NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > NOAHs dyrerettighetsgård… 1. mar 2002

NOAHs dyrerettighetsgård – livslang respekt

av Siri Martinsen

Noen har levd i bur, noen var født for å drepes, andre ble bare ”til overs” i menneskenes verden. De fleste av beboerne på NOAHs nystartede Dyrerettighetsgård har det til felles at deres fortid som bruksgjenstander er blitt til en nåtid som høyt elskede familiemedlemmer, og deres liv og livskvalitet er blitt en selvfølge.

En annerledes verden

NOAHs Dyrerettighetsgård er både en visjon og et nytt konkret bidrag i dyrerettighetskampen. Visjonen er et samfunn hvor menneskers respekt for medskapninger av andre arter, innbefatter respekt for deres liv og rett til livsglede. Dyrerettighetsgården bidrar direkte ved å være et hjem og fristed for enkeltindivider av arter som utnyttes kommersielt av mennesker, og ved å videreformidle hvordan disse dyrenes liv utfolder seg når de får anledning til å utvikle seg naturlig. Dyrerettighetsgården er privat drevet av initiativtagerne, og har derfor begrenset kapasitet. Men målet er å kunne huse representanter fra de fleste arter som utnyttes i kjøtt-, pels- og forsøksdyrindustrien. Alle dyr – uavhengig av den merkelappen mennesker har satt på dem – burde ha rett til et verdig liv for sin egen del. Dyrene på NOAHs Dyrerettighetsgård har mulighet til livsglede. De skal ha frihet til å leke, løpe, grave og klatre alt etter sine spesielle behov. De skal ha mulighet til et sosialt liv, og krav på omsorg. Og selvsagt har de rett til liv, og skal på ingen måte brukes til økonomisk vinning, produksjon eller underholdning.

Et liv etter buret

En flokk høner løper gjennom skogen på sine kraftige dinosauraktige ben. De er levende bevis for at det kan finnes et liv etter buret, et liv i stedenfor slaktedøden. De har i skrivende stund bodd på Dyrerettighetsgården i flere måneder allerede, og vet alt om hvordan man hakker og sparker i jorden for å finne frem til spiselige ting, hvordan man løper og flyr samtidig for å komme seg fort frem gjennom buskene, hvordan man bader i sand og jord under en gran og strekker ut vingene langs marken i solskinnet. Det er lenge siden de tok sine aller første forundrede skritt på gress. Hver morgen flyr de ned fra sitt rom inne i låven, og starter en aktiv dag i sin egen skog. De er nesten alltid aktive, alltid på leting etter noe nytt og spennende å finne i skogbunnen. Men hver dag har sine hvilestunder, når de ligger og sparker jord over seg, gnir hodene i sanden og plukker vennskapelig i hverandres fjær. De vil gjerne gå rundt sammen med menneskene og hundene på gården, vil gjerne være med der det skjer noe. Men når kvelden kommer, går de inn og flyr opp på sine sove-grener, setter seg tett inntil hverandre, gjemmer hodene i hverandres fjær og kurrer en lav trilling, sm vi ikke helt vet hva betyr…

Kaniner med krav til livet

Hønenes skog er forøvrig ikke bare deres. Den er også kaninenes skog. Kaninene kommer fra ulike skjebner. Enkelte er ”bur”-kaniner som noen ikke lenger ville ha. Andre er blitt reddet fra en skjebne som ”produksjonsdyr”: Noen som holder kaniner for kjøtt- og pelsproduksjon, har for vane å ”leie” ut dyrene som kjæledyr mens de er små, for så å sette dem tilbake i produksjonen etterpå. Men noen har også blitt reddet fra sin tiltenkte skjebne som pelskrage. Aurora, en av kaninene på Dyrerettighetsgården, skulle bli til en pelsdetalj – hennes liv skulle ende i en krage, en hårstrikk eller et skjerf. Men isteden ble hun reddet, og etterhvert omplassert til gården. Hun kunne ikke løpe da hun kom. Neglene hadde vokst seg lange og buende, og musklene var svake. Hun var som andre kaniner som alltid har levd livet i bur; redd, gledesløs, passiv og uten protester eller forventninger til livet. Men Aurora har ikke små forventninger til livet lenger. Nå krever hun å kunne løpe mellom trærne hver dag, krever å kunne være sammen med andre kaniner, grave groper i jorden, gnage på kvister, gjemme seg under granene, samle kvister og gress til en kaninhule, sove i høyet snute mot snute med en kaninvenn. Hun krever plass til høye hopp og raske sprinter. Hun krever livsglede. Og hun får det.

De som startet det hele

Fem chinchillabrødre, reddet fra avliving i siste liten, var blant Dyrerettighetsgårdens første beboere. Alan, Andreas, Claus, Markus og Adam bor nå i ett rom formet etter fjellslette-modell, med sandgroper, steinhuler, trestammer og ”fjell”-hyller langs veggene – og med utegård under bygging. Før de ble en del av familien, hadde de kun bodd i bur – slik typiske ”dyrebutikk”-dyr gjerne gjør. De ble sett på som overflødige av mennesker som ikke lenger syntes det var lett og underholdende å ha dem i hus. Chinchillaene er født for et liv i fjellene – og bruker også hele natten på å klatre, løpe, leke og hoppe. De bader i sanden, og gnager på trærne, iblant sitter de stilleå steller hverandre på en gren eller et annet høyt punkt i terrenget. Når de våkner om kvelden vil brødrene gjerne ha besøk av mennesker – de klatrer på skuldrene, hviler i hendene og gnager på besøkets hår og klær. Men selv om de liker å være sosiale med vesener mange ganger større enn seg selv, er samholdet dem i mellom like viktig. Selv om de alltid er sammen, er det hyppige hilseritualet hver gang noen møter hverandre etter en runde blant steinene – og om dagen sover de sammen i en steinhule eller en trestamme. Når man sitter blant dem, og prøver å følge de lynraske, lydløse bevegelsene med blikket, undres man over at mennesker kan finne noe som helst glede i å se disse dyrene i bur.

Om å ta naturen tilbake…

I dag er ikke bare byene menneskenes domene. Også landsbygda med skoger, jorder og eng blir brukt kun på menneskenes premisser. De frie dyrene blir ofte fortrengt fra sine naturlige områder. Men mange dyr blir også fratatt så mye mer – friheten, livsgleden og selve livet. Dyr som på menneskespråket kalles ”produksjonsdyr” bringes inn i menneskenes verden, med det mål for øye å brukes – omsettes til varer. Landsbygda er gjort til arena for ekstrem utnyttelse av mdskapninger. Istedenfor å dele skoger og eng med dyrene i godt ”naboskap”, sperres de inne og fratas sin natur i dobbelt forstand.

Dyrerettighetsgården er materialiseringen av tanken om å gi dyrene tilbake sin del av naturen – og sin rett til et liv som leves for deres egen skyld. Dyrerettighetsgården er ment å være et sksempel til etterfølgelse: Vi håper at fremtidens landsbygd ikke består av gårder som er konsentrasjonsleire for utnytting av dyr, men fristeder der dyr som før ble utnyttet, kan leve ut sine liv i fred. Men før man kommer nærmere en slik fremtidsvisjon, vil Dyrerettighetsgårdens dyr ved sin eksistens, gi et viktig bidrag til dyrerettighetsarbeidet: De vil vise mennesker at dyr også gleder seg ober livet, at dyr som man vanligvis ser apatiske i binger og bur er skapt for et helt annet liv – og ikke minst vil de vise at dyrs liv er verdifullt for dyret selv.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem