NOAH logo
Forsiden > Landbruk > «Grisen vet at han skal… 1. jan 1998

«Grisen vet at han skal dø.»

av Camilla Andersson

Slakteriarbeider er neppe noens drømmejobb. Selv om mange har et uklart bilde av hva som skjer mellom slakteriets vegger, hviler det en viss uhygge over stedet hvor levende vesener blir til livløse kjøttklumper. Men så lenge folk vil ha koteletter, må noen jobbe der. NOAHs ARK har snakket med Gorm Bekkevold, innmatskjærer ved Gilde Agro Fellesslakteri i Stavanger. Om ikke han er representativ for den «gjennomsnittlige» slakteriarbeider, er han absolutt i stand til å beskrive slakteriet fra innsiden:

Hvorfor begynte du å arbeide på slakteri?
Jeg var ferdig med videregående, og hadde ikke bestått artium. Jeg tenkte at jeg måtte få meg en jobb. Gjennom arbeidskontoret fikk jeg vite om en ledig stilling som sesongarbeider på slakteri. De tok imot alle, de gav deg en kniv og en stålhanske, og så var du i gang. Jeg hadde planer videre, men jeg kom meg jo aldri videre. Jeg begynte å få penger mellom hendene og det var veldig spennende – det var min første jobb. Etterhvert fikk jeg fast jobb, og ble værende i fire og et halvt år.

Hvilken type arbeid har du hat t?
Jeg var innmatskjærer, et arbeid for ufaglærte. En trengte ingen særlige kvalifikasjoner. Jeg har aldri vært med på driving av dyr, eller andre operasjoner før dyrene ble drept. Det er jeg egentlig glad for. Det tror jeg ikke jeg ville ha klart.

Hvordan oppfatter du at dyrene har det på slakteriet?
De skjønner hva som foregår. Det vil jeg påstå. Grisene blir bedøvet med gass og stukket, de blør ihjel – de andre dyrene kjenner lukten. De står så tett. Det er vanskelig å vite hva de tenker, men de er helt klart stresset. Selv når jeg står langt vekk, kan jeg høre at de skriker. Dyrene skriker spesielt fordi de bruker drivstavene med strøm, for å få dem inn i den siste gangen mot gasfellen.

Hvilke dyr har det verst, tror du – og hvorfor?
Det er gris og småfe som slaktes her. Grisen har alltid virket mest stresset. Småfe har jeg sett svært lite før de blir drept, men de virker enklere å drive. Det er grisene som alltid klatrer oppå hverandre, og aldri vil inn i den siste gangen. De har sikkert forstått at de skal dø.

Hvordan reagerer du på rapporten om gjentatte og rutinemessige brudd på forskriftene ved «ditt» slakteri? Synes du det er kritikkverdige forhold/er du enig i rapporten?
Det som står der, kommer ikke overraskende på meg. Det som overrasker meg er at reglementet ikke tillater slik behandling. Dette har foregått så lenge jeg har arbeidet på slakteri – jeg begynte i 1987.
Mye av drivkraften til at dyrene ofte drives med strømstav, er selvfølgelig at en skal få best mulig akkord. Det skaper harme blant arbeiderne når det kommer inn en veterinær som klager på det de gjør, og sakner farten. Så lenge en jobber på akkord har en aldri tid til å ta hensyn. Jeg tror en gjør seg svært få refleksjoner når en står ved slaktelinjen, over hva en driver på med og hvorfor en gjør det en gjør. Når jeg nevner det på pauserommet er det ingen som har tenkt over det, de ser kun på dyr som matog penger.

Tror du dyrene ved ditt slakteri har det verre enn ved andre slakterier?
Selv om en velger bedre tekniske løsninger vil en ikke få bort dyrenes redsel. Gangen inn til gassfellen er veldig lang her, men uansett virker grisen smart nok til å skjønne at han skal dø, og at han ikke må gå videre.Det er vanskelig for meg å si, men jeg tror forholdene er temmelig like ved norske slakterier. Slakteriene er jo tuftet på tanken om vår rett til å drepe … Nei, jeg tror ikke det er verre her enn andre steder.

Tror du forholdene har endret seg etter denne rapporten?
Utbedringer er på gas, men det tar tid. Angsten hos dyrene vil sikkert forbli. Og om mentaliteten i forhold til dyrene endres skal være usagt.

Er det lett å bli avstumpet i forhold til dyrenes lidelser?
Ja det er en klar konsekvens. Det å ta livet av dyr sees på som en dagligdags ting, som en nødvendighet. Dyr sees ikke på som individer, de sees på som kroner og mat i kilo.

Hvordan følte du det når du begynte på slakteri, og hvordan følte du det etterhvert?
Det første jeg tenkte når jeg kom til slakteriet var at her vil jeg ikke være lenge. Allikevel tenkte jeg lite på hvor jeg jobbet, i starten. Jeg hadde ikke tenkt over hvor maten kom fra, hvem maten hadde vært. I starten var det en ny erfaring, nye lukter, blod som størkner på hendene og skvetter i ansiktet. Du står der og skjærer opp hjerter som fortsatt holder kroppsvarme. Når en stod midt oppi det, så fikk en ikke i gang hodet i det hele tatt. Det var mer tanken- oj, dette blir det penger av. Etterhvert kom refleksjonene, men det tok jo noen år. Disse gikk mer på at jeg måtte få meg en utdannelse så jeg kunne komme meg vekk. Til slutt kom jeg frem til at jeg måtte gjøre noe drastisk. Så jeg sa opp. På det tidspunktet hadde jeg ikke sluttet å spise kjøtt. Når en jobber på slakteri tenker en ikke over å forandre spisevaner. Men et halvårs tid etter at jeg sluttet på slakteriet ble jeg vegetarianer.

Hvordan var det å komme tilbake på slakteriet som vegetarianer?
Jeg har siden hatt sommerjobb på slakteriet. Det er ganske ambivalent. Egentlig burde jeg tatt meg sammen og ikke hatt noe her å gjøre, hvis jeg skulle tatt skikkelig konsekvens av det jeg tenker. Hver sommer jeg har kommet tilbake har jeg følt meg som en forræder. Men de følelsene har blitt fortrengt. Det er menneskene der og pengene man tjener man har et forhold til. Dyrene, slaktet, har man ikke og skal man ikke ha noe forhold til. Selv om arbeidet er hardt og meningsløst, har det alltid vært en god tone blant arbeidskollegaene. Det har vært til hjelp når jeg tenker på å komme tilbake til en ny sommer og nye sølvpenger. Jeg har funnet på mange unnskyldninger for meg selv. Men drivkraften har alltid vært den samme- behovet for penger.

Hvordan reagerer de andre på at du er vegetarianer?
De synes jeg er en idiot.

Hvorfor har du valgt å være vegetarianer?
Jeg sitter i glasshus, så jeg kan ikke si at jeg ikke spiser kjøtt fordi jeg synes synd på dyr. Selv om jeg ikke akkurat dreper dem, er jeg en del av prosessen.
Når folk på jobben spør, trekker jeg frem miljøargumentet: det er mer ressursvennlig å spise korn direkte. Jeg tror heller ikke mennesker er skapt for å spise kjøtt. Utenom de «offisielle» uttalelsene, har jeg selvfølgelig også veldig stor sympati for dyrene. Jeg har ikke problemer med å se det maktmisbruket som foregår. Når jeg er på jobb prøver jeg å unnskylde meg for hvorfor jeg er der. Prinsipielt har jeg ingenting her å gjøre.
Den eneste oppgaven jeg kan ha her, må være å ta opp en slik diskusjon jevnlig. Det er jo et slags massemord en holder på med.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1998.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem