NOAH logo
Forsiden > Landbruk > For døve ører 1. jan 2006

For døve ører

Høner i bur. Foto: NOAH

Høner i bur. Foto: NOAH

av Siri Martinsen

“Menneskers egen aktivitet sprer fugleinfluensaen. Dette har vi påpekt i flere år, men folk vil ikke høre.”

Utsagnet kommer fra en av verdens fremste eksperter på fugleinfluensa; Bjørn Olsen, forsker ved laboratoriet for zoonoseforskning i Kalmar i Sverige.1) Han er klar i talen: det industrielle husdyrholdet er skyld i at et virus som var ufarlig hos ville fugler har fått anledning til å mutere til en variant som er dødelig både for tamfugler, villfugler og andre arter. Olsen påpeker at ville fugler er offer for viruset, hverken årsak eller spredningsmedium. Og han er ikke alene. En rekke fagfolk er inneforstått med at det industrielle husdyrholdet gjør et patogen som H5N1-viruset mulig. Hvordan kan det da ha seg at folk flest ikke uttrykte redsel overfor husdyrfabrikkene og industrialiseringen av landbruket da influensa-debatten raste som verst – men tvert imot bekymret seg over frie duer (som skal være motstandsfyktige)2)?

Hvor var fokus på industrilandbruket?

Fokus på industrilandbrukets rolle i utvikling av epidemiske sykdommer kom i realiteten ikke på banen i norsk media. Spredte intervjuer og artikler kunne finnes i internasjonale forum, men medias fokus var i størst grad på villfuglene som potensielle smittebærere. Ekspertene avviste dette; smitteveiene var rett og slett ikke de samme som trekkrutenen. Handel med fjørfeprodukter – legal og illegal – viste derimot samme mønster som smittespredningen. “Dessverre er det en enkel løsning å skylde på trekkfuglene”, uttalte Bjørn Olsen.1) Enkel løsning for hvem? Media selv skulle ikke ha andre interesser enn å skape store overskrifter, og Olsen og andre interansjonale eksperter kunne definitivt ha skapt store overskrifter: Deres angrep på “the farm animal revolution” var gjennomgripende og inneholdt i realiteten den konklusjon at industrialisert husdyrhold ikke burde fortsette.

Hvem fikk spalteplass?

Men norske journalister ga ikke spalteplass til tunge eksperter med revolusjonerende meninger. Isteden fikk lokale kommuneleger breie seg i media med utsagn av tvilsom faglig kvalitet; Bergens smittevernoverlege ville skyte duer – en av fugleartene som er mest motstandsdyktige mot viruset – det ”faglige” argument var ”Når jeg ser på disse taksjabbene av noen duer, tenker jeg at det ikke hadde gjort noe at det var noen færre av dem.” 3)Uttalelsene utløste ikke kritiske spørsmål fra media, derimot måtte andre leger forsvare hvorfor de ikke gikk ut med tilsvarende utspill.4) Et nyhetssøk på ”fugleinfluensa” og ulike versjoner av begrepet ”industrielt husdyrhold” gir et par treff – et innlegg fra NOAH og et kritisk innlegg fra en økologisk bonde. Et tilsvarende søk med ”villfugl”, ”trekkfugl” , ”ender” o.l. istedenfor ”industrilandbruk” gir imidlertid side på side med artikler fra norsk media. VGs samling av artikler om fugleinfluensaen viser utallige oppslag med ville fugler, utegående hobbyfugler og til og med katter som hovedfokus. En eneste av artiklene omhandler årsakssammenhengen med industrilandbruket – den omtaler kun bransjen i Thailand og er fra 2004… Etter dette må man lete med lys og lykte etter en næringskritisk artikkel i arkivet. Dekningen av fugleinfluensaen var en isdans på overflaten av sannheten – en overflate så glatt at man lett kunne seile avgårde i feil retning.Hvorfor ble ikke internasjonale eksperter gitt ordet i media? Hvorfor handlet så godt som ingen redaksjonelle oppslag om årsakssammenhenger som var internasjonal anerkjent og i tillegg eksplosivt debattstoff? Kun husdyrnæringen selv kunne tjene på at ikke disse faktaene ble del av debatten. Skulle media ha interesse av løpe deres ærend?

På jakt etter behagelige syndebukker

Det er vanskelig å forstå hvorfor et slikt lojalitetsforhold skulle eksistere. En myndighetslojalitet i norsk presse er det imidlertid større grunn til å mistenke all den stund det lot til at myndighetene var den største kilden for hoveddelen av norsk presse. Og her var blodslinjene til næringen tydeligere: Var norske myndigheter like redde for de økonomiske konsekvensene ved å stille de kritiske spørsmålene som fjørfenæringen selv? Ville ikke norske myndigheter med tidligere Bondelagsmann Riis-Johansen i spissen, ta debatten om fugleinfluensaens opphav? Det var snart påske. Eggene måtte selges. Kyllingkjøttet likeså. Var det enighet i regjeringen om å ikke fremheve momenter som kunne skade næringen? Da helse og sosialminister Sylvia Brustad redegjorde for fugleinfluensaen i Stortingen, 7.mars 5) nevnte hun ikke årsaksforholdene som involverte det industrielle husdyrholdet. Hun førte fokus over på villfugler og frittgående småskalalandbruk – på samme måte som ministere over resten av verden. Vi må “møte utfordringene over landegrensene – som fugelne og viruset ikke kjenner” sa hun, men nevnte ikke handelsveiene som menneskene utmerket godt kan kontrollere. Hun fremholdt at smitterisikoen er størst i “land der fugler og mennesker lever tett innpå hverandre”, uten å nevne at storbesetninger og ikke “bakgårdshøner” var opprinnelig yngleplass for viruset. Videre snakket Brustad om hvordan man skulle vaske hender etter å ha tatt i ville dyr og familiedyr, og fikk endog lurt inn en setning om at “ville fugler er bærere av mange sykdomsfremkallende orgnaismer”. Men internasjonale forskeres bekymringer for miljø- og helsefarene som ligger i å basere matproduksjon på industrialisert landbruk, ble ikke nevnt med ett ord.

I landene der fugleinfuensaen startet var koblingen mellom næring og myndigheter åpenbar – myndighetene i thailand ble grepet på fersk gjerning i å føre resten av verden bak lyset for å gjøre næringen til lags.6) Men tilsløringen av de reellt årsaksforhold var et verdensomspennende syndrom: World Watch institutt uttalte følgende: «Siden utbruddet av aviær influensa begynte i Sør-Øst Asia i 2003, har folkehelserepresentanter, bønder, veterinærer,representanter for staten, og media referert til trusselen som en naturkatastrofe.Imidlertid er aviær influensa, kugalskap og andre framvoksende sykdommer som kan smitte fra dyr til mennesker, symptomer på en større endring som finner sted i jordbruket: spredningen av industrielt husdyrhold.“ 7)

En liten myndighetsspøk

Landbruks- og matministerern var den som fikk æren av å holde folket for narr første april 2006. I den forbindelse fant myndighetene ut at det kunne være passende å ta en titt på området “levende dyr” igjen , etter at helse og “mattrygghet” hadde stjålet all fokus i departement og tilsyn i månedsvis: Hunder må hodles inne på grunn av fugleinfluensaen, var regjeringens lystige budskap. Den ekstremt dyrefiendtlige Hundeloven og den seneste tids smitte-hets mot dyr ble kombinert i denne spøken. Det var antakelig den eneste gangen i løpet av vinteren og våren som matsministeren viet en hel pressemelding til levende dyr. Det var imidlertid ikke den eneste gangen han holdt nasjonen for narr.

“God dyrehelse” – et narrespill

Ikke bare ble industrilandbrukets rolle i fugleinfluensaen fortiet av myndighetene. Industrilandbruket hadde en aktivt talerør i landbruksministeren og hans etater: Begrepet “god dyrehelse” ble flittig benyttet – bildet av en norsk fjørfeindustri som var blankpusset for smittestoff måtte ut til forbrukerne. Den “gode helse” for dyrene i industrilandbruket innebærer imidlertid en rekke produksjonssykdommer som gjør at de dør i ung alder. Høner fra burdrift får sykdommer som leversvikt og egglederbetennelse når de knapt er ett år gamle 8), selv om naturlig levealder er ca ti år.9) Kyllingene som slaktes ved 6-7 ukers alder har allerede da problemer med å bevege seg på grunn av leddskader. 8) Dyrene i kjøttindustrien er skapt for å produsere mye og dø unge. Dette har svært lite med «helse» å gjøre. Det er heller ingen nyvunnet kunnskap at deres leveforhold for øvrig fremmer dårlig immunforsvar og utsatthet for smitte.1) Bortsett fra det åpenbare overgrep industrilandbruket er mot dyrene som utgjør “produksjonaenhetene” , viste fugleinfluensaen at denne industrien også utgjør en fare for folks helse og den ville naturen.10) Men for å avslutte med Bjørn Olsens ord; “folk vil ikke høre”.

Kilder:

1) Bjørn Olsen, http://www.svd.se/dynamiskt/inrikes/did_11602642.asp; Björn Olsen, «Fugleinfluensa og pandemitrussel: Hysteri eller realitet? Epidemier i en globalisert verden», Norsk Biologiforening og Senter for utvikling og miljø, 30/03/06, UiO.

2) Aftenposten 24/2/06,

3) Bergens tidende, 25/2/06

4) Adressa, 2/06

5) Sylvia Brustads redegjørelse for Stortinget, om fugleinfluensa 7/3/06

6) Marc Davis, forfatter av ”The monster at our door”, i radiointervju på www.democracynow.org, 19/10/05.

7) http://www.worldwatch.org/press/news/2005/09/29/

8) Stortingsmedling nr. 12 om dyrehelse og dyrevern 2002-2003; rpdet for dyreetikk, uttalelse om egg-og kyllingproduksjonen 1996.

9) Kunsten å bli tam, Bergljot Børresen, Gyldendal, 1994

10) Björn Olsen, overlege ved Länssjukhuset i Kalmar og professor i infeksjonssykdommer, Umeå Universitet, Vår Fågelverd nr. 6/2005; Dr. Leon Bennun, Director of Science, Policy and Information for BirdLife International, BBCs nettsider; http://news.bbc.co.uk/1/hi/sci/tech/4721598.stm

Hva sier ekspertene?

”Industrielt oppavlede fugler er genetisk svært like (…) Metodene innen husdyrholdet bidrar til at de er mer skjøre og sårbare for sykdom, særlig siden de er så mange av dem på så liten plass.”

Dr. Perry Kendall, Chief Medical Officer of Health, British Columbia om fugleinfluensa-utbrudd på British Columbia, Canadian Press, 24/8/05.

”Så lenge mennesker er på toppen av en lang næringskjede av dyr, vil fugleinfluensa virus mutere i et omfang som er svært vanskleig å handskes med.”

Journalist Laurie Garrett, vinner av Pulitzer-prisen og Senior Fellow for Global Health at the Council on Foreign Relations, www.upc-online.org/health april 2006.

”Den amerikanske broiler-varianten, ”Tyson chicken”, har blitt spredt verden over. Tyson er en av verdens største broiler-produsenter og blant de mest utbyttende storkonserner i USA (…) Nå har denne modellen fått fotfeste i Øst Asia. Kina har blitt den største kylling-konsumenten i verden, og det ledende firmaet på markedet i Kina er det Thai-baserte CP, og bruker nettopp Tyson-modellen og stuer sammen kyllinger i enorme ”varehus”.

CP var direkte involvert i thailandske myndigheters cover-up av det opprinnelige utbruddet av fugleinfluensa. Myndighetene ga broiler-firmaene i Thailand tid til å rydde opp, slakte syke fugler og sende dem til Europa før de sa i fra – eller ble tvunget til å si ifra – til resten av verden at fugleinfluensaen eksisterte.

Fjørfeindustrien har drevet en internasjonal offensiv hvor de påstår at feilen ligger hos ”småskalaprodusenter” som har frittgående høner i kontakt med ender, ville fugler og barn. Og selv om dette også er del av økologien for aviær influensa, er det en ting som har endret måten influensaen oppstår på, som har forsterket faren og forandrings-hastigheten, og det er de enorme industrialiserte konsentrasjonene av dyr.”

Marc Davis, forfatter av ”The monster at our door”, i radiointervju på www.democracynow.org, 19/10/05.

«Det høypatogene viruset er et resultat av «the domestic animal revolution». Det er et resultat av våre egne handlinger. Viruset har levd i harmoni med ville fugler i lavpatogen form. 40 % av stokkender bærer det lavpatogenet viruset naturlig uten at dette er noe problem. Det er det evolusjonære stresset når viruset kommer inn hos tamkyllingene som fører til den høypatogene formen»

Björn Olsen, overlege ved Länssjukhuset i Kalmar og professor i infeksjonssykdommer, Umeå Universitet, på seminaret «Fugleinfluensa og pandemitrussel: Hysteri eller realitet? Epidemier i en globalisert verden» arrangert av Norsk Biologiforening og Senter for utvikling og miljø, 30/03/06, UiO.

”Høypatogent aviær influensavirus er svært sjelden hos ville fugler. Fjørfe fra industrialisert husdyrhold utgjør ideelle forhold for evolusjon av meget dødelige former av viruset. Hvis man tar en titt på de globale handelsveiene for fjørfeindustrien, internasjonal transport av levende tamfugler og fjørfeprodukter både før og etter Asia-utbruddene, så finner man den mest logiske forklaringen på spredningen av viruset mellom steder hvor ikke de ville fuglene har sine trekkruter.

Noen av tilsynsmyndighetene som prøver å kontrollere aviær influensa, slik som FAO, ser ut til å være uvillige til å trekke oppmerksomhet mot det industrialiserte husdyrholdets rolle, på grunn av følgene dette ville få for nasjonale økonomier og tilgangen til bilig kjøtt.

Det er på tide å ta en lang og grundig kikk på måten verden produserer sin mat på, og å bestemme seg for om prisen som betales for moderne industrielt husdyrhold ikke er for høy i form av risiko for menneskers helse og trusselen mot jordens biodiversitet.”

Dr. Leon Bennun, Director of Science, Policy and Information for BirdLife International, BBCs nettsider; http://news.bbc.co.uk/1/hi/sci/tech/4721598.stm

”Vår nåværende viten tyder på at H5 og H7 virusene blir introdusert i fjørfe flokker i sin lavpatogene form. Viruset kan så mutere, oftest innen noen få måneder, til sin høypatogene form.”

Verdens Helseorganisasjons nettsider om fugleinfluensa, våren 2006.

”Feilaktige tolkninger og feilaktige generaliseringer kan leve videre i årtier innen de rettes opp. Uttalelser som at trekkfugler sprer H5N1-virus både i Asia og til andre verdensdeler er en enkel og meget bekvem ”forklaring” på et menneskeskapt problem. Man kan tenke seg en flokk av en sjelden art som lander i et våtmarksområde med et aktuelt utbrudd av fugleinfluensa hos fjærfe.

Teoretisk kan en hel populasjon slås ut og forsvinne fra jordens overflate på noen døgn. Den andre åpenbare trusselen er at myndigheter gir ville fugler skylden for utbrudd av fugleinfluensa og tar til orde for å skyte bort trekkfugler. Denne type tiltak har allerede blitt foreslått, og kan, slik som andre ugjennomtenkte tiltak, ende i katastrofe. Her har ornitologer og øvrige forskere en stor pedagogisk oppgave i vente. Myndighetene bør få klart for seg hvem som er skyldig og hvem som er offer.”

Björn Olsen, overlege ved Länssjukhuset i Kalmar og professor i infeksjonssykdommer, Umeå Universitet, Vår Fågelverd nr. 6/2005.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2006.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem