NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Rapport: Innredede… 2. okt 2002

Rapport: Innredede hønebur – lidelsene fortsetter

Rapport fra NOAH – for dyrs rettigheter, Oktober 2002, av Siri Martinsen, foto: NOAH

1: Høna – fortsatt et jungeldyr

Høne i gress. Foto: NOAH

Høne spiser gress. Foto: NOAH

Skogen er hønas egentlige element. Slik den lille bankivahøna levde i jungelen, er også enhver høne i de moderne eggleggings-fabrikkene innstilt på å leve et liv i skogen sammen med sin flokk – et liv svært fjernt fra alle typer bur (Jensen 1993 , Børresen 1994).

Høner sandbader. Foto: NOAH

Sosiale behov
Flokken består av en hane og 5-10 høner, i tillegg til ungfugler og kyllinger. Flokken holder seg samlet under sine daglige gjøremål. De tar felles sandbad, hviler seg sammen og pusser hverandre – noe som styrker samholdet i flokken.

Behov for plass
Høner blir ofte beskyldt for å være aggressive og slaver av den berømte «hakkeloven». Men med et rangsystem hvor alle kjenner alle, er ikke aggressivitet nødvendig for hønene. Får de lov til å ha sin individualdistanse på ca. seks meter i fred når de er i dårlig humør, har de ikke behov for å skade hverandre. Når det er nok plass og nok jord å hakke i, trenger ingen å hakke på andre.

Behov for fysisk bevegelse
Hver flokk har sitt eget revir på 30 til 140 m i diameter, som hanen forsvarer. De andre i flokken er ikke så knyttet til reviret; aktivitetene deres kan strekke seg inn i området til naboflokken. Høner sparker i jorden, flakser med vingene, springer og flyr, og bruker mye av sin våkne tid på aktivt å gå rundt på matsøk.

Høne lager seg rede. Foto: NOAH

Behov for redebyggingsadferd
Hønene begynner å legge egg når de er 24 uker. En høne legger 10 -15 egg i året, konsentrert til vårmånedene. Når høna legger egg, drar hun bort fra flokken og finner et skjermet sted hvor hun kan lage rede. Villhøns verper en serie på 10-15 egg, ett egg pr. dag; så ruger hun i ca 21 dager. Før eggene legges, går høna og hanen for å se etter et passende redested. Et rede skjermet av vegetasjon er det ideelle, høna undersøker reirplassen etter et bestemt mønster – for så å krafse sammen redemateriale og grave seg ned i bakken med føttene.

Behov for matsøkingsadferd
Flokken begynner sine aktiviteter i grålysningen, pusser seg og starter sin leting etter mat. De bruker mye tid på å sparke og hakke i jorda etter gode matbiter. Høner sparker alltid i jorden når de hakker etter mat – selv når de er i en situasjon hvor det ikke er noe jord å sparke i.

Behov for sandbadingsadferd
Hønas behov for sandbading er meget sterkt. Et normalt sandbad varer i ca. 20 minutter, og høna velger seg gjerne en solrik plass for sitt bad. Hun skraper opp sand med nebbet, flakser opp sand over ryggen med vingene og krafser opp sand med beina. Hun ruller seg over på siden og gnir hodet i sanden. I perioder ligger hun helt stille med lukkede øyne. Til slutt rister hun seg kraftig. Høner i flokk vil ofte sandbade samtidig, og ligger da inntil hverandre. Sandbading fyller tydelig en viktig sosial funksjon for hønene, i tillegg til å være nødvendig for velvære og hygiene.

Behov for å sitte i et tre
Ut på dagen flyr høneflokken opp i et tre for å hvile og vagler seg der sammen. Om natten sover de i hviletreet, i midten av reviret. Det er viktig for hønene å kunne fly opp og sette seg på grener – både for hvilens og trygghetens skyld.

Behov for et naturlig miljø
Høna er en skogsfugl. Dette betyr at det miljøet høna trives i er nettopp skogen, med trær, busker og tett vegetasjon hvor hønene kan gjemme seg for farer, samtidig som de kan drive med sine daglige gjøremål. En høne som presenteres for et nakent areale uten trær og vegetasjon, vil ofte ikke tørre å bruke plassen hun har til rådighet. Dette kan f.eks. bli situasjonen når høner holdes i intensive utedrift-systemer – noe som feilaktig kan bli brukt som argument for at de ikke ønsker å være ute.

2: Hva er innredede bur?

Høner i bur. Foto: NOAH

Høner i bur. Foto: NOAH

De siste årene har eggproduksjon for det meste foregått med konvensjonelle trehøners-bur, uten noen innredning. På grunn av EU-tilpasning skal disse burene ikke lenger være tillatt fra 2012. Imidlertid blir hønene sittende i burene – en ny forskrift tillater innredede bur (Forskrift om hold av høns og kalkun, 12/12-2001).

Produktbilde av innredet bur.

• Innredede bur skal ha 850 cm2 burareal pr dyr, herav 675 cm2 bruksareal. Bruksarealet skal ha en bredde på minst 30 cm, en høyde på minst 45 cm og en helning på maks 14 %. Utenfor bruksarealet skal høyden være 20 cm. Hvert bur skal ha et samlet areal på 2 000 cm2. Innredede bur er derfor større enn konvensjonelle bur, imidlertid er det flere høner i hvert bur, 6-9, slik at bruksarealet per høne risikerer å bli mindre.

• Innredede bur skiller seg fra konvensjonelle bur på tre måter: En tre-eller plastpinne skal finnes i buret. Et hjørne av buret er avskermet av metallvegg eller plastgardin – dette er eggleggingshjørnet. Oppå eggleggingshjørnet ligger et plastbrett hvor det skal være flis – dette er ment å utgjøre et “sandbad”. Plastbrettet stenges av en metallbøyle deler av døgnet, slik at ikke hønene legger eggene der. Denne bøylen ligger nede i brettet når “badet” er åpent.

• Disse burene er av dyrevernmessige årsaker ikke tillatt i Sveits eller Tyskland. I Sveitsiske studier fant man alvorlige problemer knyttet til fjærløshet, skader, sandbadingsadferd, kannibalisme og dødelighet i de innredede burene – disse fikk derfor ikke myndighetenes autorisasjon. (Oester & Fröhlich, 2002)

3: Problemer for hønene i innredede og vanlige bur

Høne i bur. Foto: NOAH

Det råder nå stor enighet om at høner lider i ordinære bur til eggproduksjon. (Broom 1992) De innredede burene har imidlertid mange av de samme mangler:

Mangel på mosjon

Høner – som andre dyr – trenger mosjon (Broom 1992). Høner i innredede bur har ingen mulighet til normal bevegelse og mosjon. Fysiske behov som å strekke ut vingene og strekke ut kroppen kan ikke tilfredsstilles. Heller ikke adferdsbehov som vingeflaksing, sparking, springing eller flyging, har de den minste mulighet til å utføre. Hønas oppfatning av den plassen hun trenger for å flakse med vingene er større enn lengden av de utstrekte vingene (Bradshaw & Bubier 1991) – i buret kan hønene ikke engang strekke ut vingene uten å komme bort i burveggen eller hverandre. Flakseadferden blir slik undertrykt i alle typer bur.

Beinsvakhet
Fuglenes beinstruktur blir svak fordi de ikke har frihet til å bevege seg over større avstander, kombinert med sterkt produksjonspress (Appleby, 1994.). Kalsium trekkes i store mengder fra skjelettet for å kunne produsere eggeskall – ett egg per dag er en abnorm produksjon sammenlignet med det antall egg en høne under naturlige forutsetninger ville lagt.

En britisk undersøkelse fant at 30% av høner fra bur lider av knekte ben ved transport til slakteriet (Gregory and Wilkins 1989). Det er vanlig at høner blir grepet og båret etter beina ut til slaktebilen, og opphengt etter beina på slakteriet – slik utsettes det gebrekkelige skjelettet for en behandling som lett gjør at beina knekker. Disse transport- og slaktemetodene benyttes også i Norge. Noen undersøkelser har vist at vagle i buret øker beinstyrken noe, men de samme undersøkelsene viste at fuglene som ble studert alle hadde osteoporose (Wilson et al., 1993; Hughes and Wilson, 1993). Studiene konkluderte med at “betydelig tap av beinmasse skjer selv om hønene har tilgang til vagler. Det er ukjent hvorvidt den relativt beskjedne effekten av vagler er tilstrekkelig til å føre til en reduksjon i brudd-frekvens”. (Wilson et al., 1993)

Fettlever
Fettleversymptom med leverruptur (leveren revner og dyret forblør) er en dødelig sykdom som også er en følge av den inaktiviteten hønene påtvinges i burene (Scientific Veterinary commitee, 1996).

Trangt om plasser for høner i berikede bur.

Sosial belastning ved plassmangel
Høner som lever tett, viser ofte aggressiv adferd som fjørhakking, da hønas individualdistanse på ingen måte kan respekteres i et bur. Å tvinge høner til å leve konstant tett inntil hverandre , slik man gjør med bursystemene, bryter imidlertid ned den normale sosiale interaksjonen i flokken, og kan undertrykke normale adferdsuttrykk som f.eks. aggresjon ved for tett kontakt (Baxter 1994). Høner som ikke viser aggresjon i bur, er derfor ikke nødvendigvis rolige, men er frarøvet muligheten til å uttrykke at noe er galt.

Manglende mulighet til matsøkingsadferd
Leting etter mat utgjør mye av hønas normale dagaktivitet (Baxter 1994) – 47,9% av tiden på dagen, bruker hønene til å hakke og sparke etter mat (Savory 1978). Matsøkingsadferden følger et bestemt mønster som er viktig for høna, og selv foran fôrautomaten vil hønene prøve å “sparke i jord” før de eter (Jensen 1993). Hønene kan hverken sparke i jord eller hakke etter føde i bur. Dette resulterer bl.a. i stereotyp fjær-hakking. (Blokhuis & Arkes 1984)

Mangel på naturlig miljø
Høner i bur får aldri kjenne frisk luft eller nyte et sandbad i sollys. De har ingen tilgang til de omgivelser de vil søke i naturen: tett vegetasjon, busker og trær. De har ikke mulighet til å utforske et variert miljø, eller trekke seg tilbake i fred og ro under en busk. Tvert imot utsettes de for konstant støy, monotone synsinntrykk, ubehagelige sanseopplevelser og amoniakkforurenset luft.

4: Burenes innredning – tvilsomme velferdsgevinster

Høne i bur. Foto: NOAH

De tre anretninger som skiller vanlige bur fra innredede bur, er vaglepinne, eggleggingshjørne og flisbrett. Disse anretningene påstås å gi høna mulighet til viktig naturlig adferd. Imidlertid viser det seg at effekten er tvilsom, og at høner i innredede bur også lider av manglende mulighet til sandbading, redeadferd og naturlig vagling.

“Vaglen” – ingen erstatning for skogens trær

Vagling er viktig for høner, men ”vagling” i et bur er ikke fullgod vagling for en høne – hønene bruker snarere vaglepinnen fordi det er en måte å slippe unna det ubehagelige, hellende nettinggulvet (Scientific Veterinary Commitee 1996).

I buret har høna meget begrensede valgmuligheter når det gjelder underlag: nettingen og vaglen. På grunn av den intensive bruken av vaglen som hvileplass fra nettinggulvet, får hønene ofte skader på brystben og føtter. Brystbenet kan bli deformert og brysthuden betent og sår når hønene hviler kroppen mot pinnen (Tauson & Abrahamson 1994). Klumpfot og brystbensdeformitet opptrer i bur med vagler. Klumpfot er spesielt smertefullt, også ved milde tilfeller (Tauson & Abrahamson 1996). Dette betyr selvsagt ikke at høner har vondt av å sitte på greiner under naturlige forhold. Men det betyr at et så restriktivt miljø som et bur med kun en type pinne å sitte på, rett og slett kan gi slitasjeskader.

Lite stimuli for høner i bur. Foto: NOAH

“Sandbadet” – kun for syns skyld

Muligheten til sandbad, viser seg å være illusorisk – da det å fylle på støvbadingsmateriale er praktisk vanskelig og tidkrevende (Scientific Veterinary Committee, 1996). Noen studier viser at hønene heller “sandbader” på nettingen istedenfor i plastbrettet – noe som tyder på at brettet ikke oppfattes som et egnet bad i det hele tatt. Studier viser at rundt 1% av hønene bruker brettet til bading (Abrahamson and Tauson 1997).

I innredede bur har man sett en vesentlig frustrasjon over manglende mulighet til skikkelig sandbading. Man så at sandbadingen tok en abnorm form, hvor deler av adferden ble utelatt. Hønene fikk heller ikke sand mellom fjærene. Dette førte til stadig økt frustrasjon. Noen forskere vil endog påstå at frustrasjonen var større i disse burene enn i bur uten brett for sandbading… (Rooijen 2002) Igjen bør dette ikke tolkes dithen at det er bedre for høna å ikke ha mulighet til sandbad – men man bør erkjenne at den “sanbadingsmuligheten” de inneredede burene gir er ikke-eksisterende. Sandbadingsfrustrasjon har stor negativ innvirkning på høna (Baxter 1994, Broom 1992, Scientific Veterinary Committee 1996), og kan føre til fjærhakking (Vestergaard 1989).

“Reirkassen” – begrenset privatliv

Høner har en sterkt trang til å søke etter passende reirplass, og å utføre redebyggingadferd (Scientific Veterinary Committee 1996). Under naturlige forhold går høna for seg selv i følge med hanen for å søke etter reirplass – og den eventuelle plassen inspiseres etter et bestemt mønster (Jensen , 1993). Denne adferden kan ikke utføres i buret. Hvis høner ikke har et passende reirsted vil de drive stereotyp adferd som burvandring og vise uro (Sherwin & Nicol 1994). I buret kan ikke hønene søke etter et passende reirsted, de må ta til takke med det avlukke de får presentert, og dessuten dele det med resten av flokken. Mulighet til redebyggingsadferd, som f.eks. å grave seg ned i jordhullet, og skrape sammen materiale med nebbet, uteblir fullsteding.

Fri høne. Foto: NOAH

Kilder:

• Abrahamson and Tauson, 1997, ” Effects on group Size on performance, Health and Birds´ Use of facilities in Furnished Cages for Laying Hens”, Acta Agric. Scand. Sect A Animal Sci 1997: 47, 254-260.
• Appleby, 1994.,” The Edinborough system for laying hens”( In:”Modified cagesfor laying hens”, Sherwin, UFAW)
• Baxter, 1994, ”The welfare problems of laying hens in battery cages”, Veterinary Record 135: 614-619
• Blokhuis & Arkes, 1984, ”Some observations on the development of feather pecking in poultry”, Applied Animal Behaviour Science 12:145-157
• Bradshaw & Bubier, 1991, Applied Animal Behaviour Science 31: 298
• Broom, 1992, “The needs of laying hens and some indications of poor welfare.” In: “The laying hen” Charter V and Charter H. (eds). Proceedings of a seminar organised by the European Conference Group on the Protection of Farm Animals, 24-25 March 1992, Brussels, pp. 4-19
• Børresen, 1994, “Kunsten å bli tam”, Gyldendal
• Forskrift om hold av høns og kalkun, 12/12-2001
• Fröhlich and Oester, 2002, ”From battery cages to aviaries: 20 years of Swiss experience”, Swiss Federal Veterinary Office, i “Proceedings of the 6th European Symposium on Poultry Welfare 2001, Sveits
• Gregory and Wilkins, 1989, ”Broken bones in domestic fowl: handling and processing damage in end-of-lay battery hens”, British Poultry Science 30: 555-562;
• Hughes and Wilson, 1993, ”Comparison of bone volume and strenght as measures of skeletal integrity in laying hens with access to persches”, Research in Veterinary Science 54: 202-206;
• Jensen, 1993, ”Dyras Adferd”, Landbruksforlaget
• Rooijen, 2002, “Dust-bath frustration of brown laying hens in welfare cages”, i “Proceedings of the 6th European Symposium on Poultry Welfare 2001, Sveits
• Savory, 1978, ”Feeding behaviour in a population of domestic fowls in the wild”, Applied Animal Ethology 4: 13-27
• Scientific Veterinary commitee, 1996, “Report on the welfare of laying hens”, European Commission, Brussel
• Sherwin & Nicol, 1994, i “Beyond the battery – a welfare charter for laying hens”. CIWF-rapport, 1997.
• Tauson & Abrahamson, 1994, ”Foot and Skeletal Disorders in Laying Hens”, Acta Agric Scand. Sect A Animal Sci 1994: 110-119
• Tauson & Abrahamson, 1996, “Foot and keel bone disorders in laying hens”, Acta Agric. Scand Sect. A, Animal Sci. 1996: 46, 239-246
• Vestergaard, 1989, “Environmental influences on the development of behaviour and their relation to welfare.”, Proceedings of the Third European Symposium on Poultry Welfare. pp. 109-121
• Wilson et al., 1993, ”Effects of perches on trabechular bone volume in laying hens”, Research in Veterinary Science 54: 207-211

Bli medlem