NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Veien er veganisme….fort… 1. jan 1995

Veien er veganisme….fortsettelse…

Sti

Paul Wodzak, omdøpt i henhold til sine prinsipper til Mangó, beretter videre fra sin reise for fred via en vegansk livsstil (NOAHs ARK nr. 1/94):

1994 var et dårlig år for min venstre fot….

Etter at jeg dro fra Normandie, før våren riktig hadde våget å vise sitt søte lille hode, pekte jeg sykkelen vestover og dro i vei mot Bretagne. Det viste seg å være på langt nær så sjarmerende som jeg hadde forventet. Griseoppdrett hadde overtatt landskapet. Trærne synes å være byttet ut med lave halvsylindriske blikk skur. Det gjørmete landskapet var blottet for vegetasjon og oppstykket av eletriske gjerder. Hvor jeg i det hele tatt så det vokse noe var det bare i form av mono-produksjon av korn, sannsynligvis bestemt for grisene i deres gjørmete blikkskur.

En frisk februarmorgen da jeg stoppet ved en bekk for å vaske meg, og muligens ta en slurk eller to hvis vannet syntes rent nok, ombestemte jeg meg umiddelbart da jeg så en bonde på traktor iført en hvit ansiktsmaske som lot sin maskin sprøyte et skummelt illeluktende stoff utover åkeren.

Fra disse og andre tilsvarende opplevelser synes det klart for meg at husdyrhold, såvel som å være en hensynsløs utnytting av dyr, også er en hensynsløs utnytting av landskapet, og dertil ineffektivt… Men dette er dessverre lite iøynefallende for dem som bor i byene og blir lullet inn i en falsk trygghetsfølelse i sine koselige hus og leiligheter.

I Bretagne bodde jeg i en campingvogn i et par måneder. Min diett besto av råkostsalater og epler. Dagene gikk med til å grave i jorden, luke ugress og plante tomater. De jeg bodde hos var en familie av veganske, walisiske hippier. Det viste seg etterhvert at de hverken var walisere eller hippier, men at dette var blandt deres største ambisjoner… De var imidlertid helspirete veganere og prøvde å dyrke alt selv og å melde seg ut av systemet. Ikke så helt lett tatt i betraktning at deres lille eiendom hadde en grisefarm som nabo på den ene siden og en velsprøytet monoavling på den andre. Å dyrke organisk kunne ikke være lett under slike forhold, med konstant vind som bar med seg ubehagelige dunster og skyer av sprøytemidler innover eiendommen. Ved flere anledninger i den tiden jeg bodde der måtte vi forlate stedet fordi nabobøndene var ute og sprøytet.
Den eneste til daglig synlige menneskelige nabo var en gammel dame som bodde alene et lite stykke opp i åsen. Man så henne stundom ute i hagen brekke halsen på en høne, bestandig nynnende en illevarslende fransk vuggevise. Ved en slik anledning gikk jeg bort til henne en dag, men til liten nytte for hønen, da mitt ordforråd som innskrenket seg til et par ganske nyttesløse franske goddag-fraser, ikke var tilstrekkelig til å få forklart hvor unødvendig det er å ta liv for selv å leve. Mens vi sto der og utvekslet diverse goddager mistet hønen livet, og begge var vi usikre på hva i all verden jeg hadde i hagen hennes å gjøre.

I april bestemte jeg meg for at nå var tiden inne til å ta av meg skoene. Mine veganske sko ble pakket ned sammen med de andre tredve kiloene av «ting» som jeg på det tidspunktet trodde jeg ikke kunne leve foruten, og besteg atter engang min sykkel . Det var svært vanskelig i begynnelsen, men etter en ukes tid hadde føttene vendt seg til det. Iallefall hadde den høyre foten det. Med den venstre foten tok det betydelig mye lengre tid og i prosessen ble den riktig ille medfaren. Kanhende synes du det høres idiotisk ut å sykle barfot, men det virket som en god måte å spare penger på for en som har så lite å rutte med som meg. Dessuten tenkte jeg at foten ville herdes etterhvert, kanhende til og med ha fordel av det.

Jeg syklet sydover i sikksakklinje og fremsto som noe av en kuriositet i mang en liten landsby. Fremdeles uten muligheten til å spre idéen om veganisme med velvalgte ord var det eneste jeg kunne gjøre å fremstå som sunn og sterk – om enn ikke i Schwarzenegger klassen – til tross for min tilsynelatende proteinfattige diett.

Jeg havnet i Dordogne. Denne gangen fikk jeg bo hos en gjeng med skotter, som faktisk var skotter, men verken veganere eller hippier og som ikke engang prøvde å dyrke all sin egen mat – men var likandes folk for dét. De lot meg overta alt hagestellet sitt, så jeg satte opp teltet 500 meter fra huset under en svær ask, omringet av et kratt med bjørnebær, og ble der i tre måneder.

I tillegg til hagestellet drev jeg litt organisk snekring også. Jeg kaller det organisk ettersom mitt talent tydeligvis ikke går i retning av hammer og sag; alt hva jeg snekret sammen synes å få et slags organisk preg, kanhende «vilt» er et mer dekkende ord … Det var da jeg skulle lage 4 kompostbinger at jeg skadet venstrefoten min igjen. Etter endt dagsverk tok jeg et par skritt bakover for å beskue resultatet og da var det jeg tråkket på en plankebit som hadde en stor gammel rusten spiker stikkende ut. Såret så stygt ut da jeg fikk fjernet spikeren. Og da jeg nektet å bli fraktet til lege for å vaksineres mot stivkrampe fikk skottene panikk. De forespeilte stivkrampe og koldbrann og sa at foten sannsynligvis ville falle av… Men etter etpar uker var såret mirakuløst leget av seg selv. Jeg tilskrev selvfølgelig dette min sunne, veganske, råkostdiett…

Forøvrig var skottenes hus et bra sted å spre det veganske budskap. Det var en konstant inn og ut av stadig nye kursdeltagere ettersom huset var et senter for ‘new age’-kurs i alt fra sjamanisme til «hvordan finne sitt indre mansjuriske lysbarn» (hva det var fant jeg aldri ut av… ). Sjamanismen forøvrig virket tiltrekkende på meg og jeg prøvde å holde meg i nærheten når noe skjedde for å få et lite innblikk. Det synes som om vi alle har «dyriske hjelpere» som vi kan få kontakt med hvis vi er oppriktige og har tålmodighet nok. Jeg oppfattet selvsagt litt mer enn som så, men føler meg ikke istand til å fremlegge noe mer på basis av den spredte informasjonen jeg tilegnet meg.

Men, tilbake til min venstre fot, som ikke har noe med sjamanisme å gjøre… Jeg tråkket på en bie, hvilket ikke var en vegansk handling, men et uhell som jeg håper bien har tilgitt meg, hvor enn den nå befinner seg… På sin velkjente kamikaze bie-manér tok den hevn på min fot med et stikk som bragte den selv døden, og etterlot meg med en komisk halvkuleformet fotsåle.. Det er andre gangen jeg er blitt stukket av en bie. Den første gangen ble jeg stukket i pannen og ble seende ut som en Klingon fra «Startrek» (har noen av dere sett denne serien? Det er den eneste Amerikanske såpeopra verdt å se på – satt i det 2400ende århundre, ombord på romfartøyet «Enterprise», hvor alle, tro det eller ei, er veganere … For en gangs skyld har amerikanerne gjort noe fornuftig!)

Etter at bistikket hadde gitt seg, stakk jeg en høygaffel i venstre foten min. Dette var senere på sommeren da jeg bodde og jobbet hos et New Zealandsk par, hvor jeg tilbrakte det meste av tiden i våtdrakt fordi jeg renset ut døde og døende vannplanter fra en ganske stor dam de hadde. Atter engang måtte jeg kjempe meg til retten å la vær å ta stivkrampesprøyte og atter engang grodde såret etter kort tid…

Etter dette syklet jeg sydover til Pyrinéene. I ti dager livnærte jeg meg på ville frukter, så lett tilgjengelig i denne delen av Frankrike.. Fikener, epler, pærer, druer, solsikkefrø, løvetannblader, solbær og andre ville frukter synlige for mitt søkende blikk.

Og så nådde jeg hit… til en liten gruppe franske veganere, i hjertet av Pyrinéene… akkurat tidsnok til å se bladene på trærne skifte til høstfarger, og tidsnok til å unngå den kommende vinteren.

Men det var verre i vente for min venstre fot… En morgen da jeg holdt på å rive ned en skorstenspipe mistet jeg en murstein på den, og kunne nesten ikke gå i flere uker… Da jeg etterhvert begynte å føle at den var på bedringens vei falt jeg ned en stentrapp og forstuet den ganske ettertrykkelig…

Å sykle kom ikke på tale.. Etter to måneder var foten fortsatt opphovnet og det å gå på den en vanskelig og smertefull prosess. Tilslutt bestemte jeg meg for å få den røntgenfotografert. Det var selvfølgelig dumt av meg å ha ventet så lenge, men når jeg tenker på røntgen kan jeg ikke få meg til å tenke på annet enn mikrobølgeovner med dørene åpne, og da får jeg alltid dette bildet i hodet – det var rett etter at mikrobølgeovnene kom på markedet – av en fet middelaldrende amerikansk dame med Gary Larsson briller, som «tørket» puddelen sin i en…

Men det viste seg at ingenting var brukket, skjønt jeg vet ikke om jeg bør sette min lit til denne diagnose… Jeg kan ikke forstå hvorfor foten fremdeles er opphovnet etter tre måneder hvis ingenting er brukket. Jeg prøvde forklare at da jeg engang brakk hånden i Norge hadde det heller ikke vist noe brudd ved første røntgenfotografering. Imidlertid virket det som om man mente det ikke var annet å vente i et kaldt 3.verdens land som Norge, med medisinsk utstyr fra 50-årene. Slikt kunne aldri skje i Frankrike…

Den eneste forklaring må være at noen har forhekset min venstre fot og at det som skal til er at en prinsesse kommer og kysser den bedre… Dessverre er jeg ingen royalist og skulle gjerne se alle de kongelige forvandlet til frosker, som jo er en truet dyreart i Europa.

Jeg får bare håpe at sykkelen min ikke ruster bort før foten blir bra igjen, slik at jeg kan fortsette min reise for fred via en vegansk livsstil…

Mangó, Pyrinées Orientales, mars-95.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1995.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem