I år kunne egg-næringen skilte med at de endelig produserer «nok egg», og landbruksministeren erklærte at norsk eggproduksjon dekker «nordmenns behov» for egg. Hønenes behov, derimot, er blitt bortforklart og bagatellisert av den ene regjeringen etter den andre.
Hva er «nok egg»? Nordmenn spiser 55 000 tonn hvert år. Dette er ikke bare «nok egg» – for hønene er det mye mer enn nok. 3,8 millioner høner legger nesten ett egg daglig i Norge. Den kroppslige belastningen dette medfører blir ikke bedre av at fuglene lever mellom nettingvegger som er plassert slik at de ikke engang kan strekke ut vingene. Så tidlig som på 1980-tallet mente norske forbrukere at det er ”dyreplageri å holde høner i bur”. Men hønene sitter i bur ennå – til tross for at man siden den gang både har fått en Stortingsmelding om dyrevern, utredning fra veterinærinstituttet og en ny dyrevelferdslov.
Hva trenger en høne?
Hva trenger en høne? Dette spørsmålet er blitt stilt av utallige atferdsforskere gjennom de siste 20-30 årene. Det er vanskelig å komme frem til et svar. Ikke fordi høners atferd er problematisk å studere, men fordi man gjerne vil komme frem til et svar som ikke innebærer så mye av denne atferden. For målet er hele tiden at høna og atferden hennes skal presses inn i en eller annen form for intensiv produksjon.
Spør man uten produksjonsbrillene på, får man reelle svar på hva høner trenger. Høner trenger solskinn. De trenger nye opplevelser, jord og gress å undersøke. De trenger å bruke beina sine, sparke opp frø, insekter og småstein. De trenger å være sammen med andre høner, noen å spise sammen med, kommunisere med, noen å føle samhørighet med. Høner trenger å gå, løpe, flakse med vingene i fart, strekke ut og krumme klørne når de vil. De trenger å hvile, ligge i skyggen under en busk, eller i solen mens de sprer ut vingene og lukker øynene. De trenger jord å bade i, frisk luft som ikke er tettet av amoniakk. Høner trenger plass. Men det høner trenger får ikke plass i et ”produksjonssystem”. Derfor hører man sjelden om hva høner egentlig trenger. Isteden hører man om deres ”prioriterte atferd”.
”Prioritert atferd”
Etter at Stortingsmeldingen om dyrevern i 2003 hadde beskrevet eggproduksjon som problematisk, fikk Mattilsynet i oppdrag å finne ut av om man burde sette en frist for når burdrift skulle forbys. Som ledd i dette ble det laget en rapport om høners ”velferd” fra Veterinærinstituttet. I denne rapporten heter det at ”atferder som høner synes å prioritere er bl.a. å verpe i rede, støvbade, stelle fjærdrakten, skrape og hakke i strø og å vagle seg om natten.” Hva betyr det å prioritere en atferd? Hva vil man ”prioritere” av å strekke ut vingen eller strekke ut beinet? Kan man ”prioritere” å løpe eller solbade når man blir undersøkt mellom burets nettingvegger?
Hønenes livsramme er å verpe ett egg per dag og ikke være for dyre i drift. I denne sammenheng blir det en illusjon å snakke om prioritert atferd. Hønene ville ha prioritert å være frie. For å kunne fortsette å holde høner i intensive produksjonssystemer og samtidig si at man tar hensyn til deres atferd, må man behandle høna som om hun er et puslespill med svært få biter: Man setter sammen et knippe atferder og fremhever dem som mer vesentlige enn behovet for naturens mangfold. Et knippe slike atferder har man plukket ut i EU-reglene som også blir gjeldende i Norge fra 2012 – da skal høner holdes i ”innredede bur” med ”mulighet for vagle, rede og sandbad”.
Atferd i vakum
Men når man snakker om hønenes ”vagle-behov” løsrevet fra et miljø som de trives i, skaper det et bilde av høner som mekaniske vesener med få behov. Greiner i trær er behagelige og trygge – derfor er de gode hvilesteder. En pinne i et bur tilfredsstiller ikke behov for trygghet og behag – den er ikke mer enn en mulighet for å la føttene hvile fra det ubehagelige nettinggulvet.
”Å verpe i rede” er behov nr. 2 som høner har blitt innrømmet – men hva er et ”rede”? Et sted å være i fred. Et sted man kan ordne med kvister og strå – et sted som er trygt nok for kyllingene. I bur er et ”rede” et hjørne i buret, en plastgardin som man kan legge egget bak før neste høne trenger seg inn.
”Å sandbade” er den tredje atferden på repertoaret. Høner bader i jord. Når flere høner bader sammen, halvsover de inntil hverandre i lange stunder, napper i hverandres fjær, kommuniserer med hverandre. Et ekte sandbad handler om mer enn å få jord mellom fjærene, og langt mer enn å sitte i en plasteske med flis inne i et bur.
Bagatelliserte behov
Ikke overraskende valgte Mattilsynet i 2007 å tillate EU-regelenes innredede bur istedenfor å forby burdrift. Begrunnelsen for å ikke forby bur var ”uavklarte forhold vedrørende de dyrevelferdsmessige fordeler og utfordringer ved både innredete bur og løsdrift, at de ulike velferdsindikatorene trekker i hver sin retning”. ”Velferdsindikatorene” som trekker i hver sin retning er snarere ”lidelsesindikatorer”: I intensiv løsdrift hvor flere tusen høner er sperret inne i samme støvete låvebygning, er dødeligheten større – infeksjoner, panikk-reaksjoner og frustrasjonsadferd som hakking fører lettere til døden for flere, når mange dyr er stuet sammen. I intensiv burdrift spres ikke infeksjon og panikkanfall like lett – dyrene får isteden beinproblemer og organsykdommer som de ikke alltid dør av, men like fullt lider av. ”Velferdsindikatorene” sier i korte trekk at både burdrift og intensiv ”løsdrift” fører til lidelse. Det er en konklusjon myndighetene kan leve med – for når det ene er nesten like ille som det andre, tillater man like gjerne begge deler.
I bunnen ligger en bevisst undervurdering og bagatellisering av dyrenes egentlige behov. Atferdsforskning på næringens premisser fremstiller dyrenes atferd som løsrevet fra et miljø de kan trives i, nesten løsrevet fra dyret selv. Det er en mekanisert og overforenklet atferd man vil ”tilfredsstille” – en A4-afterd uten individualitet, opplevelse eller følelsesmessig motivasjon. Millioner av fugler med varierte behov opplever aldri glede eller behag. Deres «solegg» blir lagt der solen aldri skinner. Deres ”prioriterte atferd” utføres stykkevis og gledesløst ved hjelp av substitutter som plastpinner og plastbrett, slik at myndigheter og ukritiske forbrukere kan late som om de endelig har funnet ut hva høner trenger.
NOAH jobber hardt for å stoppe lidelsene for dyrene i landbruket, men vi trenger din hjelp. Støtt arbeidet vårt videre ved å bli månedsgiver i NOAH!
Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Morgenbladet 23.07.2010
