Bare se på dem, hør på dem, og om du våger; delta i deres verden av lukter, når de omgås venner og fiender. Se på ansiktene deres, halene, kroppene og viktigst av alt, øynene deres. Det vi ser på utsiden forteller oss mye om hva som skjer på innsiden av dyrs hjerner og hjerter. Dyrs følelser er slett ikke så mystiske.

«Uansett hva vi kaller det – menneskelige egenskaper eller noe annet – forskere er enige om at dyr og mennesker deler mange ulike kvaliteter, inkludert følelser.»

Da jeg først påbegynte studiene mine for tre tiår siden med å stille spørsmålet ”Hvordan føles det å være en hund eller en ulv?” var nesten alle forskere skeptikere som brukte tiden til å undres over om hunder, sjimpanser, og andre dyr følte noe i det hele tatt. Siden følelser ikke passer inn under et mikroskop fant stort sett ikke disse forskerne noen, og, som jeg pleier å si, jeg er glad jeg ikke var deres hund! Nå er det langt færre skeptikere – prestisjetunge, vitenskapelige tidsskrift publiserer nå artikler om glede hos rotter, sorg hos elefanter, og empati blant mus – og ingen så mye som leer på øyelokket. Det viktige spørsmålet er ikke om dyr har følelser, men hvorfor dyrs følelser har utviklet seg. En enkel måte å si det på er at følelser har utviklet seg som tilpasninger hos flerfoldige arter. De fungerer som et sosialt lim for å binde dyr til hverandre og for å regulere et bredt spekter av sosiale møter mellom venner og fiender.

Følelser gjør dyr istand til å opptre tilpasningsdyktig og fleksibelt ved å benytte ulike adferdsmønstre på flere ulike arenaer. Forskning har vist at mus er empatiske gnagere, men det viser seg at de elsker moro i tillegg. Vi leser også om fornøyelsessøkende iguaner, amorøse hvaler, sinte bavianer, elefanter som lider av posttraumatisk stress-syndrom, sørgende elefanter, otere, skjærer og esler, sansende fisk, og en hund som fungerer som ”øyne” for sin blinde hunde-venn. I dag har paradigmen endret seg i så stor grad at bevisbyrden nå faller på de som fortsatt argumenterer for at dyr ikke opplever emosjoner.

Antropomorfisme

Mange forskere erkjenner også at vi må være antropomorfiske (tilkjenne dyr såkalt menneskelige egenskaper) når vi diskuterer dyrs følelser, og at om vi gjør det med varsomhet kan vi likevel samtidig prøve å se verden ut i fra dyrenes ståsted.

Uansett hva vi kaller det – ”menneskelige egenskaper” eller noe annet – forskere er enige om at dyr og mennesker deler mange ulike kvaliteter, inkludert følelser. Derfor tillegger vi ikke dyrene noe som kun er menneskelig, men vi identifiserer fellestrekk og bruker det språket vi mennesker har for å kommunisere hva vi observerer. Å være antropomorfisk er å gjøre det som er naturlig og nødvendig for å forstå dyrs emosjoner.

Usannsynlige venner

Vi venter nok å finne nære, varige og kjærlige følelsesmessige forhold mellom individer av samme art, men usannsynlige forhold forekommer ofte mellom dyr av helt forskjellige arter, til og med mellom dyr som normalt er rovdyr og bytte.

Dette er tilfellet for Aochan, en slange som ble venner med en dverghamster ved navn Gohan i Tokyos Mutsugoro Okoku Zoo og en løvinne i nordre Kenya som adopterte en baby-oryx (vanligvis en appetittvekker før et større måltid) ved fem ulike anledninger.

Charles Darwin og utviklingslæren

Det er dårlig biologi å argumentere mot at dyr har følelser. Vitenskapelig forskning innen utviklingsbiologi, kognitiv etologi (studiet av dyrs sinn), og sosial nevrovitenskap støtter opp under det syn at dyr har et rikt og dypt følelsesliv. Charles Darwins anerkjente ideer om en kontinuerlig utvikling, og at ulikheter mellom arter er forskjell i grad heller enn type (det finnes gråtoner mellom artene, ikke klare sorte og hvite forskjeller) taler sterkt til fordel for at dyr har både emosjoner, empati og moralsk oppførsel.

Kontinuitet, stadig utvikling, tillater oss å se sammenhenger mellom de ulike stadiene i utvikling blant de ulike artene for å kaste lys over likheter i utviklede karaktertrekk, inkludert individuelle følelser og lidenskaper. Alle pattedyr (inkludert mennesker) deler nevroanatomiske strukturer slik som amygdala og nevrokjemiske baner i det limbiske system som er viktige for å oppleve følelser.

Spindelceller: en ”hval” av en oppdagelse

Innen vitenskapelig forskning finnes det alltid overraskelser. Når vi tror vi har sett alt, dukker nye vitenskapelige data og historier opp og tvinger oss til å revurdere det vi vet og revidere stereotypiene våre. Spindelceller, som vi lenge trodde kun eksisterte hos mennesker og andre store primater, har blitt oppdaget hos knølhval, finnhval, spekkhoggere og spermasetthval i tilsvarende område i deres hjerner som i menneskelige hjerner.

Denne hjerneregionen er knyttet til sosial organisering, empati, intuisjon om andres følelser, så vel som raske instinktive reaksjoner. Spindelceller er viktige i følelsesprosesser. Og mens vi snakker om hvaler; nylig fikk vi vite om en knølhval som etter å ha blitt befridd fra et fiskegarn hun hadde viklet seg inn i, svømte opp til hver enkelt av sine redningsmenn og berørte dem med snutespissen før hun svømte videre. Redningsmennene var alle enige om at hun uttrykte takknemlighet.

Speilnevroner

Speilnevroner bidrar til å forklare følelser som empati. Forskning på disse nevronene støtter forestillingen om at individer kan føle andres følelser. Speilnevroner lar oss forstå et annet individs adferd ved å forestille oss at vi selv utføre den samme adferden og deretter mentalt sette oss selv inn i det andre individets sted. I hvilken grad ulike arter deler denne kapasiteten gjenstår å se, men det er uomtvistelige bevis for at mennesker ikke er alene om å inneha den.

Diana-aper og sjimpanser hjelper hverandre med å skaffe mat, og elefanter trøster hverandre i ulykkelige situasjoner. Speilnevroner bidrar også til å forklare observasjoner av rhesusaper som ikke vil ta i mot mat hvis en annen ape lider som følge av at de gjør det, og empatiske mus som reagerer sterkere på smertefulle stimuli etter å ha observert andre mus med smerter.

Uklare grenser

Grensen mellom ”dem” og ”oss” er tåkete og gjennomtrengelig. Et annet stort spørsmål som er relatert til studier av dyrs sinnsstemninger er ”Kan dyr være moralske vesener?” Jeg hevder at de kan være det, og har utviklet en teori rundt fenomenet som jeg kaller ”vill rettferdighet”. Mange dyr skiller mellom rett og galt og lever etter en moralsk kodeks.

Dyr viser rettferdighetssans for eksempel i lek, og reagerer negativt på urettferdig behandling. I denne forbindelse betyr rettferdighet hva individet forventer seg i en sosial sammenheng. De reagerer med forbauselse hvis noe ikke går ”riktig for seg” under lek, og for at leken skal fortsette må det kommunikasjon til som retter opp dette inntrykket. Jeg tror vi kan finne røttene til det vi kaller menneskelig moral ved å studere dyrs adferd, blant annet i sosial lek.

Dyrs emosjoner og hvorfor de teller

Når folk forteller meg at de elsker dyr og likevel fortsetter å misbruke dem, forteller jeg dem at jeg er glad de ikke elsker meg. Jeg spør ofte forskere som jobber med dyreforsøk eller mennesker som jobber med industrielt husdyrhold: ”Ville du gjort dette mot din egen hund?”

Noen blir forskrekket over å høre dette spørsmålet, for om en person ikke ville gjøre mot sin egen hund det de gjør daglig mot andre hunder eller mot mus, rotter, katter, aper, griser, kuer, elefanter eller sjimpanser, så trenger vi å vite hvorfor. Det er dyrenes evne til emosjoner som bør være rettesnor for hvordan vi oppføres oss mot dem.

«En enkel måte å si det på er at følelser har utviklet seg som tilpasninger hos flerfoldige arter. De fungerer som et sosialt lim for å binde dyr til hverandre og for å regulere et bredt spekter av sosiale møter mellom venner og fiender.»

Emosjoner er gaver fra våre forfedre. Vi har dem, og det har også andre dyr. Vi må aldri glemme dette. Når det gjelder vår behandling av dyr kan vi alltid forbedre oss. Stort sett er ”god velferd” ikke ”godt nok”.

Av Marc Bekoff er professor ved Department of Ecology and Evolutionary Biology, University of Colorado, Boulder, USA Marc.bekoff@colorado.edu. Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2007.

Vil du styrke arbeidet for dyrs rettsvern?
Bli medlem i NOAH!