Transport av dyr til slakteriene i Norge

hovedfoto: NOAH

Fylkesveterinær Harald Fjøsne har laget et kompendium som blir brukt på kurs for landets distriktsveterinærer. Kompendiet har skapt kontrovers innen næringen, da man bl.a. ikke liker karakteristikken brukt til å beskrive en del av yrkesutøverne.

Her er utdrag av kompendiet:

Innledning (gjengitt i sin helhet)

Vi lever i en tid hvor fokuseringen på etiske spørsmål og problemstillinger er sterk. I dens kjølvann har også forholdene rundt transport av slaktedyr blitt trukket fram i lyset og gjort til gjenstand for kritisk vurdering.

Det er ingen overdrivelse å framholde at veterinærene så langt har inntatt en passiv rolle, og det er et tankekors at vi til tross for faglig innsikt og forutsetninger og vår daglige kontakt med med husdyrmiljøene ikke har evnet å posisjonere oss i front av denne utviklingen.

Grisunger på slakteri.
Grisunger på slakteri. Foto: Erik Lindegren

Omgivelsene har formet problemstillingene. Uvitenhet kan ikke påberopes, og det skaper uten tvil yrkesmessige legitimitetsproblemer.

«Uvitenhet kan ikke påberopes, og det skaper uten tvil yrkesmessige legitimitetsproblemer.»

I denne ettertankens tid er det å håpe at dette vil virke ansporende til en forøket innsats fra vår side, og at det kan gi støtet til grundig analyse av den faktiske situasjon slik at planleggingsarbeid kan begynne der vi kan legge grunnlaget for den respekt, autoritet og faglig tyngde veterinærvesenet må framvise i slike spørsmål.

Transport i seg selv representerer utvilsomt en stor belastning i alle henseender for slaktedyrene. Den representerer samtidig et radikalt skift i deres status; livet er i ferd med å konverteres til kroner og øre, eierinteressen skifter fra det å ta vare på det produserende liv til kjøttpris, og eierskapet og ansvaret utløper i det øyeblikk dyrene drives over på transportmidlene.

Konsekvensene av strukturomlegginger i landbruk/slakteindustri
(gjengitt i utdrag)

Konsekvenser av rasjonaliseringstiltak i slakteriindustrien.

Den utvikling som vi ser innenfor landbruksnæringen og slakteribransjen peker i retning av stadig færre enheter. Rasjonaliseringstiltak er nødvendige for landbruket som helhet dersom næringen skal overleve.

«Dersom en retter blikket mot forholdene i andre land der avstandene mellom produsent og slakteri er langt større, vil en se at transportdødeligheten er langt høyere.»

Mye avhenger likevel av om det er politisk vilje og dermed om det er politisk mulig å bremse denne utviklingen. Dette spørsmålet får vi la stå åpent, men GATT og et eventuelt EF-medlemskap vil, etter mitt skjønn, legge ytterligere press på effektiviseringstiltakene i norsk jordbruk generelt, og utviklingen i retning av større enheter vil forsterkes.
Konsekvensen blir større avstander mellom produsenter og slakterier. Meningene er noe delte om transportavstanden i seg selv representerer en så stor belastning som mange framholder. Dersom en retter blikket mot forholdene i andre land der avstandene mellom produsent og slakteri er langt større, vil en se at transportdødeligheten er langt høyere.

Avhengig av omfanget vil nok produsenten med større enheter lett kunne miste oversikten ved at teknologien langt på vei erstatter/overflødiggjør kontakten med husdyrene. Nye oppdrettsløsninger vil lett kunne føre til at det genereres omstendigheter som på sikt vil skape et ytterligere produksjonspress på f.eks. svinepopulasjonen som kan gjøre den mer sårbar for den belastning transport representerer.

«Sjukelighet i seg selv representerer allerede under nåværende forhold et alvorlig problem når det gjelder inntransport av slaktedyr.»

Sjukelighet i seg selv representerer allerede under nåværende forhold et alvorlig problem når det gjelder inntransport av slaktedyr. I henhold til kjøttkontrollens sjukdomsregistreringer får ca. 30 % av all slaktegris en eller annen sjukdomsanmerkning. Svært mange av de sjukdommer som skjuler seg bak registeringene er av en slik art at levendetransport må betraktes som svært uheldig og i mange tilfeller direkte forskriftsstridig.

Transport av sjuk/skadet gris uten nødslakttest (utdrag)

Naturlig nok knytter de største problemer seg til inntransporter av nødslakt. Med nødslakt menes alle sjuke eller skadde dyr. Regelverket forbyr slik transport med mindre veterinær finner det forsvarlig ut fra dyrevernmessige og veterinærmedisinske grunner.

Det skal under alle omstendigheter utstedes nødslakteattest.

En gjennomgang av slakterienes mottatte nødslakteattester viser at denne bestemmelse gir seg varierende utslag alt etter dyrearten.

Grisen er det dyreslag som lider mest under vår tendens til å innrømme dyrene rettigheter etter disse kriteriene.

«Dersom forholdene ved dette slakteriet er representative for landet for øvrig, innebærer det at minimum 7000 skadde/sjuke griser pr. år inntransporteres levende til norske slakterier.»

Sjuke og/eller skadde slaktegriser medfølges så og si aldri av nødslaktattest selv om de inntransporteres levende til slakteriet.

Ved ett av våre slakterier ble det i 1989 inntransportert ca. 700 slaktesvin av denne kategori. Svært mange av disse måtte avlives på stedet for å unngå at de ble påført ytterligere lidelser. 50-60 av disse gikk direkte til destruksjon.

Nærbilde av en redd gris
Foto: Louise Jorgensen

Vi har ingen grunn til å tro at forholdene er vesentlig annerledes i dag.

Årsakene spenner over et bredt sjukdomsregister hvor artritter, lammelser, abscesser/osteomyelitter, frakturer og mer eller mindre uspesifikk skade/ sjukdom med påkjent almenntilstand dominerer.

«Et ikke ubetydelig antall av transportene vil måtte karakteriseres som til dels grove og tilsiktede brudd på dyrevernloven og transportforskriftene.»

Ingen kan være i tvil om at en her står overfor et svært alvorlig og omfattende dyrevernmessig problem knyttet til selve transporten. Dersom forholdene ved dette slakteriet er representative for landet for øvrig, innebærer det at minimum 7000 skadde/sjuke griser pr. år inntransporteres levende til norske slakterier. Et ikke ubetydelig antall av transportene vil måtte karakteriseres som til dels grove og tilsiktede brudd på dyrevernloven og transportforskriftene.

Produsenters holdning (Det mindretall som er problemet) (utdrag)

  • tradisjonsbundne og i liten grad oppmerksomme på hvilke normer og verdier som ligger til grunn for holdninger og adferd i forhold til dyr
  • råd og vink fra omgivelsene betraktes som utilbørlig innblanding i private eiendomsforhold
  • materialistisk orientert yrkesgruppe som anser tidsbruk i forbindelse med forsendelse av slakt som misbruk av tid som ellers kunne ha vært nyttet til inntektsgivende og mer lystbetont arbeid
  • effektiviserings-/rasjonaliseringsfiksert
  • mangler den innsikt som er nødvendig for å kunne leve seg inn i og forstå at dyrs smerteopplevelse tilsvarer vår egen

Transportørenes holdninger (Det mindretall som representerer problemet) (utdrag)

  • mangler informasjon om og forståelse for betydningen av det arbeid som de utfører
  • yrkesgruppe som oppfatter seg å vite det meste om hvordan slaktedyr skal håndteres
  • lider av lærevegring når det gjelder lovverk som regulerer forholdene under transport
  • holdningene bærer preg av at inntransporten ofte er akkordbasert og de standarder for passende arbeidsinnsats som utvikles påvirkes av dette; forsvarlig ettersyn av transportkasse, lem, skille av dyr etter kjønn, alder og besetning etc., betraktes som unødig tidkrevende og arbeidsbelastende
  • når tiden blir en slik kritisk faktor for inntektsgrunnlaget blir frustrasjons- og toleransegrenser lave og overskrides ved den minste forsinkelse i arbeidet
  • umedgjørlige slaktedyr blir lett til hinder for å oppfylle forpliktelsene overfor arbeidsgiver
  • betrakter dyrs egenverdi å være så liten at den i seg selv blokkerer for innlevelse og forståelse for deres smerteopplevelse; neglisjerer ytre forhold som kulde, varme, og trekk under ekstreme værforhold
  • lojaliteten til slakteriet/produsenter forutsetter rask og effektiv transport og ekspedering ut av fjøs og inn i slaktefjøs
  • de er ikke bevisste de normer og verdier som ligger til grunn for deres handlingsmønstre; de går på autopilot
  • dyrene skal jo avlives likevel og dermed betraktes de mer som kjøtt enn som levende vesener

Slakteriarbeiderne (Den gruppe som representerer problemet) (utdrag)

  • primitiv tankegang om dyrs velferdsbehov; må ses på bakgrunn av at det er en tendens til å rekruttere de minst kompetente til denne type arbeid
  • selvhevdelsestrang som inkluderer røff behandling av dyrene
  • akkordbaserte lønnssystemer skaper en holdning av at det som betyr mest er å få dyrene gjennom systemet
  • deres adferd synes å være preget av at de tildeler dyrene en egenverdi som avtar med avstanden til avlivningsfella; dyrene skal jo avlives likevel
  • disse holdninger synes å forsterkes når det gjelder forholdet til nødslakt/for å spare seg ekstraarbeid som ligger i å måtte slepe dyr som skal avlives på stedet, forsøker man heller etter beste evne å buksere det frem levende til bedøvingsseksjonen)
  • lojalitet overfor slakteriets forventninger og krav om hurtig inndriving og avliving slik at slakterne sikres kontinuerlig arbeid (uforsvarlig driving, unnlater å varsle om tekniske feil ved bedøvingsutstyr og innredning)

Kontrollveterinæren, holdninger og arbeidssituasjon (utdrag)

  • Generelt for lite opptatt av og engasjert i denne delen av dyrevernproblematikken.
  • Langt de fleste oppfatter sin primære funksjon og misjon å være kontroll av kjøtt selv om dyrevernet i utgangspunktet er en likeverdig oppgave.
  • I en tid med knappe ressurser vil denne skeivhet i oppgaveprioriteringen forsterkes. Når en samtidig vet at holdninger skapes og endres mest effektivt gjennom de handlinger en utfører, vil kontrollveterinæren på denne måten tvinges over i en rolle og en tankegang som er fremmed fra den opprinnelig forestilling om hvordan yrkesutøvelsen burde være.
  • Konsekvensene er at kunnskapsoppdateringen konsentreres om hygienekontroll
  • Mangel på kunnskap/innsikt og tid til å engasjere seg i og håndtere dyrevernspørsmål resulterer i en tendens til å ta kontrollen med det som foregår før blodgangen på en lemfeldig måte.
  • Tilsynsarbeid med transportforholdene har lav status fordi det baserer seg på observasjoner som kontrollveterinæren forestiller seg at lekfolk også har kvalifiserte forestillinger og synspunkter på.
  • Kontrollveterinæren overtar holdningene til slakteriets personale, fordi det er fra det hold påvirkningen er størst.
  • Manglende faglig autoritet og tyngde fører til usikkerhet i forhold til de avgjørelser som må tas og skaper tendenser i retning av å velge seg vekk fra situasjoner der faglig udyktighet synliggjøres.

Samarbeid distriktsveterinær/ dyrevernnemd (utdrag)

Før 1987 var distriktsveterinær eller annen veterinær som departementet hadde oppnevnt fast medlem av dyrevernnemda.

Etter forslag fra kommunaldepartementet i lov 5, juni 1987 nr. 25 ble det gjort en endring som medførte at distriktsveterinær/veterinær falt ut av denne rollen.

Resultatet av den nemdsstrukturomleggingen har blitt at dyrevernarbeidet i mange kommuner har blitt en nedprioritert oppgave. Nemdenes funksjonsnivå og kompetanse har vært for dårlig til å ivareta det offentliges behov på dette området og dermed har det dyrevernforebyggende arbeidet og dyrenes velferdsbehov blitt skadelidende og lite påaktet.

Samarbeid med politi (utdrag)

Erfaringsmessig er det svært få dyrevernsaker som blir pådømt av påtalemyndighetene.

En hovedgrunn er nok kapasitetsproblemer ved politikamrene, men det viser seg også at politiets kjennskap til lov/regelverket er beklagelig mangelfullt.

En sau som står på bås
Foto: NOAH

På den bakgrunn kan en tenke seg at det etableres et samarbeid ved at distriktsveterinæren får en kontaktperson innen politietaten som gis faglig informasjon og som på den måten også kan motiveres til i noen utstrekning å innlede samarbeid med dyrevernnemdene.

Melding om mistanke om brudd på dyrevernloven (utdrag)

I det følgende er det listet opp en del eksempler på rapporter fra den offentlige kjøttkontrollen, på klare brudd på dyrevernloven. Alt etter tilfellets art er rapporten gått til: dyreeier, transportør/slakteri, distriktsveterinær, fylkesveterinær, dyrevernnemd, praktiserende veterinær.

Det ser ikke ut til at forholdene i noe tilfelle er blitt anmeldt!

Sauen lammet 10.04.92. Den ble transportert levende inn til Agro, Forus den 11.04.92 med «vom i skinn», dvs. bukbrokk så stort at det slepte i bakken, hvorved sauen ikke var i stand til å stå på beina. Stort bukbrokk. Store muskelskader med blødninger i buk og lår. Fuktig konsistens av kjøttet (som ved stress). Sauen skulle vært avlivet før transport. Den ble transportert levende av eieren.

«Sauen skulle vært avlivet før transport. Den ble transportert levende av eieren.»

Eieren transporterte selv 2 sauer til slakteriet 09.04.92. Begge dyrene ble transportert levende. Den ene søya tok ikke støtte på det ene frambeinet pga. brudd/skade. Eier kunne opplyse at skaden oppstod for ca. 3 uker siden. Han hadde ventet såpass lenge med å slakte søya fordi han ville den skulle lamme først. Ved post mortem-undersøkelsen ble det funnet et infisert brudd.

Torsdag 27.02.92 ble det slaktet 5 nødslakt ved Agro Forus kl. 16.30. 3 av disse hadde brudd på halen. Dette strider så klart mot dyrevernloven at gjentagelser vil bli anmeldt.

27.02.92 ble det inntransportert en kalv tilh. prod. Kalven ble ikke transportert i eget avlukke, men sammen med voksne storfe.

Kalven fikk under transporten store skader. Den hadde brudd på praktisk talt alle ribben tett opp langs begge sider av ryggraden. Dessuten store bløtdelsskader i lårene samt skader i hodet. Dette er så grovt brudd på transportforskriftene og dyrevernloven at gjentagelser vil bli anmeldt.

Purke med rektalprolaps fraktet sammen med slaktegriser 20.01.92 kl.12.40 av sjåfør. Grisene hadde under transporten tygget på prolapsen. Flere av grisene var tilsølt med blod.

«Grisene hadde under transporten tygget på prolapsen. Flere av grisene var tilsølt med blod.»

Kua hadde ved ankomst slakteriet 14.01.92 kl.15.00, forvokste klauver på alle 4 bein. Kua hadde tydelig hatt smerter i lengre tid. Den var tydelig avmagret.
Etter at kua var på bilen opplyste gårdbruker til transportøren at kua hadde «fallesyke». Kua ble likevel fraktet sammen med andre dyr, som ordinært slakt. Den hadde lagt seg og hadde en del blødninger og ødemer over hele kroppen.

Bildet viser kuer på bås
Foto: Jo-Ann McArthur

Kua var avmagret og svært slapp på slaktefjøset, Den klarte å komme seg inn i avlivningsboksen ved egen hjelp, men falt om flere ganger på veien. Kua hadde vært behandlet for mastitt, og ble sendt inn som ordinært innmeldt slakt da tilbakeholdelsesfristen var ute. Slaktet ble kassert.

«Kua ble beordret avlivet før transport. Rubrikken «Må avlives før transport» var avkrysset. (…) Sjåføren tok ikke hensyn til dette og inntransporterte kua levende til slakteriet.»

Kua ble beordret avlivet før transport. Rubrikken «Må avlives før transport» var avkrysset. Eieren meddelte dette til nødslaktesjåføren over telefon. Sjåføren tok ikke hensyn til dette og inntransporterte kua levende til slakteriet. Transportbilen, for transport av levende dyr, ble observert av undertegnede og en medpassasjer da den rygget inn til driftsbygningen til … kl.22.50.

Purke i fødsel inntransporteres levende. Undertegnede fikk d.d. telefon fra vet. Ole Fjetland angående nødslakt. Purka var i fødsel og ble vurdert som nødslakt pga. vansker ved forløsningen. Veterinær Fjetland har helt korrekt beordret dyret avlivet før transport. Dette ble ikke gjort. Transportørene har under ingen omstendigheter anledning til å omgjøre en slik beordring fra veterinæren, og det er dessuten klart i strid med dyrevernlovens paragraf 2 og transportforskriftene paragraf 3.1. Gjentakelse vil bli anmeldt.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1993.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.