Hønen Lovisa: Utdrag fra «Kua mi vil ha det gøy», 1990 | NOAH - for dyrs rettigheter NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Hønen Lovisa: Utdrag… 1. jan 1997

Hønen Lovisa: Utdrag fra «Kua mi vil ha det gøy», 1990

av Astrid Lindgren og Kristina Forslund

Forleden besøkte jeg et par av våre mest vanlige livstidsfanger. Begge tilhørte det såkalt yndige kjønn. Men særlig skjønne kan man ikke si de var, så lenge som de hadde sittet i buret. Ingen av dem virket særlig glad over å se meg. Hun som jeg besøkte først, så direkte avvisende ut, men jeg lot meg ikke stanse av det.
– God dag, god dag! Hva heter du, da? spurte jeg så innsmigrende jeg kunne. Hun glodde surt på meg med sine små, runde øyne.
– Så vidt jeg vet heter jeg ingenting, sa hun etter å ha tenkt seg om.
– Et navn må du jo ha, ellers kan jeg ikke prate med deg. Hva sier du for eksempel til Lovisa, passer det?
Hun la hodet på skakke for liksom å smake på navnet og hadde tydeligvis ingenting imot det. Man kunne merke at hun allerede hadde begynt å tine opp litt.
– Hva er du for en rase, Lovisa? spurte jeg.
Da rettet hun opp den magre kroppen sin.
– Hvit leghorn, sa hun stolt.
– Hvordan vet du det? Du har jo ingen fjær!
– Har jeg ikke det? sa Lovisa. – Jeg har opptil flere.
– Men ikke mange nok, sa jeg. – Og avgjort ingen som er hvite. Ingenting man kan kalle en hvit fjærskrud.
– Er det nødvendig, da? spurte Lovisa ergerlig.
– Nødvendig og nødvendig! Det var ihvertfall Vårherres mening fra begynnelsen at du og andre av rasen din skulle ha en hvit og nydelig fjærdrakt.
Lovisa ble skikkelig sint.
– Det burde Han ha sagt! Til de tre meggene jeg delte bur med tidligere.
– Hvor er det blitt av dem? spurte jeg.
– De gikk til slakt i morges, fred over deres minne! Men det kommer nye megger når som helst. Og en ting skal du vite – det går ikke an å ha fire høner i dette elendige, lille buret, uten at fjærdrakten går føyken på en eller annen måte!
– Det skjønner jeg, sa jeg. – Men oppriktig talt, Lovisa, du ser forskrekkelig ut. Og for noen skrekkelige klør du har, kan du gå med de føttene?
– Nei, tenk det kan jeg ikke! Men så har jeg heller ikke noe sted å gå, så det blir stort sett det samme.
– Blodig og såret i nakken er du óg, sa jeg.
– Da skulle du sett de andre meggene, sa Lovisa med tydelig stolthet.
– Mener du at du…?
– Jeg har et supert nebb jeg òg. Ingen hakker på meg ustraffet. Og når stresset er på sitt verste, er det deilig å se blodet flyte på en annen.
– Jeg trodde du bare verpet og verpet. Det er ihvertfall det som sies. Og det tyder jo på at du trives her i buret. Det påstår ihvertfall den såkalte sakkunnskapen.
– Spør den såkalte sakkunnskapen hva jeg skal gjøre for ikke å verpe. Når Vårherre har proppet meg full av egg som må ut, enten jeg trives eller ikke.
– Men sakkunnskapen mener at denne stordriften er så fremragende. Kan du ikke se noen fordeler ved den?
Lovisa tenker etter.
– Tja, det må være at man slipper hanen, det ser de kanskje som en ekstra fordel, hva vet jeg? Og så får man antibiotika når man blir skral. Og det blir man.
– Kan jeg tolke dette slik at du er direkte kritisk til stordriftens velsignelser?
– Du får tolke det som fanken du vil. Sakkunnskapen spør allikevel ikke etter hva jeg synes.
– Kanskje du skulle emigrere til Sveits, foreslo jeg.
– Hvorfor det? spurte Lovisa mistenksomt.
– Hvorfor ikke? Der får for eksempel ingen hønseeier ha flere enn høyden 2000 høns.
– Å du milde måne! Har de virkelig buret inn så mange, undret Lovisa seg.
Jeg kunne berolige henne på det punktet.
– Sveitsiske høns skal ikke sitte i bur, det står i loven. De er frittgående.
– Nå tror jeg du juger, sa Lovisa. Men hun sank åpenbart hen i behagelige drømmerier om denne frittgåingen de holdt på med i Sveits.
– Kan du gjette? sa jeg for å få henne til å våkne igjen, – hvor mange høns en svensk hønseeier kan ha på det meste?
– Ne-hei, men det skulle være moro å få vite det, sa Lovisa.
– 230 000!
Lovisa rykket til.
– Si det én gang til, ba hun.
– 230 000, sa jeg.
Lovisa var stille et øyeblikk, så sa hun:
– Fy søren for noen kløppere til å spise egg!
Noen kommentarer utover dette kom hun ikke med. Og det var jo heller ikke nødvendig.
– Du må forstå, Lovisa, sa jeg, – at sakkunnskapen ser på denne saken på en helt annen måte enn du gjør. Jeg kan lese opp for deg hvordan det lød da man i 1967 fattet de landbrukspolitiske beslutningene om disse finessene. Hør bare her!
«Stordriftens fordeler har særlig kommet til uttrykk innen fjørfe- og eggproduksjonen, fra forbrukersynspunkt førte dette til det verdifulle at produktene fikk en høy og jevn kvalitet.»
– Hva sier du til det, lille Lovisa?
– Skittprat, sier jeg. Forbrukersynspunktet driter jeg fullstendig i, men av Lovisasynspunkter kunne jeg regnet opp et par tre stykker som ville få sakkunnskapen til å blekne. Men jeg er jo bare en av dem som avstedkommer «produktene», sa Lovisa hånlig. – Så meg behøver de ikke å bry seg om.
– Men du må tro at forbrukersynspunktene har begynt å forandre seg på en måte som kan bli direkte farlig!
– Farlig, for hvem da? lurte Lovisa på.
– For lønnsomheten, sa jeg. – Hvis forbrukerne ikke synes at egg er godt, så er det jo ikke så morsomt å være eier av 230 000 burhøns eller av burhøns i det hele tatt.
– Men hvordan blir det da? sa Lovisa litt urolig.
– Det blir bra, sa jeg. – Det blir så bra, så, lille Lovisa. Landets statsminister kommer til å gå i bresjen for en gradvis overgang til drift i mindre skala, det kan du stole på. Kan du tenke deg hva som skjedde under den siste valgkampen? Statsministeren ble invitert på et egg, verpet av en høne som gikk ute og sparket i sanden, slik Vårherre fra begynnelsen hadde tenkt at høns skulle gjøre. Og nå var statsministeren helt enig med Vårherre. Maken til godt egg hadde han nemlig ikke spist, og han spurte: Hvorfor kan man ikke få kjøpt slike egg i Stockholm?
Da han fikk den enkle forklaringen, kunne man bokstavelig talt se at han tenkte: Ut av burene med hønsene! Ut på bakken med dem!
– Ut på bakken, sa Lovisa og så rent forskrekket ut. – Med 230 000 høns! Hvordan skal de få dem alle inn igjen om kvelden?
– Dumme Lovisa, sa jeg. – Statsministeren er vel ikke så dum at han ville slippe ut hele hurven på en gang. Han tenker seg nok- som jeg sa- en gradvis overgang til økt bruk av mindre enheter, om du skjønner hva som menes med det?
Nå ble Lovisa sur.
– Ne-hei, det gjør jeg ikke. Jeg kjenner jo ikke karen. Hvordan er han?
– Statsministeren? Å, han er en vakker og tvers igjennom klok, passe tykk mann i sin beste alder. Og hvis han bestemmer seg for en klokere landbrukspolitikk, da blir det en klokere landbrukspolitikk. Og har han endelig fått kjenne hvordan egg skal smake, så behøver man bare invitere ham på en ekte kalvestek og et par ekte svinekoteletter, og han vil forstå hva Sverige trenger. Og det er ihvertfall ikke flere dyrefabrikker og hønsebur, men mange, mange veldrevne familiegårdsbruk med dyr som har det bra og ikke ser på oss med bebreidende øyne. Familiegårdsbruk, det ville sikkert alle bønder være med på bare de fikk en anstendig sjanse til å leve av sitt jordbruk. Og slapp for alltid å bli kalt for parasitter, jo, kjære Lovisa, det finnes pappskaller av noen politikere som ikke viker tilbake for å bruke slike skjellsord.
– Snakk ikke til meg om sånt, sa Lovisa og så ut som hun kjedet livet av seg, – det er ikke mitt bord. Og forresten skal jeg verpe nå.
– Lov meg at du verper et sånt egg som har høy og jevn kvalitet som de snakket så vakkert om i 1967.
– Pigg av! sa Lovisa.
Og så verpet hun på vanlig måte et egg som det ikke smakte noe som helst av.
Men jeg skulle besøke en til. Purka Augusta, en verdig representant for det smukke kjønn, skjønt kanskje i feteste laget.
Hun var illsint fra første stund og hilste ikke engang. Hun skjelte så det hørtes lang vei.
– Jeg skulle gjerne ha snakket et par alvorsord med den som har rappa mine 10 centimeter!
– Det var ikke meg, sa jeg. – Hva er det for slags centimeter du bråker om?
– Det hadde du visst om du hadde lest Landbruksdirektoratets kunngjøring av 1974, sa Augusta. Hun var en klok og dannet purke som hadde orden og greie på både hodet sitt og på kunngjøringene.
– Ja, men… i alle dager… centimeter, sa jeg hjelpeløst.
– Hør her, rotehue, sa Augusta. – Kunngjøringene handler om hvor mye plass vi dyra skal ha å leve på. Og hver gang det kommer nye bestemmelser, blir det et svare leven blant gubbene som skal uttale seg i saken. Plass koster jo en del pr. centimeter skjønner du. Og lønnsomhetsgubbene kjemper hardt om hver eneste centimeter med gutta i dyrevernet som mener at man tross alt skal gi purkene våre litt plass å leve på… gjett hvem som vinner? Gjett hvem som rapper mine 10 centimeter – helt riktig! Lønnsomhetsgubbene!
– Men 10 centimeter, innvendte jeg. – Er det så mye?
– Det kommer an på hvem du tar dem fra, din pappskalle! Hvis du tok dem fra Landbruksstyrets romslige lokaler, ville overhodet ingen legge merke til det, der har de centimetere nok til å danse hambo alle på en gang uten å komme nær noe. Men hvis du tar dem fra plassen purka har å leve på, den som i 1974 var 60 centimeter i bredden og som i 1982 – etter at lønnsomhetsgubbene hadde kuet dyreverngubbene – ble redusert til 50 centimeter, da skjønner du hvorfor det blir enda trangere om saligheten her i båsen min. Uansett så er saligheten min temmelig minimal, og hver centimeter som blir borte, betyr flere plager for meg og flere skrapemerker i sidene mine. Og nå skal det bli nye bestemmelser igjen, og lønnsomhetsgubbene rapper kanskje 10 centimeter til. De ville vel aller helst ha purker som ser ut som mynder, kan jeg tenke meg, de kjemper for å komme i Guiness rekordbok som verdens største purkeklemmere.
Så gav hun fra seg et grynt som ikke var av denne verden, og jeg begynte å bli engstelig.
– Kjære Augusta, hva er i veien? Vil du jeg skal hente en veterinær?
– Nei, heller Farmek, sa Augusta. – Jeg er lei dette purkelivet.
Hun så at jeg var blitt lei meg, og skyndte seg med å berolige meg.
– Æsj, det er bare det gamle stresset som hugger til litt! Etter det så hun riktig underfundig ut.
– Men vet du hva som er bra med stresset? Jeg får dårlig flesk! Og det unner jeg lønnsomhetsgubbene av hele mitt beklemte purkehjerte.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1997.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem