Kåre Knutsen: "Vi skal ikke være snille mot dyr…"

Kåre Knutsen er et kjent navn for de fleste som har holdt på med dyrevern en stund, men det er ikke lett å kjenne igjen den kverulerende bråkmakeren han er kjent for å være i visse dyrevernkretser. Han har tidligere kommet med høyrøstet kritikk av dyrevernorganisasjoner som ikke har fungert slik de burde. Idag konsentrerer han seg om andre saker. I nabolaget er han mest kjent for sine leteturer etter Gråpus. Men det skjuler seg fortsatt en engasjert aktivist bak den fredelige fasaden…

…en aktivist som arbeidet i Norges første dyrerettighetsorganisasjon, og som gikk i 1. mai tog med dyrevernplakat. Kåre Knutsen snakker ikke noe særlig om seg selv. Desto mer snakker han om sitt syn på forholdet mellom dyr og mennesker: «Dyr må betraktes på samme måte som mennesker. Jeg kan ikke finne noe argument mot dette. Man må aldri hjelpe mennesker ved å plage dyr. Dette kommer særlig inn i forbindelse med dyreforsøk. Selv om det kan spare menneskeliv å forske på dyr, så skal man ikke gjøre det. Men det vil folk flest ikke skjønne – det blir regnet som hysteri og fanatisme.»

«Kåre Knutsen er et kjent navn for de fleste som har holdt på med dyrevern en stund, men det er ikke lett å kjenne igjen den kverulerende bråkmakeren han er kjent for å være i visse dyrevernkretser.»

Det er lett å avfeie hans meninger som ideene til en som ikke har særlig til overs for mennesker. Men Kåre Knutsen lar seg ikke avfeie. Han arbeider også for å bedre menneskers forhold, og har blant annet vært engasjert i u-hjelp. Gjennom sitt arbeid med menneskerettigheter fikk han ideen om at også dyrs rettigheter burde respekteres. «Jeg jobbet en tid i FN-sambandet, hvor menneskerettighetene var en del av opplysningsarbeidet. Der fikk jeg ideen at vi kunne ha noe lignende for dyrene. På et møte i Foreningen til Dyrenes Beskyttelse la jeg frem forslag om en dyrerettighetserklæring. Det var liksom den tradisjonsrike dyrebeskyttelsen; nærmest en herreklubb med blant annet veterinærer. De utga et pent lite blad og noen brosjyrer – det var ikke noe futt over det. Men der traff jeg noen dyrevenner som ikke var typiske for foreningen. Vi startet Rettighetsaksjonen for Dyr (nå Norsk Liga for dyrs rettigheter), hvor vi arbeidet videre med dyrerettighetserklæringen. Vi laget et opprop, og fikk en masse underskrifter.»

Norsk Liga var den første organisasjonen i Norge som arbeidet for dyrs rettigheter, og den eksisterer fortsatt. «Det var i begynnelsen av 70-årene vi startet rettighetsaksjonen. Vi hevdet at alle dyr har rettigheter, og vi brakte inn mer moderne arbeidsmåter – var opptatt av å nå ut til publikum. Det var i grunnen det nye vi brakte inn. Vi delte ut brosjyrer, samlet underskrifter og hadde utstillinger. I begynnelsen av åttiårene var vi en gruppe dyrevenner som så og si tok makten i Dyrenes Beskytter. Vi spredde brosjyrer i store mengder, og doblet medlemstallet på kort tid. Der var det nok av penger, og ved å bruke disse, oppnådde vi resultater.»

Det var nok av uberørte områder innenfor dyrevernet da de startet. «Utgangspunktpunktet er en følelse eller overbevisning om at det er galt at noen skal lide og tas livet av. Dyreforsøk synes jeg er viktigst – og innesperringen av mink og rev. Også utekattproblemet er kolossalt alvorlig. Det er et av de store sosiale problemene i Oslo.»

«I begynnelsen av åttiårene var vi en gruppe dyrevenner som så og si tok makten i Dyrenes Beskytter. Vi spredde brosjyrer i store mengder, og doblet medlemstallet på kort tid. Der var det nok av penger, og ved å bruke disse, oppnådde vi resultater.»

Men dyreforsøk opprører mest: «Det er først og fremst smerten. Hvis man har opplevd selv å ha ordentlige smerter, vet en hva det er. Dyreforsøk er en kjempemessig virksomhet. Det er nok enda mange som ikke vet om dette. Dyreforsøk er fortsatt noe abstrakt. Ellers synes jeg det er viktig at dyrevernere er opptatt av mange saker. Jeg skulle ønske at noen også ville velge saker som er lite påaktet, som f.eks. fuglefangst i Norge og travsport.»

Kåre Knutsen har vært engasjert i arbeidet for dyrs rettigheter i over 20 år, og ser alt i alt en positiv utvikling i dyrevernbevegelsen.»Men det er ikke som i Sverige, hvor Nordiska Samfundet mot plågsamma djurförsök alene har mer enn 50 000 medlemmer. Det skulle være muligheter for ihvertfall 25 000 i Norge. Det er trist at noen har store formuer, tall med mange nuller etter – og så blir det så lite ut av det. Så kommer man ned der dere holder til i en gammel rønne, og ser at dere får til en hel masse uten kapital. Det var bedre om dere hadde en del av disse midlene.»

Smigret over rosen, får vi igjen samtalen inn på hans arbeid for dyrene. I tillegg til å ha jobbet organisert for dyrs rettigheter, har Kåre Knutsen skrevet flere bøker. Mest kjent er «Dyrenes Rettigheter» – en bok som finnes i mange dyreverneres bokhyller. En annen heter «Dyrenes bestyrtelse. Dyreforsøk med støtte av dyrevernbevegelsen». Han har også skrevet «Til Guds glede» – om forfatteren Karen Blixen: «Hun var på mange vis en dyrevenn, og imot dyreforsøk. Rent bortsett fra at jeg hadde glede av å skrive boken, var den ideelle hensikten å smugle inn stoff om dyreforsøk. Jeg ønsket å skrive så enkelt at hvem som helst kunne lese den. Jeg håpet å nå et publikum som ikke orker å lese om grusomme forsøk.»

«Dyreforsøk er en kjempemessig virksomhet. Det er nok enda mange som ikke vet om dette. Dyreforsøk er fortsatt noe abstrakt. Ellers synes jeg det er viktig at dyrevernere er opptatt av mange saker.»

I tillegg til kunstnerne, ser han også andre grupper som er verdifulle for arbeidet for dyrene: «Det er viktig å få med folk som har appell, og utnytte kjendiser til et fornuftig formål. Brigitte Bardot har betydd mye. Hun burde få en hedersmedalje. Det er også viktig å få dyrevern inn i partisammenheng. Selv er jeg i Arbeiderpartiet: En gang hadde jeg med en revesaks på talerstolen på et stort partimøte. Det var noe av det merkeligste de hadde sett…»

Han nøler når vi spør om det er noen yrkesgrupper som virkelig kunne gjøre noe for dyrevernet, og svarer resignert: «Det er lett å si veterinærer, men jeg som har levd så lenge sier ikke det. Før var det bare noen få veterinærer som var interessert i dyrevern. Det har vært en utvikling der – flere veterinærer har kommet med positive uttalelser. Men jeg tviler på hvor vidtgående de er. Dyrevernet har også fått støtte fra andre anerkjente miljøer, men det er en fare for at de domineres av forsiktige, halvlunkne holdninger. Dette gir inntrykk av at det halvlunkne er gjennomtenkt og fint. Den samme faren er også til stede med etikkutvalg – og dyrevernforeninger.»

Men Kåre Knutsen er ikke pessimist. Vi overraskes over at en mann som vet så mye om menneskenes grusomhet, fortsatt tror på deres medfølelse. «Det er to grupper jeg har særlig tro på. Den ene er ungdommen. Den andre er dyrevenner som i det stille fôrer katter og legger ut mat til fuglene. Det er en god del mennesker som bruker tid og penger på dette. Det er så lite jeg beundrer i dyrevernet, men dette beundrer jeg. Der er det en kraft en kunne utnytte mer.»

Vi lar oss ikke helt overbevise, og lurer på hva han mener om de som mater fuglene og samtidig går i pels: «Det er rart hvor langsomme vi mennesker er når det gjelder å bli konsekvente. Når man vet at man har vært langsom selv, så er det en oppfordring til å være tålmodig med andre. Det må være som i Kirken – at alle kan være med. På den annen side er det viktig at de som har tillitsverv uttaler seg konsekvent, og at opplysningsmaterialet er konsekvent. De organisasjonene som har i sin formålsparagraf at dyrene har rettigheter må være 100% på dyrenes side.»

Selv synes han det har vært viktig å være konsekvent. «Først og fremst av hensyn til dyrene, men når jeg ble vegetarianer var det også fordi det da ikke ble så lett å argumentere mot meg. Av og til stilles gradvise endringer opp mot det å være konsekvent. Jeg ser ikke denne motsetningen. Jeg synes man kan ha et klart syn, og gi uttrykk for det, samtidig som man er takknemlig for små steg. Jeg godtar ikke dette med at man ikke blir tatt alvorlig hvis man er for ytterliggående.»

«Vi lar oss ikke helt overbevise, og lurer på hva han mener om de som mater fuglene og samtidig går i pels: «Det er rart hvor langsomme vi mennesker er når det gjelder å bli konsekvente.»

Kåre Knutsen har vært en pioner i arbeidet for dyrs rettigheter, men har også arbeidet i organisasjoner som driver mer tradisjonelt dyrevern. Synes han det er en konflikt mellom dyrevern og dyrs rettigheter? «Jeg brukte en gang som overskrift «Vi skal ikke være snille mot dyr». Dyr har rettigheter, det er ikke noe vi mennesker gir dem for å være snille. Det samme gjelder for mennesker.»

Vi lurer på hva en erfaren dyreverner synes om organisasjonenes satsning idag, og får et stillferdig smil tilbake. «Det er som i hoppsporten – når det gjøres en feil i satsen så lander en ofte på kulen. Det er trist at organisasjoner med penger ikke oppnår bedre resultater. Jeg vet det går an å gjøre det bedre.»

Men vi er mer interessert i om det er noe de små og fattige organisasjonene kan gjøre annerledes: «Sats på å få flere interesserte og flere grupper rundt om i landet! Det er uhyre viktig å få med medlemmer som gjør noe. En mulighet er å reise rundt og holde stand på ulike steder. Stands og demonstrasjoner tror jeg er det viktigste. Leserinnlegg er også viktig, men det blir ikke så personlig. Folk må se menneskene bak ordene.»

Kåre Knutsen blir ivrig når vi spør ham om dyrevernets fremtid. Han ser ikke bort fra at dyrevernets tid snart er inne: «Jeg ser hvordan tusener har engasjert seg i miljøbevegelsen. Også spør jeg: Hvorfor ikke dyrevern? Man skulle tro dyrevern kunne fenge i enda større grad fordi det går mer direkte på lidelse og liv. Jeg ville tro at det var mer interessant å engasjere seg for det, jeg kan ikke skjønne annet. Det virker forøvrig som enhver tid har behov for en sak, og det gir håp.»

«Kåre Knutsen har vært en pioner i arbeidet for dyrs rettigheter, men har også arbeidet i organisasjoner som driver mer tradisjonelt dyrevern.»

«Du tror altså såpass på menneskene, at de kan engasjere seg for noe som ikke direkte angår dem selv?» Kåre Knutsen sperrer opp øynene over spørsmålets pessimistiske vri: «Ja! De fleste som har engasjert seg for miljøvern er ikke sterkt plaget av forurensningen selv – det er ikke derfor. Mange av kvinnene som har engasjert seg for kvinners rettigheter har ikke følt diskrimineringen på kroppen. Og mange frontfigurer i arbeiderbevegelsen kunne sikkert klart seg bra selv. Jeg tror ikke det kun er egoisme som ligger bak disse bevegelsene.»

Kåre Knutsen tror at dyrenes sak har fremtiden for seg. Derfor fortsetter han også selv med dyrevernarbeid, men i mer rolige former nå. Sist vår tok han en eksamen i filosofi, bl.a. om dyrevern. Men han er også opptatt av mer konkrete saker. Utekattproblemet vil han fortsatt engasjere seg i. Hans utholdenhet og overbeviste optimisme kan kanskje inspirere en og annen utbrent ung og utålmodig dyreverner.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1995.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.