NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Meningen med livet 24. feb 2010

Meningen med livet

En glad, fri gris som har livets rett.

av Siri Martinsen, foto: Øivind Pedersen

De vanligste «møtene» mellom menneske og «produksjonsdyr», er der dyret er passivt: Enten omgjort til en vare i frysedisken, eller som store urørlige kropper som står i en bås eller binge. Deres sanne natur har vi skjermet oss fra å se.

Grisen Noah snuser i lyngen. Foto: NOAH

Noah snuser i gresset. Foto: NOAH

Det er få som har møtt eller sett en gris som ikke har betongvegger eller metallgitter rundt seg. Grisen og bingen blir en enhet – der «hører den hjemme». Griser i binger er ikke griser man legger merke til. De ligger, de eter. De er alle like. Alle har det samme uttrykket. De har ikke noe annet å ta seg til enn å stå og bli fete, ikke noe innhold i livet utover sin fysiske form. Men de er ikke «vant til noe annet», forteller vi oss selv, og tror at da trenger de ingenting annet heller. Slik ser vi dem, og slik blir det også til at vi ser på dem: Meningen med deres liv ligger utenfor dem selv – den ligger i å brukes av oss.

Så forskjellig er vårt syn på disse dyrene, fra slik vi ser på oss selv. Mens vi opplever og føler, er aktive og har behov, ønsker og vilje, så «står dyrene bare der» og venter på å bli til det vi har bestemt for dem. Men hva annet skulle de gjøre? Først tar vi vekk alt som kan skape innhold og mening i dyrenes liv – frihet, omgivelser, natur og sosial tilhørighet. Og ved å gjøre dette, tar vi også vekk deres mulighet til å uttrykke seg. Vi gjør det dermed lett for oss selv å se bort i fra at det fortsatt er behov, ønsker og vilje i de innestengte kroppene, selv om vi har laget en verden der de knapt synes.

Og vi glemmer at dyrenes tomme fremtoninger er vårt eget verk, og ikke deres natur. Når vi så møter et dyr som ikke svarer til våre forventninger om «produksjonsdyrets» umælende dumhet, blir vi overrasket: Vi blir overrasket over deres evner – at de danner vennskap; uttrykker følelser; lærer, reagerer og viser initiativ. Når vi møter dyr som har mulighet til å utfolde seg og vise hvem de er, fascineres vi.

Grisen Noahs skogssti. Foto: NOAH

Noahs skogssti. Foto: NOAH

Slik virker grisen Noah på mennesker han møter. Som beskrevet i NOAHs Ark nr. 1/2008, skulle Noah slaktes før jul for to år siden, som alle andre norske griser som var født samtidig med ham. Han var ikke skapt for å leve lenger. Men slaktingen ble utsatt – den skulle skje etter jul isteden, han be «spart» til demonstrasjon av hjemmeslakt på en besøksgård utpå nyåret. Men slik gikk det heller ikke. Isteden kom det protester mot gården, og han ble kjøpt fri av NOAH. Han fikk en annen historie enn alle de andre grisene – et liv.

Det begynte å hende ting i Noahs liv – han fikk frihet, han fikk vennskap, han fikk oppleve tilhørighet til andre skapninger. Han fikk sommer og vinter, høst og vår. Han ble syk, og fikk omsorg og behandling, ble frisk igjen. Han fikk gress og vann, regn og solskinn, gjørmehull og oppoverbakker. Han fikk utfordringer og gleder. De som ser ham, ser ikke en stille-stående viljeløs kropp. De ser kanskje et massivt dyr som løper forbausende lett over engen. Eller en stor rosa gris som roter i jorden sammen med en liten svart gris, eller står i en bergskråning ved siden av to brune geiter. Kanskje ser de ham nede ved vannet, kanskje tenker de umiddelbart at en sånn «vanlig gris», han skal vel ikke være der – blant trær og gress. Før det går opp for dem at det er nett-opp dette synet som er «riktig», og grisen de ser for seg i bingen som er «feil».

Grisen Noah graver i jorda. Foto: NOAH

Noah graver i jorda. Foto: NOAH

Og hvis de går helt bort til ham, og ser de brune, utforskende øynene som viser at han iakttar like mye som han iakttas, så ser de at dette er et dyr som føler mening med sitt liv.

Dypest sett er det det samme som oss han også ønsker; de gode følelsene – trygghet eller frihet, mestring eller nytelse, vennskap eller bare å kunne følge sin egen vilje. Om det er å rulle i jorda eller å ligge på stranden som gir nytelse, er mer irrelevant. Om det er å grave opp et stykke eng med trynet eller lese en god bok, som er opphav til følelsen av å ha mestret noe viktig, er heller ikke vesentlig. Om et vennskap oppstår mellom griser eller mennesker – eller en gris og et menneske – likefullt er det et venn-skap. Viktigst er at følelsene som vi verdsetter så sterkt hos oss selv, også finnes hos ham.

Sissel og grisen Noah. Foto : NOAH

Sissel og Noah. Foto : NOAH

Kommer et dyr bare nær nok, slik Noah har gjort, så ser vi dette. Men noen av oss ønsker å fortsette å tro at «produksjonsdyrenes» stille- stående liv er en refleksjon av deres natur, og vil bortforklare selv det vi vet. Kanskje sier vi da at akkurat det dyret vi kjenner er spesielt. Så kan de andre dyrene fortsette å være «dyr» i våre tanker. Visst er Noah en spesiell gris. Spesiell fordi han har et uvanlig livsløp sammenlignet med millioner andre av sin art. Men ikke spesiell fordi han har ønsker og vilje.

Tusenvis av skapninger med ønsker og viljer drives inn i slakteriene hver dag året rundt. Når julen kommer drives de dit i julehyggens navn. Aldri har de opplevd at deres ønsker og vilje har ført til noe – og når de drives inn til gassgraven hjelper det ikke å ønske seg bort, eller å ville flykte. For å fylle våre egne liv med det vi opplever som meningsfylt – hygge og gode følelser – river vi nettopp dette bort fra andre skapninger. Og må stenge deres sanne natur ute for å klare å gjøre vondt og føle godt samtidig. Vi kan velge å se dyrene slik de er når de selv får fylle livene sine med det de ønsker, uten våre begrensninger. Burde ikke det også gi oss større mening?

Bli medlem