NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > Livets rett 1. jan 2007

Livets rett

Kattunge. Foto: Øivind Pedersen

Foto: Øivind Pedersen

av Siri Martinsen

«Det er så mange katter,» sa han. «Det ingen som vil ha en sånn en, den er ingenting å samle på.»

Katunger. Foto: Øivind Pedersen

Den lille ungen leker med sine nye søsken. Foto: Øivind Pedersen

Det var en absurd situasjon. Den halvt bortvendte mannen som førte ordet. Kvinnen som sto og vred på seg. Lent over klinikkbordet var en strålende fireåring uten tenner. Og en strålende kattunge som hoppet energisk mot henne på tre ben. Det fjerde benet stoppet i en liten bue under albuen og endte i en pote med for mange tær. Det var dette benet som var stridens midtpunkt. Katten var seks uker, og man hadde oppdaget at det var noe galt med henne. Nå var de kommet for å få det bekreftet. Noen hadde bestemt seg for at katten ikke skulle få være med hjem igjen, og veterinæren skulle brukes som alibi og løsning på problemet. Da de gikk virket mannen mellomfornøyd og kvinnen lettet. Men fireåringen smilte ikke lenger, hun stirret alvorlig etter katten som satt i veterinærens hånd.

Kattungen fikk sitte i lommen på klinikkfrakken resten av dagen. Hun lå i bunnen og pirket opp sømmen mens hun malte for seg selv.

Hun måtte få en ny familie, og tilfeldighetene ville det slik at en kattemor med barneflokk hadde flyttet inn noen måneder før. Ungen ble satt inn til dem, og hoppet freidig bort. Mor slikket henne, før hun freste den lille fremmede rett i ansiktet. I to dager ble hun dratt mellom å ville ta seg av henne, og skremme henne vekk. Så vant trangen til å ta seg av henne, og ungen fikk drikke melk side om side med hennes egne. Barna derimot aksepterte nykomlingen straks, slik unger pleier å finne hverandre.

Snart raste hun rundt med sine nye søsken. Når de klatret i stiger, lærte hun seg å hoppe fra trinn til trinn. Der de overfalt hverandre med forpotene, kastet hun seg over dem og bet seg fast oppå ryggene deres. Hun løp ikke saktere en dem, tvert imot fikk hennes trebente stil det til å virke som om hun var en kule som kom farende gjennom gresset. Å vokse opp sammen med eldre søsken gjorde henne enda mer freidig. Ansiktet fikk det selvsagte uttrykket til en som alltid får viljen sin.

Det er så mange katter. Men bare en av dem er henne – der hun ligger malende mellom sine fostersøsken og prøver halvhjertet å få tak i noens hale med sitt for korte ben. Livsgleden sitter ikke i det halve benet som hun aldri hadde hatt, men i hele den ivrige lille kattekroppen som knapt nok har begynt på livet.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem