Pelsdyrnæringen er viktig for Senterpartiet (SP). Slik fremstår det iallefall utad. Men ikke bare pelsdyrnæringen; en rekke former for dyrehold som kritiseres som uetisk, kan gjemme seg under partiets vinger. Det er betimelig å spørre hvorfor.
av Siri Martinsen, veterinær og leder i NOAH
kronikken er publisert i Nationen, 04.02.2013
Når pelsdyroppdrett forhandles i regjeringen i disse dager, er det mer enn gjennomsiktig hvem som vil tviholde på dyrene i bur. Både SV og AP har avviklingsvedtak, kun SP ønsker at næringen fortsetter som før. I tråd med dette forskutterer de regjeringens pågående forhandlinger og prøver å spre inntrykket av at pelsnæringen vil bestå. Mener SP at Norge skal holdes tilbake og opprettholde stagnasjon i dyrevelferdspolitikken, mens land etter land i Europa tar et oppgjør med utnyttingsformer som ikke lenger anses akseptable? Tror SP at det å bidra til stagnasjon på dyrevelferdsområdet er en god strategi for å få flere velgere?
SPs motvilje mot ville dyr er velkjent, selv om heller ikke det er et naturgitt standpunkt. For hvorfor skulle ikke et parti som smykker seg med slagordet «levende bygder» være positiv til nye næringer som f.eks. rovdyrsafari – og dermed nødvendigvis være positive til selve grunnlaget for slike næringer; rovdyr i norsk natur? Men selv med SPs middelalderske syn på enkelte arter i naturen, er det ikke gitt at deres standpunkt alltid skal være til dyrenes verste også i andre saker. Gjennom flere år hvor man har kunnet se SPs dyrevernpolitikk utfolde seg, via SPs tre seneste landbruksministre og øverste ansvarlige for dyrs velferd i Norge, har det imidlertid blitt stadig klarere at nettopp slik er det. At partiet tror kjernevelgerne liker dem best slik, er bekymringsverdig i seg selv.
Sirkuselefantene er et klart eksempel; i denne saken vedtok Vedum stikk i strid med Mattilsynets forskriftsforslag, alle faglige anbefalinger og ønske fra høringsinstansene, at elefanter skulle fortsette å utnyttes for underholdningens skyld. Når det gjelder kyr og løsdrift, presenterte daværende landbruksminister i 2008 en tiårs utsettelse for løsdriftsvedtaket. Og mandatet fra Brekk da Mattilsynet skulle lage nye dyrevelferdsforskrifter for pelsdyr, var først og fremst at næringen skulle være økonomisk lønnsom.
Nå er pelsdyrnæringen igjen høyaktuell: AP og SV har lovet nedleggelse – strengt talt har hele Stortinget lovet dette. For det er ingen hemmelighet at det ikke står bedre til med verken bevegelsesbehov, andre adferdsbehov eller mental tilstand hos pelsdyrene enn det gjorde da Dyrevelferdsmeldingen krevde vesentlige forbedringer innenfor disse områdene i 2003. Forutsetningene fra 2003 om å unngå nedleggelsen om ti år, er ikke tilstede. Men den øverste ansvarlige for dyrevelferd i Norge, SPs landbruksminister, bekymrer seg ikke over at pelsdyrene fortsatt lider overlast i burene. SP trenerer og setter seg på bakbeina for pelsdyrforbud stikk i strid med den utviklingen vi ser utenfor våre landegrenser. Som eksempel: Nederland er verdens tredje største minkprodusent; likevel har landet nå vedtatt avvikling av denne produksjonen. Dette gjør man nettopp med bakgrunn i vitenskaplige vurderinger for hva som er til dyrenes beste.
Hvorfor ønsker ikke SP dyrenes beste – iallefall i noen saker? Mange av SPs velgere må vel være ambivalente til at partiet skal gjøre seg til talerør for alltid å sette foten ned for fremskritt innenfor dyrevelferd? Klokketroen på konsekvent dyrefiendtlighet er underlig. Er det virkelig viktig for SP at pelsdyr sitter i bur og elefanter befinner seg i sirkus?
Landbruk og distriktspolitikk må ikke være synonymt med en konsekvent nedprioritering av dyrs interesser. Nytenking bør også være tillatt. Selv om utnytting av dyr er dominerende innenfor landbruket, finner man sterke miljøpolitiske, distriktspolitiske, økonomiske og etiske argumenter for at man i større grad bør gå over til primærproduksjon som baserer seg på planteressurser. Og i de tilfeller hvor fagmiljøer og flertallet i samfunnet er sterkt kritisk til bruken av dyr, må man også kunne innse at nedleggelse er det mest hensiktsmessige for alle.
Pelsdyrnæringen er ikke viktig for landbruket som helhet – beregninger gjort for bransjen selv anslår at de utgjør kun 1 % av de totale inntektene. Norsk blomsterproduksjon utgjør til sammenligning 6 %. Landbruket er naturligvis ikke avhenging av pelsproduksjon. Er SP avhengig av den? Tror SP at deres velgere utgjør det lille mindretall som for enhver pris holder på dyrefiendtlige næringer som pelsdyroppdrett? Slik er det ikke; 46 % av SP-velgere er imot å holde dyr i bur for pelsens skyld, kun 29 % er for. Hvorfor tror SP så vondt om egne velgere? Det er ikke nødvendigvis et godt valg for partiet å stå for den minst hensynsfulle linjen i dyrevelferdspolitikken, uansett hvor massive argumentene i dyrenes favør er.
For mange av oss som bryr oss om dyr har det nå blitt en selvfølge å forvente svært lite av SP. Det er ikke et parti man regner med i dyrevernsammenheng. Men det må ikke være slik. Senterpartiet er ikke låst i sin nåværende rolle medmindre de vil være det. En god vei ut av uføret er nettopp pelsdyrsaken – her har partiet sjansen til å motbevise stempelet fra NOAH og andre kritikere, og vise at dyrevelferd av og til kan vektlegges mest også i dette partiet. Dersom SP støtter sine regjeringskollegaer i en nedleggelse av pelsnæringen, vil selv NOAH med den største glede gi dem en bukett – norskproduserte – blomster.
