”Husdyrproduksjonen fremstår som en av de to-tre mest betydningsfulle bidragsytere til de mest alvorlige miljøproblemene (…) det bør være hovedfokus når man behandler problemer som jordødeleggelse, klimaendringer og luftforurensing, vannmangel og vannforurensing og tap av biodiversitet.”^[1]

«(…) det er først gjennom FAOs rapport at kjøttspising faktisk fremstår som en av de virkelig store årsakene til den globale klimatrusselen”»

Dette er klare og krasse ord, som til alt overmål kommer fra FAO (Food and Agricultural Organisation of the United Nations). I rapporten ”Livestocks Long Shadow” som utkom i 2006 levnes det ikke tvil om at kjøttproduksjonen er en betydelig miljøbelastning – ikke minst i forbindelse med det som nå fremstår som det mest aktuelle og akutte miljøproblem; klimaendringene. FNs klimapanel fremstiller i 2007 også kjøttproduksjonens rolle på en annen måte enn tidligere.^[2]

Langsomme sannheter

Det er definitivt en nyhet at internasjonale landbruksorganer snakker høyt om kjøttproduksjonens miljøkonsekvenser, men selve problematikken har imidlertid lenge vært kjent blant de som har villet vite. NOAH publiserte informasjonsskrivet ”Vegetariansime og miljø”^[3] tidlig på 1990-tallet, basert på en rekke anerkjente forsker-kilder som dokumenterte kjøttbransjens rolle som energislukende, landødeleggende, vannkonsumerende og forurensende næring.

Men forskningen som setter søkelys på kjøtt som miljøproblem har hatt vanskelige kår, og det har tatt den tiår å nå den vestlige verdens mediabevissthet – mens kjøttbransjens reklame kan treffe sitt publikum med all nødvendig styrke samme uke som den blir produsert. Det er fristende å sitere Mark Twain: ”En løgn kan reise halve jorden rundt, mens sannheten ennå leter etter skoene.”

Færre biffer – raskeste kur mot drivhusgasser

Overskriften er hentet fra Svenska Dagbaldets omtale av nettopp FAOs rapport, som “viser tydelig at de fleste andre anstrengelser for å motvirke klimatrusselen er håpløst bortkastede om vi ikke samtidig endrer våre matvaner og radikalt skjærer ned på kjøttforbruket”.^[4] Artikkelen påpeker videre at det i tidligere sammenhenger kun har blitt fokusert på CO2-utslippene, og at den enkelte bør redusere bruk av elektrisitet og transportmidler, mens man “i forbifarten har nevnt at kjøttproduksjon er energiintensiv, men det er først gjennom FAOs rapport at kjøttspising faktisk fremstår som en av de virkelig store årsakene til den globale klimatrusselen”.^[4]

«De ulike miljøproblemene henger sammen; tap av regnskog og klimaendringer er sterkt knyttet til hverandre. Men tap av skog til beite og fôrproduksjon bidrar også til ødeleggelse av selve jordsmonnet.»

Selv om forskere allerede tidlig 90-tallet påpekte at karbondioksid og metan ble sluppet ut i store mengder på grunn av kjøttproduksjon,^[5] peker FAO på at problemet har økt: ”Kjøttproduksjonen spiller en vesentlig rolle og er ansvarlig for 18% av drivhusgass-utslippene i Co2 ekvivalenter. Dette er en større andel enn transportrelaterte utslipp.”^[1] 9% av CO2 utslippene kommer fra kjøttproduksjon og skyldes i stor grad avskoging til beite og fordyrking.^[1] Imidlertid er ikke CO2 den mest potente drivhusgassen – metan har 23 ganger så stort ”oppvarmingspotensiale” som CO2, og husdyrproduksjonen slipper ut 37% av denne gassen.^[1] Når det gjelder dinitrogenoksid, som er 296 ganger så potent som CO2, er kjøttbransjen ansvarlig for hele 65% av utslippene.^[1] Kort sagt; kjøttproduksjon er ansvarlig for de definitivt mest betydningsfulle utslippene av de mest potente drivhusgassene.

Vegetariske løsninger

Selv om det lenge har vært kjent at vegetarisk mat er langt mer miljøvennlig enn produksjon av kjøtt,[ ref 6] har det for det meste vært dyrerettighetsorganisasjoner som problematiserer den kjøttfokuserte matpolitikken, med lite hjelp fra miljøorganisasjoner. Fremtiden i våre hender fremstår som en av få norske miljøorganisasjoner som tar kjøtt-problemet seriøst – i 2004 lanserte de rapporten ”Slik spiser de rike”, hvor de blant annet slår fast at kjøtt gir mer miljøskader enn plantekost og at norsk kjøttforbruk bidrar til å ødelegge regnskogen: ”Det norske kjøttforbruket medvirker til uopprettelige miljøskader som mest sannsynlig legger begrensninger på framtidige generasjoners mulighet til å tilfredsstille sine behov.”^[7]

FIVH presenterer også en oversikt over ulike varers klima-belastning; mens frukt og grønnsaker rangerer i størrelsesorden 100-500 gram CO2 ekvivalenter per kg, må man opp i 4,6 kg (kylling)-17,4 (sau) kg CO2 ekvivalenter per kg kjøttvarer.^[8] Korn, mais og soja holder seg på rundt 1 kg CO2 ekvivalenter.^[8] De vegetabilske produktene som kan ”konkurrere” med kjøtt i klima-fiendtlighet er grønnsaker dyrket i oppvarmet og belyste drivhus – da må man opp på 5 kg CO2 ekvivalenter,^[8] samme nivå som de ”laveste” kjøtt-utslippene.

Skeptikere vil påstå at man ikke kan sammenligne ”lett” mat som salat med ”energitette”kjøttprodukter. Denne myten slår forsker Ulf Sonesson ved Institutt for Mat og Bioteknologi (SIK) i Sverige hull på i en fersk rapport. Han har sammenlignet ulike middager med samme energiinnhold og sammensetning av protein, fett og karbohydrater. Resultatene er klare; måltidene med flesk-koteletter bidrar med mer enn dobbelt så mye til drivhuseffekten enn måltider med bønneburgere.^[9]

Kjøttkonsum truer regnskogen

De ulike miljøproblemene henger sammen; tap av regnskog og klimaendringer er sterkt knyttet til hverandre. Men tap av skog til beite og fôrproduksjon bidrar også til ødeleggelse av selve jordsmonnet.

Problemet har vært velkjent lenge; i en artikkel i The New Yorker i 1979 fremkommer det at 25% av regnskogen var hugget ned for kjøttproduksjonens skyld.[ref 19 not found] Nesten 30 år senere er ikke situasjonen bedre; FAO-rapporten kan fortelle at ”utvidelsen av kjøttproduksjonen” er en nøkkelfaktor med hensyn til avskoging, særlig i Latin Amerika. 70% av tidligere skogsland i Amazonas er nå beitemarker, og dyrking av fôr utgjør store deler av resten.”^[1]

Kjøttindustrien som bransje og det økte kjøttforbruket er ansvarlig. Men inntil nylig har kjøttpromoterende konserner sloss med de mest utrolige midler for å unngå fokus på dette: Det er kun få år siden den rekordlange rettsaken hvor McDonalds gikk til injuriesøksmål mot to frivillige aktivister fra den lokale miljøgruppen ”Greenpeace London”, blant annet fordi de påpekte at burger-kjeden bidro til regnskogødeleggelse.^[11] McDonalds hevdet her at ” ingen steder i hele verden bruker McDonalds kjøtt som truer, eller overhodet har noe å gjøre med, tropisk regnskog.” ^[11] Miljøforskere med kunnskap fra Latin Amerika vitner mot denne påstanden.^[11] For å vende tilbake til mer hjemmelige forhold, benekter ikke Gilde (Nortura) i dagens situajson det faktum at vesentlig deler av soya i dyrefôr brukt i Norge kommer fra nettopp Brazi[ref l7 not found] – og McDonalds i Norge bruker som kjent ”norske råvarer”, hvilket gjør det vanskelig å unngå kjøtt som ”har noe å gjøre med tropisk regnskog”.

Kjøttproduksjon spiser opp landareal

Totalt sett er kjøttproduksjonen den menneskelige aktivitet som tar for seg av mest landareal.^[1] 26% av jordens is-frie areal brukes til beitemark og 33% brukes til dyrking av dyrefôr.^[1] 70% av alt landareal som verdens jordbruk totalt bruker er det kjøttproduksjonen som legger beslag på.^[1] Dette tilsvarer 30% av klodens samlede land-areal.^[1]

– Det trengs ti enheter planter for å produsere en enhet kjøtt, sier Ulf Sonesson på Institutt for livsmedel og bioteknikk.^[9] Igjen er forskerens ord ikke nyheter, men gjenopplivet viten: Allerede tidlig på åttitallet da Frances More Lappe skrev sin bok ”Diet for a small planet”, var det kjent at kjøttproduksjon fra et rent resusursperspektiv er ekstremt energisløsende; 90% av protein og 99% av karbohydrater fra dyrefôret går tapt.^[12]

«Husdyrproduksjonen fremstår som en av de to-tre mest betydningsfulle bidragsytere til de mest alvorlige miljøproblemene (…)»

Lester Brown , forfatter av ”State of the world report 1991” uttalte at ”antall mennesker som kunne mettes hvis man brukte energien, land- og vannressursene som ville blitt frigjort fra å dyrke fôr til kjøttproduserende dyr hvis den vestlige verden reduserte sitt kjøttforbruk med 10%, er over100 millioner”.^[13]

Kjøttproduksjon tørker ut vannressursene

Klimaproblemene intensiverer spørsmålet om verdens vannressurser. Utregninger om hvilke matvarer som krever mest vann ble gjort allerede på 1970-tallet: 1 kg potet eller hvete krever 250 liter vann og 1 kg epler krever 450 liter – men ikke uventet går forbruket raskt oppover når man kommer til husdyrholdet: 1 liter melk krever 1300 liter vann i produksjon, 1 kg egg krever 5400 liter 1 kg kjøtt fra kylling krever 8000 liter – og igjen toppes listen av kjøtt fra kyr som krever 52 200 liter vann per kg.^[14]

Ny matpolitikk?

Hvis man tar i betraktning den taushet som har rådet rundt spørsmålet om kjøtt og miljøkonsekvenser både blant media og politikere i Norge og tilsvarende vestlige kjøttkonsumerende land, er det å anse for en liten revolusjon at VG-nett de siste månedene har kjøtt-forbruk som første av fire viktige punkter i sin klima-test. Her får forbrukeren spørsmål om hvor mange ganger i uken de spiser kjøtt – og velger man ”aldri” kommer man betydelig bedre ut på utslipps-barometeret enn de som velger ”6-7 ganger i uka”.^[16]

«Det er på tide med en ny matpolitikk – en matpolitikk som oppmuntrer til øko-vegetarisk matproduksjon og forbruk, og som ikke støtter opp under kjøttbransjens anstrengelser for å få folk til å spise mer animalske produkter.»

Samtidig går landbruksministeren fra Senterpartiet inn i klimadebatten på kjøttbransjens side og forteller den norske befolkning at man ikke må finne på å spise mindre kjøtt av miljøhensyn.^[17] Dette er svært kritikkverdig når man vet at et høyt kjøttforbruk i ytterste konsekvens bidrar til å ødelegge forutsetningen for jordens overlevelse, og allerede har bidratt til ødeleggelse av regnskog, vannressurser, landkvalitet og gjennom dette utrydding av arter.

Kjøttforbruk har aldri vært en ”privatsak” – bransjen begår systematiske overgrep mot følende individer og et reelt forsvar for å utnytte dyr på denne måten finnes ikke. Problemet er at flertallet av mennesker heller aldri har krevd et slikt forsvar, men slukt det virkelighetsbilde som kjøttbransjen presenterer. Med en tydeliggjøring av kjøttproduksjonens innvirkning på hele livsgrunnlaget for mennesker og andre arter, bør det imidlertid bli klart for de fleste at matpolitikk ikke handler om privat preferanse, men er blodig alvor for oss alle. Det er på tide med en ny matpolitikk – en matpolitikk som oppmuntrer til øko-vegetarisk matproduksjon og forbruk, og som ikke støtter opp under kjøttbransjens anstrengelser for å få folk til å spise mer animalske produkter. Slike tiltak er mulige og nødvendige – men da må politikere uten lojalitetsbånd til næringen tørre å problematisere de tette forbindelsene mellom husdyrnæring og landbrukspolitikk som regjerer matpolitikken i Norge og beklageligvis de fleste andre vestlige land.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark # 1/2007.