NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Peanøttkaker og en… 1. jan 2003

Peanøttkaker og en telefonsamtale med politiet

av Ida-Lovisa Rudolfsson, “Farväl Kjöttindustri”
oversatt av Odd Harald Eidsmo og Siri Martinsen

Bringebærsaften og peanøttkakene var satt frem på et av bordene i personalrommet, sammen med et brev der vi forklarte hvem vi var, hva vi hadde gjort og hvorfor. Maten var ment å stå der og vente på at slakteriets ansatte skulle finne den på mandag morgen når de kom på jobb. Jeg lurer et øyeblikk på om saften og kakene vil bli spist opp eller om de i sinne vil bli slengt i en eller annen vegg, tråkket på og til slutt havne i søppelbøtta. Det ville vært synd for så gode kaker.

Tilbake i selve slakteriet samler vi sammen med verktøyet, går en runde og betrakter resultatet av vårt arbeid. Det ser bra ut, på flisgulvet ligger brukne kniver i en haug, avklipte ledninger henger ubrukelige og dingler, dødsmaskinene ser skeive og forvrengte ut, en datamaskin er knust og har her og der spor etter sleggeslag, og deler til samlebåndet henger i småbiter. Vi tenker for oss selv at ingen liv vil bli tatt på Skövde slakteri på en stund.

Jeg har ansvaret for å ringe til politiet, og slår 112. Jeg ber om å bli koblet over til politiet og forteller hva det gjelder, så kobles jeg til politiet i Skövde:

“Jeg befinner meg på Skövde slakteri og er del av en dyrerettighetsgruppe som heter ´Farvel Kjøttindustri´. Vi har nettopp uskadeliggjort slakteriutstyr her, og vil gjerne at dere kommer og kontrollerer at det er gjennomført, slik at ikke slakteriet siden kan dysse saken ned.”

Forbauselsen er et faktum og det er stille et øyeblikk.

“Hva sa du at dere hadde gjort, sa du?”

Politimannens forvirring er like påfallende som den brede dialekten. Jeg forklarer en gang til hva vi har gjort, og tydeliggjør det hele med å fortelle hva det er vi har ødelagt.

“Men jobber du der eller?”

Spørsmålet lokker nesten frem latteren fra magen. Men det er ikke riktig tidspunkt for å le politiet rett i øret, han tenker nok allerede i retning av spøk og skjult kamera. Så jeg trosser latteren og forteller enda en gang hva vi har gjort, og forklarer at jeg ikke jobber på Skövde slakteri AS.

“Men er dere utenfor slakteriet, da?”

“Nei, vi er inne på slakteriet.”

Begynner å bli litt irritert og legger vekt på hvert ord med overdreven tydelighet.

“Men det er vel ikke åpent nå?”

Nå kan jeg ikke la være å le.

“Nei, det er ikke åpent nå, men vi har brutt oss inn!”

“Er du med i en forening, eller?”

“Nei, jeg er ikke med i noen forening.”

Jeg tenker at han kanskje begynner å forstå, og forklarer at vi er en dyrerettighetsgruppe, og forteller raskt hva som har hendt, igjen. Enda et øyeblikk med stillhet.

“Men hvorfor det da?”

Jeg tenker på huldretussene i Ronja Røverdatter og deres evige repetering av dette spørsmålet.

“Det finnes livsfarlig utstyr her inne på slakteriet. Utstyr som dreper dyr. Vi anser at dette er utstyr som må uskadeliggjøres, slik at ingen flere dyr blir drept her inne. Vi i den vestlige verden behøver ikke spise kjøtt lenger, så de overgrepene mot dyr som pågår her, er uakseptable. Det er på tide at kjøttindustrien avvikles.”

“Jaha”, politimannen mumler og harker seg.

“Kommer dere til å bli værende på stedet?”

Jeg svarer at vi venter på dem, for vi vil være med når de kontrollerer at utstyret har blitt ødelagt. Jeg ber han også om å skynde seg; jeg blir kvalm av lukten av død som sitter igjen i veggene, blodpølene på gulvet, håret fra dyrene fastklebet på metallet, og vitenen om at det i rommet ved siden av henger rader med døde griser fra taket.

“Jeg sender vel ned noen som kan prate med dere da,” sier han, og jeg takker og sier ha det.

Mens vi venter på at de skal komme setter vi oss utenfor i mørket på trappen og puster inn den regnvåte nattluften.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2003.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem