NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Veganisme er veien 1. jan 1994

Veganisme er veien

Fugler i soloppgang

Portrettintervju med Paul Wodzak, av Aileen Hennes, for NOAHs Ark #1/1994.

Red: Du har vært veganer i 6 år og forlot Norge i oktober for å sykle verden rundt og forkynne om veien til fred gjennom en vegansk levemåte. Kan du forklare hva veganisme er?

Paul: Veganisme er først og fremst et kosthold som ikke inneholder noen animalske produkter, men veganisme er også en levemåte. En vegansk levemåte innebærer at man har et utvidet medlidenhetsbegrep, med det mener jeg at man tar personlig ansvar for ikke å være med på å utnytte dyr. Det er utnyttelse av dyr å spise dem, men det er like mye utnyttelse å holde dem i fangenskap for å drikke melken deres og bruker man lær så ser ikke jeg på det som noe bi-produkt, eller en indirekte form for dyreplageri, men tvertimot som direkte vold. Som forbruker har man full mulighet til å unngå varer som inneholder dyreprodukter, enten det dreier seg om mat, klær eller andre ting.

Red.: Du har gitt opp en karriere innen data, solgt en leilighet for mindre enn du kjøpte den, og har en sum på Nkr. 30.000 spart til å holde deg i frukt, nøtter og vegansk fottøy på din ferd. Føler du deg kalt til å gjøre dette?

Paul: På en måte er det et kall. Jeg sykler for fred, men også her er det snakk om et utvidet fredsbegrep. Mange vil betegne en dag med en tur til et fjellvann for å fiske som selve symbolet på fred, men er det fredelig for fisken? Fred er ikke egentlig fred hvis den er for menneskene alene.

Allerede etter den første tre måneders etappen har jeg truffet en rekke hyggelige mennesker. Men for de flestes vedkommende er mine tanker ukjente, hos noen vekker det nysgjerrighet, mens andre ser på meg og tankene mine som en kuriositet. Vi lærer oss å tenke innenfor grensene av den kultur vi er født og oppvokst i, men mye av det vi lærer er løgn. Mange nasjoner er idag ikke annet enn store konsern som driver nasjonen for profitt. Vi blir manipulert til å drive konsernet. Det vi får overlevert som kultur, det være seg matkultur og mye annet, bærer derfor et umiskjennelig preg av reklame og er ikke å stole på. Det var viktig for meg å bryte ut av dette systemet. Hvis jeg har et kall så er det å så noen frø med nye tanker hos dem jeg møter.

Red.: Hvordan man enn ser på verden ser man bare en liten del av helheten, hva får deg til å stole så implisitt på ditt eget perspektiv?

Paul: Jeg prøver å være åpen. Men det er ingen jeg kan spørre.

Red.: Nå høres du ut som Buddha, har du tenkt på å bli buddhist?

Paul: Både Buddha og Jesus var antageligvis personer som jeg ville ha likt å treffe, men jeg gjenkjenner ikke mye av budskapene deres i den religionen som praktiseres i deres navn. Jeg tror hver og en er forpliktet til å gå sin egen vei.

Red.: Du tar ingen fotografier og lar deg heller ikke bli fotografert fordi film inneholder gelatin og det foreløpig ikke finnes noen vegansk film. Blir du aldri lei av å ta hensyn til slike detaljer som andre stort sett vil betrakte som flisespikkeri?

Paul: Jeg gjør ikke denne reisen for å samle på minner, dessuten tar jeg dårlige bilder og føler derfor ikke noe savn ved ikke å ha et kamera. Det ville kanhende ha stilt seg anderledes hvis jeg var fotograf. Forresten så fikk jeg vite fra veganforeningen (i England) at Canon lager et kamera som kan overføre bilder direkte til diskett og videre til skjerm. Hvis noen ønsker å sponse meg, sier jeg ikke nei takk, der kommer sikkert tider hvor jeg vil ha behov for et kamera…

Red.: Apropos sponsorer, hvorfor skaffet du deg ikke noen før du forlot Norge?

Paul: Jeg burde ha gjort det. Ideén om å reise hadde vært i tankene mine lenge. Men jeg hadde fått plass på universitetet i Bergen for å studere psykologi, så egentlig syntes ikke tiden moden for å dra. Jeg var imidlertid også innkalt til militærtjeneste og siden jeg hadde totalnektet var det bare spørsmål om uker før jeg ville ha blitt satt i fengsel. Jeg følte meg ikke kalt til å sitte i fengsel! Derfor gjorde jeg alle de nødvendige forberedelsene i løpet av en måneds tid, inkludert et intervju på P2. Men jeg er ikke så sikker på om jeg er interessert i å være med på publisitetsjaget heller…

Red.: Tror du at du kan praktisere veganisme hvor du enn befinner deg i verden?

Paul: Ja, jeg må kanhende gå sulten engang iblandt, men jeg spiser stort sett frukt og rå grønnsaker, så jeg er iallefall ikke avhengig av kokte måltider. Jeg vil holde meg unna steder hvor grøntfôr er vanskelig tilgjengelig, som f.eks. syd- og norpolen.

Red.: Din veganisme blir en så sentral del av deg at det er lett å betrakte deg kun utfra dette synspunktet, derfor spør jeg deg like godt hva slags menneske er du; hva opptar deg utenom veganismen?

Paul: Jeg liker ikke å bli betraktet som en vegansk robot, som lirer av seg veganismens fordeler bare man trykker på en knapp, men det er vanskelig å unngå å komme inn på temaet, siden mine spisevaner tydeligvis stikker seg ut. Men til tider blir jeg ganske lei, spesielt hvis folk er pågående eller aggressive. Ellers gjør jeg mine betraktninger om måten vi behandler den verden vi lever i. Siden jeg forlot Norge har jeg syklet gjennom industrielle jordbruksområder i Danmark, Tyskland, Holland, Belgia og Frankrike, og det virker på meg som om jorden er voldtatt i disse landene. Det er på tide vi gikk over til mindre enheter, alt fra en hage med noen frukttrær, til parseller, til småbruk, hvor man kunne gro det man hadde bruk for istedenfor å overprodusere og utarme jordsmonnet.

Red.: Du har en engelsk mor, en polsk far og er selv norsk statsborger. Du snakker flere språk, norsk, engelsk, tysk, polsk og japansk. Sksal du lære flere?

Paul: Jeg snakker språkene fra de landene hvor jeg har bodd over lengre tid og det er engelsk, norsk og tysk. Japansk har jeg studert, men kan ikke snakke det og på polsk kan jeg bare synge nasjonalsangen! Men jeg skal selvfølgelig lære flere språk; jeg håper alltid at et nytt språk skal avdekke nye og fremmede aspekter ved en kultur. Foreløpig har jeg vært skuffet, jeg kan si det så direkte at jeg føler meg tvunget til å forlate et land når jeg forstår alt som blir sagt rundt meg for da er banalitetene for påtrengende.

Red.: Du har mange teorier om menneskers forhold til dyr, men har du selv hatt noe personlig forhold til et dyr eller til noen dyr?

Paul: Hvis du mener om jeg har bodd sammen med et dyr, så er svaret nei, men jeg synes det er godt å sitte med en katt på fanget og jeg liker bikkjene dine… Hvis jeg skal bo sammen med et dyr må det dyret imidlertid være fornøyd med en vegansk diett, eller så må vi bo et sted hvor det kan fange sin egen mat. Jeg vil ikke drepe et dyr for å fôre et annet.

Red.: Har du definert en grense for hva som kan regnes som sansende liv, eller synes du ikke en slik grensesetting er nødvendig?

Paul: Jeg mener selvfølgelig at vi bør vise respekt for alt liv – inklusiv insekter og planter, men det vi egentlig snakker om er vel de dyrene som ender opp på matfatet eller i garderoben…

Red.: Hva med meitemarken og insekter som vi dreper når vi dyrker grønnsaker?

Paul: Det er jo uunngåelig selvom vi kan være så varsomme som mulig. Men jo mer personlig jordbruket blir jo mindre liv vil det koste. De store landbruksmaskinene tar jo både meitemark, mus, rotter, kaniner og fugler, for ikke å snakke om den forgiftningen som foregår med sprøyting av pesticider og fortrenging av skogsområder og våtmark.

Red: Men hvis du kan akseptere at det er nødvendig å drepe en meitemark, hva er da iveien med å spise f.eks. østers, som ikke kan siea å være en mer avansert organisme?

Paul; Jeg vil ikke bruke et ord som ”nødvendig”, men det kan være uunngåelig å drepe meitemark når vi graver i jorden. Å spise østers er imidlertid hverken nødvendig eller uunngåelig og der i ligger forskjellen.

Red: Kan du ikke se på mennesket som et hvilket som helst annet rovdyr, som kunne spise kjøtt hvis de gjorde det innenfor anstendige rammer?

Paul: Hvis du mener at menneskene kunne tillate andre rovdyr å spre seg i samme grad som oss, med den samme rett som oss til å spise det de ønsket, inklusiv de mennekelige rovdyr, så ville jeg kanskje vurdere det… Men jeg tror ikke at det egentlig er så mange rovdyr blant oss, hvis folk måtte drepe de dyrene de spiste selv tror jeg der ville bli mange som gikk over til vegetarianisme.

Red: Du sier selv at du er glad i damer. Gjør din livsstil det vanskelig å innlede eller opprettholde forhold?

Paul: Veganske damer vokser dessverre ikke på trær! Det har hendt at jeg har småforelsket meg i kjøttetere, men jeg har alltid måttet innse at et slikt forhold ikke kunne vare, jeg ville i lengden ikke holde ut å finne stadig nye kroppsdeler av dyrelik i kjøleskapet!

Red: Du leser mye Milan Kundera og har kanskje lest boken ”udødeligheten”, har du tenkt å bli udødelig ved sin livstil?

Paul: Jeg er udødelig, for jeg tror på reinkarnasjon og ser på livet som en læreprosess, som noe vi skal ta med oss til vårt neste liv.

Red: Vi er alle forfengelige. Hva består din forfengelighet i?

Paul: Jeg liker å tro at jeg er mottagelig for lærdom og at jeg kan forandre meg. Jeg tror også at jeg har stamina.

Red: Hvor vil du at reisen skal føre deg hen?

Paul: Jeg ønsker å bo sammen med likesinnede, helst et sted hvor det er varmt og nært sjøen. Et sted hvor jeg kan gå rundt naken og spise min mat oppe i et tre…

Intervjuet med Paul fant sted i Normandie i Frankrike i januar 1994. I begynnelsen av februar dro Paul videre i retning Pyrineene hvor han ønsket å tilbringe 40 døgn i faste og meditasjon.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1994.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem