Jeg tenker - derfor er jeg dyreverner

av Aileen Hennes

For meg er det underlig, ja, nærmest et fenomen, når en tanke "slår ned" i den felles menneskelige bevissthet, som f.eks. synes å være tilfellet med tanken om dyrs rettigheter nå. En slik tanke kan ikke annet enn å få vidtrekkende konsekvenser for hele samfunnet, slik som f.eks. tanken som forårsaket kvinnefrigjøringen.

Mennesker som har følt en tilsynelatende skjebnebestemt empati med dyr har der alltid vært, men om de i det hele tatt har gjort noe poeng av det har de nok blitt betraktet som eksentrikere i nesten et hvilket som helst samfunn. Dyrevernbevegelsen, slik vi kjenner den i dag, er blitt stemplet som en hobby virksomhet for vestkant fruer som i mangel av fattige arbeidere oppsøker byens villkatter med matspann – gjerne iført pels.

Søksmål mot dyr

Men stort sett har behandlingen av dyr vært overlatt menneskers «sunne fornuft» hvor det selvsagt har oppstått noen overgrep, men hvor en varierende grad av anstendighet alltid har vært tilstede. Ofte har de lidelsene dyr har lidd vært tilsvarende de menneskene selv har lidd f.eks. sult. Men for ikke å henfalle i en stemning av «åh, de gode gamle dager!» så skal Cæsar engang ha spurt da han kom til en landsby hvor dyrene tydeligvis fikk godt stell; om kvinnene i landsbyen ikke hadde barn?

Vi kjenner alle til kulturer hvor folk identifiserer seg med dyr. I noen grad gjorde europeerne det også, i gamle leksikon som beskriver dyr, såkalte «beastiaries», tillegger man ofte mennesker dyrs egenskaper og omvendt, alt etter om man beundret eller avskydde dyret. Biene f.eks. var dyktige, modige, iherdige, stolte krigførere, mens ulven var dyrerikets hore og en djevelens håndlanger.

«Vi kjenner alle til kulturer hvor folk identifiserer seg med dyr.»

Mindre kjent er det at dyr ble stilt for retten i Europas middelalder. Og det var slett ingen improvisert rettergang det gjaldt. Nei, hele rettsvesenet ble satt i gang med dommere, jurister, vitner og jury, om f.eks. en gris ble begjært straffet for å ha tygget øret av et barn. Der var søksmål mot spurver som kvitret i kirken, og en hane man hevdet hadde lagt et egg ble engang brent som heks. En fransk jurist, Bartholomew Chassenee, ble viden berømt for sitt forsvar av rotter som hadde spist opp en hel landsbys avling, da han vant saken for sine fraværende klienter på et rent teknisk grunnlag.

Når historiens formgivere ikke har brydd seg med å inkludere disse begivenhetene er det av samme grunn som gjør at kvinner har fått en perifer plass; historien er skrevet for, om og av menn.

Mannen i verdens sentrum

Det er en trang hos oss mennesker til å definere oss som noe enestående, noe adskilt fra naturen og dyrene, noe særskilt. Og religionen har ofte vært benyttet til dette formål. Slike tanker gjør seg best beskrevet med de ordene de først ble tenkt, derfor skal jeg gjengi et noe forkortet «Oratorie til menns verdighet» skrevet av Pico della Mirandola:

SIER GUD: «Jeg har gitt deg, O Adam, ingen fast bopel og intet bestemt utseende, slik at DU kan velge selv hvor du skal bo, hvordan du skal se ut og hvilke talenter du skal utvikle til ditt eget behag. Andre arter er låst innenfor naturlige rammer, ifølge den lov JEG har nedlagt for dem.

Men INGEN grenser er satt for deg. Du står i verdens sentrum for derfra å ha den beste utsikt. Jeg har skapt deg verken himmelsk eller jordisk, verken dødelig eller udødelig, slik at DU skal kunne forme deg selv som en fri og habil skulptør eller maler.» Det er et meget gunstig utgangspunkt det her er tale om og ett vi alle kjenner til.

Descartes udåd

Det gjorde også Descartes, som muligens var den mannen som la det loddet i vektskålen som vippet oss over i den rene kynisme overfor våre medskapninger.

«Cogito ergo sum.» «Jeg tenker – altså er jeg,» er det begrepet han er mest kjent for. Hans høyeste mål var å redusere et hvilket som helst utsagn ned til roten for derved å kunne bygge opp de mest komplekse strukturer fra den «enkle sannhet». Han satt seg den oppgave å sette ALLE eksisterende begreper under tvil. Ingen har søkt idéenes utspring så nådeløst som ham, men hva HAN la i begrepet er vanskelig å si; et sted beskriver han det slik: «Det er alt som befinner seg i hodet i det øyeblikket vi oppfatter en ting, hvordan vi enn måtte oppfatte den.»

Dessverre gjorde denne brilliante fyren en stor udåd. Han mente ikke å kunne finne noe bevis for at DYR kunne TENKE. «Sunn fornuft» som ville tilsi at de gjorde det var et begrep Descartes holdt under sterk tvil, altså kunne han ikke gå ut ifra at de tenkte, og dermed måtte konklusjonen følge at de ikke VAR – som vi mennesker «ER». De var for ting slik som trær, steiner eller maskiner å regne. At de f.eks. skrek når man påførte dem smerte, var ikke et BEVIS for at det var smerte de følte, det var mer sannsynlig riktig å oppfatte skrikene som «knirking i et maskineri».

«Mennesket trengte et alibi for å kutte tvert over de bånd som tankene hittil hadde pålagt dem.»

Det fatale ved Descartes tanker var at de til den grad var i tråd med tidens ånd, eller kanskje rettere sagt, behov. Vitenskapen trengte ofre. Menn trengte levende vesener å skjære i. Store befolkningskonsentrasjoner krevde «industrielle» slakterier. Menn ville fremskritt, og BARE det. Mennesket trengte et alibi for å kutte tvert over de bånd som tankene hittil hadde pålagt dem. De ville ikke lenger «la seg binde av humanismens lover til å være varsom i sin behandling av dyr.» (Hume).

Descartes teori passet dem utmerket. Det gjør den fremdeles i dag. Tanker oppstår og mennesker bruker dem hver etter sine forutsetninger, som en hvilken som helst annen kommoditet. Effekten er akkumulerende; alle tanker tenkt noensinne lever i oss.

Men visse tanker blir bevisst undertrykt. Tanker om vår oppførsel overfor dyr og relaterte tanker, som vegetarianisme, har vært undertrykt. Likeledes kvinners tanker. Ofte har man kunnet sette likhetstegn mellom de to. Da Mary Shelley f.eks. skrev om Frankensteins monster, var en av de mest fremtredende temaene monsterets vegetarianisme – det kunne man aldri ha gjettet fra filmene.

Et dobbeltmoralsk samfunn

En mann skal i sin tid ha kommentert dette til den engelske kvinnesaksbevegelsen: «Gir man først kvinner rettigheter er det neste de vil forlange at kyr skal få det også…»

Man VET hvor skoen trykker. Et lignende tilfelle av spådomskunst var å finne i norske aviser for en tiårs tid tilbake da protestene mot sel- og hvalfangst begynte å få gjennomslagskraft også her i landet: «SEL OG KVAL IDAG – BLIR DET NESTE DEI GÅR TIL ANGREP PÅ… PELSDYRNÆRINGA?» Da jeg leste denne overskriften var jeg selv i ferd med å legge opp strategien til den kommende anti-pels kampanjen, sammen med en håndfull andre aktivister.

Samfunnet HAR en intuisjon. Eller er det dobbeltmoralen som i siste instans får tingene til å rakne?

For dobbeltmoral er det som fremfor alt annet preger vår omgang med dyr. I dyrevernloven heter det at «Det skal takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.» Dobbeltmoralen ligger i de to siste ordene «i utrengsmål», for det blir tolket dithen at dyr MÅ lide hvor og når vi anser det for nødvendig for våre formål. Og det gjør de.

«For dobbeltmoral er det som fremfor alt annet preger vår omgang med dyr.»

Vi ser at dyrevernloven helt fra første paragraf er en lov som beskytter menneskers interesser og ikke dyrenes. Går man gjennom den punkt for punkt blir ikke inntrykket et annet, tvert imot; i de tilfellene hvor der er en mulighet for at dyr kunne oppnå beskyttelse ved denne loven, kan enhver som ønsker å tjene penger av å utnytte dem søke dispensasjon fra loven. Fiskeoppdretten er drevet ved dispensasjon, enhver dyrepark er drevet med dispensasjon fra loven, svært mye jakt foregår ved dispensasjon. Det er tillatt å skyte sel uten å ha bestått skyteprøve ved dispensasjon fra loven. I tilfellet pelsdyrnæringen har Landbruksdepartementet omgått lovverket totalt ved simpelthen å la være å utarbeide forskrifter siden næringen startet i Norge i 1909. Ved en norsk domstol ble det for et par år siden hevdet at burhøns trivdes i sine innretninger inntil annet kunne bevises, Hvilket vil si en av to ting; enten at høner selv må stå frem i retten og si at de foretrekker andre boligformer, ELLER AT OPINIONEN MENER AT HØNER IKKE BØR HOLDES I BUR.

Et liv i samsvar med sine instinkter

Når vi snakker om dyrs rettigheter snakker vi om å gi dem rettslig beskyttelse ut fra deres egne behov. Dyr har i varierende grad oppfattelsesevne, hukommelse, ønsker, tro, jeg-bevissthet og hensikter, såpass kan vi si uten å være antropomorfe. (dvs. å tillegge dyr menneskelige egenskaper.) Deres krav må være et liv i samsvar med deres instinkter og disse må likestilles menneskers krav om naturlig utfoldelse. Vi må erkjenne dem kravet om å bli akseptert som «juridiske personer».

Og her er det det begynner å bli komplisert….. Første gangen den teorien var prøvd i en rettsal var i 1977, da to menn var saksøkt for å ha satt fri et par delfiner ved Hawaii Universitets Havforsknings Inst.. Den ene av mennene; delfinenes dyrepasser, mente at de undersøkelsene, eksperimentene og isolasjonen dyrene var utsatt for var tortur og truet livene deres. Dyrepasseren og kameraten hans hadde tydeligvis ikke begått noe tyveri, men de hadde likevel forbrutt seg mot annen manns eiendom – om man kunne kalle et dyr «eiendom». Og i dette tilfellet var det det sentrale spørsmålet. Dyrepasseren mente at delfinene var «andre», dvs. «andre personer», som trengte hjelp. Dommeren var ikke enig. For som han sa: «Går vi først med på at en delfin er en person kommer de drassende hit med orangutanger, bikkjer og Gud vet hva. Hvor skulle vi sette grensen da?»

«Vi må erkjenne dem kravet om å bli akseptert som juridiske personer.»

Hvor vi setter grensen er noe samfunnet til enhver tid bestemmer. Descartes fjernet ved tankens hjelp alle tidligere tanker vi hadde hatt om vårt forhold med dyr. Rundt omkring i verden i dag er samtidsfilosofer, teologer, dyrevernere og andre mennesker opptatt av å finne tilbake til tankene og deres «enkle sannhet» for å bygge videre på dem. Men det er også vesentlig å finne ut hvorfor vi ønsket å kvitte oss med dem, hvorfor vi til enhver tid synes å være avhengig av at bare noen skal få nyte «privilegiene», hvilket i dette tilfellet er ensbetydende med rettigheter.

Som en advokat overfor en jury vil jeg legge frem et siste argument: I 1931 var en tilsvarende rettsak som den gjengitt ovenfor oppe i De forente staters høyesterett i Massachusetts, men da gjaldt saken en kvinne og ikke et par delfiner. Dommeren avfeide saken i omtrent samme ordelag; bare MENN var «juridiske personer» på daværende tidspunkt – 1931 – seksti år siden.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/1991.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.