NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Slik folk vil ha dem? 1. feb 2002

Slik folk vil ha dem?

Foto: Speranza

av Siri Martinsen

Hønene stablet i transportkassene. Foto: NOAH

“Dette er mye bedre enn før!” skriker han. “Nå er det virkelig tatt hensyn til dyrene, her” Bak den hvite frakken hans er alt grått metall. Lastebilene stanser. Enorme kasser med bur i fem etasjer lastes ut. Metallflater slår mot hverandre. Dette er lydene fra en fabrikk. Idet burblokken skyves bortover ser man knapt at den er fylt med levnede vesener. I halvmørket skimtes gråhvite fjær. Han legger ansiktet i alvorlige folder. “Før var det et svare lurveleven her, når hønene ble båret inn fra bilene. Men nå ser du de koser seg de de sitter.” Han bøyer seg og myser inn mellom sprinklene, inn i den grå massen med dyr. Maskinene jobber. Blokken skyves mot samlebåndet. Med et brak løftes den opp i 45 graders vinkel fra gulvet. Hønene helles ut bak en metallvegg. Hundrevis oppå hverandre, før de spres på samlebåndet.

“De som har laget disse systemene har tenkt igjennom alle aspekter. De har lang erfaring med dette. Nå går kassene til desinfeksjon.” Han snakker hele tiden. Går raskt forbi samlebåndet hvor hønene sitter tett i tett. Noen prøver å flakse. Gripes rast i beina og henges med hodet opp ned. Så gjør vi så når vi henger vårt tøy. I taket henger hønene. På vei mot strømbadet. Noen prøver å løfte hodet. De fleste er bare redde. De kjemper ikke for livet lenger. Dødsmaskineriet er for overveldene. Men like før de føres inn i metallboksen hvor strømbadet er, flakser de til, strekker de kroppene vekk fra luken. Og blir borte.

På slaktebåndet. Foto: Speranza

Etter noen sekunder kommer de ut igjen. De fleste henger slappe ned. Noen gjør det ikke. Men ingen ser om de går levende inn i halskutteren. Det er for mørkt. For liten tid. “Du vet, regler”, sier han, og skår ut med armene. “Regler på papiret kan ikke alltid tilpasses det praktiske liv. Her gjør vi det sånn.” Maskineriet går som et urverk, en hals kuttes hvert sekund. En ung gutt sitter tilbakelent noen meter bak maskinen. Han holder en kniv i hånden, kutter de halser som maskinen ikke har kuttet ordentlig. En høne glir forbi han på båndet. Blodet renner når hun løfter hodet. Han kan umulig se alt. En annen rykker forsiktig i vingene. Lett å avskrive som reflekser. De desperate øynene hennes flakker. Alt hun ser er en verden av blod. Gutten lener seg frem. Den neste som lever ser han, griper om hodet og langer ut med kniven. Han smiler skjevt, slenger hodet bortover gulvet. Han liker ikke jobben . Ett dyr i sekundet. Ett stykke kjøtt i sekundet. Han kan umulig se alt.

høne kylling slakt

Kroppene henger fra samlebåndsskinnene. Under dem er en renne med blod. De går inn og ut av skoldemaskinen. Hele rommet er fylt av skinner. Skinnene er fylt av kropper som glir frem og tilbake oppunder taket, i takt med maskinalarmen. De blir mer og mer ugjenkjennelige. En maskin ribber dem. De kommer ynkelige og hudfargede ut. Glir videre, raskt og taktfast. En maskin kutter vingene. Knekker lårbeinet bakover. Kutter føttene. Han snakker ennå. Om hygiene. Om balterieprøver. Om organuttak. Om hvor pent og rent og ordentlig alt er.

Tusenvis på tusenvis detter de rosa identitetsløse kroppene ned på et annet samlebånd. De ligner ikke fugler lenger. Beina er lagt i en forvridd unaturlig stilling på ryggen. Men det er slik folk kjenner dem. Det er slik de vil ha dem.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem