NOAH logo
Forsiden > Landbruk > Blodpenger – fortelling… 23. feb 2010

Blodpenger – fortelling fra et norsk slakteri

Grisekropper på slakteri. Foto: Erik Lindegren/NOAH

av Carita Eriksen

Jeg hadde ingen spesielle tanker om jobben, bare at jeg måtte erkjenne at det jeg kom til å se ikke var et pent syn. Jeg stålsatte meg mentalt og fysisk før jeg begynte. Hva var det? En jobb på selveste Nortura, stedet der tusener på tusener av dyr blir drept, bare fordi de «smaker» godt. Symbolet på urettferdighetene som skjer mot skapninger, som bare er kommet til verden for en ting, å spises.

Redde griser på slakteri. Foto: Erik Lindegren

Redde griser på slakteri. Foto: Erik Lindegren

Jeg hadde egentlig håpet på en vanlig vaskejobb, kanskje som kontor-renholder, mentalt langt vekk fra de blodigste stedene. Men det fikk jeg ikke. Så begynte helvetet for meg. Jeg manet meg selv ned i en søvnlignende tilstand den første dagen, der jeg følte lettelse ved å se blodet bli vasket bort, en lettelse som gjorde det litt mindre vanskelig å gjennomføre jobben. Så lenge det synlige forsvant for en liten stund usynliggjorde det smerten. Det var som å vaske bort all smerte og død, selv om den ble igjen i alt der inne, uansett hvor mye tid jeg brukte. Jeg kan kjenne lukten av blod og den sterke såpen selv nå.

Ofte tok jeg meg i å gråte, selv om jeg ikke ville det, når jeg hørte de urolige lydene fra dyrene, hvinene fra de tettpakkete grisene, kyrne som ikke fikk ro. Jeg prøvde å tenke på alt annet enn at jeg plukket opp innvoller, spylte vekk liter med mørkt blod, for å se det renne ned i skitne sluk. Men jeg klarte det ikke alltid, jeg kunne brekke meg, gispe etter luft der jeg sto bøyd over rester fra et vesen, som bare for noen få timer siden var i ett stykke, hel, og like levende som meg.

Hva er egentlig en jobb, å vaske opp etter drap på levende vesener? Å motta penger dynket i blod? Flere ganger ble jeg lammet av en frykt som klamret seg til meg, og spredte seg langs ryggraden med stikkende prikking, blandet med en ubeskrivelig tristhet når dyrene skrek og var urolige. Jeg så grisene som lå på betonggulvet, dekket av et tynt lag med strø som allerde var delvis vått av urin og avføring. De fleste hadde røde kutt på kroppen, etter at griser måtte gå over andre griser for å komme fram til vanntrauet, eller bare for å snu seg. Enkelte ganger manglet de hale, bare en liten stump var igjen og blodstriper på baken fortalte at det hadde skjedd nylig. Kyrne så jeg bare litt av snuten til, da de prøvde å finne ut hvor de var.

Min kollega startet bandet, og sauen ble fraktet framover, jeg fikk en underlig magefølelse og tenkte «så det er slike ting de ser hver dag her inne». Sauen var utmattet, klarte knapt å gå, bare lå på gulvet og pustet tungt.

En dag skulle jeg hente noe som jeg hadde glemt i slakteavdelingen. Der møtte jeg en kollega som sa at en sau hadde kommet seg ut, jeg kjente at hjertet spratt opp i halsen. Da jeg kom inn der sauen var, så jeg bare hodet og litt av overkroppen, der hun sto foran de tverrstående bandene i metall, som frakter dyrene til boltpistolen og den sikre død. Min kollega startet bandet, og sauen ble fraktet framover, jeg fikk en underlig magefølelse og tenkte «så det er slike ting de ser hver dag her inne». Sauen var utmattet, klarte knapt å gå, bare lå på gulvet og pustet tungt. Jeg følte meg grusom som lar slike ting skje med et dyr, at jeg bare godtar og ser på. Min kollega sa at vi måtte få den inn i fjøset igjen, fordi den kunne ikke være der. Han tok rundt forbena og jeg tok et godt tak rundt bakparten, og vi fikk løftet opp dyret. I det vi passerte rommet der sauene vanligvis får strømstøt, veller det en grusom kvalme opp i meg. Her dør de. Her blir de torturert med strøm, for så å bli sprettet opp. Vi fikk sauen inn, men hun ville ikke verken stå eller gå, så hun lå tungt på gulvet og bare pustet langsomt, og jeg følte at jeg måtte gjøre et eller annet. Jeg så inn i de tomme øynene, dyret var der, i live, men likevel ikke helt til stede. Jeg strøk henne over hodet, følte varmen til dyret, noe som roet meg litt. Hun likte nok det, for hun strakk litt på halsen, for å komme nærmere hånden min. Jeg ville ikke gå fra sauen, følte at hun ville ha meg der, men jeg måtte. I det vi gikk ut, tenke jeg, hva kan jeg gjøre? Kanskje hun trenger noe… Jeg nesten sprang til kantina, tok med meg fire fulle brødposer med ferdig skårne skiver. Jeg gikk like fort tilbake, og snek meg inn i fjøset, tilbake til den slitne sauen.

Hun lå på samme sted da vi forlot henne, hun hadde ikke rørt seg. Jeg tenke for meg selv, jeg kan jo prøve litt, jeg måtte bare prøve! Jeg åpnet posen, tok en skive brød, og lot henne lukte litt, plutselig fikk hun mer liv i øynene og jeg kjente gleden spre seg og fjerne den tunge følelsen i meg. De første skivene brøt jeg opp i mindre biter, så hun kunne ligge og spise, etter en liten stund fikk jeg henne opp så hun kunne stå. Men selv om hun var ustø og skalv litt, så kjente jeg at hun var mer til stede da, litt mer seg selv. Jeg ble glad, glad for at dyret ble litt bedre enn hun var. Jeg brettet ut plastikken og brøt brødet opp i mindre biter, så måtte jeg gå igjen. Jeg gikk tilbake til den avdelingen jeg jobbet på, og lot som ingenting. Men tankene mine var med dyret som sto på fjøset alene. Jeg husker godt hvordan hun sto og så etter de andre, hun lette etter kjente ansikter, som for lengst hadde blitt borte for godt.

Ofte tok jeg meg i å gråte, selv om jeg ikke ville det, når jeg hørte de urolige lydene fra dyrene, hvinene fra de tettpakkete grisene, kyrne som ikke fikk ro.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2008.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem