En stor, kraftig mann, med nakne armer og bart bryst sto midt iblant dem. For øyeblikket tok han en pust i bakken mens hjulet sto stille og andre menn rengjorde. Etter bare noen få minutter begynte imidlertid hjulet å dreie sakte igjen, og mennene på hver side gjorde seg klare til arbeidet. Hver av dem holdt en kjetting som ble festet rundt foten på den nærmeste grisen, mens den andre enden ble festet til en av ringene i hjulet. Så, mens hjulet dreide, mistet grisen plutselig fotfeste og ble løftet høyt til værs. I samme øyeblikk trengte et grusomt skrik seg inn i øret; gjestene for sammen, kvinnene bleknet og trakk seg tilbake. Skriket var fulgt av et nytt, høyere og enda mer pinefullt. For var først svinet tatt i vei på den ferden kom det aldri tilbake; fra toppen av hjulet ble det tippet over på en vogn, som seilte av gårde med det. Og i mellomtiden var en annen blitt svunget opp, så en til, og enda en, til en dobbel rad med griser dinglet fra hjulet etter en fot; Vilt sparkende og hylende.
«Der var en lang rekke med griser, hvis hyl og blod ebbet ut samtidig; inntil de begynte på en ny ferd og forsvant oppi en svær kjele med kokende vann.»
Spetakkelet var forferdelig, farlig for trommehinnene, man fryktet at det var for mye lyd til at rommet kunne holde på den – at veggene ville rase sammen eller taket slå sprekker. Det var høye hyl, redselsfulle jammer, grynt og stønn av smerte; som kunne løye i øyeblikk, inntil et nytt utbrudd, verre enn noensinne steg til et øredøvende klimaks. Det ble for mye for noen av de besøkende – mennene så på hverandre og lo nervøst, mens kvinnene sto med hendene knyttet og rødmen stigende i ansiktene, mens tårene presset seg frem. Uanfektet av alt dette fortsatte mennene nede på golvet å gjøre jobben sin. Hverken hylene til grisene eller tårene til gjestene gjorde noe fra eller til for deres vedkommende; en etter en heiset de opp svinene, og en etter en kuttet de strupene på dem. Der var en lang rekke med griser, hvis hyl og blod ebbet ut samtidig; inntil de begynte på en ny ferd og forsvant oppi en svær kjele med kokende vann.
Det hele var så effektivt at man ble fengslet av synet. Det var maskinelt produsert svinekjøtt, matematisk fremstilt flesk. Likevel var det uunngåelig for selv den mest nøkterne person å la være å tenke på grisene; de var så uskyldige, så tillitsfulle der de spaserte inn, så menneskelige i sine protester – og fremfor alt så berettiget i dem! Ingenting de hadde gjort kunne ha fortjent dette, det var et hån og en urett mot deres person det som ble begått her; å heise dem opp på den uforskammede, følelsesløse måten, uten å foregi noen form for unnskyldning, uten å avlegge aldri så liten hyllest i form av en tåre. Vel å merke hendte det engang iblant at en av de besøkende gråt, men slaktemaskinen lot seg ikke stoppe av den slags. Det var som en redselsfull forbrytelse begått i en underjordisk fangekjeller, usett og uaktet, begravd ute av øye og ute av sinn.
«Ubarmhjertig, hjerteløs var skjebnen; hans protester, hans ville hyl, betød ingenting for den – den utførte sin hårdhendte vilje med han, som om hans ønsker og følelser overhodet ikke eksisterte (…)»
Man kunne ikke stå å betrakte det særlig lenge uten å bli filosofisk, uten å begynne å tenke i symboler og poetiske bilder, og å høre hele universets grisehyl. Var det tillatelig å tro at det ikke fantes et sted på jorden, eller over jorden, en himmel for svin, hvor de kunne belønnes for all sin lidelse? Hver av disse grisene var et individ. Noen var hvite, noen sorte, noen brune, andre droplete, gamle, unge, noen lange og tynne, andre igjen monstrøse. Og hver av dem hadde en personlighet, en vilje, et håp og en tro; hver eneste en hadde selvtillit, selvfølge og en personlig verdighet. Med tillit og tro hadde han utført sin daglige dont, uvitende om den svarte skyen som hang over hode på han og den skjebne som lå på lur på hans vei.
Nå plutselig hadde den kastet seg over ham og svingt ham opp etter en fot. Ubarmhjertig, hjerteløs var skjebnen; hans protester, hans ville hyl, betød ingenting for den – den utførte sin hårdhendte vilje med han, som om hans ønsker og følelser overhodet ikke eksisterte; den skar over strupen på ham og betraktet ham der han gispet ut sitt liv. Og så skulle man tro at det slett ikke fantes en gud for grisen, for hvem hans grisepersonlighet var satt pris på, for hvem disse grisehylene og lidelsene betød noe? En som kunne ta dette svinet i sine armer og trøste det, belønne det for sitt hederlig utførte slit og forklare det meningen med sitt offer. Kanskje det var et glimt av noe tilsvarende som beveget seg i tankene til den beskjedne Jurgis, som da han snudde seg for å gå sammen med oss andre, mumlet; «Dieve – hvor glad jeg er at jeg ikke er en gris!».
«Og hver av dem hadde en personlighet, en vilje, et håp og en tro; hver eneste en hadde selvtillit, selvfølge og en personlig verdighet.»
Griseskrotten i varmtvannskjelen ble løftet ut maskinelt og lempet ned i etasjen under. På veien gikk den gjennom en fantastisk maskin som tilpasset seg omfanget på skrotten før den skrapte den fri for bust og sendte den videre. Så ble den igjen heist opp av en maskin og sendt videre på en trinse; mellom to rader av menn, som satt på en hevet plattform og gjorde hver især kun en bestemt ting med skrotten i det den passerte. En skrapte utsiden av et ben, mens den neste skrapte innsiden av samme benet. En skar over halsen; en annen skar hodet tvers av med to snitt. Hodet datt på gulvet og forsvant ned i et hull. Atter en skar opp buken, en annen åpnet den, en tredje sagde over brystbenet, en fjerde løsnet på innvollene, en femte veltet dem ut – og så forsvant også de i et hull i gulvet. Det var menn som skrapte flankene og ryggen; menn som spylte skrotten innvendig, trimmet og vasket den. Synet som møtte en når en så utover rommet var en hundre meter lang rad med dinglende griseskrotter og for hver meter en mann som jobbet som om fanden var i hælene på ham. Slutten på svinets ferd, etter at hver centimeter av skrotten dens var blitt overhalet opp til flere ganger, var når den havnet i kjølelageret hvor den skulle oppbevares i et døgn sammen med andre stivnede griseskrotter, så mange at de utgjorde en hel skog hvor en fremmed lett kunne ha gått seg vill.
Boken:
JUNGELEN er en bok om immigrantarbeidernes arbeidsforhold i Chicagos slaktehus i begynnelsen av dette århundre. Da boken ble utgitt i 1906 forårsaket den en bitter strid mellom kjøttpakkerne (sjefene) og forfatteren/arbeiderne. En irsk arbeider som jobbet som formann i slaktehuset bekreftet bl.a. Sinclairs påstand om at kondensert kjøtt ble solgt til de fattige. Da han ble tilbudt $ 5000 av pakkerne for å trekke historien tilbake tok han imot pengene, men avga en skriftlig erklæring til pressen som fortalte hvordan han var blitt bestukket. Til slutt tok president Roosevelt saken i egne hender og påla Landbruksdepartementet å bedre forholdene for arbeiderne ved slaktehuset. Bl.a. førte dette til opprettelsen av en sterk fagforeningsbevegelse. Upton Sinclairs innlegg for dyrene ble imidlertid ignorert. Det var på denne tiden man i Amerika begynte å holde pelsdyr i bur og allerede i 1910 hadde det spredd seg til Norge. Gjennom sitt lange liv – Upton Sinclair ble 90 år gammel – så han at de dyrene han prøvde å hjelpe fikk det verre og verre. Han ble vitne til hele industrialiseringen av husdyrholdet, hvor dyr lever et helt liv i fornedrelse og ikke «bare» møter den i dødsøyeblikket.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #4/1991.
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
