NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Den siste dagen – beretn… 1. jan 2001

Den siste dagen – beretning fra inseminasjonskurs for veterinærstudenter

Foto: Lindegren

av Siri Martinsen

Det er ikke vanskelig å være «rasjonell». Det er ikke vanskelig å skyve bort gråten. Jeg merker at det går av seg selv. Det er ikke noe modig eller voksent over det. Det er kun automatikk. Instinkt. Overlevelsesinstinkt. Å bli immun mot lidelse man opplever seg selv som maktesløs overfor. Gratulerer. Du har latt deg styre av din egen overlevelsesautomatikk. Ditt instinkt for feighet.

Foto: Lindegren

Fire kalver står i en binge. Bingen er av betong og røde metallstenger. To av kalvene ligger bakerst. De ser ikke opp når noen går forbi. De stirrer inn i vegen fremfor seg. Verden angår dem ikke lenger. Kroppene er presset mot veggen, så små som mulig. En kalv står og stirrer på meg. Den er tilstede. Den er redd. En kalv søker mot meg, gjør et forsøk på å suge på fingrene mine. Nervøs, men fortsatt i livet. Den tror den har håp. Innimellom slikker de på veggen, strekker nakken, slenger ut tungen i et forvridd forsøk på å få nærhet fra en mor som ikke er der. De er barn. Men ingen ser det.

Vi er på slakteri for å lære å inseminere. Vi er på slakteri fordi det er her man finner flest dyr. På slakteriet ender de alle.

Kuene sklir på den glatte betongen. Ett sekunds nøling, et forvirret engstelig blikk, et forsøk på å ta kontroll over situasjonen, så drives de videre. Et rapp over hodet, et spark bak, et tak i halen som vrir så det gjør vondt. Ett sekunds pause er for mye. De faller ned på kne. Kravler seg opp igjen. Beina spriker. De ser klønete ut. Lette å forakte. Bare dyr. Første pulje, annen pulje. En metallsluse slår igjen halvveis over ryggen til èn, så over mulen til hun bak, som prøver å presse seg med. Vil ikke være alene. De er alle alene. Rauter. Får svar, like usikkert, like fortvilet. Ser rundt seg. Finner ingen utvei.

Det går en rykning gjennom kukroppen. Nervøse, raske skritt med bakbeina. En skjelver i flanken, en dirring som ingen ser. Det er ikke viktig. Det som er viktig er å få puljene ut og inn. Få beina til å gå av seg selv. Til sitt eget helvete.

Vi er her for deres livmor. Det er den vi er interessert i. Det er den vi blir tilkalt for senere. Den vi må kunne. Hun er redd. Men det angår oss ikke. Hun har det vondt. Det er ikke derfor vi er her. Hun skjelver. Vi ser det ikke. Hun stirrer på oss. Men vi har ikke tid. Vi er her for hennes livmor. Hun skal dø. Vi venter på den neste.

Seks purker står oppstilt i båser for å insemineres. Hele rommet er et nettverk av metallbinger, som blir til metallganger som bare leder ett sted. En dødslabyrint. Bingene er fulle av grisunger. De kalles slaktegris, for å gjøre dem voksne nok for grusomheten, klare for den verden vi har skapt for dem. Men de er ikke klare for den, de er redde barn av en annen art som aldri vil forstå eller akseptere de harde gangene mot døden. De drives fremover. De skriker i redsel. Personalet har øreklokker, de er i en annen verden. De gjør jobben sin. De er ikke der hos de skrikende grisungene som vil ut av det uunngåelige helvete.

Foto: Lindegren

Strømjageren benyttes flittig. Grisungene vil ut igjen, andre vei, søker desperat etter en utvei, skriker om hjelp, skriker etter mor. Men strømmen driver dem frem. Når de kommer innerst i gangen bare noen meter fra gassgraven, kan de se de døde grisene opphengt etter beina på samlebåndet, på vei inn i slaktehallen. En gris klatrer oppover rekkverket i et forsøk på å unnslippe, hiver etter pusten, ser ut over en evig hall av metall og kropper. Så tvinges han ned igjen.

Purka jeg står hos er urolig. Hun dytter i døra, prøver å få den opp. Grynter høyere hver gang grisungene skriker. Morsinstinkt.

Kyr blir også slaktet i dag. Drives en etter en inn i båsen hvor boltepistolen slås i hodet på dem. Detter døde ut på andre siden av båsen. Slenges videre på samlebåndet. Kyrne vil ikke inn i neste bås, vil aldri inn i neste bås alene. Klemmes i halen. Tvinges inn allikevel. Neste på dødslinjen er en liten hvit okse. Gangen av båser er litt lengre enn vanlig. Det er ingen foran ham, ingen bak ham. Han merker at han har litt plass. Begynner usikkert å gå baklengs. Kanskje allikevel, kanskje slipper han ut herifra … Så er maskineriet igang igjen. Luken foran ham slår opp. Dødsbåsen venter. Det er ingen der. Ingen andre dyr. Det er trangt og alene. Farlig. Et grep om halen, så er han inne. Ti sekunder etterpå er han død. Kroppen hans heises opp på samlebåndet.

Svaret er kjøtt. Hvorfor gjør vi alt dette mot dem? Hvorfor tvinger vi dem gjennom et helvete bare for å dø? Kjøtt. Hvorfor gjør vi dem vondt? Kjøtt. Hvorfor aksepterer vi så mye lidelse? Så helvetes mye kjøtt.

I sauehallen er bingene fulle av sauer. De venter. Venter uten å vite det på at musklene deres skal komme seg til hektene etter den stressende transporten. Venter på at musklene skal fylles med næring slik at holdbarheten etter slakting blir lengre. Det heter at de skal roe seg ned. Kroppen roer seg. De er fortsatt redde. Bingene er trange. Allikevel er det plass til overs. Ti sauer trykker seg inn i et hjørne. Stirrer på deg. Breker. Vant til å bli jaget. Vant til å engstes. Vant til å være ofre. Popmusikken fyller slaktehallen. Det er menneskenes verden.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2001.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem