeg tror de har det bra, sier Randi.

– Ser du ingen etiske betenkeligheter med pelsdyroppdrett?
– Nei, det gjør jeg ikke, slår hun fast.

Pelskåpe = lidelse

Minken og reven skal bli pelsplagg. Det finnes varme og gode nok alternativer til pels i dag. Dyrevernere synes ikke dyr skal lide for at velbeslåtte folk skal få dekket sitt luksusbehov i klesveien. Det er lenge siden mennesket gikk ut i skogen, fanget et dyr og brukte pelsen til klær og resten av dyret også gikk med i husholdningen.

– Fakta er jo at det ikke bare er de rike som spør etter pels. Det er mote, folk vil ha masse skinn og er villige til å betale masse penger for det. Og da synes jeg det er god grunn for oss å produsere skinn i farmer. Skulle den ville faunaen dekke dette behovet hadde det øyeblikkelig gått ganske hardt ut over revene som går i naturen, mener Randi.

– Så dette er legitimt behov å dekke?
– Jeg synes at når det er etterspørsel så er det greit at vi produserer pels.

Hunder i bur

Hadde du hatt bikkjer i burene dine ville nok dyrevernsnemnda i Sund kommet på tunet, men så lenge det er rev og mink støtter staten deg. Er ikke dette litt merkelig?

– Men hvorfor skulle jeg ha bikkjer i bur da? Det er jo ingen som spør etter det. Det er jo mer enn nok hunder rundt omkring, men det er ikke mer enn nok rev, sier Randi og ser forundret ut over dette spørsmålet.

– Hvorfor går vi ikke i pelskåper av hund og katt?
– Det røyter så innmari. I alle fall gjør hunden min det. Randi ler godt. – Det er ingen etterspørsel etter det. Det er ingen som vil ha det. Men for å svare seriøst, – i vår tradisjon er hunder og katter kjæledyr. Hund og katt ville ikke kunne fungere som kjæledyr for oss om de satt i bur.

– De forskjellige dyreartene tillegges svært forskjellig status i samfunnet vårt. Vi har en kjæledyrkultur som ønsker å vektlegge dyras behov. Vi går turer med hunden, klappe og koser. Mens dyr som forbrukes innen forskning, kjøttindustrien og til bekledning ikke kommer i nærheten av en liknende status hvor deres behov vektlegges. Er ikke dette skillet et paradoks?

– Kjæledyr dekker et behov hos folk de også, ikke sant! Vi har disse kjæledyra fordi vi synes det er hyggelig, ikke fordi det er så veldig bra for en hund å være i en liten leilighet i en by, sier hun – og vil ikke være med på at spørsmålet tar opp noen aktuell problemstilling.

Dyrevern

– Dyrevern er på sin plass. Jeg er selvsagt mot enhver form for mishandling av dyr. Dyrevernere bruker jo å si at vi mishandler dyra, men den definisjonen kan jeg ikke akseptere. Pelsdyroppdrettere er veldig opptatt av dyras ve og vel. De driver ikke med pelsdyr for å ha noen dyr i bur de kan pine og plage. Vi synes det er all right å jobbe med dyr. For å få et godt produkt må man stelle dyra skikkelig, forteller hun.

Randi synes det er greit med rever i bur, men hun er betenkt over et husdyrhold i retning fabrikkdrift.

– Jeg synes det er helt forferdelig med krisepurker som står i kjetting. Får ikke lyst på svinekjøtt i det hele tatt. Jeg synes det er fælt. Ingenting er finere enn å se kuer som går ute på beite om sommeren. Og hormonbehandling av kuer for at de skal melke ekstra mye er jo helt forkastelig. Den dagen det blir tillatt i norge slutter jeg å drikke melk, altså. Der går grensen, sier Randi Golten indignert.

– Er du redd for hva dyreverngrupperinger kan gjøre for å ødelegge ryktet og salget til pelsnæringa?
– Nei, men jeg er redd for hva de kan gjøre hvis de gikk til angrep på min farm. De kunne gjøre masse skade på en pelsfarm. Den store skrekken ville være om dyra ble sluppet ut av burene. Jeg veit ikke om det har skjedd i Norge, men det har vært folk rundt på farmene uten at de hadde noe der å gjøre.

Markedet for pels har gått ned i land hvor dyrevernorganisasjoner står sterkt, som i USA og Tyskland. I England og Holland er pelsmarkedet nærmest forsvunnet. Golten ser ingen sammenheng. Hun mener moten ganske enkelt går i bølger.

Randi Golten kommer til slutt med en oppfordring om at hun gjerne så flere kvinner innen pelsnæringa. Jeg sier det er en oppfordring som ikke slår an i NOAHs Ark.

– Det er dumt, de skulle ha prøvd det – det er veldig koselig i hvert fall, sier hun.

Randi følger meg over tunet og ser meg vel avgårde i tussmørket. Kanskje hun vil sjekke at billysa virkelig forsvinner innover mot byen, og ikke tar en ekstra avstikker innom revene igjen. For sikkerhets skyld.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1994.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem