NOAH logo
Forsiden > Landbruk > De aller minste – beretn… 1. feb 2000

De aller minste – beretning fra veterinærstudenters ekskursjon på fjørfeklekkeri

av Siri Martinsen

Foto: Svein Krøvel

«Se så rolige de er. Her har de det fint.» Ordene henger som fattig pynt i luften over den oppslåtte døren til klekkeskapet. I skapet står et hyllesystem med plastkasser stablet oppå hverandre. I hver plastkasse er det plass til 150 egg. Og så vidt ikke plass til 150 nyklekkede kyllinger. De er så rolige som man er når man er født i mørket. Når man ikke vet hva lys er. De er så rolige som man blir når man sitter så tett at man ikke kan røre seg. Så rolige er de. Så fint har de det.

Den eldre mannen nikker kort. Han tror han er bonde. I hver plastkasse er det 150 individer som han aldri har sett. Hver onsdag fødes 16 000 dyr på gården hans, hver onsdag sendes tusenvis avgårde i plastkasser til andre gårder, andre bur. I løpet av tjue år har han hatt 16 millioner dyr som han aldri har kjent. I tjue år har han vært bonde.

Studentene skuer rundt seg. Kasser med gult, dunete innhold står stablet rundt omkring. På vei ut til samlebåndet, på vei inn i vaksinasjonsrommet. Studentene tar et overblikk. Det ser bra ut. Det ser gult ut. Gult er en behagelig farge.

Kassene bæres ut, og innholdet helles på samlebåndet. Kyllingene triller over hverandre, presses sammen. De små beina står på kanten av båndet, prøver å klatre bakover igjen. En vegg av spinkle gule kropper dytter de forreste utfor. De faller ned i en plasteske. Raske hender plukker dem tilfeldig og likegyldig opp. Ett sekund bruker hendene på å skille de som skal dø fra de som er dømt til et liv i bur. Hendene jobber effektivt. Hendene slenger fort de små kroppene til hver sin skjebne. Hendene får 30 øre per kylling de slenger fra seg. Hendene slenger fra seg 3.000 kyllinger i timen.

En kylling treffer samlebåndet med et dunk. Det ble burlivet for henne. Beina spriker i alle retninger. Så står hun forvirret og alene mens båndet ruller. Plutselig faller hun ned igjen, forsvinner blant hundrevis av andre i en ny plasteske. Eskene med hønekyllinger bæres ut. Nye hender griper tak i dem, klemmer hardt, stikker inn en vaksinasjonsnål.

Fra stablene med plastkasser kommer den intense pipingen fra fugleunger som har oppdaget at noe vesentlig mangler. Rugemaskinen laget ingen beroligende lyder for å forberede dem på livet utenfor egget, mens de fortsatt lå inni skallet. Rugemaskinen hjalp dem ikke ut, hadde ingen beskyttende vinger å tilby dem å krype under. Rugemaskinen kan ikke gjøre noe for dem nå. Maskinen sørget bare for at de ble født levende. Nå får de sørge for seg selv. De er en time gamle, og alene i verden.

Små hoder slåss om plass der hvor åpningene i kassene er størst. Noen er så slitne når de greier å stikke nebbet ut, at de sovner med hodene hengende over kanten. Men de kavende, kravlende, pipende massene med dyreunger presser på. Snart stikker et annet lite, pipende hode ut av åpningen.

Foto: Svein Krøvel

I bunnen av en hvit plastbøtte sitter en kylling. Han skal ikke videre. Han sitter oppå gult, mykt dun. Så begynner han å gispe. Den stikkende CO2-gassen siver inn i lungene hans. Han piper høyt. Han gisper igjen. En kylling til detter ned ved siden av ham. En ny hvert sekund. Alle piper. Alle gisper. De blir flere og flere. Til slutt synes han ikke lenger.

Studentene tar av seg overtrekksfrakkene. «Her hadde de det bra,» sier en. «Her har de alt de trenger. Riktig luftfuktighet og varme» sier han. «Den pipingen blir intens i lengden, deilig å komme ut,» sier en annen. Studentene smiler til hverandre. Viktig å være venner. Viktig å være enige. «De har vel ikke så mye IQ når de er så små. De trenger vel ikke så mye annet,
» sier en tredje. Studentene går ut i vårsolen.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2000.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem