NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > Kattehold > NOAHs katteprosjekt –… 31. mai 2017

NOAHs katteprosjekt – omsorgsprogram i praksis

NOAH jobber for å forhindre økt hjemløshet og for å endre måten hjemløse katter behandles på, blant annet gjennom å promotere omsorgsprogram som metode. I 2016 satte vi omsorgsprogram ut i praksis, da vi tok på oss to store prosjekter og hjalp over 100 katter. Denne teksten er basert på den lengre artikkelen «De hjemløse» som er skrevet av NOAHs leder og veterinær Siri Martinsen, og var på trykk i NOAHs Ark nummer 2 2016.

Katter har levd med mennesker i flere tusen år. Og like lenge har den hjemløse katten eksistert. Utallige historier har blitt skrevet om den frie og selvstendige katten som ingen eier – eller som velger å holde seg med et helt hoff av «mattilbydere» som hver og en tror de er den eneste. Parallelt har historien om den stakkarslige ensomme gatekatten, ustelt og på evig jakt etter matrester, eksistert. Men sannheten er individuell. De frittlevende kattene som ikke søker menneskers nærvær finnes, og det samme gjør de som er blitt kastet ut av sitt hjem og desperat søker et nytt. Felles for dem er likevel at de alle lever nær oss mennesker, og på en eller annen måte er avhengige av det vi måtte ha å tilby dem. Og det sier mye om vårt samfunn hvordan vi velger å møte dem – uansett hvilke ulike behov de måtte ha.

Norges hjemløse katter

I Norge har vi et omfattende dyrevelferdsproblem med hjemløse katter.

Mens det er vanlig å anse at land med bestander av hjemløse hunder og katter som går synlig rundt i gatene har et dyrevelferdsproblem som er verdt internasjonale hjelpeaksjoner, er det i Norge en lavere bevissthet om at vi trolig har like omfattende dyrevelferdsproblem med hjemløse katter. Siden kattene her ofte lever mer skjult, får de heller ikke den samme oppmerksomheten. Omplasseringsforeninger har anslått at det finnes 50 -100 000 hjemløse katter i Norge, uten at dette tallet er underbygget. Uansett om det dreier seg om tusenvis eller titusenvis, er det imidlertid liten tvil om at de bør ha krav på hjelp.

Årsaken til at hjemløse katter eksisterer er det imidlertid større enighet om: Eide katter vandrer bort fra eier eller blir forlatt – og blir opphav til familier av hjemløse dyr. Eide katter som ikke er kastrert kan likeledes bli opphav til hjemløse unger uten selv å være hjemløse og uten at eier tar notis av det. Dette skjer med den største sikkerhet for alle ukastrerte hannkatter, men kan også skje for hunnkatter som føder ute mens de er borte fra hjemmet en tid. Umerkede katter kan også gå inn i den hjemløse populasjonen dersom de kommer bort fra hjemmet.

NOAHs katteprosjekt

Gjennom 2016 arbeidet NOAH med to større saker som illustrerer to ulike, men vanlige situasjoner som er kilde til hjemløse katter: Den ene saken handler om en kattefamilie som lever i et urbant strøk og har blitt matet av omsorgspersoner over flere år. Den andre omhandler en større gruppe gårdskatter med eier, men hvor populasjonen hadde vokst ut over eiers evne til å ta vare på dem og hvor også Mattilsynet var involvert. I den første saken ble vi kontaktet av omsorgspersonen som selv ba om hjelp, og i den andre ba i utgangspunktet en ansatt i Mattilsynet om hjelp til å unngå en avlivingsaksjon – og senere ønsket også eier hjelpen velkommen. Henvendelsene sammenfalt med NOAHs planer om større politisk initiativ for de hjemløse kattenes rettigheter – og vi valgte å ta utfordringene. Gjennom å redde disse kattene, ønsket vi å bygge et grunnlag for å hjelpe enda flere.

Bykattene

Familien av bykatter som NOAH ble spurt om å hjelpe vinteren 2016 hadde allerede en omsorgsperson. Hun var en pensjonert lege, som hadde tatt over for en eldre dame som i flere år hadde matet katter på en lokalitet i Oslo. Kattene fikk god mat – som hun gjerne ville fortsette å gi dem. De hadde også varmekasser tilgjengelige. Men hun ønsket at situasjonen for dyrene skulle bli bedre – ikke minst unngå den stadige sirkelen av unger som fødtes, men tydeligvis også døde.

En av kattene i bykattfamilien. NOAH satt opp viltkameraer på stedet for å få oversikt over antallet katter, som første ledd i omsorgsprogrammet.

Situasjonen er vanlig for kattegrupper i urbane strøk. En eller flere mennesker forbarmer seg over kattene og deres basale behov når de blir oppmerksomme på at det lever katter i området. Kattene, ofte bortkomne eide katter, kan i utgangspunktet ha samlet seg ved en lokalitet hvor det har vært mulighet for å finne spiselig søppel eller gnagere – som kjent forekommer begge deler ofte på grunn av menneskelig aktivitet. Men det som begynner som nødhjelp til katter som virkelig trenger det, oppleves etterhvert som en umulig og fortvilet situasjon hvor man aldri klarer å hjelpe alle – fordi de stadig blir flere.

Vår katteflokk hadde trolig legen å takke for sine liv. Når hun nå tok kontakt, valgte NOAH å inngå samarbeid om den løsningen som har blitt stadig mer utbredt flere steder i verden og som «Katteutvalget» allerede i 2001 anbefalte, i den første og eneste offentlige utredning om hjemløse katter i Norge: Trap-Neuter-Release (TNR) – eller omsorgsprogram. (1) Noe av det viktigste man kan gjøre for hjemløse såvel som eide katter er å kastrere dem, og omsorgsprogram bygger nettopp på dette faktum. Med formeringskontroll blir kattene friskere, får bedre immunforsvar, lever lenger, opplever mindre stress og belastning – og først og fremst blir de ikke flere og man kan konsentrere omsorgen på de som allerede er født. Også Rådet for dyreetikk anbefalte denne løsningen så tidlig som i 1997: «Etter en totalvurdering vil Rådet anbefale at det i problemområder gjennomføres et systematisk opplegg for bestandskontroll i villkattbestander basert på kastrasjon.» (2)

Omsorgsprogram øker dyrs status

Omsorgsprogram er en internasjonalt anerkjent metode for å ta hånd om utelevende hjemløse katter, forbedre deres livskvalitet og hindre fødsel av flere dyr. Kattene blir fanget inn, kastrert, merket og sjekket helsemessig av veterinærer. Ofte blir de også vaksinert og behandlet for parasitter. Deretter blir de som hovedregel sluppet ut igjen i sitt revir – og tas der hånd om av frivillige.

Sosialisering med mennesker er ikke den eneste – og i en del tilfeller ikke den beste – veien til et godt liv for katter som har levd ute hele livet. Men dette betyr ikke at ikke disse kattene også trenger en hjelpende hånd fra mennesker.

Sosialisering med mennesker er ikke den eneste – og i en del tilfeller ikke den beste – veien til et godt liv for slike katter. Katter er sosiale dyr også med hverandre, og dyr i utelevende familiegrupper har ofte sterke bånd til hverandre. Kattene kan også ofte ha en sterk tilknytning til stedet, og mestrer miljøet. Mens førstegenerasjons hjemløse katter sjelden takler det å plutselig leve alene utendørs, kan katter som er født ute etter flere generasjoner og lever i flokk, ha et ganske annet utgangspunkt. Dette betyr ikke at ikke disse kattene også trenger en hjelpende hånd fra mennesker. Men det betyr at et omsorgsprogram ofte er en god løsning.

Omsorgsprogram er utbredt i flere land, og myndighetene i noen land er selv delaktige i å legge til rette for og bidra med ressurser til slike programmer. Til tross for at det er lite kjent, er det flere operative omsorgsprogrammer også i Norge, oftest initiert av lokale dyreverngrupper eller enkeltpersoner. Denne innsatsen har åpenbart hindret lidelse for et stort antall dyr. Likevel anses omsorgsprogram fortsatt for å være en ny metode i Norge, og NOAH arbeider for å informere Mattilsynet, kommuner og politikere om modellens fordeler.

Meningsløse avlivingsaksjoner

På tross av rettslig vern mot avlivingsaksjoner i Norge ser man stadig kommuner, borettslag og andre aktører som prøver å igangsette denne type tiltak i den tro at dette vil redusere antallet hjemløse dyr. Det er åpenbart ikke en løsning som tar hensyn til dyrene, men intuitivt vil noen kanskje tenke at det iallefall reduserer antallet dyr. Forskning viser imidlertid at det gjør det ikke: Flere studier påpeker at avlivingsaksjoner er kortsiktige, og betinger en arbeidsintensiv kontinuerlig storskala dreping av katter. (3) En fersk studie viser også at avlivingsaksjonene ikke bare er kortsiktige – de bidrar med helt motsatt effekt; de øker antallet katter i et område. (4)

Avlivingsaksjoner har imidlertid stor effekt for å spre dårlige holdninger til katter. I debatten om utelevende katter kan man se hatefulle kommentarer som fremmer både avliving, avliving med smertefulle metoder og ren tortur av katter. I land der myndigheter selv iverksetter avlivingsaksjoner og promoterer holdninger til utelevende katter som «skadedyr», får mennesker med hatefulle holdninger til dyr generelt og katter spesielt, en form for legitimering av sitt syn.

Omsorgsprogram i praksis

NOAH-ansatte og frivillige plasserer innfangingsbur i området hvor kattene lever, etter grundig forarbeid.

Dessverre er man ennå ikke er der i dagens Norge at mennesker som tar ansvar for hjelpetrengende dyr kan forvente hjelp. Tvert imot risikerer man dyrenes liv ved å kontakte offentlige myndigheter. Derfor bestemte NOAH seg for å hjelpe familien med bykatter som vi fikk kjennskap til. Det første vi gjorde var å få oversikt over situasjonen. Vi besøkte området med filmkamera, og fikk allerede ved første besøk se en katt som lekte i snødekte trær. Den virket sprek og i godt hold, tilsynelatende uberørt av de 20 kuldegradene. Vi fikk sett og tatt bilde av flere katter – sky, men med fyldig pels og velfødde. Isoporhusene som allerede var satt ut til dem, ble oppgradert og flere satt ut som første nødhjelp. Nok og god nok mat fikk de allerede, og fri tilgang til vannkilde selv i kulden.

Neste skritt i aksjonen var å finne ut av om flere i nærområdet var engasjert i kattene. Naboer og industrieiere ble kontaktet og fortalt om planene om å kastrere kattene, og spurt om de kjente til dem. Også kommunen ble kontaktet og informert om aksjonen. Over en måned fulgte vi kattene med viltkamera for å få signalement på flest mulig individer, og kunne følge dem mens de hvilte, lekte og spiste på fôringsstasjonen. Da våren nærmet seg hadde vi organisert veterinærutstyr, frivillige til innfanging og fasiliteter til rekonvalesens. Aksjonen kunne begynne.

Ettersom innfangingen gikk sin gang, viste det seg at kattene hadde mange venner i nærområdet. Flere stoppet og spurte hva som foregikk, og samtlige var urolige for hvorvidt noen hadde som intensjon å ta livet av kattene, men reagerte positivt da det ble dem fortalt at kattene skulle kastreres og at de ble fulgt opp og fôret. På naborunden som NOAHs aktive tok før aksjonen, var mange positive til kattene, mens flertallet ikke visste at det var en kattefamilie i området. Det er typisk at hjemløse katter i Norge ofte er diskrete og ikke merkes av lokalmiljøet – i en slik grad at mange ikke vet det er et stort problem med hjemløse katter her til lands. Grunnen til dette er uviss. I land der de kan forvente en matbit fra restauranter, butikkeiere og av folk flest på offentlige plasser, er kattene trolig også mer tillitsfulle og modige. Kanskje er norske katter mer vant til å jages bort, og har større grunn til å frykte mennesker?

Etter innfanging ble kattene tatt med til veterinær for merking, kastrering, vaksinering, parasittbehandling og helsesjekk.

Ved innfanging viste det seg at familien til slutt talte 16 katter – i tillegg til en tam hjemløs katt som uten hell hadde prøvd å kjempe seg inn i gruppen de siste ukene før aksjonen, samt to katter som levde som solitære i utkanten av kolonien og hadde hovedbase ved to ulike private hus hvor de fikk mat. Kattene ble kjørt rett til klinikk, hvor de ble kastrert, merket med både øremerke og chip, vaksinert og behandlet for parasitter – og gjennomgikk en helsjekk. Etterpå ble de kjørt til rekonvalesensstedet hvor de ble holdt i bur med nødvendig utstyr.

Vår katteflokk viste seg å stemme med forskningen på utelevende katter: I motsetning til førstegenerasjons hjemløse katter, har katter som er født ute og lever adskilt fra mennesker med unntak av at de fôres, ofte svært god helse. I vår lille gruppe var alle de voksne kattene som var født ute nettopp slik – tykk pels, godt hold, fine tenner og ører, og fri fra infeksjoner. En undersøkelse fra Florida konkluderte med at «avliving av dyrevernhensyn er sjelden nødvendig». (5) En annen studie på over 100 000 utelevende katter i USA, viste at bare 0,4% måtte avlives av dyrevernhensyn. (6) Virussykdommer er sjelden hos utelevende katter, og uansett ikke høyere enn for eide katter. (7) Voksne katter som har overlevd sitt første år som ute-fødte har dermed alle forutsetninger for å kunne ha et godt og langt liv foran seg når de har tilgang til fôr og skjul, og ikke minst når de også slipper stress og slossing som hormonsyklusene forårsaker. Det er kattungene som utelivet primært går ut over, og derfor bør det heller ikke fødes kattunger ute. 50 % av utelevende kattunger antas å dø innen ett år uten hjelp fra mennesker. (8) I tillegg til kattunger er det enslige førstegenerasjons hjemløse katter som er mest sårbare. Og ganske riktig; Den tamme hannkatten som hadde slått seg til ved fôringsstasjonen, hadde betente sår og så mer forkommen og ustelt ut.

Katter slippes ut igjen i hjemområde sitt, hvor de nå vil ha fast tilgang på vann, mat og varmehus.

Fordi de utelevende kattene har ulike forutsentinger og behov, valgte vi en blandet løsning for byflokken: Den tamme voksne katten ble adoptert til et hjem. Ni voksne katter fra familien, samt de to som hadde annen hovedbase i nærheten, ble satt ut igjen på de steder de respektive følte seg mest hjemme – alle disse var voksne sterke katter på over ett år. Avtale ble laget med omsorgspersonene om å fortsette fôring og ettersyn. Tre hankatter under et år ble adoptert bort – både fordi unge katter under ett år har dårligere forutsetninger for å klare seg, og fordi de viste tegn på rask tilvenning til mennesker. En høygravid mor og tre 6-måneder gamle hunnkatter som trolig var hennes unger ble også tatt inn i fosterhjem. Der fødte hun etter få dager 5 unger, som ble adoptert bort da de var gamle nok. To av de da 6-måneder gamle hunnkattene, to søstre som nå er rundt to år gamle, venter fortsatt på et hjem. De ønsker seg gjerne en gård eller liknende der de kan få komme og gå som de vil.

Gårdskattene

Det andre prosjektet som NOAH bega seg ut på skulle vise seg å være en langt mer komplisert oppgave. Muligheten til å teste ut hvordan en vanskelig kattesak som Mattilsynet tradisjonelt ville ha «løst» med masseavliving, kunne løses på en bedre måte, gjorde at vi tok saken. Erfaringene ville kunne brukes til å hjelpe andre katter i lignende situasjoner. Ut i fra Mattilsynets første kontakt så vi for oss ca. 50-60 katter hvorav de fleste allerede var kastrert. Vi endte opp med å hjelpe over 100 enkeltindivider – deriblant mange ukastrerte og flere som allerede hadde unger. Første pulje med katter var ukastrerte ungkatter født i låven med svært lite menneskekontakt.

«Bare fordi en katt kan være vanskelig å hjelpe, betyr det ikke at den ikke har rett til den hjelpen den trenger.»

Ingen av dem var det man kaller «presentable» da de kom til oss. De la seg i en redd klump av pels trykket inn bak bokhyllen på akrobatisk vis. Det var mistenksomhet og frykt i alle flokete farger. Det hadde vært lett å bortforklare deres vilje til å leve, lett å si at de ikke hadde noen livsglede å se frem til. Lett å forsvare for seg selv at det beste ville være å la dem «slippe», som det kalles. Men hva ville de da sluppet? Noen uker senere fikk vi vite det: De ville «sluppet» å oppleve trygghet. De ville «sluppet» å oppdage at det å bli strøket over pelsen ga dem lyst til å male. De ville «sluppet» å oppleve gradvis mestring og gradvis større glede over nye omgivelser. De ville «sluppet» å få et hjem for livet.

Bare fordi en katt ikke liker synet av et menneske eller mobiliserer fryktreaksjoner i en uvant situasjon, betyr det ikke at den ikke liker livet. Det betyr heller ikke at den ikke med vennlighet og tid kan oppleve glede ved både menneskelig kontakt og alt annet vi har å tilby dem i våre hjem. Bare fordi en katt kan være vanskelig å hjelpe, betyr det ikke at den ikke har rett til den hjelpen den trenger. Unnskyldningen om at det er best å la vanskeligstilte dyr «få slippe» er, med mindre det er snakk om terminal sykdom og skade, ofte bare en annen måte å si at dyrenes egenverdi ikke teller. Med disse prinsippene i bunnen og ved hjelp av flere dedikerte frivillige fosterhjem fikk vi overtatt nærmere 100 katter og kattunger i løpet av vår/sommer, og i skrivende stund funnet permanente hjem til over 80 av dem. Kattene ble stadig hentet, og hjem stadig funnet – og midt i den såkalte «kattungesesongen» fant NOAH hjem til gamle katter, blinde katter, sky katter, katter som må medisineres og katter med spesielle behov, nettopp fordi det finnes mennesker der ute som forstår viktigheten av å hjelpe et dyr som virkelig trenger det.

Helsesjekk, kastrering/sterilisering, ID-merking, parasittbehandling og vaksinering hos veterinær er en helt sentral del av omsorgsprogrammet.

NOAH tok prosjektet nettopp fordi vi ønsket å vise at også i en «umulig» situasjon er det fullt mulig å hjelpe. Også de «umulige» dyrene har en livsvilje. Det som gjør hjelp umulig er ikke dyrene, men ofte menneskers innstilling. I denne saken viste Mattilsynet vilje til å la dyrene bli hjulpet og tok selv initiativ til dette. Eierne viste også, da vi fikk kontakt med dem, stor vilje til forandring og samarbeid om at hvert dyr skulle få en sjanse til et godt liv. Disse to forutsetningene er altfor ofte ikke til stede. Likevel var ikke aksjonen problemfri: NOAH anbefalte at en gruppe stedbundne, sky katter skulle få bli på gården i et omsorgsprogram, og eierne ønsket svært gjerne å stelle for disse kattene som nå både er helsesjekket og kastrert. Mattilsynet avslo imidlertid dette først, et avslag som etter NOAHs syn vil være ufordelaktig for dyrene, et sløs av ressurser og ikke minst være en unødig straff for eiere som har tross alt har vært villige til å snu en svært dårlig situasjon med katter i fri formering til et kattehold mange gårder med «gårdskatter» nå kunne tatt lærdom av. Til slutt fikk vi imidlertid også Mattilsynet med på laget – ti eldre, sky katter fikk bli igjen i området de var vant med og trivdes i, i et omsorgsprogram. Resten av kattene er nå adoptert bort til gode hjem, bortsett fra noen få som fremdeles bor i fosterhjem og venter på sitt nye hjem.

Kattepolitikk for fremtiden

«Midt i den såkalte «kattungesesongen» finner NOAH hjem til gamle katter, blinde katter, sky katter, katter som må medisineres og katter med spesielle behov, nettopp fordi det finnes mennesker der ute som forstår viktigheten av å hjelpe et dyr som virkelig trenger det.»

Verden over ser man myndigheter i stadig større grad finansiere storstilte kastrasjonsprogrammer og stille seg bak omsorgsprogram for hjemløse dyr. I Norge er avliving enn så lenge det eneste som finansieres av offentlige midler. Lokalpolitikere vet ofte ikke om at utelevende katter trenger hjelp, eller hva slags hjelp som er effektiv. Mattilsynet fraskriver seg ansvar for hjemløse dyr – med mindre de er syke, hvorpå avliving gjerne blir resultatet. Når det gjelder dyrevernsaker ser man stadig at Mattilsynet mener de ikke har ressurser til omplassering – likevel har de stadig ressurser til avliving. Riktignok finnes det også i det offentlige tilsynet mennesker som ønsker å endre praksis til det bedre. Men en systematisk politikk på hvordan man best kan hjelpe nødstilte eller hjemløse katter finnes idag ikke – selv om både Rådet for dyreetikk og «Katteutvalget» har gitt klare anbefalinger.

NOAH prøver å endre dette ved informasjon og promotering av omsorgsprgram for utelevende katter, samt oppfordring til Mattilsynet om utstrakt samarbeid med frivillige organisasjoner når det gjelder dyrevernsaker med eide dyr. En dyrevennlig kattepolitikk trenger ikke være langt unna – men noen viktige endringer må til.

Alle kan bidra

NOAH-frivillige bygger enkle varmehus til gruppen med utelevende katter.

For å øke kattenes status i samfunnet, og fremme respekt og omtanke for dem, må det å hjelpe en katt på sin vei bli noe som er naturlig for flere. Omsorgsprogram for utelevende katter er ikke noe bare organisasjoner kan drive. Enhver kan gjøre en innsats: Har man en ukastrert, umerket katt som leter etter hjem og mat i nabolaget, kan man sørge for at den kastreres og merkes og gi den mat og midlertidig ly (om nødvendig ute) mens man averterer etter eier – eller nytt hjem. Finner man en bortkommen katt som er merket, gjør man både katten og eier en stor tjeneste ved å spore opp eier og holde katten inne til eier henter den. Og finner man dumpede dyr, kanskje man selv kan bidra med å være fosterhjem for dem for en omplasseringsorganisasjon? I NOAHs katteprosjekt har mange frivillige deltatt – med veterinærarbeid, kjøring, fosterhjem, kattestell, innfanging, annonsering etter nye hjem og små og store oppgaver som følger med et stort praktisk prosjekt.

For å gi hver katt det beste livet den kan få, må vi være åpne for flere løsninger, være like fleksible som katten selv og hjelpe den på dens egne premisser. Vi kan i fellesskap gjøre så mye bedre for alle de utelevende, hjemløse kattene samfunnet i dag snur ryggen til.

Støtt NOAHs arbeid for de hjemløse kattene

NOAH jobber for å øke respekten for katter, og har f.eks. gjennom vårt katteprosjekt satt fokus på viktigheten av kastrering, adopsjon og omsorgsprogrammer, og hindret avliving av et stort antall katter. Støtt arbeidet vårt videre ved å bli månedsgiver i NOAH!

Stellan er en av kattene som har fått et godt hjem via NOAHs katteprosjekt.

Hvis du vil hjelpe kattene i vårt katteprosjekt, som både involverer omplassering og omsorgsprogram for utelevende katter, kan du også donere en engangssum ved å vippse et valgfritt beløp til «NOAH gave» 17420, og merke med «Katteprosjekt».

Det gjenstår fortsatt noen voksne, sky katter i katteprosjektet som trenger gode hjem. Har du hjerterom til en eller flere katter? Eller kanskje du har mulighet til å være fosterhjem? Ta kontakt med ledersekretær og koordinator for katteprosjektet Silje Junge: silje@dyrsrettigheter.no

Husk: Det viktigste du kan gjøre for å forhindre hjemløshet og lidelse hos katter er å kastrere og ID-merke katten din, og å velge adopsjon fremfor å kjøpe katter fra oppdrettere eller privatpersoner. Dette bør du også informere andre om. Les gjerne mer om viktigheten av adopsjon her.

Kilder: 1)  “Eierløse/forvillede katter – problembeskrivelse og forslag til løsninger”, “Katteutvalget”, Statens Dyrehelsetilsyn, 2001 2) radetfordyreetikk.no/1997/06/bortkomne-og-forvillede-katter/ 3) “Feral Cats: An Overview”, Margaret R. Slater and Stephanie Shain (2005), in D.J. Salem & A.N. Rowan (Eds.), The state of the Animals III: 2005 (pp. 43–53). Washington, D.C.: Humane Society Press 4) abc.net.au/science/articles/2015/04/07/4203004.htm 5) Scott, K. C.et al (2002). “Characteristics of free-roaming cats evaluated in a trap-neuter-return program”. Journal of the American Veterinary Medical Association 221 (8): 1136–8 6) Wallace, J. L.; Levy, J. K. (2006). “Population Characteristics of Feral Cats Admitted to Seven Trap-Neuter-Return Programs in the United States”. Journal of Feline Medicine & Surgery. 8 (4): 279–84 7) Lee, I. T.et al (1 October 2004). “Prevalence of infectious diseases in feral cats in Northern Florida”. Journal of Fe- line Medicine and Surgery. 6 (5): 287–296 8) Levy JK et al (2003). “Evaluation of the effect of a long-term trap-neuter-return and adoption program on a free-roaming cat population”. J. Am. Vet. Med. Assoc. 222 (1): 42–6

 

Bli medlem