NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Om griser og andre dyr… 1. mar 2007

Om griser og andre dyr – Leder NOAHs ark 2007/03

av Siri Martinsen

Grisene var knapt fire måneder gamle, de sto vaktsomme innerst ved bingeveggen og vippet med ørene. Noen av studentene lo nervøst. Denne første måneden av studieåret på Veterinærhøgskolen hadde man gjennomgått ulike ”innvielsesprosesser” satt i scene av eldre studenter som la hele sin sjel i å gjøre velkomsten så ubehagelig som mulig.

Men dette skulle være en av de mer morsomme og hyggelige innslagene. De unge studentene skulle få dumme seg ut, samtidig som alle kunne ha det litt gøy. Kort sagt; studentene – som aldri hadde satt en sprøyte på noe dyr før – skulle ”kastes ut i det” ved å sette sprøyte med harmløst fysiologisk satvann på grisunger oppstallet på skolens klinikk. Trengte grisungene sprøyte med saltvann? Nei, såvisst ikke. Men grisunger måtte det være. Man skulle snart finne ut hvorfor. Grisunger er – som tilsvarende fire måneders hundevalper ville ha vært – skeptiske overfor sprøyter. De har i tillegg stort sett dårlig erfaring med mennesker, de er vant til å dyttes, sparkes, bli dratt i ører eller bein dersom et menneske vil de skal flytte på seg. De blir derfor grepet av panikkartet redsel så fort et menneske nærmer seg.

Nå nærmet det seg en gruppe armveivende, sprøytestikkende, fnisende studenter. Og grisungene ble redde. De hylte. Da var allerede hovedmålet med arrangementet oppnådd; hylende griser er en opplest og vedtatt festlighet. I tillegg begynte de å klatre oppå hverandre i forsøk på å flykte. Det var så klart ingen som fikk satt sprøytene på grisene. Men det var mange som fikk stukket dem med sprøytene på mer eller mindre tilfeldige steder, dradd dem i ørene, jaget dem rundt i bingen, til oppmuntrende tilrop fra de eldre studenter.

Spørsmålet; ”Hvorfor gjør vi dette?” fikk ikke noe svar, hverken fra medstudenter eller eldre ”veiledere”. Jeg kan forstå hvorfor. ”Fordi vi blir bedt om det.” høres like dumt ut som ”Fordi vi sier det”.

Jeg lurer fortsatt på hvorfor dette ble sett på som et passende ”innvielsesrituale” for veterinærstudenter. Hvorfor er hylende griser som flykter i panikk morsomt? Hvorfor skal vi synes at det er morsomt? Hylende og panikkslagne hundevalper vekker ikke latter, men medfølelse. Er det slik at vi skal lære forakt gjennom latter, lære hvilke dyr vi ikke tar alvorlig uansett hvor vondt de måtte ha det? ”Hyle som en stukken gris” sier ordtaket, og impliserer at normaltilstanden for en gris er å være ”stukken”. Eller for å sitere barneboklitteraturens Anton Svensson i Katthult: ”Griser skal ikke ha det gøy, de skal bli juleskinke!”

Noen dyr klassifiseres som ”matdyr”. Men vårt kategoriserende og ritualiserte forhold til andre dyr er ikke logisk. Dyrene som utnyttes i kjøttproduksjonen er ikke ”til for å bli juleskinke” uansett hvilket skohorn man bruker på dem for at de skal passe i menneskesamfunnets kunstige kategorier – verken logikkens, naturvitenskapens eller moralfilosofiens skohorn fungerer. En gris´ redsel er like reell og forferdelig som en hunds redsel, eller vår egen redsel.

Det ligger mye redsel bak hver juleskinke. Men julefeiringens første bud er å ikke vie oppmerksomhet til ubehagelige ting. I julen skal man ha det hyggelig. Man skal ikke ødelegge julestemningen. Hvis man tenker seg at noen hadde servert hundekjøtt vil hyggeligheten komme i et litt annerledes lys. Å servere hundekjøtt er ikke hyggelig. Det er ekstremt. Det blir ikke sett på som noe brudd på ”den gode stemningen” hvis man reiser seg fra et bord hvor verten proklamerer at det er hund på menyen. Dyr vi har en nærhet til og som vi har lært oss å forstå, ser vi for det de er – skapninger som vil leve og gledes over livet. Dyr vi har lært oss å overse, kan derimot få lide mens vi konsentrerer oss om vår egen hygge.

Dette NOAHs Ark er viet nettopp grisen – et av de dyrene som det er så lett å overse. Det er også viet julen – og da spesielt de mindre hyggelige sider. Vi setter søkelys på den norske kjøtt-politikken. Men vi bringer også positive stemmer som viser at respekt for dyr opptar mennensker i ulike miljøer – fotograf Per Maning, humorist Herodes Falsk og filosof og 95-års-jubilant Arne Næss. Man kan dessuten lese om positive resultater fra kampanjene KatteKrav og Etisk Læring.

Og vi tar sjansen på at det å sette fokus på de sider ved julen som ikke er så hyggelige, vil kunne bidra i retning av at julefeiringen på sikt blir mer hyggelig for både mennesker og dyr…

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem