NOAH logo
Forsiden > Pelsdyr > Skjulte overgrep 1. jun 2010

Skjulte overgrep

 

Samtidig som Norge bruker betydelig energi på å overbevise World Trade Organisation (WTO) om at EUs handelsforbud mot selprodukter er ulovlig, dukker det opp ulovligheter i selfangstens midte: Inspektørrapporten fra selskuta «Kvitungen» har belyst en slakt som man ikke har fått innsyn i på 20 år, og som politikerne fortsatt ikke evner å se på med objektive øyne.

 

av Siri Martinsen, foto: Nigel Barker, Odd F Lindberg, IFAW

Vold mot dyr ligger i selfangstens natur. I korte trekk handler det om å slå selunger som ligger på isen i hodet med et jernredskap, og å skyte voksne seler. Man slår og skyter så mange dyr som mulig på kortest mulig tid. 42 000 seler kan drepes i Vestisen i år, har myndighetene bestemt.1) Av en lignende kvote ifjor ble 8437 seler drept.2) Hovedproduktet av fangsten er pels, og de fleste dyrene som tas livet av er unger, siden deres pels er mest verdt.3) Naturlig nok er ikke selfangsten populær i de landene som ikke driver med den.

Alt for selfangsten?

I Norge derimot har all sjøpattedyrfangst nytt en usedvanlig posisjon som politikernes «yndling». Statsstøtte har selnæringen fått siden 80-tallet, da EU innførte sitt første forbud – forbudet mot salg av skinn fra nyfødte, diende unger.3) Hvert skip som driver selfangst får minimum 1,4 millioner kroner og maksimum 3,5 millioner kroner i statsstøtte for 2-3 måneders fangst.4) I 2009 tjente selfangerne 1,7 millioner, og fikk 6,4 millioner av staten.2) Skinnfirmaet Rieber som kjøper alle skinnene får også penger for å gjøre nettopp det – 1,5 millioner årlig. I 2010 skal Rieber få 3 millioner i statsstøtte.2)

Nå har EU innført et endelig forbud mot alle selprodukter fra kommersiell fangst, og Norge kaster hansken for selnæringen i WTO. Forhandlingene er fortsatt hemmelige, men argumentene er velkjente: Man vil argumentere mot at dyrevernhensyn er en rimelig grunn for handelsrestriksjoner, og mot at selfangsten kan kritiseres som uetisk. Norges hovedpoeng er at norsk fangst «foregår på en etisk forsvarlig måte», som det står i et «Faktaark om selfangsten» fra Utenriksdepartementet.5) I samme faktaark hevder UD at «Studier utført av EU selv bekrefter at den norske selfangsten foregår på etisk forsvarlig grunnlag etter strenge reguleringer.» Men EU-rapporten som departementet her sikter til, konkluderer tvert imot med at «det er sterke beviser for at, i praksis, skjer effektiv avliving ikke alltid, men graden av dette er vanskelig å anslå på grunn av mangel på objektive data og ulike tolkninger av de data som finnes.»6)

I 2009 tjente selfangerne 1,7 millioner, og fikk 6,4 millioner av staten. Skinnfirmaet Rieber som kjøper alle skinnene får også penger for å gjøre nettopp det – 1,5 millioner årlig.

«Kvitungen» – fiskeridepartementets nye mareritt

Selunge før selfangsten. Foto: Nigel Barker

Hvordan selfangsten ser ut i praksis er det vanskelig å få et realistisk bilde av. Siden Odd F. Lindbergs inspektørrapport og filmmateriell ble hemmelighetsstemplet og nedsablet av myndighetene i 1988, har inspektørrapportene inneholdt meget lite informasjon. I den grad det finnes filmmateriale om norsk selfangst er dette også unndratt offentligheten. Fra fangsten 2009 fikk man imidlertid ny informasjon. Første uken i februar 2010 kom nyheten om at selfangstinspektøren på en av tre båter ved fjorårets fangst hadde levert en rapport om omfattende dyremishandling og brudd på flere bestemmelser.

Rapporten sier blant annet at selfangerne bedrev: «Skudd mot dyr som er på vei til å jumpe fra isflak; Skudd mot dyr som beveger seg i stor fart over isflaket og ikke bremses av skuddet; Skudd mot dyr som ligger bak iskant eller i sånn vinkel at hode eller nakke ikke er i sikte; «Immobiliseringsskudd» der skytter ønsker å få flest mulige dyr på ett flak.»7) Det rapporteres også om at sel ble skutt i vannet, noe som også er ulovlig – men som sel-fangerne ønsker å legalisere.8) Inspektøren skriver at fangerne unnlot å avlive skadeskutt sel som inspektøren hadde oppdaget. Og hun rapporterer at «en del selunger er blitt krøkt (d.v.s. heist opp i båten med en krok) levende»; «dager da fangsten var ekstra hektisk kunne det iblant ta tid fra dyret kom ombord til det ble blodtappet»; «under dager med gammelhunn-fangst hendte det flere ganger at 3-4 seler ble liggende i en haug uten å være blodtappet» og «det ble også observert flere ganger at enkelte fangstmenn begynte flåingen av dyret før det var blodtappet».7) Grunnen til at fravær av blodtapping er et vesentlig brudd på loven, er at et dyr som ikke er blodtappet risikerer å være i live når flåingen tar til.

Inspektøren skriver i sin rapport at hun reagerte på måten fangsten ble utøvet på allerede første dag. I forsvar mot denne kritikken skal kapteinen ha svart følgende: «Det var jo første fangstdagen, han må jo få lov til å skyte seg inn.» og «Du må jo forstå at han var skytekåt.»7) Rapporten inneholder også beskrivelser av enkeltepisoder som inspektøren opplever som særlig grove: «Ved et tilfelle ble det skutt på en særdeles grov måte mot seks dyr på samme isflak. Det ble med et halvautomatisk våpen, en såkalt Kalashnikov, avfyrt seks raske skudd mot de seks dyrene. Ingen av skuddene var drepende, men to av dyrene ble liggende stille. En andre runde med skudd ble avfyrt mot de seks dyrene i samme rekkefølge som de første. Først etter fjerde runde med skudd var alle dyrene døde.»7)

«Det var jo første fangstdagen, han må jo få lov til å skyte seg inn. (…) Du må jo forstå at han var skytekåt.»

Selfangere omdefinerer skadeskyting

Men like bemerkelsesverdig som selve skadeskytingen, er selfangernes reaksjon på å bli konfrontert med den. Kapteinen har ifølge rapporten uttalt at «tallene på skadeskyting bare var noe vås (…) Skadeskyting definerte han som «de dyr som er skutt og så mistes i havet».” Dyr som fikk flere skudd i kroppen og fremdeles ikke var døde ble av ham ikke regnet som skadeskutte.7)
Også andre kommentarer fra selfangerne referert i rapporten vitner om at det ikke er vanlig kost at inspektørene reagerer på at dyr blir skadeskutt: «Ingen før har kommentert skytingen.» «Det er jo for dårlig opplæring av dere inspektører, du har helt urimelig høye krav til skytingen.» «Du må jo ha tallene fra de andre båtene også for å uttale deg om skytingen.»7)

Man kan lure på om det vanligvis er sel-fangerne selv som dikterer hva som noteres som skadeskyting, og ikke objektive vurderinger av dyrets lidelse. Kapteinens uttalelser kan kanskje gi en forklaring på hvorfor det er så sjelden inspektørene noterer ned noe som helst.
Rapporten gir et bilde av at selfangernes definisjon av «momentant død» innbefatter en vesentlig grad av lidelse for dyrene. Dette inntrykket videreføres i kapteinens egne kommentarer til media. Han bekrefter overfor Dagbladet at skytingen inspektøren beskriver er korrekt: «Men er det straffbart? Alt er veldig situasjonsbetinget. Det ligger et dyr på et flak og skuta nærmer seg. Men så blir dyret redd, og vil ut i vannet. Er det da forbudt å skyte? Det vil alltid være en vurdering hos skytter om han tør skyte. Det er sjelden man får perfekt hold på jakt. I vår bransje blir det tatt mange gale beslutninger. (…) det handler om hvordan man tolker avlivning. Jeg har over 30 års erfaring med selfangst. Inspektøren har null erfaring», sier han.9)

Lidelsene til en sel som full av redsel og smerte, med to skuddskader i kroppen, kaver rundt på et isflak i flere lange minutter, er falt bort på veien til Jonas Gahr Støres dokumentmappe.

Omskriving av virkeligheten

Disse uttalelsene er viktige sett i lys av norske politikeres påstander når de konfronterer EU-forbudet i WTO: Når selfangernes bortdefinerte skadeskutte dyr har nådd politikernes agitasjonstaler, er disse dyrene plutselig «momentant døde». Lidelsene til en sel som full av redsel og smerte, med to skuddskader i kroppen, kaver rundt på et isflak i flere lange minutter, er falt bort på veien til Jonas Gahr Støres dokumentmappe. Der gjemmer den lemlestede selen seg i frasen «nesten 100% momentant død»,10) som Støre kan presentere for sine europeiske kollegaer.

På høyst uvitenskapelig vis har norske myndigheter hevdet hardnakket at fangsten er «human» basert på en eneste studie utført på 90-tallet, hvor fangstmennene ble instruert av forskere idet de drepte selene.11) Avsløringen fra 2009-fangsten viser at EUs konklusjon er riktig – dyr lider under selfangsten, men det er vanskelig å avdekke det: Dette krever redelige inspektører som tør å snakke ut.
Det er også vesentlig å merke seg at inspektøren rapporterer fra et tilfelle hvor to båter skyter selunger på samme felt: «Skuten «Havsel» hadde funnet et stort felt med svart-unger, og båtene fangstet tett inntil hverandre hele dagen. Det var til tider mye dårlig skyting og igjen ble skytingen uaktsom som følge av fangstivrigheten.»7) Men rapporten fra den andre inspektøren inneholder ingen detaljer.

“Ved ett tilfelle ble det satt opp en plakat på dekk som lød: “Warning! Inspektør-fri sone! Kun autorisert personell tillatt!””

Vanskelig inspeksjon

Selunger før fangst. Foto: Nigel Barker

Et av regjeringens hovedpoenger i forsvar av selfangsten, er nettopp at den er «strengt regulert», og at inspektører «sørger for at den foregår i henhold til forskriftene».5) Lidelser unngår man ikke selv om forskriftene følges: Selungene slaktes ned mens andre unger ser på i nytteløse forsøk på å komme seg unna, og både slag med hakapik og skudd innebærer nødvendigvis smerte idet dyrene skades. Sel- fangsten er en av svært få fangstaktiviteter hvor det tillates å drepe dyrene mens de er mest forsvarsløse – som unger. Men hvor reell er inspektørordningen som garanti for at minimums- kravene følges? Rapporten fra «Kvitungen» vitner om at det på ingen måte er en selvfølge at inspektøren får gjort den jobben departementet beskriver. For eksempel er ikke sel-fangerne nødvendigvis interessert i at inspektøren skal kunne se dyrene godt nok til å beskrive avlivingen: «For å kunne avgjøre helt sikkert om dyret er korrekt avlivet og dødt er det noen ganger helt nødvendig å studere dyret på nært hold og ikke bare i kikkert. Derfor er det også nødvendig å være på dekk, kanskje helt fremme i baugen, eller i alle fall langt nok fremme til å kunne se over baugen og ned på isen. Ved ett tilfelle ble det satt opp en plakat på dekk som lød: «Warning! Inspektør-fri sone! Kun autorisert personell tillatt!»(…) Ved et annet tilfelle ble inspektøren tilsnakket direkte og gitt tydelig beskjed om å ikke oppholde seg foran en viss sone på dekk.»7)

Som forventet er det heller ikke lett å påpeke direkte lovbrudd: «Inspektøren vurderte sterkt å fylle i overtredelsesrapport både på skipper og 1. skytter etter den uforsvarlige fangsten 7. mai. 1. skytter fordi han ved flere tilfeller har opptrådt og skutt uaktsomt og skipper fordi han ikke stanset fangsten da skadeskytingen var oppe i 50 %, noe som ble tolket som overtredelse av både fangstloven og dyrevernloven (…) Inspektøren vurderte situasjonen som så anstrengt at en overtredelsesrapport på dette tidspunktet bare ville gjøre situasjonen verre og absolutt ikke forbedre noe.»7)

“Inspektøren vurderte situasjonen som så anstrengt at en overtredelsesrapport på dette tidspunktet bare ville gjøre situasjonen verre og absolutt ikke forbedre noe.”

Reaksjon på ulovligheter

Tidene ser ikke ut til å ha endret seg innenfor selfangstnæringen. Men fiskeridirektoratet valgte denne gangen å anmelde selfangst-skuta for lovbrudd, og offentliggjøre den skriftlige rapporten – i motsetning til tidligere tilfeller. Man ville tydeligvis vise EU at man tok tak i skittentøyet. Etter politietterforskning fikk kaptein og rederi bot på henholdsvis 30 000 og 70 000 NOK.12) I tillegg ble skuta nektet å tas i bruk i denne sesongen, noe som fører til at millioner i statsstøtte går tapt for rederiet.13) Sannsynligvis vil verken kaptein eller reder akseptere straffen – de mener selv at det de har gjort er riktig.14)

Det tok kort tid fra offentliggjøringen av saken til straffereaksjonene. Hele tiden har inspektøren blitt holdt unna media, og hennes identitet er ukjent for andre enn selfangerne og myndighetene. Det er kanskje forståelig med tanke på behandlingen av andre selfangstinspektører. Det som er mindre forståelig er at dokumentasjonen fra fangsten – film og bilder – også unndras offentligheten. Publikum betaler for fangsten, men de får ikke se med egne øyne hvordan den foregår.

Den politiske ledelsen i departementet var også stille i forhold til «Kvitunge»-saken. Bare da selfangerne fra «Kvitungen» sto frem med sin egen versjon, fant Fiskeriministeren det for godt å uttale seg: «Jeg får nesten tårer i øynene når jeg hører en ungdom (som) vil gjenreise norsk selfangst», sa Lisbeth Berg-Hansen om mannskapet som kort etter skulle bli ansett skyldige i lovbrudd av politiet.15)

Behandlingen av sjøpattedyrenes skjebne er i store trekk overlatt til politikere som kunne vært tatt rett ut av nærings- organisasjonene.

Enighet i tom sal

Selfangst i Canada – med samme metode som i Norge. Foto: IFAW

En knapp måned etter avsløringene fra «Kvitungen» foregikk det en debatt i Stortinget hvor den nye Stortingsmeldingen om norsk sjøpattedyrpolitikk ble diskutert. «I Stortinget har det vært bred enighet om sjøpattedyrpolitikken, og debatten denne uka viste at denne enigheten står fast», skrev stortingsrepresentant Lillian Hansen på Arbeiderpartiets nettsider.16)
Og riktignok var det enighet – representantene konkurrerte om å være mest næringsvennlige. Det samme bildet gjentok seg fra komitehøringen der NOAH var tilstede for å tale dyrenes sak.

Saksordfører Harald Nesvik fra FrP uttalte «Det er på tide at vi setter ned foten og sier at det er ikke selen som er øverst i næringskjeden.»17) Lillian Hanssen fra Arbeiderpartiet oppsummerte med at «Fangst av sel og hval er en tradisjonsrik næring i norske havområder.»17) Frank Bakke Jensen fra Høyre beklaget seg over at «Det kulturelle bildet av nordmenn som fiskere og fangstfolk sliter på mange måter i motvind i dagens samfunn. Det er nok ikke bilder verken med høtt, hakapik eller harpun vi viser fram av en norsk nordmann når vi i utlandet skal fronte Norges rolle (…)».17) Og fra de mindre partiene hørtes ekkoet av «tradisjoner» og «forvaltning» igjen og igjen. «Kvitungen»-saken ble knapt berørt, og da bare med ordene «full tiltro».17)

Tre oppmøtte representanter i tillegg til næringskomiteen tok ordet. En av dem mente at man burde gå inn for fangst på diende unger igjen: «Ei fornuftig fangsting av sel, der ein også tok ut ungdyr – eg kan hugse at vi tok ut både blueback og kviting – ga faktisk inntekter som gjorde at ein fekk lønsemd. (…) spanske tyrefektarar lever godt framleis, jamfør dette med å kunne ta ut ungdyr.»17)

Men det som preget denne «debatten» var at det nærmest kun var stortingspolitikere som enten selv var tilknyttet næringen eller som sterkt identifiserte seg med den, tilstede. Den brede enigheten fant dermed sted i en nærmest tom sal. Etter at næringens forslitte argumenter hadde gått på rundgang hos de ulike sympatisørene, kunne man lure; vet virkelig alle stortingspolitikerne hva man bruker skattepengene på når man subsidierer selfangsten? Behandlingen av sjøpattedyrenes skjebne er i store trekk overlatt til politikere som kunne vært tatt rett ut av næringsorganisasjonene. Er det slik selfangsten har blitt «etisk forsvarlig» i det offentlige Norges øyne?

«Jeg får nesten tårer i øynene når jeg hører en ungdom (som) vil gjenreise norsk selfangst» Lisbeth Berg-Hansen om mannskapet som kort etter skulle bli ansett skyldige i lovbrudd av politiet.

Kilder:
1) FOR 2010-03-08 nr 313: Forskrift om regulering av fangst av sel i Vesterisen og Østisen i 2010, Fiskeridepartementet (FKD), lovdata.no; 2) Oversikt Bevilgninger over Statsbudsjettet, Kap. 1050, post 75 2004-2020, mail fra FKD til NOAH; 3) St.meld. om sjøpattedyr nr. 46, FKD, 2009; 4) Retningslinjer for tildeling av tilskudd til fartøy som deltar i norsk selfangst i Vesterisen 2010 etter endring 10. mars 2010, FKD; 5) «Faktaark om norsk selfangst», UD, regjeringen.no; 6) Animal Welfare aspects of the killing and skinning of seals – Scientific Opinion of the Panel on Animal Health and Welfare, EFSA-Q-2007-118, 06.12.07; 7) Inspektørrapport – Selfangst 2009 fra «Kvitungen, FKD; 8) “Norwegian sealing as seen from a sealers perspective”, Bjørne Kvernmo, i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO; 9) Dagbladet.no, 12.02.2010; 10) Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004; 11) “Rapport Veso Prosjekt 1279: Avliving av selunger. Praktisk utprøving og registreering av godkjente avlivingsmetoder”, Egil Ola Øen, NVH, 1995; 12) Pressemelding: Påtaleavgjørelse av selfangstsak anmeldt av Fiskeridirektoratet, Politiet i Tromsø, 10.03.2010; 13) Midlertidig tilbakekallelse av ervervstillatelse for fartøyet Kvitungen T-6-T, LGPZ som eies av Polardrift AS – avslag på søknad om tillatelse til å delta i fangst av sel i Vesterisen i 2010, Fiskeridirektoratet, 04.03.2010; 14) Fish.no, 11.03.2010; 15) Adressa.no, 05.03.2010; 16) Arbeiderpartiet.no/aktuelt/kommentarer, 15.03.2010; 17) Stortingsdebatt om Sjøpattedyrmelding nr. 46, 09.03.2010, regjeringen.no

Hva NOAH gjør mot selfangsten?

• NOAH bidrar til den internasjonale utviklingen med bl.a. selproduktforbud i EU, gjennom samarbeid med våre internasjonale kollegaer.

• NOAH møter politikere for å snakke om selfangst, og prøver å trenge igjennom muren av inngrodd tradisjon i selsaken.

• NOAH påpeker og imøtegår usannheter som myndigheter og næring presenterer om selfangsten offentlig; vi deltar i debat- ter, skriver artikler og har presseutspill.

• NOAH har fulgt opp anmeldelsen av «Kvitungen» for å bidra til at selfangerne ble straffet.

• NOAH driver informasjonsarbeid og holdningsskapende arbeid for å få stadig flere til å ta avstand fra selfangst.

• NOAH samler inn underskrifter mot statsstøtten til selfangsten, og jobber for å få denne avviklet.

• NOAH får butikker til å la være å selge pels fra seler gjennom sin kampanje for pelsfrie butikker.

Mer om selfangsten, selene og hva NOAH har gjort på www.selfangst.info

.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2010.

Bli medlem