NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Tradisjonens forvirrende… 4. okt 2008

Tradisjonens forvirrende grep

Kjøtt, slakt, jul, gris, nisse

av Siri Martinsen

På bordet ligger hodet til en gris med eple i munnen. Utenfor vinduet kvitrer småfuglene i juleneket. Julen setter menneskets ambivalente forhold til dyr på sin ytterste spiss.

Når julen kommer så skal alle sammen være glad…

Julen er den vestlige verdens mest feirede høytid – en tid for gavmildhet og barmhjertlighet. Jaktforbud i juletiden er vanlig – selv de ville dyrene skal få glede av julefreden. Fuglene skal få sitt julenek, og gaver skal deles ut. Man skal være snill mot alle i julen. Men når Gilde melder at de har ”julen under kontroll”, betyr det ikke at de har innført julefred på slakteriene eller blitt grepet av en særlig barmhjertighet. Det betyr at de i uker og måneder har drept tusener av skrekkslagne dyr på samlebånd i landets slakterier, for at enda større kjøttmengder enn vanlig skal nå butikkhyllene. Det paradoksale ved at ekstreme mengder dyr påføres smerte, frykt og død for å feire ”kjærlighet og fred”, som det heter i julesangene – er knapt nok tilstede i samfunnsdebatten. Et effektivt hyggelighetshysteri i alle medier sørger for at informasjon som når ut til de tusen hjem i desember for det meste omhandler nisseluer og ribbesteking.

Hvorfor hyler grisen?

Er det likegyldig at et dyr blir drept? Er det likegyldig at 1 520 000 grisunger (for ”slaktegrisen” som det kalles, er en 6 måneders grisunge) blir drept på norske slakterier årlig? Er det likgyldig at over 54 millioner dyr av alle arter – 2 dyr per sekund døgnet rundt – tas livet av hvert år for å bli til kjøtt? For hvert enkelt dyr er ingenting som handler om hans eller hennes liv likegyldig. Det finnes mer enn nok etologisk kunnskap til å fastslå at alle virveldyr har sterke opplevelser knyttet til både det positive og det negative som skjer med dem – inkludert trussel om død. Når 125 000 grisunger drepes i norske slakterier for å ringe julen inn, betyr det 125 000 dyr som hver og en føler frykt på transportbilen, panikk i slakteriets drivganger og smerte og dødsangst i gassgraven. ”Grisen står og hyler” heter det i den bonderomantiske forhenværende landeplagen av en poplåt. Når man synger høres det ikke så farlig ut. Men, ja – de tusenvis av grisunger hyler på slakteriet. De hyler når de er redde. Akkurat slik gårdens ene gris hylte av skrekkslagen fortvilelse, alene og fastholdt av velvoksne menn med kniv, i de ”gode, gamle dager”. Dyrenes følelser er de samme som de alltid har vært. Vår kunnskap om disse følelsene er blitt større – men julebordtiden levner ikke rom for den slags kunnskap.

Julekrybbe og betongbinge

Selvsagtheter som frisk luft, et glimt av himmelen, varmen fra solskinnet, er ikke selvsagtheter for griser i kjøttproduksjon. De voksne hunngrisene som brukes til å produsere unger har 2,5 kvadratmeter livsrom hver i betongbingene – dette er såvidt liggeplass til hver og en. Og ligge gjør de, til de får sår under brystet – over 10 % av hunngrisene får såkalte ”bogsår”. Over fire måneder hvert år går med til å fø opp unger. En fødebinge er ca. 4,5 kvadratmeter stor. I denne bingen kan grisemor med nød og neppe snu seg. Så fødes ungene – og forsvinner igjen etter 5 uker når de så vidt kan spise fast føde, selv om de på alle andre måter fortsatt er avhengige av en mor. Ungene blir plassert i ”slaktegrisbinger”, ti griser på ti kvadratmeters betonggulv. Stress og frustrasjon gir seg utslag i halebiting. «Slaktegrisene» legger på seg en kilo om dagen og blir for tunge for sitt eget beste – 96% av griser har klauvlidelser, 85% har leddproblemer. ”Velferden hos norsk gris skal alltid være den beste i verden” uttaler kjøttbransjen. Da vet man at ”velferd” for dem er et ord uten innhold. Slik kan man fortsette beskrivelsene; sauene innestengt i trange binger med strekkmetall i vinterhalvåret, kalkunene som står tett i tett og fyller kvadratmeterne i de nakne støvfylte låvebygningene – dyrene i kjøttindustriens vold lever langt fra julekrybbens idyll.

Kjøtt, slakt, jul, gris, engel

Englefri sone

Julen er en kristen høytid – en tid hvor de kristne dyder som gavmildhet og barmhjertighet fremheves. Hvordan henger dette sammen med den grådighet som fratar så mange dyr deres liv og livskvalitet? Tenker vi oss Jesus smilende velsigne slakteriene, grisefabrikkene og kalkunanleggene – eller er det lettere å tenke seg en opprørt Jesus som bryter opp bingedørene og river slakteriutstyret overende på samlebåndet, mens han roper ”Det dere gjør mot en av mine minste, gjør dere mot meg!”? Jerusalems tempel-marked fremstår tross alt som temmelig uskyldig sammelignet med den stadig voksende kjøttindustrien, og de konsekvenser den har for dyr og natur. Og hva med englene? Disse eteriske skapningene kan vanskelig tenkes å sveve fredfylt over dyrefabrikkene slik de våker over den hellige stall…

Barndommens jul

Men våre julevaner på godt og ondt er eldre enn de kristne tradisjoner. En gang for lenge siden diktet menneskene i nord opp en historie om en gris som levde lykkelig til sine dagers ende hver dag. Grisen het Særimne og levde blant de norrøne gudene i Vallhall. Han var en økonomisk gris. Og en etisk sett hendig gris. Han lot seg gladelig slakte til middag, og var like blid og levende igjen hver kveld. Mennesket har alltid likt hyggelige omskrivninger og selvbedrag. Juleblotet hvor man skulle fråtse i alt – slaktede dyr inkludert – ble smidig integrert med kristen-julen. Og med årene har blotet blåst seg opp til ekstreme proporsjoner som muligens også kunne fått vikingene til å bli litt betenkte.

Men for hver enkelts julefeiring ligger det nok dypere røtter enn både kristne og norrøne tradisjoner, i ”barndommens jul”. Den gode stemning man selv opplevde som barn skal siden gjentas i hver minste detlaj. Var det ”fjorten ostekaker og en helstekt spegris” i barndommens jul, så skal det gudjammen meg være det hver jul livet ut. Tradisjoner klistrer seg fast i barnesinnet, enten de er gode eller dårlige. Det som bortforklares, blir uvesentlig. Som hvem grisehodet på bordet har tilhørt. Det som fremheves, står for evigheten. Som den gode stemningen, den gode smaken, den gode opplevelsen. I barndommens jul stilles ikke ubehagelige spørsmål.

Helligbrøde

Likevel: Er det ikke merkelig at de fleste mattradisjoner sammenfaller så fint med salgsproduktene til de firmaer som legger størst krutt i reklamebudsjettene? Eller rettere sagt; de typer matvarer som den dyreproduksjons-vennlige staten gir best forhold. Penger og politikk. Noen vil at det skal spises mye kjøtt i julen. ”Det er helligbrøde å ikke ha ribbe til jul i vår familie”, kan en ”informasjonsmedarbeider” fra Nortura fortelle. En annen av samme sort informerer om at ”Pinnekjøtt til jul er en selvfølge hos oss”. En tredje kan betrygge med at det er ingen grunn til fiendsskap mellom leirene – Ole Brumm versjonen går bra også her: Hos ham er det både ribbe og pinnekjøtt til jul. Ellers er det helligbrøde, får man tro. Når disse talspersonene så opptrer i beste sendetid gang etter gang føler man seg snart i familie med dem. Og helligbrøde vil man jo helst ikke drive med.

Jovisst, risengryn og rosenkål selger også unna i desember, men kjøttet innehar nå engang hovedrollen – det får man innprentet gang på gang. Så klart er det ikke bare til jul man skal ete mye kjøtt, enhver anledning er en kjøttanledning. Grisen hører julen til! Spiste Jesus gris? Nei. Spiser engler gris? Nei. Spiser Nissen gris? Nei – som vi vet, går det i grøt der i gården. Men grisen ”hører med” i stadig større grad. Fordi Nortura sier det. Slik egg (fra burhøner) ”hører med” i påsken. Lam ”hører med” i grillsesongen. Penger ”hører med” til politikk.

Kan ikke tradisjoner være gode?

Paradoksalt nok hadde det ikke vært vanskelig å feire en jul som lever opp til julens fredfylte budskap. Ingen har vondt av julegrøt – særlig ikke laget på sojamelk med vaniljesmak. Pepperkakehus og marsipanfigurer. Julenek til fuglene – en utmerket tradisjon. Julefred i skogen – ja, takk, og la jula vare helt til påske og starte i september. Gaver – naturligvis, bare en begrenset fantasi fører til gaver som skader mer enn de gavner. Julematen? Allerede er det mange vegetariske retter i tradisjonskosten – rødkål med rosiner, kålrotstappe, rødbetsalat, dill-poteter, surkål, ertestuing, glaserte epler, multekrem og riskrem (sojakrem såklart). Det er bare ribbesteken eller pinnekjøttet som må byttes ut – med tofu i mange varianter, nøttestek, quornbiffer, soja-julepølser eller rett og slett en delikat gryterett.

Så godt som alle juletradisjoner kan bli til noe hyggelig. Men et hode eller andre kroppsdeler som har tilhørt et levende individ, plassert på et bord, kan aldri bli hyggelig. Med mindre man trekker nisselua godt nedover ører og øyne og synger ”og minn oss om at julens bud er kjærlighet og fred” så høyt at ettertanken overdøves.

Kilder:
E-mail til NOAH fra Statistisk Sentralbyrå 8/11/07 om antall slaktede dyr per måned 2005 & 2006; Forskrifter og retningslinjer for hold av storfe og svin, Landbruksdepartementet, sist endret 1999; Handlingsplan for dyrevelferd, www.norsvin.no, sjekket november 20007; ”Preference testing of substrates by growing pigs”, Beattie, Animal Wefare 7:27-32, 1998; ”Klauvlidelser”, Gjein, Praksisnytt 5(1), 2000; ”Forskning på beinlidelser hos gris – et spennende satsingsområde”, Lium, Praksisnytt 5(1), 2000; ”Halebiting hos gris”, Fjetland, Praksisnytt 5(1), 2000; ”A review of the welfare issues for sows and piglets in relation to housing”, Barnett et al, Australian Journal of Agricultural Research, 52. 1-28, 2001;

__

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem