NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Lukket avdeling – beretn… 1. mar 2002

Lukket avdeling – beretning fra veterinærpraksis på slakteri

Foto: Lindegren

av Siri Martinsen

En kraftig kjøttfull mann står med beina bøyd og godt fra hverandre på en metallpidestal. I armene holder han en motorsag på over en meter. Svetter og stønner, presser seg nedover i den uvillige døde kroppen. Han skotter bort, tørker svetten med blodig håndbak og hoier skjelmsk.“Vil du ta over her, eller.” Det er festlig med studiner i nærheten. Jobben får ny mening. “Nei takk!” Jeg bøyer meg ivrig over offerets nyrer. Disse nyrene skal redde meg fra galskapen. Disse små nyrene skal være min redningsflåte idag. Jeg skal tenke på dem hele tiden, hvor sinnrikt de er laget. De skal fylle mitt synsfelt i enda fire timer. De skal blokkere lukten av dødskamp, vold og frykt. De skal skjerme meg fra den kvalmende amoniakkgassen fra dyrerommet, hvor ofrene er samlet. Nyrer. Jeg kan se på dem og late som om de kommer fra et helt vanlig naturlig dødt legeme, og ikke plukket opp etter en massakre. Jeg klamrer meg til nyrene.

Foto: Lindegren

Hvem de kommer fra vet jeg så alt for godt. Hun henger oppsplittet foran øynene mine.

Og jeg står ynkelig ved hennes side. Kunne ikke stoppe dødsmaskineriet. Kunne ikke stå i mot den ville galskapen av parterende menn og maskiner. Står her ved hennes døde side, og er langt borte i en annen bevissthet. Krafset til meg hennes nyrer, og ba dem desperat om hjelp.

Tospannet av mann og motorsag fortsetter. Med uhyggelig rutine skjærer de kropp etter kropp. Blodspruten står i taket. Hvordan får han sove om nettene? Kanskje på samme måte som meg. Ved å telle nyrer… Konsentrere seg om de små ting. Andre menn er også i sving. Blodige arbeidsarmer og forklær i rødt, hvitt og brunt. En står og heiser dyr for dyr opp på kroker i taket. En river ut invollene. En kjører trillebår etter trillebår av byller, bein og tarmer ned i en sjakt. Jeg sier: River ut invollene. Kjører trillebårer med byller, bein og tarmer. Men min egen bevissthet har allerede akseptert denne verden. Jeg ser ikke galskapen klart og tydelig. Ingen kan gjøre det mens de ennå står og vasser i andres kroppsvæsker. Jeg ser galskapen gjennom en diffus tåke av damp og blod. Og tanken sammenligner. På et galehus, ville det vært særlig annerledes? Hver i sitt hjørne opptatt med hver sin makabre aktivitet, med tomme blikk og tanker som er helt andre steder. Jeg synker hen i galskapen. For en stund skal jeg gjøre meg i stand til å smile dumt og røre på hodet hvis jeg blir snakket til. Jeg skal kunne granske nyrer, og konsentrere meg om det – slik en sinnsyk studerer sine egne hender i timesvis. Men jeg skal ikke kunne tenke. Ikke tenke, og ikke rømme. Ikke ennå.

Selv nå er det vanskelig. Selv nå kobler hjernen ut, og jeg må tvinges til å tenke på hvordan det egentlig var. For egentlig var det slik: Man kunne høre skrik. Om det var av redsel eller smerte, vet jeg ikke. Når skriket var stoppet, kom det en rykkende grisekropp til syne på samlebåndet. Den hang etter beina i taket. Det var kropp etter kropp etter kropp. En hær av døde. Skinnegangen fører dem bortover mot skoldemaskinen, en liten imitasjon av helvetesilden. Forsvarsløse rosa kropper ristet rundt der inne. Man skimtet konturene av et griseansikt , gapende, formet av sitt siste skrik. Man kunne fortsatt ane at sekunder før hadde det vært liv. Like mye dirrende desperat liv som ute i avlivingsrommet akkurat nå. Så ble kroppen delt og alle kroppsdeler sortert. Og man kunne ikke lenger ane liv. Men ute fra avlivingsrommet hørtes nye skrik. Man kunne skimte dyrene der inne. Griser klumpet seg sammen i et hjørne. En var litt tregere enn de andre. Mannen med tangen gikk etter ham. Fanget og død. En medhjelper heiste ham opp på kroken. De andre dyrene trykket seg fortsatt sammen. Ingen ville ut på gulvet. Medhjelperen dro en ut etter øret.

Foto: Lindegren

Hvor fint alt er lagt opp her inne. Døden i forrommet. Skinnegang som dumper de døde rett i Skjærsilden. Når de kommer ut deles de i to, og alt rives ut og granskes. St. Peter kunne ikke gjort det mer grundig.

Når dyrene ikke lenger er til å kjenne igjen overtar de gamle krokete fagmenn. De smiler vennlig over andres ny-utflådde lever og lunger. Lærer villig vekk om sitt smale fag. “Se her, denne lungen er full av byller. Blodforgiftning etter halebiting. Hele slaktet kasseres. Ta en titt på denne leveren – full av parasittvandringsganger. Meget vanlig. Og her! Dette leddet ser mistenkelig ut. Snitt med kniven. Tenkte vi det ikke! Blodig og betent innhold. En skikkelig leddhistorie der, i alle fire bein gitt. Stygge betente sår i skinka – skjær vekk, men resten av kjøttet går videre. Fysj! Stor blodutredelse rundt halen. Kommer fra haletaket – der har de vært litt voldsomme ute på fjøset.” Alvorlige grå lærer-øyne. “Slikt pleier vi å rapportere.” Sier han. Og holder kjeft.

Det er så vanskelig å tenke at denne kroppen kunne ha vært min. Men den kunne det. Rent teoretisk kunne det vært min frykt. Min panikk. Det kunne vært mine sår og min smerte. Min kamp for å puste i den tette luften. Min skrekk, når den samme tangen som nylig har slått et annet vesen død foran mine øyne, beveger seg mot mitt hode. Mitt blod som renner ut. Min hud som svis av. Mine involler som rives ut av kyndige hender. Min kropp under sagen. Men jeg er fredet. Vi mennesker er alle fredet fra det infernalske dødens samlebånd. Det er vår oppfinnelse.

“Det er skikkelig all right at vi kan være uenige om ting, og være like gode venner etterpå. Verden hadde vært jævlig kjedelig om alle var enige.” Som en hvilken som helst ting. Beige eller gul kjole. Hvit eller rød vin. Høyre eller Ap. Liv eller død. Ditt eller datt. “Jeg aksepterer fullt ut ditt syn, innmari kult at du følger linja og gjør det du tror på. Det gjør på en måte jeg også. Jeg aksepterer at vi mennesker dreper dyr.” Følger linja. Med øksen hevet og bind for øynene. Rettferdig stenskulptur hugger vilkårlig. Biff eller kylling idag? Skjelvende hovdyr presset inn mellom gitter eller bankende hjerter under ribbede fjær, hengt opp etter beina? Menneskenes verden er frodig full av muligheter og vidunderlig tolerant. “Jeg respekterer deg, og du respekterer meg, ikke sant?” Det er klart. Du og jeg. De tobeintes forbund. Hånd i hånd på likhaugen.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem