NOAH logo
Forsiden > Pelsdyr > En pelskåpe består av… 1. feb 1998

En pelskåpe består av individer

ilder, pels, pelsdyr

Cecilie Finkelstein, student og dyrerettighetsaktivist i USA bor sammen med to ildere. Hvordan er det for henne å se folk med pelskåper sprade rundt i gatene?

av Camilla Andersson

– Hvordan fikk du ilderne dine?

– Jeg fikk Fellony fra en venn for fire år siden. Hun var hans kjæledyr, men hadde brukket beinet, som måtte amputeres. Min venn hadde tenkt å avlive henne. Men jeg ba om å få henne isteden. Han advarte meg om at det hadde vært bedre for henne om hun var død. Fellony motbeviste hans ord; full av energi og livsglede gjør hun alt firbeinte ildere kan gjøre og mere til! Jeg anskaffet senere ilderen Misty, som lekekamerat til Fellony. Dessverre kjøpte jeg ham i en zoo-butikk – noe jeg aldri ville gjort i dag!

– Hvordan lever dyrene dine?

– De løper fritt i leiligheten, unntatt på kjøkkenet hvor de kan skade seg. De er alltid klar for lek og undersøker alt nytt – selv om de egentlig bare er nattaktive dyr. Det er interessant å se hvordan de forholder seg til hverandre: De spiser, hviler og leker sammen. Hvis de av en eller annen grunn må skilles, løper de oppspilt rundt og leter etter hverandre – og lager et stort oppstyr med slikking og piping når de gjenforenes. De oppmuntrer meg til lek ved å småbite meg i beina, og elsker å bli løpt etter. Jeg kan ikke tenke meg Fellony og Misty i et bur, spesielt ikke på pelsfarm. Når jeg av og til må ha dem transportbur, gjør de alt de kan for å komme seg ut.

– Har din bevissthet mot pelsfarming økt etter at du fikk et pelsdyr som kjæledyr?

– Det er innlysende for meg, etter å ha levd fire år med ildere, at de er følsomme vesener. De føler uten tvil smerte, glede, frykt og kjærlighet. Det sårer meg dypt å vite at dyr blir drept for pelsens skyld. Når jeg ser en pelskåpe, tenker jeg på de individuelle dyrene, med deres personligheter og hvor mye de ville ha elsket livet hvis de hadde fått sjansen. Mange mener at livet til et ikke-menneskelig dyr er ubetydelig og meningsløst, og at å bli brukt til pels, spist, eksperimentert på, gir livet deres mening. Jeg er selvfølgelig uenig. Dyr kan se, høre, puste, føle, elske og nyte livet. For meg er dette mer enn god nok grunn til å verdsette dem. Faktisk virker det som om deres mål her i livet er omtrent det samme som vårt.

– Ville du reddet et pelsdyr fra en pelsfarm?

– Ja! Jeg ville uten tvil reddet dyr fra en pelsfarm hvis jeg hadde sjansen. Men slik jeg ser det, må det fokuseres på forandring av samfunnets holdning overfor dyr. Folk må bli opplyst om lidelsene og meningsløsheten når det gjelder pels og annen dyrebruk, og om skjønnheten og verdien til disse dyrenes liv.

– Hva føler du når du ser en dame i pelskåpe?

– For ikke så lenge siden hadde jeg selv en kåpe med pelskrage, og hevdet at jeg «elsket» dyr. Jeg skjønte ikke selvmotsigelsen før mye senere, da jeg gjennom møter med aktivister som var villige til å svare på mine spørsmål uten å bli fordømmende, lærte meg å respektere dyrs rettigheter. Selvfølgelig er det situasjoner som krever sinne, direkte aksjoner og konfrontasjoner, men hovedvekten må ligge på ikke-voldelig, hardt arbeid.

– Hvordan reagerer folk på din aktivisme mot pelsbruk?

– En kvinne var på vei inn i pelsbutikken under en demonstrasjon. Jeg sa rolig, uten sinne, «vær så snill, ikke gå inn. Det er så mye smerte og lidelse der inne.» Jeg viste henne bilder, hørte på hva hun hadde å si, og behandlet henne med verdighet. Hun sa at hun vanligvis skrek sinte bemerkninger til pelsprotestanter og hadde tenkt å marsjere rett inn i butikken. Min holdning og oppførsel fikk henne til å stoppe opp og høre etter, og hun gikk uten å kjøpe pelsen hun hadde planlagt! Pelsbutikkeiere eller andre dyremisbrukere som burde vite bedre, får selvfølgelig hele min vrede. Men andre kommer tvilen til gode.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1998.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem