NOAH logo
Forsiden > Pelsdyr > Oppdrett og fangst > Med “velferd” skal… 4. sep 2008

Med “velferd” skal dyrene flås

Pelsdyr og Bjarne Braastad i UMB (Ås) pelsfarm. Foto: NOAH

av Siri Martinsen

Det første man ser av den nye pelsfarmen på Universitetet for Miljø- og Biovitenskap (UMB) har man sett mange ganger før: En rev som krafser på nettingen, krafser og krafser, hopper opp på en hylle og krafser videre fra en annen vinkel.

Reven er Sonja som står i et av de to «portal»-burene som omkranser inngangen. Sonja er en «russisk rev» – fra et forsknings-prosjekt for å få rever så tamme som mulig. Hun er som en hund og omtales som farmens «kjæledyr». Men pelsfarming handler ikke om «kjæledyr» – det handler om dyr som tas livet av for å bli til kraver og kåper. Og for dette formålet lever de i bur. Med 6,9 millioner investert i den nye forskningsfarmen på Ås, har universitetsmiljøene på Norges Veterinærhøg-skole (NVH) og UMB inngått et samarbeid med Pelsdyravlslaget, hvor kommersiell utnytting av dyr og det man kaller velferdsforskning er farlig nær ved å låne hverandres hatter.

De nye burene

NOAHs Ark vises rundt av forsker Bjarne Braastad og farmleder Målfrid Stadaas. Siden åpningen 17. juni har mange journalister vandret mellom burrekkene på den nye farmen. Aftenposten meldte om «gladere pelsdyr». Østlandsendingen syntes farmåpningen var «idyllisk». Glede og idyll. Tre store haller fylt med bur, en for mink og to for rever. Vi går langs lange rekker med valper, hundrevis av små revefjes, som står to og to i bur etter nye forskrifter – 1,2 kvadratmeter store og med en nettinghylle langs ene veggen. Sølvrevvalpene er med i et sosialiseringsforsøk, de er mer vant til mennesker enn valpene på vanlige farmer. Panikkfrykten ser du ikke hos disse revene. Men du ser uroen. Du ser mistroen, usikkerheten, glimt av frykt som iler gjennom dyrene ved en brå bevegelse. Valpenes granskende øyne følger deg, de fnyser mistenksomt med nesene. De strekker hals for å komme bort til nettingen og nå «godbiten», en bit hundefôr, som skal venne dem til at mennesker ikke er farlige – til tross for at det er nettopp det vi er – og de kniper den med fortennene og spretter tilbake til bakenden av buret. I hvert bur ligger to pinner – «aktivitets-objekter». «Aktivitetsobjekt», «liggehylle», nettingbur. Det vil ta to ord lengre tid å beskrive revenes verden i pelsfarmen når de nye forskriftene trer i kraft fra 2009.

Rev bak gitter på pelsdyr farm på UMB. Foto: NOAH

Sølvrev bak gitter på UMB. Foto: NOAH

Kjedsomhet og pinner

Etolog Bjarne Braastad har skrevet at «ethvert dyr har medfødte forestillinger om hva et optimalt miljø for dens egen dyreart består i.» Synes han burene her er i samsvar med det?

– Når jeg snakker om medfødte forestillinger betyr det de grove og generelle trekkene, skjul, mat og vann, klimafaktorer – andre behov er utslag av både gener og erfaring.

– Hva med adferdsbehov som utforskings-trang og bevegelsesbehov?

– Jo, det også, derfor gir man revene aktivitetsobjekter.

– Men en liten pinne i forhold til alt som stimulerer dyrenes sanser ute i naturen kan synes ganske smålig – er ikke pinnens evne til å tilfredsstille utforskertrangen en smule oppblåst?

– Kanskje, men når dyrene har behov for å utforske, så har de behov for det fordi de trenger det for å mestre miljøet, ikke for utforskingens egen del. De må utforske for å finne ut hvor de kan finne mat og skjul. I farmen kan man også gi dem utforskingsmulighet, men utforskingen blir mer kortvarig, de finner raskt det de må ha oversikt over i et bur.

– Utforsking handler vel ikke bare om å ha oversikt over farer, er det ikke også glede over å finne ut av nye ting, nysgjerrighet, stimuli i seg selv å oppleve noe?

Sølvrevvalper i bur på anlegg for pelsdyr.

To sølvrevvalper i «beriket» bur. Foto: NOAH

– Det er ingen som vet om utforsking i seg selv gir glede, det vi vet er at det er viktig for dyrets sikkerhet.

– En katt eller hund som er i et trygt og kjent miljø og får noe nytt å utforske – man ser at de har glede av det?

– Men er det utforskingen som gir glede eller er det leken…

– Er ikke det to sider av samme sak – opplevelser, som det er lite av i buret?

– Utforsking kan jo eventuelt bidra til å redusere kjedsomhet – kjedsomhet er etter-hvert blitt et etologisk begrep.

– Høres ikke «kjedsomhet» litt for uskyldig ut, man forbinder det med mangel på underholdning i et ellers behagelig liv. Men sitter man på glattcelle år etter år så er det man føler også kjedsomhet – men en sterk og dominerende kjedsomhet, en konstant frustrasjon?

– Ja, kjedsomheten kan bety at man opplever frustrasjon i mangel på nye stimuli. Men pelsdyrene har sosial kontakt og lek med hverandre som stimuli. Lek er en av de viktigste velferdsindikatorene.

Vi ser på valpene i burene, ser at de sitter inntil hverandre, ser at de lekesloss på nettingen. Man kaller det velferdsindikatorer. Man plukker adferd fra hverandre og beskriver dyrenes liv ut i fra et par kriterier. Men unger leker under de kummerligste forhold – vår egen art er intet unntak. Det er klart de leker med hverandre hvis de kan. Det er klart de ligger inntil hverandre. De har bare hverandre.

Øynene som ser

Mink i bur på pelsdyr farm.

Mink i bur på UMB. Foto: NOAH

Langs ytterveggene i hallen står rekkene med voksne rever, hver av dem er alene. Noen av dem sitter. Noen går rundt og rundt i buret. De tar to skritt langs den lengste veggen og ett langs den korte, de går i jevn takt, avkorter hjørnene, rundt og rundt, stopper opp, og går igjen. En rev kaster seg voldsomt frem og tilbake mellom veggene. «Du ser ikke mange slike her lenger. Det er et eksempel på et individ man ikke ville hatt med i videre avl», sier Braastad. Hva er det egentlig vi gjør når vi avler vekk dyrenes voldsomste reaksjoner på fangenskap, fjerner dem som viser sine følelser for tydelig? Tar vi bort en måte å vise frustrasjonen på, og later som vi tar bort frustrasjonen? For et menneskes øye ser det mer «sivilisert» ut når reven går sine runder om og om igjen langs burveggen enn når hun kaster seg mot dem. Men revens verden er like fattig. Gjennom forskning avles det rever som takler fangenskapet med passivitet heller enn flukt og kamp. Langsomt skaper man en ny sort føyelige hunder. Føyelige hunder er lette å overse, de er dyr som ikke gjør vesen av seg. Blir disse revene nå også lette å overse?

Ås har innretninger andre pelsdyrfarmer ikke har – disse blir ikke påbudt i forskrifter før eventuelle nye lange år med forskning. Minkburene er bygget sammen to oppå hverandre, og i det øverste er det en bøyd plastplate festet i taket. «Hengekøyer» kalles platene. Det er luker mellom reveburene, det skal gjøres forsøk på hvordan burene kan åpnes og bli til fellesbur. Da har revene to kvadratmeterstore bur å gå i, eller tre eller fire. Livet i en korridor. Flere av revetispene på Ås har en trekasse på toppen av buret. «De koser seg veldig der oppe», sier Stadaas. Igjen disse uskyldige ordene som former det vi ser. Ser jeg en rev som koser seg? Reven sitter i revekassene som er på størrelse med et middels kaninbur. Hun ser ut som hun har forskanset seg der oppe, og at hun helst vil enda høyere opp, lengre unna. Jeg ser en rev som gjemmer seg, er på vakt. Jeg ser en rev som klemmer seg inn i en liten kasse.

Universitet og næring

Rev i bur på pelsdyr farm

Revevalper i bur med «aktivitetsobjekter». Foto: NOAH

Ser Bjarne Braastad et problem med at forskere og universitetsansatte kan oppfattes som PR-agenter for en omstridt næring når UMB promoterer forskningsfarmen med ord som «to blide fjes» om rev og røkter?

– Nei, ikke egentlig – vi forskere har jobbet lenge for å bedre forholdene for dyrene, og det er forskningen vi promoterer.

– Er det ikke å posisjonere seg som part i saken når UMB og NVH eier en pelsfarm sammen med Pelsdyravlslaget?

– Nei, så lenge vi på vår side opptrer ryddig vil vi som forskere beholde vår integritet.

– Tror du ikke man ville stusse over forskningsintegriteten hvis f.eks. tobakkindustrien og Radiumhospitalet skulle samarbeide om Norges største lungekreftsenter?

– Jo, jeg ser det poenget. Men næringen er aldri med og setter krav til hva vi skal forske på og selvsagt ikke resultatene, det er alltid vi selv som tar initiativ til prosjekter. Deretter spør vi om pelsnæringen vil være med på å finansiere prosjektet, og så sier de ja til det.

– 6,9 millioner er mye penger – får ikke forskningsmiljøene en egeninteresse i at pelsdyrnæringen skal fortsette nå som man har lagt planer for dette nye påkostede anlegget?

– Nei, forskningen eksisterer fordi man har en næring, ikke omvendt.

– Men i åpningstalen sa rektor ved UMB at han håpet anlegget ville stå i 50 år – det er i direkte konflikt med at Stortinget om 4 år skal avgjøre hvorvidt pelsdyrnæringen overhodet har livets rett. Det blir lett å tenke at forskningsmiljøene som skal informere politikerne om hvordan pelsdyrene har det, ikke er så lystne på at politikerne skal trekke konklu-sjoner som gjør hele dette anlegget bortkastet?

– Det er ikke noe problem å tilpasse anlegget til annen type forskning hvis det tas en politisk avgjørelse om å legge ned pelsnæringen. Jeg synes ikke det kan tolkes som om vi er en interessepart.

UMBs pelsdyrrapport

Pelsdyr i bur, mink på UMB

Kan dyr i nettingbur ha «velferd»? Foto: NOAH

Samtidig med åpningen av farmen offentlig-gjorde Vitenskapskomiteen sin uttalelse om pelsdyrhold – som var bygget på en rapport der Bjarne Braastad var vitenskapelig ansvarlig.

– I uttalelsen fra UMB sier dere at «velferden for rev i standard produksjon er tilfredsstillende og det utgjør ikke fare for lidelse i merkbar grad» og også om mink sier dere at velferden ikke kommer i fare. Velferd er et sterkt ord – man tenker at det betyr trivsel. Sier dere at det ikke er noen fare for at dyrene vil mistrives i burene?

– Nei, det er ikke ment slik. Velferd er ikke i seg selv et positivt begrep, man kan ikke «ha velferd». Det må alltid være et adjektiv med – dårlig, god eller moderat velferd. Etologer bruker ofte begrepene på en annen måte enn det som er vanlig i dagligtale. Det vi mener er at det er liten fare for at dyrene vil lide alvorlig – og ikke verre enn i annen husdyrproduksjon.

– Mener dere at rev og mink ikke har essensielle behov som de ikke får dekket i bur?

– Jeg kan ikke tenke meg noen, de har mat, vann, kan søke trygghet – det er det viktigste.
– Ingenting du kan komme på som er viktig utover det?

“Velferd er ikke i seg selv et positivt begrep, man kan ikke ”ha velferd”. Det må alltid være et adjektiv med – dårlig, god eller moderat velferd. Etologer bruker ofte begrepene på en annen måte enn det som er vanlig i dagligtale.”

Etologiprofessor Bjarne Braastad

– De er rovdyr, så det hadde kanskje vært positivt å la dem jakte, men det hadde ikke vært så bra for byttedyret…

– Ingenting annet du tror de savner?

– Det er alltid mye man kan gjøre, men å øke burstørrelsen vet vi f.eks. ikke om er nødvendig, det er ikke forsket på i særlig grad, så det blir synsing.

– Er det synsing å si at bevegelsesfrihet er viktig?

– Nei, bevegelse er viktig, men hva er bevegelsesfrihet?

– Løpe, grave, hoppe, revens typiske jakt- og lekesprang…

– Vi vet ikke om de trenger det. Det er ting som ikke er utforsket ennå. Og den politiske ledelsen vil ikke tillate at det lages regler med krav som ikke er faglig dokumentert.

– Det høres ut som om det er «ufaglig» og irrelevant å henvise til adferd og behov som dyrene viser i frihet, men som man ikke ennå har gjort forsøk på i fangenskap?

– Nei, det er ikke irrelevant, men alle styrkinger av dyrevernkrav fører gjerne med seg økonomiske konsekvenser – derfor har man ikke anledning til å stille slike krav uten at det først er forsket på og resultatene er tydelige

Natur i tusen biter

Bjarne Braastad har studert rever i fangenskap i over 20 år. En annen etologiprofessor, Marc Bekoff ved Colorado Universitet, har studert hundedyr i frihet – koyoter, ulv og rødrev – i over 30 år. Han har spesialisert seg på sosial adferd og lekeadferd, og sier følgende: «Rever opplever et vidt følelsesspekter fra glede til sorg. Når de holdes i bur på pelsfarmer innebærer det en dyp følelsesmessig lidelse, på samme måte som hunder som satt hele livet i bur ville lide. Det fullstendig unaturlige miljøet på farmen er ikke i nærheten av å kunne tilfredsstille dyrenes varierte adferdsbehov, adferden blir ekstremt begrenset.» Fangenskapet begrenser dyrenes adferd. Begrenser det også våre tanker om dem? Stilt overfor en burrekke er det lett å tenke i små deler, tenke centimetre istedenfor livsopplevelse.

“Det fullstendig unaturlige miljøet på farmer er ikke i nærheten av å kunne tilfredsstille dyrenes varierte adferdsbehov.”

Etologiprofessor Marc Bekoff

– Dere har klart å overbevise myndighetene om at mink ikke har behov for å svømme… I rapporten legger dere frem bevis for at mink opplever svømming som viktig, likevel konkluderer dere med at det ikke er bevist at det er dårligere for mink å være uten tilgang til vann enn med. Det høres ut som en forvridd konklusjon – som om dere sier at svømming og vann ikke betyr noe for minkene?

– Nei, det ville være en gal konklusjon. Mink liker å bade. Det vi sier er at vi ikke er sikre på at det mest egnede stimuli for mink i bur er tilgang til vannbad. Da vi satt vannbaljer inn i burene, oppdaget vi at det ble en rekke problemer – dyrene ble møkkete, fikk ikke tørket seg, ble syke og noen døde. Det er ofte slik når man jobber med en velferdsindikator, man går ett skritt frem og kanskje to tilbake – å gi dyrene tilgang til ett gode, skaper kanskje andre typer problemer.

– Fordi man jobber innenfor et svært begrenset miljø hvor dyrene ikke har mulighet til f.eks. å tørke seg etter at de har blitt våte?

– Ja, akkurat.

– Og når man i preferanse-forsøk sammenligner nettingbunn og «jordbunn» – som er et par kvadratmeter med jord som raskt blir et gjørmehull – og finner ut at reven ikke foretrekker gjørmehullet, så høres det ut som om man sier at de foretrekker å leve i nettingbur fremfor i naturen?

– Når man skal tilpasse et husdyrmiljø til naturen, er det viktig å være klar over at man aldri kan lykkes 100 %, man kan ikke tilfredsstille alle miljøfaktorer som dyrene kan ha glede av. Det blir alltid bare tilpasninger.

“De har mat, vann, og kan søke trygghet – det er det viktigste.”

Etologiprofessor Bjarne Braastad

Alt for en pelskrage

Det er lett å drukne i bit-tenkningen. Hver minste detalj synes viktig å diskutere. Blir miljøet bedre for revene med pinner i buret? Hvor mye bedre? Og med hvilken pinne? Så bra at pinner skal påbys? Eller tvert imot ikke så bra at man heller ikke med sikkerhet kan si at reven i det hele tatt trenger å gnage? Man ser det fort – dyrene kan ikke vinne i prefer-anse-forskningens verden. Hvert steg de tar måles og veies. Hvis de gnager på en pinne, kan det tolkes dithen at en pinne er nok for et tilfredsstillende liv. Hvis de ikke gjør det – ja, så trenger de vel ikke pinner heller. Hver bevegelse må bevise sin viktighet – for må de egentlig svømme, hoppe, klatre, løpe, grave, jakte, gnage, snuse, hvile på grener, krølle seg sammen i jordhuler, sole seg på stener, rulle seg i gress? Hver flik av naturen må analyseres for sin nødvendighet – for vet man egentlig at det er elver de trenger, eller sandbakker, eller jord eller høyder eller huler eller busker?

Og i alle disse detaljer drukner det spørsmålet som har størst betydning for dem: Når skal vi innse at deres liv og livskvalitet ikke er noe vi har rett til å frata dem for en pels-krages skyld?

Rev i pelsdyr farm graver på nettingen.

Valp som venter på å tas livet av for pelsens skyld. Foto: NOAH.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2008.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem