NOAH logo
Forsiden > Pelsdyr > Rev reddet fra pelsfarm 1. feb 2002

Rev reddet fra pelsfarm

Intervju med Iselin Hewitt i NOAHs Redningstjeneste

av Signy Lyngsgård

NOAHs Redningstjeneste utførte sin første redningsaksjon 6 november 2001: En ensom gjenværende rev ble frigjort fra en nylig avviklet pelsfarm. Revens hadde til da levd i et nettingbur på 1 m2, hvor hun aldri hadde fått oppleve noe så elementært som jord og gress under bena. Ingen hensyn ble tatt til revens behov, hennes eksistens var utelukkende ment å dekke et motebestemt ønske hos mennesker.

– Med dette i minne er nok motivasjonen for frigjøringen ikke vanskelig og forstå, men hvorfor velger en sivil ulydighet som metode mot pelsindustrien?
– Fordi vi tror det er effektivt og riktig. Historisk sett har sivil ulydighet ført til stor framgang for rettighetsarbeid – retten til å streike, religionsfrihet, kvinners stemmerett og retten til å nekte militærtjeneste er noen eksempler. For å skape forandring er det viktig at mennesker tar steget fra å bare demonstrere og protestere, til å selv gjøre motstand mot det som oppleves som galt. Når tilstrekkelig antall mennesker er ulydige overfor de lover som gjelder, må makthaverne til slutt gi etter. Ethvert krav om forandring blir mye sterkere idet det bygges opp med direkte motstand.

Med sivil ulydighet menes det å åpent og ikkevoldelig bryte mot lover eller normer med et politisk eller etisk ønskemål. Ingen lov kan rettferdiggjøre at dyr år etter år, dag ut og dag inn blir frarøvet sin frihet, påført lidelse og drept for menneskers skyld. Som sivil ulydighet-aktivist står du for hva du gjør, og er klar for å ta en eventuell straff. Vi brøt en lov, men vi fulgte samtidig en annen: Vi stjal eiendom – for det er jo det dyrene defineres som. Men vi hjalp også et dyr i nød, og det har en faktisk plikt til i følge dyrevernloven.

Hvis vi hadde reddet en hund eller katt fra å være sperret inne i bur eller bli drept, ville de fleste si seg enig i at det var riktig å gå lenger enn å skrive leserinnlegg og øve politisk press. Jeg mener at vi må gripe inn også overfor rever som lider. Som en person i dette samfunnet anser jeg det som helt legitimt og min plikt å bryte de lover som undertrykker dyr eller mennesker.

– Hva ønsker dere å oppnå med denne typen aksjoner?
– I tillegg til å jobbe med påvirkning av opinion og politikere, vil vi gjøre noe konkret for de dyrene som lider her og nå. Vi har frigjort reven fra de lidelsene den opplevde i det trange nettingburet. I tillegg til at liv blir reddet, ønsker vi å sette fokus på hvordan rever lever og dør på norske pelsfarmer. Vi opplever at mange års lovlig arbeid mot pelsindustrien har gitt gode resultater, i form av en økende opinion mot pelsdyroppdrett og politisk debatt. Men jeg føler at det også er på sin plass med direkte motstand, og ikke minst det å selv skape den løsningen vi ønsker – nemlig tomme bur på pelsfarmene. Hvis et forbud skulle gå igjennom politisk, kan det likevel ta flere år før noe skjer. Dyrene som sitter i bur i dag er fortapt uten hjelp fra aktivister. Vi har alle en moralsk forpliktelse for det vi gjør eller lar skje. Selv om noe er lov burde en selv vurdere om en syns det er riktig.

– Har dere fått noen reaksjoner fra myndighetene eller eieren av farmen i etterkant?
– Bonden fikk et brev fra oss, som forklarte hvorfor vi hadde tatt reven, hva som ville skje med den og hvem vi var. Lensmannskontoret fikk også alle opplysninger. Bonden hørte vi ingenting fra, og nå i etterkant fikk vi beskjed fra lensmannskontoret om at saken var henlagt. I Sverige har aktivister blitt møtt med samme taktikk fra fjørfebransjen, hvor redning av høner har blitt forsøkt tiet ihjel og ved enkelte tilfeller benektet.

– Vet dere hvorfor den ene reven sto igjen, og hva som ville skjedd med den?
– Det vet vi ingenting om, og vi vet heller ikke hvor lenge hun ville fått leve. Det vi vet er at hun levde helt alene blant rekker med tomme bur. Hun hadde aldri kjent gress under føttene, aldri hatt fast grunn å grave i, aldri sprunget, aldri strukket ut labbene i et byks, aldri utforsket bakkens spennende dufter. Vi visste at hun led og at hun, som alle andre, ønsket å leve. Dette individet var skapt for sin egen del. Ingen er skapt for å bli utnyttet av andre.

– Hvordan var reven når dere hentet den ut?
– Mia – som hun heter nå – levde på en knapp kvadratmeter med naken netting. Redd og usikker sto hun klemt inni et hjørne. Etter litt strev fikk vi ført henne ut av buret, og over i en transportkasse, på vei fra ensomhet og frustrasjon.

– Har dere merket endringer i atferden hos reven etter den ble befridd?
– Reven har etter hvert blitt tryggere på omgivelsene, og tryggere på menneskene som tar hånd om henne. Hun spiser gjerne fra hånden og venner seg fort til nye mennesker. Det er godt at Mia hadde tillit nok til å gi mennesket en ny sjanse.

«Ingen lov kan rettferdiggjøre at dyr år etter år, dag ut og dag inn blir frarøvet sin frihet, påført lidelse og drept for menneskers skyld. Som sivil ulydighet-aktivist står du for hva du gjør, og er klar for å ta en eventuell straff. Vi brøt en lov, men vi fulgte samtidig en annen: Vi stjal eiendom – for det er jo det dyrene defineres som. Men vi hjalp også et dyr i nød, og det har en faktisk plikt til i følge dyrevernloven.»

– Reven har jo en naturlig frykt for mennesker, tror dere det er mulig å få reven til å trives hos mennesker?
– Jeg kjenner til tilfeller hvor mennesker har overtatt rever fra pelsfarmer og holdt dem som kjæledyr. Rever har mye til felles med hunder, og kan leve bra sammen med folk. Rever som har mye mennesklig kontakt på en positiv måte, vil bli tamme og knytte sterke bånd til familien sin – flokken sin.

Hun som tar hånd om Mia har merket stor likhet i adferden hennes og adferden til redde hunder. Ved å bruke samme form for tilnærming til Mia som overfor en redd hund, har det vært mulig å kommunisere med kroppsspråket, og med dempende signaler vise at en ikke er farlig

– Hva blir gjort for at reven skal få et godt liv der den er nå?
– Mia har et nokså stort rom innendørs med halm, trestammer, hyller, kasser, leker og andre saker hun kan aktivisere seg med. Det jobbes også med å bygge et stort inngjerdet område ute, som hun skal få mulighet til å bevege seg på – og etterhvert som hun blir mer tillitsfull, kan hun gå løs på tur. Hun får dessuten daglig sosial kontakt med matmor og andre folk.

– Vil dette være et tilfredsstillende liv for en rev?
– De muligheter hun har nå, er selvfølgelig ikke de samme som en fri rev har i naturen. Men det er ihvertfall ingen tvil om at reven trives mye, mye bedre nå enn på en kvadratmeter netting. Hun kan bruke kroppen sin, hun får positiv sosial omgang med mennesker, og hun viser alle tegn på å trives. Og ikke minst vil hun nå få leve hele sitt liv – noe alle dyr faktisk streber etter…

– Hva med revens sosiale behov, blir disse dekket, og i så fall hvordan?
– Selv om hun nå har mennesker som bryr seg om henne, og viser nysgjerrighet overfor hunder, føler jeg at hennes sosiale behov ikke blir tilfredsstilt så mye som ønskelig. Hun vil nok ha glede av en artsfrende eller to. Til våren, når det kommer valper på pelsfarmene, planlegger Redningstjenesten å hente en eller flere valper som kan bo samme sted. Det kommer til å bli bra!

– Har en vurdert muligheten for å tilpasse henne til et liv i frihet?
– Foreløpig er dette noe vi vet for lite om, vi må skaffe oss mer informasjon før vi kan ta en slik vurdering.

– Helt til slutt er det sikkert mange som spør seg om det er noen hjelp i å redde noen få dyr, hva er dine tanker om dette?
– Det er alltid verdifullt å redde et enkeltindivid. For det dyret er det en sjanse til å slippe unna lidelse og død. For meg handler det i verste fall om en bot, og det er det verdt. Det er også et signal til pelsbransjen og myndigheter om at innesperring av dyr ikke kan aksepteres. Vi vil ikke lenger stå og se på at dyrene lider i påvente av et forbud. Redningsaksjonene vil fortsette, og presset vil øke. Jeg håper bare inderlig at flere aktivister innser hvilken mulighet de har til å forandre. Hvis vi blir mange redningsarbeidere som holder presset oppe, vil dyrenes frigjøring oppnås fortere.

FAKTA OM REV I FRIHET (1,2)
– Fjellreven har en sterk bevegelsestrang som den får utløp for gjennom lange vandringer.
– Revens revir kan variere mellom 8000- og 60000 dekar.
– Reven bytter ofte mellom flere hi, som kan bestå av underjordiske tunneler og innviklete ganger. Til sammen kan et slikt hulesystem strekke seg over flere hundre kvadratmeter.
– Reven er i likhet med hunden et sosialt dyr, og kontakt med andre rever er viktig. I oppdragelsen av valpene deltar både mor, far og andre flokkmedlemmer.

FAKTA OM REV I PELSFARM
– Det er i dag ca. 500 000 rev i norske revefarmer. 3)
– Reven bor en eller to i nettingbur på 0,8 m2 hele sitt liv 4)
– Levetiden for reven er ca. 7 mnd. For avlsdyr opptil 6 år 3)
– Revene utvikler ofte tvangsatferd, som for eksempel traving fram og tilbake i buret, de skader seg selv og andre eller de blir apatiske. 3)
– Opptil halvparten av førstegangsfødende sølvrevammer ikke opp valpene, bl.a. pga valpedrap. 3)
– Revene blir avlivet med elektrisitet.4)
– Hvert år mottar den norske pelsindustrien mellom 70- og 80 millioner kr. i statsstøtte 5)

”Treffer noen på et dyr som er synlig sykt, skadd eller hjelpeløst, skal han hjelpe det så langt det er mulig.” Dyrevernloven § 6

Kilder: 1)”Norges dyr”, Cappelen, 1990; 2) ”The welfare of farmed mink and foxes in relation to housing and management”, Dr. A. J. Nimon, Cambridge University, 1998; 3) ”Uttalelse om pelsdyroppdrett, Rådet for Dyreetikk, 1994; 4)Forskrift om hold av pelsdyr, 1998; 5) ”pelsdyrhold i Norge”, Norsk Institutt for landbruksøkonomisk Forskning, 1998

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem