NOAH logo
Forsiden > Pelsdyr > Oppdrett og fangst > Pelsdyroppdrett: Vår… 14. nov 2012

Pelsdyroppdrett: Vår etiske test?

av veterinær Siri Martinsen, NOAH – for dyrs rettigheter.

Kronikken er trykket i Morgenbladet 09.11.12.

 

Lidelse akseptert

Ordet ”dyrevelferd” har på få år blitt et av de mest sentrale begreper når det snakkes om menneskets forhold til dyr. Den nye loven om hvordan dyr skal behandles har hovedfokus på dette begrepet. Politikerne som vedtok loven sa at den nå går fra å verne dyr fra lidelse (dyrevernlov) til å sikre dem velferd (dyrevelferdslov). Det ble lagt vekt på at dyr har ”fysiske og mentale behov” og ”evne til å ha både positive og negative opplevelser” – den nye loven skal sikre at dyr som har med mennesker å gjøre får positive opplevelser av sitt liv; som det ble sagt av landbruksministeren ved lansering av loven: ”Alle dyr skal ha det godt!”.

Men millioner av dyr i Norge opplever ikke selv at de ”har det godt”. Deres liv består av overveiende negative opplevelser, og positive opplevelser er jevnt over fraværende. Den nye loven tillater å holde dyr i bur – et livsmiljø som effektivt berøver dyrene for ”positive opplevelser” – bl.a. for pelsproduksjon og eggproduksjon. Vårt samfunn tillater påføring av fysisk smerte på dyr – bl.a. i forsøksvirksomhet og ved slakting. Vårt samfunn kalkulerer også med at dyr skal måtte oppleve sterk frykt – både i livssituasjonen og i dødssituasjonen. Det skal legges en urimelig stor godvilje til for å kunne hevde at rever eller høner i bur har ”god velferd” eller at dyr på slakteriet ”har det godt”.

Dyrevelferdsloven aksepterer kort sagt at dyr lider: Reglene for vår behandling av dyr er ikke laget først og fremst av hensyn til dyrene, men fordi vi mennesker ønsker å utnytte dyr til våre formål. Men loven veier også formålene opp mot lidelsen; desto mer unødig et formål oppleves, desto mer skal lidelsen til de som utnyttes for formålet telle.

 

Hva med andre dyr?

At pelsdyrene lider mentalt og fysisk kan man ikke tvile på dersom man har innsikt i deres behov: EUs veterinærmedisinske råd, den norske Veterinærforeningen og internasjonale forskningsgrupper på adferd er klare i sin konklusjon: Burene tilfredsstiller ikke minkenes og revenes behov for bevegelse og adferd. Derfor er også næringen blitt forbudt i en rekke land – i England nektet i sin tid fagutvalget Farm Animal Council å lage forskrifter for pelsdyrhold, fordi slike regler ville være en godkjenning av næringen som de ikke kunne stå faglig inne for.

Politisk nærmer vi oss forbud også i Norge. Men enkelte partier stritter imot: Hvorfor skal vi forby pelsdyroppdrett, når vi ikke forbyr annen utnytting av dyr, spør noen. Lider pelsdyrene mer enn kyllinger, spør andre. Og det retoriske spørsmålet følges opp med antagelsen om at vi må være konsekvente i behandling av husdyrhold: Enten må vi forby alt eller så kan vi heller ikke forby pelsnæring. Dersom slike argumenter møtes med forsøk på å bevise at pelsdyrene – som aktive, «ville» rovdyr – lider mer enn andre dyr i intensive produksjonssystemer, sporer man imidlertid av debatten. Vi som ønsker å heve dyrenes status bør ikke la oss lokke til å gå med på premisset om at dyr må «bevise» at det ikke er noen som lider like mye som dem, før deres interesser kan telle. I så fall kan konkurransen bli hard. For selvsagt lider også kyllingene som vokser seg for store og tunge for sine kropper; Selvsagt er det vondt å være burhøne med sår og hakkeskadet hud i bur av ugjestmild metall; Selvsagt finner man avgnagde grisehaler i de trange bingene i moderne grisehus fordi dyrene blir frustrerte på sine knappe kvadratmetre betong; Selvsagt har kuene som står bundet til båsen store deler av livet også et bevegelsesbehov de ikke får utløp for. At visse dyr omtales som «domestiserte» betyr ikke at de lider mindre. For domestisering betyr ikke at dyr er «tilpasset» å leve i et hvilket som helst miljø mennesker måtte finne det lønnsomt å putte dem i. Det betyr ikke at dyrene ikke lenger har behov for bevegelse, artspesifikk adferd og sosial kontakt. Dyrenes evne til å oppleve positive og negative følelser lar seg ikke «avle bort». Det dyret som i størst grad er domestisert er hunden, og de fleste forstår at dette ikke betyr at hunder trives innestengt i bur, eller ikke lenger har behov for å løpe, leke og utfolde seg.

Revene og minkenes særstilling består ikke i at de har det vondt – der er de i samme båt som mange andre dyr i moderne produksjon. Deres særstilling handler om at de utfordrer dyrevelferdslovens grense for aksept av lidelse.

Tid for at pelsdyrene teller

Er dyrevelferdslovens åpning for at dyrenes interesser skal kunne telle mer i visse sammenhenger reell? Eller er det kun en teoretisk mulighet at dyrs interesser veier tyngst, mens næringsinteresser i praksis alltid har forrangen? Det er dette spørsmålet pelsdyr-saken setter på agendaen. For det er tid for at pelsdyrenes lidelser vektlegges. 10. november i år vil det være niende gangen NOAH arrangerer fakkeltog mot pelsdyroppdrett – en markering hvor tusenvis av mennesker har stilt opp for å vise at fremskritt innenfor dyrs rettigheter er viktig for dem. Siden tidlig på 90-tallet har vi hatt en opinion mot pelsdyroppdrett. Selv motebransjen har vendt næringen ryggen. Å produsere en vare som appellerer til menneskers forfengelighet er et formål som flertallet av nordmenn ikke finner vektig nok for at de skal akseptere fortsatt utnytting av dyr.

Det er tid for at pelsdyrene teller. Tid for at man i Norge også viser at man er i stand til å la hensyn til dyrene veie tyngre enn hensyn til næringsinteressene. Med en landbruksminister fra et næringsparti kan nettopp denne erkjennelsen bli vanskelig. En tilsynelatende prinsipiell holdning mot å forby enhver utnytting av dyr som idag er tillatt, er ikke et godt utgangspunkt for en minister med øverste ansvar for dyrevelferd.

Pelsdyrsaken har blitt en test på om Norge klarer å ha en moderne dyrevelferdsutvikling. Det handler ikke om hvorvidt vi er konsekvente eller ikke i forhold til behandling av dyr. Vi vet allerede at vi som samfunn ikke er det. Inkonsekvens har vi alle i oss. Vi er aldri enten bare hensynsfulle eller bare hensynsløse – verken i forhold mennesker imellom eller i vårt forhold til dyr. Men vår inkonsekvens må ikke brukes til å hindre oss i å strebe etter større hensynsfullhet. Tvert imot; er ikke inkonsekvensen nettopp uttrykk for bevegelsen og endringen i våre holdninger? Hva vi endres fra og hva vi endres til er mer interessant enn det faktum at vi også i vårt forhold til dyr – nødvendigvis – er i utvikling. Så hvorfor skal pelsdyroppdrett forbys når samtidig lidelse for andre dyr fortsatt er tillatt? Fordi pelsdyroppdrett er et mål på om vi i det hele tatt er kapable til å la dyrenes interesser veie tyngst.

 

Bli medlem