NOAH logo
Forsiden > Pelsdyr > FROSTfront mot mishandli… 1. jun 2010

FROSTfront mot mishandling

Foto: Eick

Aggie Peterson har vært sanger og låtskriver i bandet Frost i en årrekke og skriver også låter for andre artister. Men første gang NOAH kom i kontakt med henne gjaldt det Mette-Marits pels.

av Siri Martinsen, foto: Eick

– Dere MÅ ha et utspill mot henne!! Stemmen i andre enden av telefonrører er over gjennomsnitt insisterende, og tilhører Aggie Peterson. Mette-Marit har nettopp blitt kron-prinsesse, tripper i svigermors fotspor og viser seg i pels. Aggie, som da er kjent som programleder i U og nylig har begynt sin artist-karriere, vil gjerne at NOAH skal få av henne pelsen umiddelbart – og kanskje med litt mindre høflige metoder enn det som er NOAHs profil.

Ti år senere er Aggie fortsatt like brennende opptatt av pelsspørsmålet, og er ikke glad for at Fakkeltoget mot pels krasjer med Grand Prix visningen av sangen hennes. Men det blir et intervju for NOAHs Ark istedenfor en appell iår.

– Hvordan ble du engasjert i dyrs rettigheter?

– Jeg har levd med dyr siden jeg var barn, og det har alltid vært naturlig for meg å bry meg om dem. Jeg har sett hvor avhengige de er av oss. Det er pelsspørsmålet hvor jeg tidligst tok et klart standpunkt. Bestemoren min hadde en persianerpels, og da jeg skjønte at den faktisk var laget av nyfødte lam som tas fra moren med keisersnitt, synes jeg det var forferdelig. Oppdrett og avliving bare for forfengelighetens skyld, for å vise rikdom og status, er uforståelig. Det er pussig å se damen i revepels som er ute og lufter hunden – det er et paradoks at hun er glad i den ene, men utnytter den andre selv om de har like mye følelser.

– Hva tenker du om at myndighetene fortsatt gir penger til pelsdyroppdrett?

– Det er et standpunkt som henger igjen, det at man for enhver pris skal beskytte «arbeidsplasser» uansett hva det gjelder. Det brukes som argument både mot dyrevern og miljøvern. Men når det gjelder pelsdyroppdrett må verden gå videre, noen næringer blir lagt ned fordi de er utdatert – og vi må innse at slik er det med pelsdyroppdrett.

“Det er pussig å se damen i revepels som er ute og lufter hunden – det er et paradoks at hun er glad i den ene, men utnytter den andre selv om de har like mye følelser.”

– Hva tenker du om selfangst – som jo også er for pelsens skyld?

– Jeg føler at jeg ikke kan så mye om selfangst. Man hører argumenter om at selen spiser så mye fisk, men mennesker driver rovfiske, så det er nok mer komplekst enn å skylde på selen. Jeg har vært ombord i en sel-fangstskute, og bilder fra fangsten og red-skapene de bruker vitner jo om en veldig rå og brutal fangst, men jeg føler at jeg ikke vet nok.

– Hva er dine tanker om kjøttindustrien?

Foto: Eick

– Jeg synes det er kjempevanskelig med kjøttindustrien, for det er ikke tvil om at det er ille for dyrene som utnyttes. Samtidig kan det være vanskelig å være så konsekvent man vil i forhold til dette. Jeg har vært vegetarianer i perioder. Men det kan være vanskelig i visse faser av livet å følge opp; Nå f.eks. har jeg en tenåring i huset som helst ikke spiser noe annet enn kylling, mens kylling er kanskje det jeg synes er den aller verste produksjonen, selv om jeg jo ikke vil rangere lidelse. Med mange ulike preferanser og meninger i en familie kan det være vanskelig å få ting til å gå rundt. Og Tromsø er ikke akkurat mekka for lettvint vegetarmat. Jeg føler det er vanskelig å være den forbrukeren jeg gjerne skulle ha vært. I og med at man er engasjert så kommer man gjerne opp i diskusjoner, og da blir det ofte stilt krav til deg at du skal kunne svare riktig på alt, at du skal ha tenkt igjennom og gjort noe med alt, bare fordi du har gjort noe med en eller flere ting. De som er for pels liker gjerne å si at man ikke kan være mot pels hvis man har skinnsko eller spiser kjøtt, men jeg mener at det er mye bedre å gjøre litt enn ingenting. Det blir ikke noe bedre om jeg gir fullstendig faen, selv om jeg ikke alltid klarer å gjøre alt slik jeg helst vil. Men det er jo mulig å gjøre mer slik man vil med litt planlegging også. Vi har vegetarretter flere ganger i uka, prøver å spise mindre kjøtt og mer vegetarisk og økologisk. Tenk hvor mye kjøttproduksjonen ville minske om alle i Norge hadde spist to vegetarmiddager i uka! I Oslo er det mye bra vegetarmat, og når jeg reiser til India er jeg helt vegetarianer. Når vegetarmat er lett tilgjengelig så foretrekker jeg det.

– Hva synes du om bruk av dyr i sirkus?

– Jeg synes sirkus er morsomt i seg selv, stemningen er magisk og jeg er fascinert av det som kulturform. Men jeg har utrolig problemer med dyrene, særlig elefantene. Da jeg bodde på Tøyen, tok jeg bilder av elefantene utenfor sirkuset i pausen og sendte dem til dere: De sto der med tvangsbevegelser, helt skakkjørte, slengte hodet typisk frem og tilbake. Når man har hatt dyr selv så vet man jo hvordan dyr ikke skal se ut… Det er problematisk når sirkuset sier de «har det greit» – transportetappene, uroen de utsettes for, det sier seg selv at dyrene ikke har det bra. Jeg har ikke vært på sirkus siden jeg var liten, og jeg vil ikke ta med datteren min dit. Men det er litt synd for sirkus er så mye mer: Må de ha den ulykkelige elefanten, er de nødt til å dra den med for at det skal være sirkus? Kan man ikke bare endre på det når man ser at det ikke fungerer? Jeg tror helt klart folk hadde kommet på sirkus likevel, uten dyrene. Andre foreldre jeg snakker med har litt dårlig samvittighet for at de går dit, men de bryr seg ikke nok til å la være. Når man er liten er jo alt stas, da ser man bare glansbildet. Men alle disse hadde også gått på sirkus selv om det ikke var dyr der.

– Dyr er fortsatt definert som «eiendom» i norsk lov. Hvem er dyrene for deg?

– Egentlig skal det være et samspill, slik at vi er likestilte med både dyrene og hele naturen. Men vi har bare brøytet oss inn og tatt oss til rette. Det med eiendomsrett synes jeg også er rart i forhold til naturen, at vi eier hver vår firkant av jorden. Her i Tromsø er det mange  hellige fjell, og det har vært store diskusjoner om man kan eie et helllig fjell eller ikke. I den samiske tradisjonen kan man ikke si at man eier naturen. Dyrene er en del av det, vi skulle egentlig vært et slags samfunn sammen med dyrene, men vi er jo ikke helt der. Det er viktig å være ute i naturen for å huske litt på det at vi ikke eier alt. Er man i naturen så kjenner man i kroppen hva som er viktig.

– Hvilken type utnytting av dyr opprører deg mest?

– Selvfølgelig opprøres jeg av mishandling og vanskøtsel. Det er noe ved dyrenes hjelpeløshet som opprører meg på samme måte som når barn blir skadet. Så er det dette at alt handler om penger; at produksjonen av dyr er så maskinell, kyllinger som vokser fortere enn de har godt av, dyr som fraktes langt til slakterier – alle slike konsekvenser av at det hele tiden handler om å tjene mest mulig penger.

“Det er noe ved dyrenes hjelpeløshet som opprører meg på samme måte som når barn blir skadet.”

– Er det noe du har gjort for å leve mer dyrevennlig og la være å støtte utnytting?

– Det må være at vi prøver å spise mer vegetarmat, unngå dyreprodukter fra de verste produksjonsformene, f.eks. gåselever og dyr som alltid har vært inne, forbruke mindre og kaste mindre –  ikke bruke pels eller dyretestet kosmetikk er jo en selvfølge. Det handler om å prøve å unngå ting man ikke kan stå inne for. Jeg synes for øvrig at det er veldig positivt å ha tatt et standpunkt offentlig, det er en påminnelse til en selv om noe man egentlig vil huske på. Noen kvier seg kanskje for å si sine meninger offentlig fordi det binder dem, men jeg synes tvert imot det er en hjelp å ha gjort det – man må stå for det. Samtidig vet du at ved å gjøre det, har du fått andre til å tenke litt over disse tingene, for de fleste har ikke lyst til å gjøre det. Det hjelper å ha standpunkter!

– Datteren din er ett år nå – har du noen tanker om hvordan en dyrevennlig oppdragelse er?

– Jeg tror det er viktig at barn får oppleve kontakt med dyr, bli kjent med dem. Man må lære respekt, lære å være snill. For meg føltes det naturlig, og jeg ser at datteren min har en naturlig positiv interesse for dyr, så jeg tror det vil gå av seg selv. Men jeg er også engasjert i at folk som gir dyr til ungene sine tar litt lett på det. Ungene skal få dyr å stelle med og det skal bli så koselig, men så følger de ikke opp ansvaret som voksen. Da lærer du ikke bort det du skulle ha lært bort om ansvar, men tvert imot at dyr er noe man kan ta lettvint på. Jeg legger veldig mye i det å gi dyr et godt liv hvis man først har dem som familiemedlemmer. De siste dyrene vi hadde var to fine rotter. Jeg må tenke meg nøye om før jeg tar til meg noen igjen, og det kommer ikke til å være fugler – det å ha fugl så begrenset som man må inne i en leilighet, synes jeg er rart og ikke helt riktig.

– Er det noe du vil oppfordre andre til å gjøre for dyrenes skyld?

– Jeg synes man skal huske på at det hjelper å gjøre litt! Gjør man litt, så får man lyst å gjøre mer også. Man blir bevisst, og tar flere skritt. Man må ikke være perfekt fra første stund. Man skal ikke la seg psyke ned av de som kritiserer en for å ha tatt standpunkter mot dyremishandling, bare fordi man ikke klarer å ordne alt ved forbruket sitt med en gang. Det er ikke bedre å gi blaffen! Egentlig kjenner man jo inni seg hva som er riktig, og så kan man velge å lytte mer og mer til det, eller å fortrenge det.

“Må de ha den ulykkelige elefanten, er de nødt til å dra den med for at det skal være sirkus? Kan man ikke bare endre på det når man ser at det ikke fungerer? Jeg tror helt klart folk hadde kommet på sirkus likevel, uten dyrene.”

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2010.

Bli medlem